Fagbevegelsen må ikke se på seksuell trakassering som en “kvinnesak”. Det handler om like rettigheter og er en fellessak.
Fagbevegelsen har stått samlet mot kapitalmakta for å bedre arbeidernes livs- og arbeidsvilkår.
Vi har lært oss å motarbeide undertrykking, gjenkjenne undertrykkingsmekanismer og aktivt motarbeide disse.
Den siste tiden har en type undertrykking fått en særlig oppmerksomhet i arbeidslivet: Seksuell trakassering. En kjønnsbasert undertrykking. Som fagbevegelse må vi stå samlet om å motarbeide også denne type overgrep, mobbing og trakassering, og ikke anse det som «kvinnesak». Det er en felles sak: Å gi alle like rettigheter og muligheter i samfunnet, uavhengig av kjønn.
LES OGSÅ: Nå er det faen meg nok av #MeToo
Mulighetene er ikke like om ledere og kolleger ikke respekterer andres grenser, eller bruker nedsettende uttrykk for å gjøre andre utilpass. Vi har ansvar for våre kollegers arbeidsvilkår, på egen arbeidsplass og i egen organisasjon. Vår egen adferd er en del av arbeids- og organisasjonsmiljøet.
Når vi ser hvor mange som deler sine historier under hashtagen #MeToo, ser vi hvor omfattende et problem seksuell trakassering faktisk er. Dette må vi ta et oppgjør med, for å få et likestilt samfunn.
Kvinner har vært aktivt deltagende i arbeiderbevegelsen siden starten, helt fra fyrstikkarbeiderstreiken i 1889. Likevel tok det hele 103 år fra Landsorganisasjonen ble stiftet til vår første kvinnelige leder talte på Youngstorget 1. mai i 2002. Det tok sin tid å komme fra deltagelse til makt. Det forteller en historie om kjønnskamp også innad i fagbevegelsen.
Når man ser den utstrakte bruken av klassiske hersketeknikker og ren hets som #MeToo-varslerne møtes med, både i presse og i sosiale medier, ser vi hvor kontroversielt det fortsatt er at kvinner hevder sin rett til deltagelse og selvråderett, og varsler om urett. De som sier fra blir angrepet: Latterliggjort, bagatellisert og utskjelt. Motivene til varslerne blir mistenkeliggjort, mens de som har trådt over får sympati i pressen.
LES OGSÅ: Giskes fall er en seier metoo og flere seire vil komme
«Det er ugreit dersom en full fyr klår deg på rumpa på et tettpakket utested. Men det er vanskeligere å sette og synliggjøre egne grenser om samme handling utføres av en sjef eller en maktperson du har tillit til. Særlig dersom det skjer på en arena der du skal være trygg på at andre respekterer din rolle.» Mathilde Tybring-Gjedde, Aftenposten 08.01.2018
Skal ikke nettopp fagbevegelsen være et sted hvor vi kan være trygge og frie og løfte hverandre opp?
For å forebygge seksuell trakassering er det behov for retningslinjer når ansatte eller valgte er i ubalanserte maktforhold, det være seg på arbeidsplassen eller i organisasjoner. Det er behov for at tillitsvalgte er opplært til å snakke om temaet, og vite hvordan de behandler slike saker.
Som tillitsvalgte er vi trent på å identifisere makt og avmakt, men fokuset har ligget i spennet mellom arbeidsgivere og ansatte. Er vi litt blinde for den maktmisbruk som kan skje i egne rekker? Er det endog «illojalt» å varsle innad, å splitte «sine egne»?
Seksuell trakassering og overgrep handler om makt og undertrykking, og det er fagbevegelsens oppgave å være motmakt til slike utstøtings- og undertrykkingsmekanismer.
Teksten ble vedtatt som uttalelse på Fellesorganisasjonen i Opplands årsmøte.
Da FO i sin tid arrangerte medlemskurs i å avsløre ledere med hersketeknikker, var de kun for kvinnelige medlemmer. Og slik sett lite hjelpsomt for mannlige medlemmer og tillitsvalgte sitt behov for å identifisere makt og avmakt.
Selvfølgelig skal alle fagbevegelser jobbe mot trakassering og overgrep, uavhengig om de er seksuelle eller rene hevnaksjoner mot varslere, eller mot faglige motinnspill til ledere med store maktehov. Men det krever et samarbeid der også andre former for trakkasering enn de seksuelle, som oftest rammer kvinner. De 15% mannlige medlemmene i FO har også beskyttelsesehov.