I dag er det 15 år sia USAs president, George W. Bush, invaderte Irak, uten noe dekning i internasjonal rett. Krigen skapte en enorm opposisjon verden over og rekordmange demonstranter. Nå kan det være nyttig med et tilbakeblikk for å se hva krigen faktisk førte med seg.
Innledning
Anatol Lieven ved Carnegie Endowment for International Peace, uttalte en gang at «den klassiske moderne strategien til et trua høyrevridd oligarki, er å lede massenes misnøye inn mot nasjonalisme» gjennom frykt for ytre fiender[1]. Tilfellet med USAs krig mot Irak i 2003 er nærmest selve skoleeksempelet på dette. I en periode med mye trøbbel for amerikansk økonomi, kombinert med angrep på restene av velferdsstaten og stadige skattekutt til landets rikeste, evnet George W. Bush å vende folks oppmerksomhet mot en ny krigseufori i Midtøsten.
Selv uten FN-vedtak, og med åpenbare løgner som grunnlag for krigen, evnet USA å stable opp en «koalisjon av villige» til å bistå dem i angrepet mot Irak. I løpet av få uker feide den amerikanske militærmakten bort restene av det irakiske forsvaret. I mai kunne en oppglødd president fra et hangarskip i den persiske gulf erklære at de viktigste militære operasjonene var over.
Problemet var bare at krigen på ingen måte var over. Uansett hvor mange milliarder dollar, eller hvor mange titusener av tropper USA sendte til Irak, fortsatte folk å kjempe imot. Irak, som fram til invasjonen i 2003 nesten hadde vært spart for terror og ekstremistisk jihadisme, ble nå et arnested og en arena for kamptrening for internasjonale jihadister. I 2010 måtte Obama-administrasjonen overlate kaoset Bush-administrasjonen hadde skapt, til irakerne selv. I 2014 dukket den nye brutale terrororganisasjonen IS opp, og USA og flere vestlige land, så seg igjen nødt til å sende nye soldater til landet.
På knapt 20 år, fra den første gulfkrigen, via 12 år med sanksjoner og vedvarende bombing, for deretter 8 år med krig fra 2003 til 2011, greide USA å forvandle Irak, en av Midtøstens mer moderne stater, til et rent arnested for terror og lidelse. Dagens Irak er en komplett «failed state». Det er absurd å se for seg en fungerende Irakisk stat innafor tidsrammer det går an å forholde seg til.
LES OGSÅ av Ivar Espås Vangen: Solberg og Trump – om den norske USA-konsensusen
Norges regjering, Bondevik II, valgte å holde Norge utafor Bush’ krig mot Irak. Dette skyldes nok flere ting. For det første skjedde krigen fullstendig i strid med FN-pakten og annen gjeldende folkerett, og ei heller var dette en NATO-aksjon. Dermed ble to mer eller mindre viktige grunnpilarer for norsk utenrikspolitisk tradisjon satt på sidelinja. Men viktigst av alt, så demonstrerte det i februar 2002 over 100 000 mennesker rundt om i landet mot Bush’ planer. Det hadde blitt svært dyrt for en mindretallsregjering å begi seg ut på enda et amerikansk krigseventyr med en slik bakgrunn.
Like fullt er rullebladet langt fra reint. Etter USAs invasjon vedtok FN at det var behov for flere okkupasjonssoldater for å hindre at landet falt ut i totalt kaos. Med denne de facto legitimeringen av USAs okkupasjon, deltok Norge omsider også her.
Etter 2014 og IS framvekst har vi gjort det samme. Norske soldater har bistått både kurdiske peshmergastyrker og Iraks regjering. Kun Rødt og SV av norske partier motsatte seg dette.
Det er nå 15 år sia USAs folkerettsstridige angrep på Irak. Slik jeg ser det er det uomtvistelig at denne krigen representerer en av de groveste og mest alvorlige bruddene på FN-paktens forbud mot aggresjonskrig sia 1945. Det er derfor viktig at krigsmotstandere også i dag studerer og undersøker hva som lå bak denne krigen, hva den førte til, og hva den innebærer for dagens kaos i Midtøsten.
I denne artikkelen vil jeg forsøke meg på noe av dette. Jeg vil prøve meg på en liten redegjørelse for beveggrunnene for USAs invasjon, hvilken historie som ligger til grunn for denne, og hvilke konsekvenser den førte med seg.
Krigen mot Iran – USA stiller opp for Saddam
I 1979 gikk Irak under Saddam Hussein til angrep på nabolandet Iran. USA, som hadde brutt forbindelsene med Irak i 1967 som følge av landets støtte i krigen mot Israel, besluttet like før invasjonen å gjenopprette de diplomatiske forbindelsene. På tross av at dette ikke formelt ble gjort før i 1984, først og fremst for ikke å gjøre sammenhengen for åpenbar, vitnet dette om en fornya amerikansk interesse for det oljerike landet. I 1982 fjernet Reagan-administrasjonen attpåtil Irak fra lista over land som «støtter terrorisme», og bekjempet kreftene i Kongressen som ønsket å få dem tilbake dit. Dette på et tidspunkt hvor det var velkjent at Irak ved flere anledninger hadde brukt kjemiske våpen i kampene. USA var også nøye med å blokkere alle forsøk på å fordømme dette i FNs sikkerhetsråd.
Den amerikanske støtten til Saddams krig var enorm. De fikk blant annet i stand enorme lån til Iraks voldsomme krigsutgifter fra sine allierte i gulfdiktaturene Kuwait og Saudi-Arabia. USA lot også Dow Chemicals sende kjemikalier til bruk mot mennesker, og godkjente i 1988 også teknologieksport for å øke rekkevidden for irakiske missiler.
Kanskje mest kjent var USAs direkte støtte i Iraks gjenerobring av Fao-halvøya i Persiabukta i 1988. Dette slaget ble gjennomført med massiv bruk av blant annet sennepsgass, noe som i det minste indikerer en implisitt aksept for dette fra USAs side. Walter P. Lang, daværende offiser i USAs militære etterretning, uttalte at de «aldri ville godkjent bruk av kjemiske våpen mot sivile», men at de anså bruk av slikt mot «militære mål» var «uunngåelig» slik krigen hadde utvikla seg. Merk at dette skjedde på et tidspunkt hvor det meste av den siviliserte verden ubetinget fordømte enhver bruk av slike våpen.
LES OGSÅ: De eneste som vinner på konflikten i Irak og Syria er IS
Underveis i krigen gikk Saddam også til brutale angrep mot den kurdiske minoritetsbefolkninga i Nord-Irak. Man regner med at mellom 50 og 186 000 kurdere blei drept i den såkalte «Anfal-kampanjen» fra 1988. USA fordømte ikke dette. Tvert imot økte støtten betraktelig direkte i etterkant av de verste massakrene. Reagan-administrasjonen blokkerte attpåtil forslag fra Senatet om å stanse lån til Irak som følge av grusomhetene som ble utført.
Gulfkrigen – et fatalt sjansespill
Krigen mellom Iran og Irak endte i 1990 uten noen klar vinner. Åtte år med krig og over 800 000 tapte menneskeliv hadde hatt sin pris. Med over 80 milliarder dollar i utenlandsgjeld, mer enn halvparten til gulfdiktaturene, sto Irak i en prekær situasjon.
I stedet for å ettergi lånene som «takk» for at Iraks krig mot «fienden» Iran, valgte gulfdiktaturene å øke oljeproduksjonen, og dermed holde oljeprisen fortsatt lav. Irak, som oljeproduserende land, var avhengig av en høy oljepris for å gjenoppbygge landet sitt.
Kuwait tok det enda lenger. De begynte med et utstrakt tyveri av olje fra Rumalia-feltet, hvor mesteparten av olja befinner seg på Iraks side av grensa. Dette gjorde de enkelt gjennom å bore skrått under bakken, og på den måten tilrane seg olje som rettmessig tilhørte Irak. Det var velkjent at Irak allerede hadde flere grensetvister gående med Kuwait (som ble skilt ut av Irak i 1932 da kolonimakten Storbritannia ga dem «selvstendighet»), og at Irak var langt sterkere militært enn Kuwait. Det er lite trolig at Kuwait innlot seg på dette prosjektet uten en viss ryggdekning fra en mektigere stat. Dette vises blant annet i referatet fra Saddams samtaler med den amerikanske ambassadøren i Bagdad, April Glaspie, bare ei uke før sjølve invasjonen. Her var det åpenbart for alle at en invasjon fra Iraks side var nært forestående. Her hinter Glaspie klart til at USA ikke har «noen meninger om Iraks grensetvist med Kuwait», og gir på ingen måte uttrykk for at USA eller noen andre, ville forsvare Kuwait[2].
Saddam gamblet høyt, og invaderte Kuwait den 2. august 1990. Invasjonen ble møtt med en massiv internasjonal fordømmelse, og FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 661, som krevde at Irak umiddelbart trakk seg ut, og påla dem strenge økonomiske sanksjoner fram til de føyde seg. Ettersom månedene gikk motarbeida USA alle mulige forslag på mekling og mulige forslag om fredelig tilbaketrekking mot større fredskonferanser fra bl.a Frankrike, Sovjetunionen og de arabiske landene. Amerikanske tjenestemenn ble sitert på at en fredelig irakisk tilbaketrekking ville vært et «skrekkscenario» I november fikk USA gjennom resolusjon 678 i Sikkerhetsrådet, som bestemte bruk av «alle nødvendige midler» for å få slutt på krigen.
Bombene begynte å regne den 16. januar 1991. I løpet av 43 dager fløy USA 109 876 bombetokt, og slapp 84 200 tonn bomber. Gjennomsnittlig mengde sprengkraft per måned tilsvarte nesten det som blei brukt under hele andre verdenskrig. Mesteparten av bombene var ordinære gamle bomber som ble sluppet fra teppebombefly fra Vietnamskrigens dager. Omkring 70 % av bombene og rakettene traff ikke målene sine. 61 000 klasebomber ble også sluppet, og fra disse spredte det seg 20 millioner mindre bomber som dreper sivile irakere helt inn i våre dager.
Resultatet av dette ble et forutsigbart masseslakt. I et kjent tilfelle ble blant annet 400 mennesker drept i én enkelt bombeeksplosjon. FNs overslag tilsier at oppimot 15 000 sivile ble drept av allierte bomber i løpet av krigen. Disse beregningene inkluderer så klart ikke de mange hundretusen som blei drept av bevisst bombing av infrastruktur, vannforsyning m.m.
Likevel var det Iraks væpnede styrker som tok den største støyten. Mellom 100 og 200 000 av dem måtte bøte med livet under krigen. Først ble troppeforlegningene teppebomba i skyttergravene på den Irak-kuwaitiske grensa. Tusener av redde vernepliktige blei senere levende begravd da tanks med ploger og bulldosere dundra gjennom de primitive forsvarsverkene og beskyttelsesgropene bygd av jord og leire. Da troppene ble sendt på retrett langs motorveien på vei mot Basra i Irak, ble de også utsatt for en hemningsløs beskytning fra lufta med alt amerikanerne hadde av brannbomber og ordinært skyts. «Det var som å skyte fisk i ei tønne», uttalte senere en av de amerikanske pilotene.
Det bemerkelsesverdige er hvor retta mot Irak, og ikke mot sjølve okkupasjonen krigen var. Mye av krigen dreide seg rett og slett om å ødelegge så mye infrastruktur i Irak som mulig. Og dette var man fullstendig klar over konsekvensene av. I en etterretningsrapport fra 22. januar 1991, ei uke etter krigen starta, ble det slått fast at:
Irak er avhengig av å importere spesialutstyr og visse kjemikalier for å rense vannet sitt. (…) Ettersom Irak mangler hjemlige leverandører av både reservedeler og kjemikalier, vil landet fortsette forsøka på å omgå FN-sanksjonene for å importere disse livsviktige varene. Om de ikke makter å sikre seg forsyninger, vil det føre til mangel på reint drikkevann for store deler av befolkninga. Dette kan igjen føre til økt antall sjukdomstilfeller eller til og med epidemier[3].
Hva var den virkelige beveggrunnen for at USA lurte Saddam inn i fellen i Kuwait? Noe skyldes nok viktigheten av å statuere et eksempel. Bernard Lewis fra det innflytelsesrike Council of Foreign Relations satte i en artikkel i 1992 krigen i sammenheng med Iraks panarabiske ambisjoner om at olja skulle kontrolleres av araberne selv, og ikke vestlig oljekapital:
Om Saddam Hussein hadde fått fortsette uforhindret [etter invasjonen av Kuwait i 1990] ville han kontrollert både Irak og Kuwaits oljeressurser. Om resten av regionen hadde sett at han kunne handle ustraffet, ville resten av de Gulfstatene i Den persiske gulf ha falt inn i favnen hans, og selv Saudierne ville måtte ha valgt å underkaste seg eller bli avsatt. Den virkelige faren var monopolistisk kontroll over oljen – som er en veldig stor andel av verdens olje.[4]
Sanksjoner og 500 000 barn
Sanksjonene man innførte mot Irak vedvarte utover resten av 1990-tallet også. Disse hemmet ikke bare den irakiske økonomien, og dermed mulighetene for å gjenoppbygge det USA-koalisjonens bomber hadde ødelagt (f.eks. vannrenseanlegg, kloakksystemer etc.), men forbydde eksplisitt også flere slike varer (f.eks. laboratorieutstyr, ambulanser, klorrenseanlegg, enkelte kjemikalier) fra å bli importert til landet.
I 1998 utførte FN en nasjonal undersøkelse av helsesituasjonen i landet. Den slo fast at dødeligheten blant barn under 5 år i de delene av Irak som ble berørt av krigen (og den kontinuerlige bombingen) var mer en fordobla sammenligna med tiåret før[5]. Dette innebærer en overdødelighet på over 500 000 barn fram til 1998. Det er verdt å minne om at sanksjonene vedvarte helt til Bush invaderte i 2003. En Unicef-rapport fra 1997 anslo at det totale antallet døde i alle aldersgrupper var på 1,2 millioner. Det absolutte totale antallet kjenner vi ikke. Det vi veit er at de fleste barna, nærmere 70 %, døde som følge av diaré og/eller akutte luftveisinfeksjoner – tilstander som han direkte sammen med den sanitære kollapsen som følge av krigen. USAs etterretning fra 1991 viste seg å være faretruende presis.
Gjennom 1990-tallet håndhevet USA og Storbritannia en FN-sanksjonert «flyforbudssone» over deler av landet. I praksis brukte de denne retten til å bombe nærmest hva enn de ønsket i landet. Mellom 1991 og 2000 gjennomførte amerikanske og britiske kampfly 280 000 tokt. Denne bombinga ble flere ganger foretatt uten å konsultere FNs sikkerhetsråd, og rammet rutinemessig sivile, infrastruktur og husdyr. Den som vil lese en mer personlig beretning om hvordan det var å være barn under USAs bomberegn kan lese denne historien[6].
Løgn og opptakt til krig
Terrorangrepene den 11. september 2001 ga USA en ny mulighet til å få kontroll over Iraks oljeressurser. Midtøstens oljerikdommer har helt siden de ble påvist, vært en kilde til rivalisering mellom de vestlige koloni- og imperialistmaktene. Allerede i 1945 ble ressursene kategorisert av USAs utenriksdepartement som en «overveldende kilde til strategisk makt, og en av verdenshistorias største materielle priser»[7]. Irak er kun forbigått av Saudi-Arabia hva gjelder omfanget av de påviste petroleumsressursene.
I september/oktober-utgaven (2002) av tidsskriftet Foreign Affairs[8], skrev John Ikenberry at Bush-administrasjonen hadde «imperiale ambisjoner». Dette innebar «en unipolar verden hvor USA ikke har noen reell utfordrer» og hvor «ingen stat eller koalisjon noensinne kan utfordre [USA] som global leder, beskytter og håndhever». Han skreiv videre at denne strategien «gjør internasjonale normer for sjølforsvar – nedfelt i Artikkel 51 i FN-pakten – nesten meningsløse».
Arthur Schlesinger, den prominente historikeren og rådgiver for President Kennedy, skreiv at Bush-administrasjonens forståelse av «preventiv krig» i et sjølforsvar-øyemed, minte farlig mye om tenkemåten i Japan da de bomba Pearl Harbor i 1941[9]. Richard Falk, en velrennomert ekspert på internasjonal lov, uttalte på sin side at det er «unektelig» at Irak-krigen var en «forbrytelse mot freden av samme type som de overlevende tyske lederne ble siktet, dømt og straffet for under Nuremberg-domstolen» etter andre verdenskrig[10]. Tar man utgangspunkt i FN-paktens ordlyd, og Nuremberg-domstolens fastslåing av at aggresjonskrigen var den øverste av alle forbrytelser, er det vanskelig å være uenig.
Krigspropagandaen i forkant av Irak-krigen var ekstrem. Det er ikke foruten grunn at mange kritikere av USAs utenrikspolitikk i dag er skeptiske til mediene. Sjøl Kongressens begrunnelse da de i oktober 2002 ga presidenten tillatelse til å gå til krig, var «å forsvare USAs nasjonale sikkerhet mot den vedvarende trusselen Irak representerer». Halvparten av USAs befolkning var på et tidspunkt overbevist om at Saddam Hussein var «personlig involvert i angrepene den 11. september 2001»[11].
Dette var mulig på grunn av Administrasjonens patologiske trang til å lyve. Noen lenke mellom Saddam Hussein og Al Qaeda fantes ikke, stikk motsatt av hva Bush og andre prominente medlemmer av administrasjonen hevdet. Påstandene om Iraks masseødeleggelsesvåpen ble basert på de villeste konspirasjonsteorier fra kjente lystløgnerne, og ble kontant avvist fra både FNs tidligere våpeninspektører i Irak. Disse hadde noen år tidligere blitt kalt tilbake fra Bush – ikke Saddam Husein.
Stemningen blant Iraks naboland var sjølsagt annerledes, og med god grunn. En rapport fra American Academy of Arts and Sciences påpekte i forkant av invasjonen at Iraks militærutgifter kun var en brøkdel sjøl av Kuwaits, som hadde knapt 10 % av Iraks befolkning[12]. En meningsmåling utført i den arabiske verden av Shibley Telhami fra University of Maryland etter at krigen var i gang, viser dette enda tydeligere. Fra Marokko, til Libanon og til Gulfen, mente nærmere 95 % av respondentene at Irak-krigen dreide seg om «kontroll over arabisk olje, og underleggelse av palestinerne under Israels vilje»[13]. I Europa var stort sett over 80 % av befolkninga mot krigen. I de minst kritiske landene, som Tsjekkia, var det i overkant av 60 %[14]. Bush hadde kanskje klart å lure sin egen befolkning, men resten av verden forholdt seg tvilende.
Donald Rumsfeld, Bush’ nykonservative forsvarsminister, prøvde iherdig å avfeie anklagene om at krigen handlet om olje. I et radiointervju i november 2002 slo han fast at krigen «bokstavelig talt ikke hadde noe å gjøre med olje». USAs sentralbanksjef, Alan Greenspan, slo mer nøkternt fast at det var «trist» at det var «politisk upraktisk å erkjenne det alle sammen veit: Irak-krigen handler for stor del om olje»[15].
LES OGSÅ: Irak-krigen og Enhedslisten i Danmark
Noam Chomsky, den kjente kritikeren av amerikansk utenrikspolitikk, skrev 3. mars 2003, knapt to uker før Bush’ krig, at USA da lærte resten av verden ei lekse: «Om dere ønsker å forsvare dere mot oss, bør dere etterligne Nord-Korea og diske opp en troverdig trussel. Ellers vil vi knuse dere». Nord-Koreas daværende leder, Kim Jong-Il, ga også senere uttrykk for at Iraks største feil var at de hadde oppgitt sine programmer for masseødeleggelsesvåpen[16]. Libyas leder, Muammar Gaddafi, lærte samme lekse i 2011 da han ble drept under NATOs bombekrig mot landet hans. Irak-krigen er et av de klareste eksemplene vi har på Thukydids maksime om at «de sterke gjør hva de kan, og de svake lider det de må».
Terror og sivile lidelser
George W. Bush vil for alltid huskes som en patologisk løgner og selve skoleeksempelet på hvordan man kan skjønnmale en aggresjonskrig. Likevel hadde også Bush sine øyeblikk med klar tale. I 2004 kunne han berette at «våre fiender er innovative og ressursrike, og det er vi også. De slutter aldri å tenke ut nye måter å skade landet vårt på, og det gjør ikke vi heller».
Om dette var en «freudian slip» veit vi ikke. Det vi derimot veit, er at sitatet samsvarer godt med forholdene slik de artet seg på bakken i Irak. Den 20. mars igangsatte USA en massiv luftkampanje mot det nærmest forsvarsløse landet. Strategien, den såkalte «shock and awe», gikk i korte trekk ut på å angripe med så massiv kraft at hele samfunnet ville bli satt i en tilstand av sjokk.
I september 2003, få måneder etter den amerikanske invasjonen, erklærte Al-Qaedas leder, Ayman al-Zawahiri: «Vi takker Gud for å bero oss med dilemmaene i Afghanistan og Irak. Amerikanerne står overfor en skjør situasjon i begge landene. Om de trekker seg ut, vil de tape alt, og om de blir stående, vil de fortsette å blø i hjel»[17].
Og mange blødde i hjel på forskjellig vis. Ingen veit helt sikkert hvor mange som har blitt drept i Irak-krigen. Dette henger sammen med uenighet i hvordan man skal regne de falne. Estimatene varierer fra mellom 150 000 til over 1 million drepte fra 2003 til 2011. Disse tallene har altså ikke medregnet de over 100 000 som har blitt drept i krigen mot IS siden 2014. Sikre tall vil vi nok dessverre aldri få. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at hundretusener av mennesker har måttet bøte med livet, og av dem et stort flertall sivile og fredelige mennesker.
Selv irakere som hadde opplevd Saddam Husseins bestialske diktatur, ble sjokkerte over brutaliteten i Bush’ krig. Den 5. april 2010 lekket Wikileaks en video som viste hvordan mannskapet på et amerikansk helikopter massakrerte sivile irakere utenfor Bagdad i 2007.
For mennesker hjemme i vesten, kom dette klippet, akkurat som torturavsløringene fra Abu Ghraib-fengselet i 2004, som et sjokk. For irakerne var dette gammelt nytt. I november 2004 igangsatte amerikanske okkupasjonsstyrker sin andre offensiv mot byen Fallujah, som representerte et senter for motstanden mot okkupasjonen. Offensiven begynte med et heftig luftbombardement. Gutter og menn mellom 15 og 45 år som prøvde å flykte, ble jaget inn i byen igjen. Etter flere uker med bombing, gikk okkupasjonstroppene omsider inn i byen. Her angrep de blant annet sjukehuset, Falluja General Hospital, i et angrep hvor både pasienter og ansatte ble tvunget til å sitte eller ligge på golvet, mens de ble bundet av de amerikanske okkupasjonssoldatene. Genèvekonvensjonenes eksplisitte forbud mot å angripe slike installasjoner var sannsynligvis «glemt» for anledningen. Mellom 500 og 800 sivile ble drept i angrepet. Byen var redusert til en rykende ruinhaug[18].
Slike lidelser skaper hat og sinne. De to terrorekspertene Peter Bergen og Paul Cruickshank uttrykte seg slik om sin studie om sammenhengen mellom Irak-krigen og økningen i terror:
Irak-krigen har medført en sjokkerende sjudobling av den årlige raten med jihadist-angrep, helt oppe i hundrevis av ekstra terrorangrep og tusener av tapte sivile liv; sjøl med terrorismen i Irak og Afghanistan holdt utafor, har fatale angrep i resten av verden økt med en tredel.[19]
Disse ordene ble ytra så tidlig som i 2007. Årene som har gått siden, har bydd på den samme terroren som herja Irak på denne tida. Terrororganisasjonen IS er et ektefødt barn av Bush’ krig mot Irak.
Splitt og hersk – olje på billigsalg
At olja spilte en viktig rolle for USAs invasjon av Irak, har aldri vært noen hemmelighet, men at dette dreier seg om tilgang på den, er en myte som har vist seg vanskelig å bekjempe. Den er nemlig rett og slett feil. USA har aldri vært spesielt avhengig av tilgang på olja i Midtøsten. Sjøl i dag er det Canada som er den største utenlandske oljeeksportøren til USA, og USA sjøl rangerer fortsatt som verdens 3. største oljeprodusent, kun bak Saudi-Arabia og Russland. Vi kan også spørre oss hvorfor arabiske nasjonalister i Irak ikke skulle ønske å eksportere olja si, all den tid målet deres var å bruke inntektene fra olja til å bygge opp landets økonomi.
Problemet for USAs del lå altså ikke i tilgang på olja, men i manglende kontroll på denne. Kontroll er det som gjør at USA kan få innflytelse på oljeprisen, for eksempel når det kan være beleilig å ramme råvareprodusenter som Russland med lave priser. Men kanskje minst like viktig, så er det av avgjørende betydning at amerikanske oljeselskap skal ha tilgang til å profittere på å selge Midtøstens oljerikdommer til Europa og Japan. Professor Michael Klare hadde nok rett da han skrev at «kontroll over Irak handler om olje som makt (…) kontroll over Den persiske Gulf kan oversettes til kontroll over Europa, Japan og Kina»[20]. Dette hadde de blitt avskåret fra både i Saddams Irak, og i Iran etter den islamske revolusjon. Krigen i 2003 var USAs avgjørende sjanse til å endre på dette.
Den enkleste måten å oppnå dette på, var gjennom å ødelegge den irakiske staten for all framtid, først og fremst gjennom å piske opp sekteriske skiller mellom folk. Araberne i Irak har vanligvis sett på hverandre først og fremst som arabere og innbyggere av samme stat. For vanlige mennesker hadde splittelser mellom kristne, sunnimuslimer eller sjiamuslimer, spilt en heller begrensa rolle.
For USA, og Storbritannia før dem, var det viktig at disse skillene ble pisket opp så mye som mulig. Dette er det eldste trikset i boka for enhver imperialist: splitt og hersk, sett folk opp mot hverandre, så vil de til slutt kjempe mot hverandre, heller enn å finne sammen til sin felles interesse i å være forent mot en ytre undertrykker.
USAs politikk overfor Irak etter 2003 var eksemplarisk i så måte. Etter invasjonen valgte den amerikanske prokonsulen, Paul Bremer, å formalisere de sekteriske skillelinjene gjennom å velge representanter til det nyopprettede regjeringsrådet basert på etniske og religiøse identiteter. Dette var et ledd i den omfattende «de-baathifiseringa» av landet. Man skulle røske opp den sekulære arabiske nasjonalismen med rota, og i grunnloven amerikanerne skrev etter okkupasjonen var enhver «enhet eller ethvert program» som «oppmuntret til, glorifiserte, eller rettferdiggjorde» arabisk nasjonalisme, «uavhengig av hvilket navn som benyttes», forbudt. I 2009 medførte dette at 560 sekulære arabiske nasjonalister ble forbudt fra å stille som kandidater ved valget. Følgelig ble valget et valg mellom mer eller mindre sekteriske sunni- og sjia-baserte kandidater.
Med den sekulære nasjonalismen ute av bildet, lå alt til rette for å plyndre det som fantes av ressurser. Som ledd i «de-baathifiseringa» vedtok okkupasjonsmakten ikke bare å privatisere statseid virksomhet, men også å tillate den å bli 100 % kjøpt opp av utenlandsk kapital. Videre ble det også innført politikk for å oppheve restriksjonene på importvarer, noe som gjorde det nær sagt umulig for lokale entreprenører og tilbydere å konkurrere om anbud i gjenoppbyggingsprosessen. De største kontraktene ble systematisk gitt amerikanske selskap. Hillary Clinton fanget situasjonen godt, da hun uttalte at «det er på tide for USA å begynne å tenke på Irak som en foretningsmulighet».
Og forretninger ble det. Prokonsul annonserte 27. mai 2003 at «Irak er åpent for business igjen», og utstedte flere ordre[21]. Disse pekte i en klar nyliberal retning, blant annet ei flat skatt på 15 %, privatisering av Iraks mange statseide bedrifter, og oppheving av alle restriksjoner om utenlandsk eierskap. Også landets banker ble privatisert. Kontrakter for 900 milliarder dollar ble inngått med store vestlige ingeniørfirma. Oljeselskapet Halliburton, visepresident Dick Cheneys tidligere selskap, tjente 24 milliarder dollar fram til 2008. Joseph Stiglitz, tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken, kommenterte at Irak gikk gjennom en enda mer radikal sjokkterapi enn sjøl den tidligere Sovjetblokken på 1990-tallet[22].
På tross av famøse visjoner fra viseforsvarsminister Paul Wolfowitz om at gjenoppbygginga av Irak ville være selvfinansierende, ble regninga for amerikanske skattebetalere etter hvert skyhøy. Da Bush forlot regjeringskontorene, var krigens omkostninger beregnet til nærmere 700 milliarder dollar, ikke medregnet renteutbetalinger på lånte penger eller helsehjelp for veteraner som kom hjem lemlestet og ødelagt. Enkelte studier har estimert de totale kostnadene til over 2000 milliarder dollar[23].
Konkluderende bemerkninger
I dag er det få som mener Irak-krigen var en klok eller rettferdig krig. Som så ofte tidligere, er det krigsmotstanderne som blir stående og si «hva var det vi sa?». Samme mønster har gjentatt seg i seinere kriger, blant annet i Libyakrigen hvor flere og flere endelig innrømmer at de lot seg blende av krigsromantikken som florerte i forkant av NATOs bombing i 2011.
Irak-krigen er den viktigste og mest tragiske lærdommen vi har etter den kalde krigen på hvor galt det kan gå når man aksepterer at krig og vold er hensiktsmessige virkemidler i internasjonal politikk. Bush viste oss det amerikanske imperiet på sitt styggeste og mest aggressive. Ingen løgn var for stor og ingen kostnad, menneskelig eller økonomisk, var dramatisk nok til å vurdere andre løsninger enn mer vold. På få år greide Bush jr. å for alltid ødelegge nasjonens image i store deler av verden. Aldri før har verdens befolkning vært mer unisont forent mot en krig.
Irak-krigen viser også mer realpolitisk hvilke utilsiktede konsekvenser det kan ha å ødelegge et land. Jihadistisk terror, et tidligere ukjent fenomen i Irak, er nå en sjølfølge i nyhetsbildet fra landet. Krigens kostnader har attpåtil blitt mangedoblet til det komiske sammenligna med de første estimatene. Man glemte ganske enkelt at folk tenderer til å gjøre motstand mot fremmede okkupanter. Framveksten av enda mer ytterliggående terrorgrupper som IS, er også en naturlig konsekvens av et ødelagt, korrupt og dysfunksjonelt statsapparat. Om ikke annet, så har konsekvensene fra Irak-krigen gjort at den folkelige aksepten for den nykonservative kaosimperialismen fra Bush-æraen svakere enn på lenge. Amerikanere flest er rett og slett lei av ondsinnede og kostbare krigseventyr fra ideologidrevne politikere.
Det er viktig å studere erfaringene fra Irak-krigen. Siden 2003 har politikere verden over, også i Norge, ivret for flere krigseventyr. Libyakrigen, hvor Norge slapp 588 bomber over et forsvarsløst land i Afrika, er allerede nevnt, men også i Syria deltar nå Norge i en brutal og illegitim krig. Det er ingen grunn til å tro det stopper her. Så lenge det finnes krig, vil det alltid eksistere politikere som støtter dem. Irak-krigen og de mange katastrofene som fulgte med denne, er et av de sterkeste argumentene en fredsbevegelse kan ha i kampen mot de som ønsker krig.
Kilder
Chomsky, Noam, 2003, Imperial Ambitions, Penguin Books
Chomsky, Noam, 2007, Interventions, Penguin Books
Chomsky, Noam, 2006, Failed States, Penguin Books
Gowans, Stephen, Washington’s long war on Syria, Barakabooks
Research Unit for Political Economy, Krigen mot Irak – Motivene bak, Røde Fane nr. 2 2003
Stone O. & Kuznick P., 2013, «The Untold History of the USA, Eburypublishing
[1] Chomsky 2003: 120
[2] Research Unit for Political Economy (RUPE) 2002: 39
[3] Ibid:143
[4] Gowans 2017: 75
[5] RUPE: 47
[6] https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/KjqM/Jeg-sa-forkullede-og-hudlose-mennesker-Jeg-var-et-barn-under-bombene–Thee-Yezen-Al-Obaide
[7] https://history.state.gov/historicaldocuments/frus1945v08/d20
[8] https://www.foreignaffairs.com/articles/united-states/2002-09-01/americas-imperial-ambition
[9] Chomsky 2003: 12
[10] Ibid: 13
[11] https://www.cbsnews.com/news/poll-part-2/
[12] Chomsky 2007: 14
[13] Ibid: 25
[14] Oliver Stone % Pete Kuznick 2013: 524
[15] https://www.thetimes.co.uk/article/alan-greenspan-claims-iraq-war-was-really-for-oil-5vr9rqdvbgp
[16] Stone & Kuznick 2013: 526
[17] Ibid: 528
[18] Chomsky
[19] Chomsky 2007: 22
[20] Stone & Kuznick 2013: 527
[21] Ibid: 530
[22] ibid
[23] https://www.reuters.com/article/us-iraq-war-anniversary/iraq-war-costs-u-s-more-than-2-trillion-study-idUSBRE92D0PG20130314