Norges statsminister skal besøke verdens mektigste mann. På hjemmebane er det rasisme, milliardgaver til de rikeste og seksuell trakassering som gjelder. Ute er det krig og atombombetrusler som melodien. Trump og Solberg har mye til felles.

Erna Solberg får oppleve enhver norsk statsministers store drøm. USA-besøk kronet med et møte med selveste presidenten. Det er mye man kunne ha snakket med Donald Trump om, men for det mest USA-servile partiet i Norge er det hvor flinke vi er til å gå til krig sammen som er det mest interessante.

LES OGSÅ: Solberg og Trump — om den norske USA-konsensusen

Forskjeller innafor USA-konsensusen
USA er Norges viktigste allierte og vår nærmeste militære partner. Det er nettopp det militære samarbeidet som står på agendaen. Norge har vært en trofast partner, noe som ikke bare gjelder under Solberg og Høyres styre med FrP, men det var også tilfelle da Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg hadde med seg SV og Sp i regjering.

Krigen mot Afghanistan har gått over flere regjeringer. Det samme har de idiotiske planene om å kjøpe et overprisa og defekt jagerfly fra USA, koste hva det koste vil. Stoltenberg har inntatt en rolle som internasjonal krigshisser mot Russland, mens utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide tar oppgaven her hjemme. Likevel er det forskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet. De rødgrønne trakk Norges styrker ut av Irak i 2005. Daværende utenriksminister Jan Petersen (H) ønsket å delta i den ulovlige invasjonen, men snudde etter protester fra folkemasser i gatene og politisk press.

Nå vil ikke regjeringa jobbe mot atomvåpen og statsministeren nekter å klappe for nobelprisvinneren. Dette kun et år etter at hun lystig feiret sammen med Henry Kissinger, kanskje den mest innflytelsesrike enkeltpersonen på USAs utenrikspolitikk etter krigen og dermed medskyldig i en rekke kriger, invasjoner, statskupp og ett og annet folkemord. Norge har også delvis sabotert arbeidet med en ny FN-styrt ordning for å holde transnasjonale selskaper ansvarlige for brudd på menneskerettighetene. Hvor kritisk jeg enn er til Arbeiderpartiets utenrikspolitikk er det en forskjell til det verre når Høyre med venner sitter i posisjon.

LES OGSÅ: Statsbudsjettet er et krigsbudsjett

Trump til angrep
Enkelte på venstresida feilet fullstendig i sine analyser da de skulle finne ut hvilken presidentkandidat de skulle heie på. Av en eller annen grunn trodde de at mannen som lanserte seg selv ved å si kalle meksikanere for voldtektsforbrytere skulle bringe mer fred til verden. Han lovet å øke det amerikanske militærbudsjettet, han ville ha flyforbudssone over Syria, han mente den største feilen i Libya var at USA ikke hadde fått med seg mer olje ut av landet, han ønsket en mer konfrontativ politikk overfor Kina; og han ansatte Steve Bannon hvis store drøm er en krig av apokalyptiske dimensjoner hvor de kristne (les: hvite) landene angriper de mektigste av de ikke-kristne.

Selv om Bannon er ute har Trump satt sitt merke også på utenrikspolitikken. Mindre diplomati, mindre forhandlinger, flere ultimatum, flere trusler og sannsynligvis en ny krig før perioden er over. Mens Trump insisterer på at hendene hans i alle fall ikke er små skryter han av hvor stor atomknappen hans er. Norge er mer trofast enn noensinne.

Angrepslinja som blir reindyrka under Trump setter sine spor også på norsk jord. Nedbygginga av land- og sjøforsvaret har skjedd i rekordfart under Høyre og FrP. Den erstattes av at angrepskapasiteten økes. I tilfelle noen lurte, det er ikke i FN-oppdrag F35-jagerflyene skal brukes, det er i USA-ledede kriger i land langt borte.

I tillegg har vi fått Trumps egne amerikanske soldater stasjonert på norsk jord. Dette kombineres med at vi deltar i internasjonale militærøvelser hvor det trenes på å invadere Russland, verdens nest største atomvåpenmakt. Ingen gir oss en tilfredsstillende forklaring på hvorfor dette er nødvendig.

LES OGSÅ: Den lille krigsnasjonen Norge i det store geopolitiske spillet

En farligere verden
Det bebudede vennskapet til Russland og Vladimir Putin blei det aldri noe av. USAs bombing av syriske militærinstallasjoner gjorde at man kom nærmere en direkte konfrontasjon mellom de to tidligere kaldkrigsfiendene enn på lenge. At USAs utenriksminister Rex Tillerson og ledelsen i Sør-Korea har trosset Donald Trump, og nærmet seg Nord-Korea, gjør at faren for en krig på den koreanske halvøya er mindre enn bare for noen dager siden. Likevel er Trumps metode en som har gitt steilere fronter i verden. FN-støtten er kutta, det samme er den til palestinerne. Samarbeidet med Pakistan innstilles, mens det med den verste terrorsponsoren og største krigshisseren i Midtøsten, Saudi-Arabia, utvides. USA vil flytte sin ambassade fra israelsk territorium til okkupert palestinsk land, noe som har gitt Israel nok selvtillit til å utestenge Palestinakomiteen og 19 andre bistands- og solidaritetsorganisasjoner fra palestinsk land.

USAs støtte til diverse land og organisasjoner har alltid vært en del av et maktspill hvor diplomatiet er en viktig del. Nå ser det ut til at soft power er gårsdagens metode og at hard power aleine er det som gjelder. Også i Norge følges denne linja med kutt til bistand og det internasjonale organisasjonslivet, mens millionstøtte til den rasistiske organisasjonen Human Rights Service går som menneskerettighets- og integreringsarbeid.

Ta fra de fattige og hold dem splitta
Rasisme har gjennom hele kapitalismens historie vært en av de mest effektive verktøyene for å holde arbeiderklassen splitta. I stedet for folk reiser seg mot dem som har makta, holdes man opptatt av forskjeller i hudfarge, religion og kultur. Dette var en svært viktig del av hvordan Donald Trump mobiliserte sine velgere. Det samme kan sies om Høyre og spesielt deres regjeringspartner FrP. Samtidig som høyresidas drøm alltid har vært å rasere velferdsstaten er de nå frekke nok til å skylde på innvandrere når de gjennomfører det de så lenge har planlagt.

Det skal sies at det verken er Trump eller FrP som har starta bombinga av muslimske land som Norge har vært med på i snart 20 år, USA siden like etter andre verdenskrig. Når man skal fly halve verden rundt for å gå til krig mot noen må man ha noen ganske heftige historier for at folk skal akseptere døden, ødeleggelsen og utgiftene dette medfører. Muslimene som vi selv har bombet på flukt har samtidig blitt framstilt som farlige i hjemlig media. Dette har ytre høyre, som nå sitter i regjering både i Norge og USA, utnyttet til fulle. Forutsigbart nok er det eneste de selv har bidratt med mer hat og enda flere bomber.

Når Per Willy Amundsen, som nå har blitt justisminister, fortalte at han ville ha et nytt korstog; når Siv Jensen mener Ap har konspirert for å gi mulla Krekar opphold i Norge; når Donald Trump mener latinos er kriminelle og gangstere; når en «vakker» mur skal bygges mot Mexico; når folk rives fra familien sin for å ha skrevet feil land i en søknad de leverte for et halvt liv siden; da splitter man også samfunnet. Høyresida vet bedre enn noen at en samla arbeiderklasse er det farligste av alt for dem. I Norge lik USA brukes rasisme fra øverste hold for at vanlige folk ikke skal forene seg for sine felles interesser.

LES OGSÅ: Lønnsinntekta faller og fattigdommen øker — den blåblå politikken fungerer som planlagt

#MeToo

«Det er alvorlig dersom kvinner som opplever seksuell trakassering ikke tør å melde fra fordi de frykter de skal bli sett på som vanskelige, at de opplever at de ikke blir trodd når de melder fra. Det betyr at trakasseringen får fortsette.»

Erna Solbergs kommentar til maktpersoner som tafser og forgriper seg er det mye sannhet i. Nå er hun på besøk hos verdens mektigste mann, som har fortalt om hvordan han grafser kvinner i skrittet, som har et utall anklager mot seg for seksuell trakassering. Trump har benektet flere av anklagene fordi han mente kvinnene var stygge.

I sin nyttårstale ga statsministeren selv uttrykk for at undertrykking basert på kjønn er et problem for minoritetskvinner, skapt av minoritetsmenn. Hennes hykleri skinner gjennom i dag.

Kvinners rettigheter er på vikende front i USA og Trump er deres største fare. Innsettelsen av en horde reaksjonære dommere gjør at abortrettighetene i land of the free er på retrett. Den åpenbare sjansen for å sette #metoo på kartet, for å ta kvinners helserettigheter opp på den største internasjonale scenen er en Solberg ikke kommer til å ta.

Menneskerettigheter
Når Norge skal til Kina, Azerbajdsjan, Nigeria, Tyrkia og Colombia er menneskerettigheter på agendaen, og om det ikke er det venter kritiske spørsmål fra de store mediene. At Solberg ikke spør om krigene i Afghanistan, Syria, Irak er ikke så rart da vi selv er med på dem. Hun kunne like gjerne tatt det opp i Stortinget, men hvem vil vel framheve sine egne forbrytelser?

Nesten 1 200 mennesker blei drept av politi i USA i fjor. En disproporsjonalt stor andel av disse var svarte. Det kunne vært noe for Solberg å ta tak i.

25 prosent av verdens fengslede befolkning sitter i bak lås og slå i USA. Mange av disse har sittet i årevis uten dom. Mange sitter på isolasjon, noe som tilsvarer tortur. Fengslene er utrygge og forholdene ofte kummerlige. Dette skjer samtidig som søkkrike personer og selskaper tjener penger på drive fengslene, på at stadig flere havner i fengsel. Man har flere eksempler på dommere som har fått betalt for å få flest mulig dømt til fengselsstraff for at profitten skal bli enda høyere. Det kunne du vel slått av en prat om det, Solberg? Ved nærmere ettertanke skjer neppe det da det fra regjeringshold i Norge har kommet ønske om privatisering av fengsler.

I 1965 blei rasediskriminering ved valg forbudt i USA. Det blei likevel ikke stoppet. Fremdeles driver Donald Trumps Republikanske parti med storstilt manipulering hver gang urnene skal tas i bruk. Valgdistrikt endres for å minimere viktigheten av hver svarte stemme — såkalt gerrymandering. Valgene holdes når folk er på jobb og det er vanskeligere for arbeiderklassen å ta seg fri fra jobb enn for de rike. Valglokalene i nabolag med svarte og andre minoriteter er færre og på upraktiske steder. Lover for ID-kort tilpasses slik at fattige minoriteter skal stemme i mindre grad. Denne rasistiske og antidemokratiske praksisen er vel ikke noe Norge skal akseptere at vær nærmeste allierte holder på med?

LES OGSÅ: Protesterte mot innsettelsen av Trump — 187 kan få 60 år i fengsel

Logring, ikke kritikk
Selvfølgelig vil ikke det skje. Erna Solberg vil møte Trump med stjerner i øynene. Hvordan kan våre soldater stilles til disposisjon for det neste imperialistiske blodbadet? Hvordan kan håne vår egen suverenitet ved å la USAs militære få fritt leide på norsk jord? Hvordan kan Trumps og Solbergs prosjekt om massive overføringer av penger og politisk makt fra de mange til de få koordineres bedre og settes ut på en internasjonal arena?

Om enn i en annen ordlyd er det dette Norges statsminister og utenriksminister er i Washington for å snakke om. Kanskje sier de noe om klima, men de har selv invitert et parti av folk som ikke tror jorda blir varmere og/eller at mennesker ikke har noe med det å gjøre inn i regjering, så vi vet alle at det ikke stikker spesielt djupt.

Det er lett å hate Trump. Media elsker å snakke om frekkhetene hans, tabbene, sveisen, solariumsfargen. Når det kommer til politikken har vi ei regjering av samme farge her hjemme. Når Obama sa hopp, hoppet Stoltenberg. Når Trump sier hopp spør Solberg hvor høyt. Hun er i Washington med en politisk alliert, en hun selv kunne sittet i regjering med. Men Trump er uendelig mye mektigere enn Solberg så da gjelder å sitte stille på fanget og logre, som den skjødehunden Høyre alltid har vært for USA.

Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal.

5 svar på “Erna Solberg til Washington – for å logre på Donald Trumps fang”

  1. Vi skal altså bruke milliarder og legge om hele utenrikspolitikken etter USAs ønsker, for at USA skal beskytte oss – mot fiender som skapes av USA selv gjennom diverse angrepskriger..

    Russland er vår nabo og vi har ikke hatt en konflikt siden 1300-tallet, og den gangen løste vi det gjennom dialog.

    Russland har riktignok to ganger – Georgia og Ukraina gått til militær aksjon de siste årene, men begge gangene som defensive trekk mot et aggressivt og hurtig ekspanderende NATO med stadig flere baser langs Russlands grenseområder – den siste på Vernes i Trøndelag.

    Forøvrig er jeg enig i at Trump ikke er noen fredens mann, men jeg er redd det ville vært adskillig verre under en ekstremt krigshissig Hillary Clinton. Det var hun som ville ha flyforbudssone i Syria, ikke Trump. Dette ville innebåret at man skulle skyte ned Russiske fly som var invitert av Syrias regime til å operere i deres luftrom. En ekstremt farlig politikk som kunne fått alvorlige konsekvenser.

    Obama økte antall kriger fra 2 til 7 i løpet av sin periode (Yemen, Libya, Syria, Sudan, Somalia), han skapte og utviklet droneprogrammet hvor folk og fe blir likvidert uten lov og dom, han videreførte Guantanamo og bruk av tortur ble videreført. For ikke å nevne verdenshistoriens største ran, «redningsoperasjonen» hvor Wall Street forsynte seg av fremtidige generasjoners skattepenger, for ikke å si fremtid.

    Hillary ville utvilsomt videreført alt dette og mere til, så det demokratiske parti er ikke bedre, kanskje de var det på Jimmy Carters tid, men ikke fra Bill Clinton og frem til i dag, etter at markedskreftene og donorpengene korrumperte partiet fullstendig til å bli den private bedriften det har blitt i dag- hvor alt er til salgs og personlige profittmotiver trumfer alt annet.

    Bannon har blitt et populært bilde på den onde ideologien bak Trump, men bildet ser ikke ut til å stemme med virkeligheten. Skal man lære om Bannon er det bare å gå til Youtube og se dusinvis av foredrag som han holdt til små forsamlinger av sympatisører, lenge før noen visste hvem han var. Han snakker om tradisjonelle verdier, grunnloven og fremstår som en klassisk amerikansk patriot av den gamle skolen. Det er ikke et ord om rasisme eller fiendskap mot andre land, det er America First – et slagord som Trump utvilsomt fikk av Bannon. Han fremstår absolutt ikke som noen krigshisser, han vil heller ha en mer tilbaketrukket rolle for et USA som skal fokusere mer på seg selv og mindre på resten av verden og dens problemer. Dette var også Trumps linje i valgkampen. Bannon er riktignok sint på Kina, men det er fordi han mener de stjeler arbeidsplasser. Han vil ha grenser og tollmurer. Igjen er det America First. Historien om raseideologen Bannon er en historie uten faktagrunnlag.

    Begge partiene ser nå ut til å være så korrumperte at det amerikanske demokratiet er i fare. Den eneste redningen ville være om en figur som Bernie kunne vinne igjennom og få pengene og korporatistene ut av politikken.

    1. Hvor mye selvstendig makt har egentlig en amerikansk president? Hvor mye makt har feks det «militær-industrielle komplekset»?

  2. Hva mener så Møllersen at vår statsminister burde gjorde annerledes? Kuttet all dialog med USA til de fikk en ny president?

    1. Ført en selvstendig utenrikspolitikk som sikret norsk suverenitet og kutte all støtte til USAs terrorvirksomhet rundt om i verden. Egentlig veldig enkelt og selvinnlysende, hvis du tenker deg litt om. Har du gjort det?

      1. Ja. I tillegg har jeg tenkt at dette var en rotete skrevet artikkel der masse irrelevant dras inn. Hvis forfatter har et budskap er jeg sikker på at det kunne kommet bedre frem gjennom en bedre disposisjon, ikke bare opplisting av alt mulig rart som Erna Solberg uansett ikke har noen innflytelse over.

Kommentarer er stengt.