Bård Larsens tendensiøse revolusjonshistorie

Ved hjelp av sitatfusk ser Civita-historiker Bård Larsen på den russiske revolusjon med ideologisk determinisme, uten rom for nyanser eller omstendigheter. Han er dømt til å feile.

Den Civita-ansatte historikeren Bård Larsen markerte 100-årsjubileet til den russiske revolusjonen med en rekke tekster der han framhevet Lenins totalitære egenskaper, såvel som bolsjevismens formlikhet med nazismen.

I en lang tekst for tidsskriftet Vagant har litteraturprofessor Gisle Selnes kritisert Larsens kildebruk og påpekt at han i to av revolusjonskronikkene plukker fram tre Lenin-sitater, som alle er falske. Denne kritikken avslører flere tilfeller av dårlig kildebruk, og kan enkelt utbroderes med flere eksempler.

I Civita-boka Storebror dreper! fra 2008 vil Larsen få fram Lenins brutalitet ved å hevde at Lenin under en hungersnød «blankt» nektet å støtte nødhjelp, som han omtalte som «sentimentalitet», og regnet selve hungersnøden som en «progressiv faktor».¹ Som ved eksemplene Selnes trekker fram, lar ikke sitatet seg spore opp i Lenins skrifter, derimot stammer det fra en sekundærkilde, en Lenin-biografi av Robert Service. Service siterer ikke Lenin, men V. Vodovozov, som tredve år etter å ha møtt Lenin prøvde seg på en omtrentlig parafrasering av ståstedet til den da 21-årige Lenin. Troverdigheten til en slik kilde kan diskuteres, men hos Larsen blir det som uten tvil er Vodovozovs formulering, lagt fram som et sitat av Lenin selv.

Det er også interessant å se hvordan Larsen svarer på kritikken fra Selnes. Det har kommet fram at Larsen har funnet et av Lenin-sitatene i en tekst av Max Eastman, der det står uten kildehenvisning. I tilsvaret til Aftenposten nekter Larsen å trekke sitatet tilbake, siden «dette hyppig brukte sitatet aldri [har] blitt falsifisert».²

Det burde være unødvendig å påpeke overfor en som titulerer seg som historiker, at kriteriet for å bruke sitater ikke er at man enda ikke har sett noen tilbakevise dem. I sitt utvidede tilsvar på Civitas nettsider påpeker Larsen at han ikke er en forsker som kan sjekke sitater «slik man gjør på petimetersk vis ved universitetene».³ Utvilsomt ikke. Men selv om han ikke tar fatt på historikerens plikt til å etterprøve og vurdere sitatenes kontekst, meningsinnhold og troverdighet, nøler han ikke med å styrke sine artiklers troverdighet ved å signere med historikertittelen.

På tross av kritikken hevder Larsen at «helheten, eller substansen» i hans tekster om Lenin og revolusjonen likevel står seg. Det gjør den ikke.

I de aktuelle tekstene foregir Larsen at han bare formidler historiefagets konsensus. Han bruker uttrykk som «det historikerne vet i dag», «de fleste Russlands-historikere», «mainstream historieskriving», i et forsøk på å styrke egen troverdighet. Med denne konstruerte konsensusen prøver han å nedsable framstillinger som strider med hans egen, for eksempel ved å antyde at Nasjonalbiblioteket er skyldig i historieforfalskning.⁴

Problemet er bare at flere av Larsens mest sentrale påstander er omstridte, og i noen tilfeller direkte feilaktige.

LES OGSÅ: Civita og revolusjonen

Oktoberkuppet
Larsen gjentar stadig vekk at oktoberrevolusjonen var «et statskupp, organisert av disiplinerte og kyniske fanatikere som ikke hadde noen reell støtte i landet».⁵ Det «kunne ikke ha stått fjernere fra folkeviljen», presiserer han i et intervju med Minerva.⁶ Larsens poeng er at februarrevolusjonen som styrtet tsaren skapte et «begynnende demokra[ti]», som bolsjevikene avbrøt til stor forferdelse hos folkeflertallet.

Dette er altfor enkelt. Allerede sommeren 1917 var det tydelig at arbeidere, soldater og krigsseilere i Petrograd mistrodde den provisoriske regjeringen; også blant de fleste bøndene i landet vendte stemningen seg mot den. Det er også verdt å merke seg at den provisoriske regjeringen hadde en tvilsom legitimitet og ingen egentlig demokratisk forankring. Drivkraften bak den var de «liberal-demokratiske» kadettene, som med fallende oppslutning også utviklet et stadig mindre demokratisk sinnelag.

I praksis støttet den provisoriske regjeringen seg på både de gamle tsaristiske generalene og på sovjetmakten. Denne likevekten viste seg stadig vanskeligere å opprettholde, særlig når generalenes krigsinnsats og kamp for å utvide det russiske imperiet kom i konflikt med Petrogradsovjetets «ordre nr. 1.», som erklærte at soldater skulle lyde demokratiske organer framfor generalene.

Regjeringsleder Alexandr Kerenskij inviterte general Kornilov til å knuse Petrogradsovjetet. Det utløste en affære som gjorde det klart at den provisoriske regjeringen ikke lenger hadde en levedyktig maktbasis, og at arven etter februarrevolusjonen var i ferd med å kapres av et høyrevridd militærdiktatur heller enn å utvikles til et parlamentarisk demokrati. Larsens drøm om en februarrevolusjon uten en oktoberrevolusjon mangler derfor empirisk grunnlag. I september var bolsjevikenes hovedparole, altså maktoverføringen til sovjetene, blitt vedtatt av 80 sovjeter i store og mellomstore byer i Russland. Oppløsningen av den provisoriske regjeringen hadde med andre ord bred støtte.

Alexander Rabinowitch, professor emeritus i historie ved Indiana University, hevder i boka The Bolsheviks Come to Power (1976) at bolsjevikenes seier i stor grad skyldtes «partiets karakter i 1917», særlig «partiets interne relativt demokratiske, tolerante og desentraliserte struktur og virkemåte», i tillegg til at den i det vesentlige var et åpent masseparti.⁷ I The Bolsheviks in Power (2007) hevder han at «oktoberrevolusjonen i Petrograd i stor grad var et gyldig uttrykk for en omfattende desillusjonering med februarrevolusjonens resultater og for folkelige drømmer om en lysere, mer rettferdig framtid».⁸

LES OGSÅ: Hyll antikrigsrevolusjonen

Chekaen og rød terror
Larsens andre påstand gjelder borgerkrigen og den røde terroren. Siden bolsjevikene gjennomførte et kupp som ikke kunne ha stått lengre unna folkeflertallets ønsker, ble utrenskninger «derfor påkrevet, slik bolsjevikene oppfattet det».⁹ Chekaen ble opprettet i desember 1917 og utgjorde et kommunistisk «tankepoliti» som skulle drepe dem «Lenin oppfattet som fiender av revolusjonen».¹⁰ Den røde terror oppstod ikke fordi Lenin følte seg truet, ifølge Larsen. «Snarere var det en grunnleggende del av ideologien hans. For at revolusjonen skulle lykkes[,] måtte alle uenigheter ryddes av veien».

Larsen framstiller Chekaen som et «tankepoliti» som skulle drepe politiske motstandere. Alle som ikke var enige med Lenins mest ekstreme påstander, ble regnet som kontrarevolusjonære og stod for fall.

Problemet er bare at bolsjevikenes politiske fiender stort sett overlevde den røde terroren. Chekaen var utvilsomt brutal, men Larsen misforstår og tolker den utfra en omtrentlig oppfatning av situasjonen i dagens Nord-Korea. Som Alistair S. Wright påpeker i det historiske tidsskriftet Revolutionary Russia: Intet «framstående medlem av den politiske opposisjonen døde som følge av den røde terroren», ulikt den jakobinske terroren i Frankrike, der girondinerne og hébertistene ble sendt til giljotinen. «Det finnes heller ikke bevis for at politiske henrettelser var planlagt», føyer Wright til.¹¹

Dette betyr selvsagt ikke at bolsjevikenes politiske motstandere fikk fritt leide. De ble utsatt for press og trakassering av Chekaen, men det er noe ganske annet enn bildet som tegnes av Larsen.

Som historikeren Arno J. Mayer påpeker, tjente Chekaen i utgangspunktet mindre som et politisk organ, enn som et provisorisk politi- og rettsapparat.¹² Politivesenet hadde smuldret opp og blitt erstattet av diverse militser før oktoberrevolusjonen. Over lengre tid hadde tusenvis av vanlige kriminelle sluppet ut av fengselet, og dødsstraff og eksilsystemet i Sibir var avskaffet. I Moskva anno 1918 var mordraten mellom ti og femten ganger høyere enn førkrigsnivået – kriminalitet i en rekke former hadde steget enormt. Chekaen rettet seg derfor først mot rene kriminelle, men med borgerkrigens utvikling ble den også et maktorgan for kampen mot de hvite. Det gjorde at terroren ikke hovedsakelig tjente som et redskap for å bekjempe virkelige eller innbilte politiske fiender, men var en del av det militære borgerkrigsapparatet.¹³

Larsens forklaring av diktaturet og volden etter oktoberrevolusjonen er monokausal og deterministisk: For ham handler det bare om at bolsjevikene realiserte sitt ideologisk drevne begjær for terror og diktatur; det faktum at de tok vanskelige, improviserte valg i en borgerkrigssituasjon, i et land der vold var blitt en uløselig del av den politiske kulturen allerede i 1914, forsvinner ut av bildet. Heller ikke, som Wright også påpeker, at både de hvite og de grønne (selvstendige bondehærer) «alle begikk grusomheter som var på linje med alt som ble utført av Den røde hæren eller Chekaen».¹⁴

Borgerkriger blir dessuten ofte svært voldelige, jf. tilsvarende situasjoner fra Korfu i 427 f. Kr. og frem til Jugoslavia på 1990-tallet og Syria i dag. En borgerkrig er ikke en tvekamp mellom stater som kan respektere hverandre mens krigen pågår, men en eksistensiell kamp mellom ulike parter om hvem som skal utgjøre staten, som derfor raskt blir til en utslettelseskamp som visker ut skillelinjene mellom sivile og kjempende.¹⁵ Samtidig bryter sentralmaktens evne til å håndheve lov og rett sammen på en måte som gjør at folk også dreper av personlig fiendskap og snever egeninteresse.

Som Thukydid har påpekt med henvisning til Korfu, ble folk av frykt og hevnlyst drevet ikke bare til å gjengjelde motstandernes forferdelige handlinger, men også til å overby dem.¹⁶ Slik oppstår en terror som ikke er dirigert og målrettet «ovenfra», men spontant «nedenfra», et mønster som ble dominerende etter både den russiske og franske revolusjonen. Både jakobinernes og bolsjevikenes terror oppstod dels som et forsøk på å kontrollere terroren nedenfra og erstatte «folkets hevn» med «lovens sverd», som den franske revolusjonære Danton sa det.¹⁷

En avgjørende faktor var voldsspiralene der den ene sidens overgrep utløste hevn og terror fra den andre, ofte i spontan og ukoordinert – «vill» – form, utført av sivilbefolkningen eller av soldater etter en seier i krigen, for å gjøre opp for et tidligere tap eller overgrep. Hevnen ble institusjonalisert av både de «hvite» og de «røde» i deres forsøk på å avskrekke fiendene fra videre motstand – supplert med en «retorisk terror», der lederne lovet å utslette hverandres bevegelser.

I boka The Furies: Violence and Terror in the French and Russian Revolutions (2002) utfører Arno J. Mayer en komparativ analyse av volden etter historiens to kanskje mest spektakulære revolusjoner. Utgangspunktet for boka er at det å fortelle revolusjonens historie «uten å ta hensyn til motkreftene, ‘blir som å fortelle historien til et militært slag uten å ta hensyn til fiendens hær’».¹⁸ Men nettopp denne feilslutningen har blitt stadig vanligere hos revolusjonshistorikere, og resultatet blir enkle forklaringer som knyttes til bolsjevikenes/jakobinernes ideologi og/eller Lenins/Robespierres psykologiske disposisjon. Han viser hvordan væpnet oppstand ved den gamle ordenens privilegerte klasser og hærførere – en kontrarevolusjon – er nødvendig for å forklare terroren som oppstod etter både 1789 og 1917, ikke minst når situasjonen begge steder utviklet seg til en borgerkrig som ble kombinert med en krig mot fremmede stater:

Åpenbart ‘varierte den røde terrorens intensitet betydelig etter tidspunkt og omstendigheter’. Dens første bølge kom etter høsten 1918, etter drapsforsøket mot Lenin, den britiske landgangen i Arkhangelsk og Baku, og Koltsjak og den Tsjekkiske legions erobring av Kazan. Den gikk tilbake i november 1918, med stabiliseringen ved fronten på Volga såvel som uroen i Sentral-Europa og den tyske tilbaketrekningen fra Ukraina. Den røde terroren steg til en ny høyde i 1919, i møte med de vanskelige kampene mot hærene til Koltsjak, Denkin og Judenitsj. Med deres nederlag kom en ny nedgang, anført av opphevelsen av dødsstraff ved midten av januar. Men i 1920-21, med den polsk-sovjetiske krig, Wrangels trassighet og diverse bondeopprør, ble den første røde terror på ny forverret, til utgangen av borgerkrigen.¹⁹

LES OGSÅ: Hva vil skje med de rike når revolusjonen kommer?

Ansvaret for borgerkrigen
Videre er det verdt å nevne hvordan Larsen fordeler skylden for borgerkrigens utbrudd. Han slår ganske enkelt fast at rundt «12 millioner» døde «under borgerkrigen som bolsjevikene må bære ansvaret for».20 Dette har han kanskje fra historikeren Richard Pipes, som hevder at borgerkrigen ikke ble «tvunget på kommunistlederne», men «lå i hjertet av deres politiske program».21 Pipes benekter derfor at borgerkrigen var et produkt av at allierte stater som Japan, USA, Frankrike og Storbritannia intervenerte for å avsette bolsjevikene.

President Woodrow Wilson var svært bekymret for det han kalte «bolsjevismens sterke sympati i Europa», som særlig skjøt fart når krigstretthet blandet seg med sosial uro og førte til omfattende ulydighet blant soldatkorps og politimenn på kontinentet. Wilsons utenriksminister Robert Lansing hevdet at bolsjevikene var «farligere enn tyskerne» siden de truet med å utløse revolusjon. I boka America’s Secret War against Bolshevism har David S. Fogelsong avslørt relativt ukjente sider ved Wilson-administrasjonens forsøk på å avsette bolsjevikene. Liknende tendenser fantes i Frankrike og – ikke minst – i Storbritannia, der Churchill blandet antisemittisme med antikommunisme i tirader om trusselen fra «internasjonale jøder» som Marx og Trotsky, og drømte om å kvele bolsjevismen i fødselen.

Dette er grunnen til at den tyske blokaden av Russland siden 1914 ved våpenhvilen ble avløst av en forsterket alliert blokade, som også rammet forsyninger av medisiner og mat. De hvite generalene fikk derimot substansielle forsyninger for å styrke dem i kampen mot bolsjevikene. I september 1917, altså før bolsjevikenes maktovertakelse, ble Kornilovs kuppforsøk støttet av britiske soldater og tanks.22 I desember 1918 var 300 000 utenlandske styrker på plass på russisk jord.

Hvite generaler som Denkin og Koltsjak ble også bestyrket med omfattende forsyninger av våpen og ammunisjon. Bare i de første månedene av 1919 mottok Koltsjak «våpen og utstyr som tilsvarte den totale sovjetiske produksjonen i 1919».23 I tillegg kom både britenes støtte av general Denkin òg det amerikanske bidraget.

Det er ikke gitt at de hvite ville vært i stand til å mobilisere kampdyktig motstand uten denne støtten. I det minste er det klart at siden de okkuperte områder uten produksjonsevne, ville de ha blitt utslitt langt tidligere, og borgerkrigen ville ha fått en langt mindre dramatisk utvikling, om det ikke var for de alliertes støtte.

Frykten for at revolusjonen skulle spre seg gjorde at særlig Storbritannia og USA gikk inn med livsnødvendig støtte til de hvite i borgerkrigen. De støttet også Romania, Polen og Finland, som stod klare for å angripe Russland. Selv om bolsjevikene ble sittende ved makten, var intervensjonen i en vesentlig forstand vellykket, for å sitere Mayer:

Det virker som at ‘dersom den allierte støtten til de hvite hadde blitt stanset’ etter våpenhvilen ‘så ville den russiske borgerkrigen nesten helt sikkert ha blitt overstått mye raskere med en avgjørende [sovjet-]seier’. En betydelig avkortet borgerkrig ville sannsynligvis ha minsket de militære og sivile blodsutgytelsene, militariseringen av bolsjevikenes politiske samfunn, hungersnødens herjinger, og de store byenes økonomiske og sosiale problemer. Dessuten, med en mindre utstrakt, brutal og kostbar borgerkrig, påført utenfra, ville bolsjevikene verken ha tilegnet seg sin fobi mot innsirkling av en fiendtlig omverden i ledtog med nasjonale fiender, eller deres overmot, som vokste med uventede seire mot uovervinnelige odds. Men det finnes selvsagt en annen side av bildet: I tilfelle en kjapp seier i borgerkrigen ville et ‘triumferende revolusjonært Russland’ ha stått i en bedre stilling til å vekke sympati og støtte i et ‘Europa skjelvende av sosial uro og opptøyer’.24

Russland ble dynket i blod for å hindre at oktoberrevolusjonen skulle bli et eksempel til etterfølgelse.

Bolsjevikene og fascismen
Til sist spekulerer Larsen rundt revolusjonens virkninger og antyder en rekke steder at den forårsaket både fascismen og andre verdenskrig. Uten Lenin ville kanskje fascismens «drakoniske fremvekst» ikke ha funnet sted, og dermed heller ikke «ufattelige tap av menneskeliv i to verdenskriger (en varm og en kald).»25 Poenget blir at siden «Lenin satte standarden for totalitarisme som statsform i den moderne verden», må han også regnes som dens inspirasjonskilde og årsak.26

Mot dette kan man innvende at Larsen ikke med en eneste setning nevner at bolsjevikene under borgerkrigen kjempet mot en høyst reell og effektiv fiende. De hvite generalene hadde langt mer åpenbare fellestrekk med fascismen enn bolsjevikene. De var ultranasjonalistiske, autokratiske, og de ville opprettholde samfunnets rådende hierarkier, enten det var snakk om farens autoritet i familien, bedriftseierens ledende posisjon i fabrikken eller tsarens suverenitet over samfunnet. Dessuten var de hvite imperialistiske og krigslystne, drevet av en brutal vilje til å «sette halve landet i brann og spille blodet til tre-fjerdedeler av alle russere», som Koltsjak sa det. I tillegg kommer deres inngrodde antikommunisme og antisemittisme: Til sammen etterlot pogromene seg opp til 200 000 jødiske lik.

Larsen og andre tilhengere av begrepet «totalitarisme» insisterer på at den mest relevante historiske bakgrunnen for å forklare fascismen, starter med opplysningen, og går via den franske revolusjonen fram til den russiske revolusjonens bolsjeviker. Derfor hevder Larsen at fascistene var «revolusjonære reaksjonære» og bruker dem som et eksempel på «høyrerevolusjonære bevegelser som henter inspirasjon fra jakobinerterrorens metoder og forestillinger om sosial og politisk ingeniørkunst».27 Men langt mer åpenbar enn den historiske linjen Larsen vil trekke fra de revolusjonære til de reaksjonære, er den som går fra de reaksjonære til de reaksjonære: gjennom motopplysningens irrasjonalisme og kontrarevolusjonen i Frankrike, via militarismen og antikommunismen til hvite generaler i Russland og nettopp til italiensk og tysk fascisme.

Under den russiske borgerkrigen møtte disse protofascistiske kreftene kun én effektiv motkraft: Lenin og bolsjevikene. Sistnevnte iverksatte kraftige represalier når deres egne styrker drepte jøder, og de både kjempet med propaganda mot antisemittisme og mobiliserte militært for å overvinne lovløse bander og militærstyrker involvert i pogromer.

Larsens overordnede metoder viser seg her. Det fantes ingen mangel på voldelige aktører i denne perioden av Russlands historie – både kommunistiske og konservative grupper var involvert, sammen med liberalistiske stater som Storbritannia og USA. Også de tre siste var deltaktige i overgrep som må sies å være minst like brutale som det vi kjenner fra bolsjevikene. Larsen nevner ikke noe av dette og trekker derfor en enkel lærdom: kommunismen dreper. Slik skjæres historien til for å passe den antikommunistiske ideologien.

Poenget med alt dette er ikke å skjønnmale bolsjevikene, men at Larsen gjør historien altfor enkel med sin forklaring basert på ideologisk determinisme, uten rom for omstendigheter, tilfeldigheter og nyanser.

<sup>1. [B. Larsen, Storebror dreper (Civita 2008), s. 35.]↩
2. [https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/1k7OjX/En-grusom-salve-mot-mine-skriverier-om-Lenin–Bard-Larsen]↩
3. [https://www.civita.no/2018/01/09/bard-larsen-svarer-gisle-selnes-vladimir-lenin]↩
4. [https://www.vg.no/nyheter/meninger/russland/underlig-fokus-paa-revolusjonen/a/24176137/]↩
5. [https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0Enea2/Da-Lenin-kapret-revolusjonen–Bard-Larsen]↩
6. [https://www.minervanett.no/nasjonalbiblioteket-bedriver-historieforfalskning-russiske-revolusjonen/]↩
7. [A. Rabinowitch, The Bolsheviks Come to Power (Haymarket Books 1976), s. 311.]↩
8. [A. Rabinowitch, The Bolsheviks in Power (Indiana University Press 2007), s. 13.]↩
9. [https://www.vg.no/nyheter/meninger/historie-og-arkeologi/langlesing-lenins-totalitaere-prosjekt/a/24087965/]↩
10. [B. Larsen, Storebror dreper (Civita 2008), s. 27.]↩
11. [A. S. Wright, «Guns and Guillotines: State Terror in the Russian and French Revolutions», Revolutionary Russia, Vol 20, No. 2, 2007, s. 179.]↩
12. [A. Mayer, The Furies – Violence and Terror in the French and Russian Revolutions (Princeton University Press 2002), 257.]↩
13. [Ibid., 253.]↩
14. [Ibid., 176.]↩
15. [For dette perspektivet på borgerkrig, se E. Traverso, Fire and Blood – The European Civil War 1914-1945 (Verso 2017).]↩
16. [I Historien om Peloponneskrigen (http://klassisk.ribekatedralskole.dk/personer/thukydid/3_70_83.htm)]↩
17. [For dette poenget og det følgende bygger jeg på Arno J. Mayer (op.cit).]↩
18. [A. Mayer (op.cit),17.]↩
19. [Ibid., s. 311.]↩
20. [B. Larsen, Storebror dreper (Civita 2008), s. 40.]↩
21. [R. Pipes, Russia Under the Bolshevik Regime (Vintage Books 1994), s. 6.]↩
22. [R. Ullmann, Anglo-Soviet Relations, 1917-1921: Intervention and the War (Oxford University Press 1961), s. 12.]↩
23. [O. Figes, A Peoples Tragedy (Jonathan Cape 1996), s. 652.]↩
24. [A. Mayer (op.cit), s. 286.]↩
25. [https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0Enea2/Da-Lenin-kapret-revolusjonen–Bard-Larsen]↩
26. [https://www.vg.no/nyheter/meninger/russland/underlig-fokus-paa-revolusjonen/a/24176137/]↩
27. [https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-revolusjon]↩</sup>