Er det bare de med store, grove heiagjenger som skal få uttale seg med stygg retorikk, gang på gang til det ikke er flere broer igjen i samfunnet, bare store grøfter?
Verdenssynet ditt? Hvordan ble det til? Er det noe du er født med, eller er det noe som har blitt formet igjennom ytre påvirkning. Trygghet eller frykt? Begge deler? Hvorfor er ting som virker uhørt for noen helt greit for andre?
Dette er spørsmål jeg stiller meg i diskusjoner, og i konflikter. Det er ofte at de synene en har i de situasjonene er så farget av det en selv mener at en ikke klarer å se noe annet. Andre får ikke ha en annen mening, selv hvor rasjonell den er. Men om samme situasjonen snur seg, så er det ikke det samme. Det er helt avhengig av hvem det er snakk om. Meningsfelle eller fiende. Den det er snakk om kan være en annen, men situasjonen er ganske lik, det virker ikke som om det har noe å si så lenge en er enig i det personen står for ellers. Om en vil være enig.
LES OGSÅ: Erna Solbergs egne riksmobbere
Greit med umennekeliggjøring?
Hvorfor er det slik? Jeg lurer da på om det er viljen til å vinne diskusjonen og trampe sine meninger på den andre parten som er viktigst, eller om det viktige er å få en felles forståelse for en løsning av problemet. Og hva er det som gjør at synet vårt på hva som er rett og galt forandrer seg etter hvem som uttaler seg?
I diskusjoner om hvorvidt Sumaya Jirde Ali hadde gjort noe galt ved å si «Fuck Listhaug» og «Fuck Politiet», så jeg en tendens til at mennesker syntes det var helt greit å umenneskeliggjøre henne. Det var en tråd i det hele med at hun hadde lagt opp til det selv. For hva var det hun hadde gjort? Hun hadde trakassert og ydmyket Sylvi Listhaug, til hennes tilhengeres store fortvilelse. Det var et grovt overtramp som skulle straffes til de grader. Og det var heller ikke noe grense på hvor stor straffen skulle være. Det gikk ikke bare ut på at en var uenig med Ali, men at en ville gi henne av samme medisin, uansett om at medisinene var sterkere enn hva hun selv skrev ut. Ville en ha gjort det samme om det var en fra den andre siden av det politiske kartet?
LES OGSÅ: Regjeringa vil ta i bruk unntakslov for krigssituasjoner mot flyktninger
Skulle ikke åpne kjeften
Ville de samme reagert så kraftig om Ali hadde uttalt seg om en annen politiker? Om det var noen andre som omtalte Listhaug? Eller var det kombinasjonen som fikk de menneskene til å trå så kraftig over streken, at hets og trusler var eneste mulighet? For den rettferdiggjøringen av handlingene deres var at hun hadde sagt noe som provoserte dem. Det var en slags rettferdighet i det. Hun skulle ikke ha åpnet kjeften, med hijaben og alt. Det symbolske veier mer enn mennesket Sumaya. Det at hun er et menneske blir overskygget og viljen til å vinne, kneble og tråkke noen ned er sterkere enn noe annet. Er det stoltheten som ble tråkket på? Og hvorfor har enkelte mennesker en slik holdning at det å knuse de som sier dem imot, er det eneste rette?
Er det mobbmentaliteten som gjør at enkelte mennesker ser sin rett i å trø andre så langt ned som mulig, uansett hva? For vi har nå sett at FrP går hardt imot Arbeiderpartiet med simpel retorikk der det å spre et ensidig og delvis syn på deres side av saken vedrørende forslaget om å ta statsborgerskapet fra fremmedkrigere og mulige terrorister, uten dom. Det ble så forenklet at Listhaug selv vinklet det inn på at Ap heller setter terroristenes rettigheter foran det norske folk. Samtidig bugner diskusjonene i kommentarfeltene, med sympati for Anders Behring Breivik syn og handlinger, som om det Arbeiderpartiet gjorde da og nå er en grunn til at massemordet tok plass. Ikke terror altså, men et massemord av en syk mann. Det er visst ikke terrorister blant de høyreekstreme. De er bare syke, og fortvilte, de som går for langt. Det at han var med i Frp i flere år skal vi ikke snakke om, for han ble jo oppdratt i et arbeiderpartihjem så det forklarer alt. Simpelt.
LES OGSÅ av Camilla Hestvik: Jeg blir så eitrende forbanna
Skal en skylde på barnet som mobbes?
For hvis du skal sammenligne disse to sakene, så sitter det altså folk rundt omkring i landet, med den tro at det er helt greit å tyrannisere en samfunnsdebattant for hennes uttalelser. Men når ens egne kommer med løgn og uthenging, så er det greit. Da er det fritt frem for alle å hetse, true og trakassere de som eventuelt kommer med argumenter eller forklaringer på hvorfor dette ikke er greit. Nivået i kommentarfeltet og i partiet er nådd et bunnivå som ikke kan kalles konstruktivt, ei heller menneskelig. For hva er vel menneskelig, eller naturlig med å tråkke andre ned på verst tenkelig måte, blande inn skam og skyld der det hører minst til, og samtidig la andre sine utbrudd passere.
Hva er det som gjør synene så forskjellige?
Skal vi la de verste få råderett og fri vei til å drive med mobbing, så burde en tenke på hvordan en vil at barn i skolen skal ha det. At en skal si til barn som blir mobbet at en ikke vil ta tak i problemene. At en kontinuerlig legger skylden over på barnet som er utsatt. Det kan jo være at de plager deg for at du svarer dem. Det kan jo være at det er din egen feil at du blir plaget. Skylden blir lagt på den utsatte som må se seg selv i speilet, og tenke på det en selv har sagt. Og ja, det skjer at barn får høre dette òg. Er det kynisk? Er det en uenighet i det? Eller skal vi bare si «er du med på leken, så får du tåle streken!» Skylden og ansvaret legges ikke på den part som utfører mobbingen, men den utsatte som kan ha sagt noe for å provosere.
Monstret under senga
Provosering er en ting, for det er relevant hva som provoserer. Graden av provoseringen er forskjellig, men kan vi si at den skal rettferdiggjøre hets, trusler og trakassering? Er det ikke nok en plass, når vi ser at mennesker får så mye at de trekker seg ut av alt en egentlig ville være med på? Eller er det bare de med store, grove heiagjenger som skal få uttale seg med stygg retorikk, gang på gang, til det ikke er flere broer igjen i samfunnet, bare store grøfter. Grøfter spadd opp med spader som liksom skal sette orden på det verdenssynet en hadde for seg. Alt det skumle er bekreftet. Det var ikke bare noe en trodde, men nå er det også bekreftet som en realitet av de mange likesinnede. Monsteret under senga er kommet frem, og det er like stort og skummelt som en trodde.
De holdningene må jo komme en plass ifra. Og da kan en sette mange spørsmål på hva det er som driver en til å tenke så simpelt om andre mennesker. Er det frykt alene? Er det bare frykt som gjør at det mennesket en møter på kan være en målskive? At en er så redd for verden at en tilegner andre meninger og egenskaper som er stygge, for å minimere dem slik at en kan si de fortjener det. De er en vederstyggelighet og et symbol for noe en misliker så sterkt, at det å hetse og true er eneste utvei. De som sier imot må en også presse sitt syn på, for det er ikke rom for refleksjon eller en saklig diskusjon. De har uttalt seg om noe, vært uenig og høylytt, og nå skal de presses ned i møkka til det ikke er mer livsgnist igjen.
Vell! De tok feil, for jeg ser i hvert fall Sumaya står opp, og snakker høyt og kraftig! Det gjør også de overlevende etter det FrP har omtalt som et offerkort, 22.juli, sterkt og tydelig!
Jeg vet i hvert fall, at monstret under min seng kan gå og legge seg igjen.