Myter og fakta om global matproduksjon

Mens antall mennesker som sulter bare øker, har alle verdens nasjoner har forpliktet seg til å utrydde sult og ekstrem fattigdom innen 2030. Her ser vi på en del myter om verdens matproduksjon.

Alle verdens nasjoner har gjennom vedtaket av og tilslutningen til FNs bærekraftsmål forpliktet seg til å utrydde sult og ekstrem fattigdom innen 2030. De siste par årene har imidlertid antall mennesker som sulter økt med mer enn 20 millioner mennesker. Omtrent 815 millioner mennesker sulter i verden, og hver dag dør omtrent 20 000 mennesker av sult og sultrelaterte årsaker. Skal sult og ekstrem fattigdom utryddes i nær framtid, trengs det en helt annen politikk og innsats fra verdens myndigheter enn det vi ser i dag.  For å endre politikken, er det også viktig å gå inn på en del myter knyttet til verdens matproduksjon.  Nedenfor tas noen av de mest vanlige og viktigste opp.

Myte 1: Matproduksjonen må øke med 60-70% fram til 2050
Fakta: FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, og mange andre organisasjoner, institusjoner og myndigheter sier at matproduksjonen må øke med 60-70% fram til 2050 for å skaffe nok mat til den voksende befolkningen. Det er basert på forventet befolkningsøkning, men også på at tap og kasting av mat vil fortsette å være omtrent 30% av produksjonen, at store mengder mat som egner seg som menneskemat, fortsetter å bli brukt til dyrefôr, og at økningen i kjøttforbruket vil fortsette. Men utviklingen går ikke på skinner!

Det produseres nå plantemateriale som egner seg som menneskemat tilsvarende ca 4600 kilokalorier per person på jorda per dag. Det er omtrent det dobbelte av behovet. Det er ikke mulig å stoppe all tap og kasting av mat, men mye kan reduseres. Kjøttforbruket må ikke fortsette å øke, og det kan reduseres til et nivå som er helsemessig sunt. Store deler av fôret som i dag er menneskemat, kan erstattes med fôr vi mennesker ikke kan spise. Omtrent 90 prosent av maisproduksjonen i USA går nå til dyrefôr og biodrivstoff. Det er mulig å endre produksjon og forbruk. Og det er mulig å produsere nok og sunn mat til en voksende befolkning på bærekraftige måter.

LES OGSÅ: Arbeidsfolks erfaringer trengs i miljø-og klimakampen!

Myte 2: Storskala industrilandbruk produserer maten til det store flertallet av mennesker
Fakta: Det finnes ikke eksakte tall for hvor mye mat som blir produsert av ulike typer matprodusenter og hvor mye som blir høstet direkte fra naturen, men rapportene fra ulike vitenskapelige institusjoner sår ingen tvil om at småskala matprodusenter skaffer maten til det store flertallet av mennesker i verden. De fleste rapportene slår fast at småskala matprodusenter – småbrukere, småskala fiskere, jegere og andre som høster direkte fra vill natur – skaffer maten til omtrent 70% av verdens befolkning. UN Global Compact skriver at småskala matprodusenter produserer 40% av maten som selges, og 70% av all maten i verden.

Myte 3: Industrilandbruket er mye mer produktivt enn småskala, mangfoldig landbruk
Fakta: Når produktivitet måles i hvor mye mat og fôr som blir produsert per person per år, da er industrilandbruket med monokulturer og bruk av store mengder kunstgjødsel og sprøytemidler mye mer produktivt enn per person i småskala allsidig og bærekraftig landbruk. Det er imidlertid mye viktigere å se på produktivitet per arealenhet. Når det måles, så er småskala mangfoldig landbruk mye mer produktivt enn industrilandbruket som bruker 70-75 % av all landbruksjord for å produsere omtrent 30% av maten, mens småskala bønder som bruker bare 25-30% av landbruksjorda, produserer 35-50% av maten.

Myte 4: Småskala bønder er en liten og minskende gruppe
Fakta: Småskala bønder er verdens største yrkesgruppe – eller «økonomisk aktive» som er betegnelsen i en del rapporter. Omtrent 40% av alle «økonomisk aktive» i verden er bønder. Omtrent 90% av alle gårder i verden er på mindre enn to hektar, og omtrent 95 % er på mindre enn 5 hektar. Omtrent 43% av arbeidsstyrken i landbruket i utviklingsland er kvinner. I perioden fra rundt 1980 til 2010 økte antall gårder  med 61% i Pakistan, 48% på Filippinene og 140% i Etiopia. Det er i hovedsak i Europa at antall små gårder reduseres. Antall gårder ble i samme periode redusert med 69% i Italia, 61% i Spania, 73% i Tyskland, og 48% i Norge.

Økningen i antall gårder i utviklingsland reflekterer mangelen på arbeidsmuligheter i andre sektorer. De fleste har ikke andre muligheter enn å arbeide innen landbruket, og ofte blir små gårder delt til enda mindre gårder for den neste generasjonen.

LES OGSÅ: 800 millioner sulter daglig

Myte 5: Kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler er nødvendig for en effektiv matproduksjon
Fakta: Den største studiene som er utført på gårdsnivå for produktiviteten til småskala bønder med bruk av gode metoder for økologisk, agroøkologisk og andre former for bærekraftig landbruk uten eller med minimal bruk av kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler, omfattet 12 million gårder i 57 land. Gjennomsnittlig avlingsøkning ved bruk av forbedrede dyrkingsmetoder var på 79%. For Afrika var den gjennomsnittlige økningen på 116%, og for Øst-Afrika 128%.  En annen studie med resultater fra en periode fra tre til ti år for 10 millioner bønder med omtrent 12,75 millioner hektar jord i 20 afrikanske land viste mer enn en dobling av avlingene ved bruk av forbedrede dyrkingsmetoder med lite eller ingen bruk av kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler.

En studie publisert av FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, i 2007 viste at avlingene vanligvis ble redusert når en gikk fra dyrking med bruke av store mengder kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler til økologisk drift, spesielt i områder med gunstige dyrkingsforhold. «men i regioner med medium vekstforhold og moderat bruk av syntetiske innsatsvarer, er økologisk produktivitet sammenliknbar med konvensjonelle systemer (92 prosent) og i systemer med  sjølbergingsjordbruk, økte det avlingene med opptil 180 prosent. Totalt sett er verdens økologiske avlinger beregnet til å være 132 prosent høyere enn dagens produksjonsnivå.»

FNs miljøprogram, UNEP, skriver i sin rapport Towards a Green economy – Pathways to Sustainable Development and Povewrty Eradication at avlingene øker ved omlegging til ‘grønn dyrkingspraksis’ fører til økte avlinger, spesielt på små gårder, mellom 54 og 179%.

Det er en økende interesse for agroøkologi, økologisk og andre former for bærekraftig landbruk. Undertegnede går ikke imot enhver bruk av kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler. Det er imidlertid viktig å se på de negative følgene av bruken av store mengder kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler i landbruket. Det bidrar negativt til klimaendringene og til reduksjon av fruktbarheten i jorda og av det biologiske mangfoldet.  I de siste ti årene er det observert at avlingene ikke øker lenger selv med mer bruk av kunstgjødsel. På toppen av det kommer at de globale ressursene av fosfor som er en nøkkelkomponent i kunstgjødsel, er en begrenset ressurs som vil ta slutt.

Myte 6: Mesteparten av maten krysser landegrenser
Fakta: Internasjonal handel med mat er viktig for de fleste land, og for hver og en av oss. Det norske klimaet egner seg dårlig for produksjon av kaffe og te!  Også for mange småskala matprodusenter over store deler av verden er internasjonal handel viktig , men internasjonal handel med mat bør ikke overvurderes.  Bare 10-15% av all maten som produseres, krysser landegrenser; – omtrent 3% av grønnsaker, 6% av frukt, 9% av meieriprodukter, 10% av kjøtt, 15% for ris og korn, 35% for fisk og 38% for oljevekster.

LES OGSÅ: Folkeopplysningen: Hva skal vi spise?

Myte 7: Myndighetene satser på det som er mest effektivt
Myndigheter over hele verden sier at de satser på effektive tiltak bl.a. for å redusere sult og fattigdom. Statsminister Solberg er en av de to lederne for «pådrivergruppa» i FN for å nå bærekraftsmålene. En skulle tro at hun da ville gå i spissen for den mest effektive formen for bistand for å nå disse målene. Dessverre er ikke det tilfelle.

Fakta: FAO slår fast at vekst i brutto nasjonalprodukt for landbruket i utviklingsland i gjennomsnitt er 2,9 ganger mer effektivt for å redusere fattigdom sammenliknet med vekst i andre sektorer. Verdensbanken sier at vekst i brutto nasjonalproduktet som stammer fra landbruket, er minst dobbelt så effektivt i å redusere fattigdom enn vekst i sektorer utenom landbruket. Satsing på landbruket i utviklingsland er viktig også for å nå flere av de andre av FNs bærekraftsmål, bl.a. å utrydde sult, stoppe klimaendringene, sikre bærekraftig forbruk, oppnå likestilling, sikre bærekraftige økosystemer og stoppe tap av biologisk mangfold – for å nevne noen.  En skulle derfor tro at både myndighetene i utviklingslandene og at det  i internasjonal bistand ble satset på landbruket. Men slik er det ikke.

Statslederne i den Afrikanske Unionen ble i 2003 enige om innen fem år å bruke minst 10% av nasjonalbudsjettene til landbruk og landbygdutvikling. Målsettingen ble gjentatt ti år seinere. Det er imidlertid bare 9 av de afrikanske landene som har nådd sin egen målsetting. 45 land har ikke.

Det statlige oppnevnte Bie-utvalget anbefalte i 2003 at landbruksbistanden i løpet av tre år opp på 15% av den totale bistanden.  I 2016 utgjorde landbruksbistanden fra Norge 1,26% av den totale norske bistanden, ifølge Norad.  Det er på høy tid at det legges større press på norske myndigheter om å satse på landbruket i bistanden!