NHOs årskonferanse 2018 hadde overskriften «Verdien av arbeid». For næringslivet synes imidlertid verdien av arbeidsledighet å være like stor.
Det mangler ikke på gode intensjoner. Alle er tilsynelatende enige om at noe må gjøres. Byråkratiet lager handlingsplaner. Partene i arbeidslivet innkaller til konferanser. Politikere bekymrer seg i alle kanaler. Likevel faller sysselsettingen i Norge.
Siden 2008 har andelen av arbeidsstyrken som er i betalt jobb gått ned. Ifølge SSB var antall yrkesaktive kommet ned i 69,4 % i fjerde kvartal 2017. Yrkesdeltakelsen blant folk mellom 25–54 år, den mest yrkesaktive del av befolkningen, falt fra 88,5 prosent i toppåret 2008 til 85,6 prosent i 2017. Vi må tilbake til 1994 for å finne en lavere yrkesdeltakelse for denne aldersgruppen.
Jernloven i arbeidsmarkedet
Nedgangen er sterkest for aldersgruppen 25–29 år. Her er det mange som ikke har klart å fullføre en utdanning. Sjeføkonom Øystein Dørum i NHO er ærlig på at det dreier seg om penger:
«Brorparten av arbeidsgivere i Norge ønsker å gi folk med utfordringer en sjanse. Men de private virksomhetene opererer i konkurranse med andre private virksomheter. Jernloven i arbeidsmarkedet er at en bedrift ikke kan ha ansatte som ikke forsvarer lønna si. I Norge har vi et høyt lønnsnivå som stiller høye krav til produktivitet. De som ikke klarer produktivitetsnivået har vi råd til å ha på trygd i Norge.»
For Dørum og NHO er derfor alt snakk om «samfunnsansvar» bare et spill for galleriet. I realiteten ligger bedriftenes lojalitet hos eierne, hos aksjonærene. Det er bedriftsøkonomi som gjelder, samfunnsøkonomi får andre ta seg av.
Næringslivet ansetter ikke personer «som ikke forsvarer lønna si». I praksis betyr det at bedriftene raskt luker vekk arbeidssøkere som det hefter usikkerhet rundt. Dette er unge uten fullført utdanning, langtidsledige, folk med helseutfordringer, eldre arbeidssøkere og innvandrere. Havner du i en av disse kategoriene er sjansen stor for at du til slutt skyves over i trygdeproletariatet. Dette er den virkelige jernloven i arbeidsmarkedet.
De usynlige arbeidssøkerne
I antall utgjør dette en stor gruppe. Dessverre er de ikke så lett å få øye på, mange arbeidssøkere er nemlig definert ut av ledighetsstatistikken. Når NAV opererer med en ledighet på 2-3 % så omfatter dette kun en liten del av arbeidssøkermassen.
For et år siden stipulerte TV2 den reelle ledigheten i Norge til 7,8 %. Dette tallet inkluderte personer på arbeidsmarkedstiltak, folk på arbeidsavklaringspenger og undersysselsatte (ufrivillig deltid). Mens NAV oppga tallet på ledige til 78.556 personer, hadde TV2 regnet seg frem til at det virkelige tallet var 223.165.
Men dette tallet er også for lavt. «Hvis vi definerer arbeidsledighet som er uttrykk for alle som egentlig ønsker å være med i arbeidslivet og ha en jobb, så tror jeg at 7,8 % er for lavt», sa arbeidsmarkedsforsker Knut Røed den gang.
I den nye arbeidskraftundersøkelsen fra SSB finner vi 177.000 personer som ikke er aktive jobbsøkere, men som ønsker arbeid. Dette er personer som ikke får ytelser fra NAV, og som dermed ikke ser noe poeng i å melde seg som arbeidssøkere. På toppen av disse kommer 321.800 uføre. Av disse er 18 % i et arbeidsforhold, men det er ikke tvil om at mange flere uføre ville vært i jobb hvis arbeidslivet hadde lagt til rette for det. Nå sitter de isteden hjemme og mottar trygd.
Hvis vi summerer tallene finner vi ut at det er minst 400.000 ledige i Norge, og tar vi med uføre som kan tenke seg å jobbe nærmer vi oss raskt 500.000! Det finnes altså et stort og uutnyttet arbeidskraftpotensiale i befolkningen. Men sannheten er at næringslivet ser andre steder etter arbeidskraft.
Arbeidsmarked på arbeidsgivernes premisser
Etter utvidelsen av det indre arbeidsmarkedet i EØS har norske arbeidsgivere blitt vant til en rik tilgang på arbeidskraft. Arbeidsinnvandringen til Norge har vært formidabel. Mens det i 2003 var 6.400 østeuropeere i jobb i Norge, var tallet i 2016 kommet opp i 150.000. Selv om tilstrømmingen har falt siden toppåret 2011, er det nå over 200.000 arbeidsinnvandrere i Norge.
Dette gjør at styrkeforholdet mellom tilbuds- og etterspørselssiden på arbeidsmarkedet er vesentlig forrykket. Sannheten er at et stort antall arbeidsgivere fortrekker å ansette arbeidsinnvandrere fremfor nordmenn. Arbeidsinnvandrernes kvalifikasjoner er bare en del av svaret på hvorfor det er slik. Viktige faktorer er bemanningsbransjens vekst, og en tilsynelatende aksept for å ta til takke med arbeidsvilkår som bryter med de forventningene norske arbeidssøkere har.
De europeiske arbeidsinnvandrerne har vist seg svært fleksible og lite kravstore, dette setter mange arbeidsgivere pris på.
Ledigheten blant innvandrere
Mens europeiske arbeidsinnvandrere går rett i jobb uten å kunne ett ord norsk, slutter politikerne aldri å snakke om at «norsk er nøkkelen til jobb» for andre innvandrere. Dette paradokset er de tilsynelatende blinde for.
For fem år siden foretok Aftenposten en oppsummering av alt myndighetene har gjort for å få sysselsettingen i innvandrerbefolkningen opp på nivå med befolkningen for øvrig. Funnene var avslørende. Seks regjeringer hadde i løpet av de foregående 20 årene laget 7 stortingsmeldinger, 12 offentlige utredninger og 23 handlingsplaner med i alt 672 tiltak! Det var vanskelig å finne noe effekt av alt arbeidet.
Det synes å være en tommelfingerregel at ledigheten blant innvandrere er tre ganger så høy som blant nordmenn. Siden den første handlingsplanen ble laget i 1992 har ingen klart å gjøre noe med dette. Her har vi funnet enda en jernlov i det norske arbeidsmarkedet.
Næringslivet skyr NAV-brukere
Når NHOs sjeføkonom sier at «arbeidsgivere i Norge ønsker å gi folk med utfordringer en sjanse», så er det mange som ikke kjenner seg igjen i dette. Velferdsforskningsinstituttet Nova kom før jul med en rapport som viste at arbeidsgiverne skyr folk som har hatt arbeidstrening gjennom NAV. Å benytte seg av det mest brukte tiltaket for å kvalifisere arbeidssøkere til arbeid, virker altså så stigmatiserende at arbeidsgiverne luker vekk søkere som har dette på CV-en. Forskeren bak rapporten tror at negative assosiasjoner gjør at mange med bakgrunn fra Nav ikke får sjansen.
NAV bruker 7,5 milliarder kr. i året på arbeidsmarkedstiltak. Mye forskning er gjort på effekten av denne pengebruken. Dessverre viser det seg at de fleste tiltak har liten effekt. Kun tiltaket lønnstilskudd synes å virke. Dette er en refusjonsordning for arbeidsgivere. I en periode blir deler av lønnen som utbetales til den nyansatte refundert av NAV.
Sannheten er at arbeidsgivere flest krever penger fra det offentlige for å ansette arbeidssøkere som de mener det hefter usikkerhet rundt.
Kynisme – ikke idealisme
Når de prominente deltakerne på NHOs årskonferanse nå er kommet hjem, er det så godt som 100 % sikkert at alt vil fortsette som før. For bedriftslederen er det økonomi, ikke uforpliktende intensjoner som gjelder. Det blir mindre og mindre plass i arbeidslivet for folk som ikke kan yte maksimalt hele tiden. I ansettelsesprosessen vil arbeidsgiveren minimere risiko og fortsatt satse på sikre kort. Dermed må ufaglært ungdom, langtidsledige, folk med helseutfordringer, innvandrere og arbeidssøkere over 50 år fortsatt regne med å kjempe i motvind på arbeidsmarkedet.
Et talende eksempel på avstanden mellom realiteter og uforpliktende intensjoner finner vi hos NHO selv. I 2016 kvittet organisasjonen seg med 50 ansatte over 60 år. Disse fikk sluttpakke for å forsvinne ut døren. Samtidig rekrutterte NHO 25 nye medarbeidere, angivelig for å sikre «fornyet kompetanse.»
NHO kjører ellers hardt på «arbeidslinja», der det er om å gjøre å holde folk i arbeid så lenge som mulig. Men å oppkvalifisere egne, eldre arbeidstakere var tydeligvis ikke lønnsomt nok. Saken er et tydelig eksempel på at det er kynisme, ikke idealisme, som gjelder i næringslivet.
Kilder:
Statistisk sentralbyrå – arbeidskraftundersøkelsen, 25.01.18, «Ungdom raser ut av arbeidslivet», frifagbevegelse.no 25.01.18, «Dette tallet på arbeidsledighet i Norge har du aldri sett før», tv2.no 23.01.17, «Fakta om arbeid», Statistisk sentralbyrå 25.01.18, «Fravær fra arbeid», nav.no 10.10.17, «Arbeidsmarkedet i tall», arbeidslivet.no 04.10.16, «Over 200.000 arbeidsinnvandrere i Norge», forskning.no 24.09.17, «20 år. 23 handlingsplaner. 672 tiltak. Men fortsatt er arbeidsledigheten blant innvandrere tre ganger så høy.» aftenposten.no 24.11.12, «Forskningsrapport: Arbeidsgivere skyr folk som har hatt arbeidstrening via Nav», nrk.no 13.12.17, «Veileder for lønnstilskudd», nav.no 15.01.18, «NHO bytter ut seniorer med nyansatte», aftenposten.no 21.09.16
Kanskje på tide at våre politikere også tar ett steg ut i virkelighetens verden?
Jeg tolker deg slik at du da ønsker jobber og arbeidsplasser og gode lønner og gode framtidsmuligheter til alle her i landet. Det kan ikke komme med uendelig mange grønne grynt og grønnvasking og grønn nynning.
Mine løsninger er kraftkrevende industri og en stor ny norsk atomindustri og mye større vektlegging av utdannelse og skole og kunnskaper. Oljeindustrien stopper en dag, men kunstig stopp der nå er feil.
Mine forklaringer er komplekse og omfattende slik at jeg må plassere mine løsninger på min hjemmeside og ikke her. Men kravet bør være mye mer enn bare en jobb.
Kravet må bli langsiktig sikkerhet og trygghet og gode nok betingelser og god lønn og nok sosiale rettigheter og velferdsrettigheter.
Da er jeg på løsnings-siden.
Godt skrevet.