Krigen i Jemen – Norge som krigsprofitør

Norsk krigsindustri har femdoblet sin eksport til de krigførende partene i Jemen siden krigen begynte. Det er på tide at folk setter seg inn i hva denne råtne krigen handler om.

I dag er det nesten umulig å følge internasjonal politikk uten å ha fått med seg at det foregår en brutal krig i Jemen. Siden den spede begynnelsen i 2014 har nærmere 10 000 mennesker blitt drept, hvorav 5000 sivile. 600 000 mennesker har vært rammet av den største koleraepidemien noensinne, og 70 % av landets innbyggere er fullstendig prisgitt nødhjelp for ikke å sulte i hjel. Disse tallene er fra 2016. Nylig kunne Redd Barna¹ melde at 130 barn dør hver eneste dag, og at antakelig 50 000 vil dø innen året er omme. Det er ekstreme tall i et land med 30 millioner innbyggere – altså like mange som Australia.

I denne teksten skal jeg forsøke å tegne opp en kort og lettfattelig tolkning av hva konflikten handler om. Hvem er det som kriger? Hvorfor kriger de? Hva gjør Donald Trump; og ikke minst – hva gjør Norge?

LES OGSÅ: Krig, epidemi og sult i Jemen: Forsker sier Saudi-Arabia kan bli skyldig i folkemord

Bakgrunn og krigens redsler
Krigen i Jemen har sitt utspring i urolighetene som oppstod med «den arabiske våren» fra 2011. Den lengesittende presidenten, Ali Abdulllah Saleh, som var kjent for sitt utsagn om at det å styre Jemen var som å «danse på hodene til slanger», ble nødt til å gå av. I stedet fikk man en ny regjering leda av Abdrabbuh Mansor Hadi, som forsøkte å samle trådene i det kaotiske landet.

Problemet var Houthiene fra de karrige fjellområdene nordvest i landet. Disse hadde lenge følt seg tilsidesatt, både som sjiamuslimer i et land som lenge hadde vært sunnistyrt, men også sosialt og politisk. I en slags samforståelse med militære krefter fortsatt lojale til tidligere president, Saleh, og 21. mars 2015 hadde de inntatt hovedstaden Sana, og nærmet seg Aden i sør. President Hadi måtte flykte til sine allierte i Saudi-Arabia. Den 26. mars begynte Saudi-Arabia og koalisjonen å bombe. Det har de gjort siden.

LES OGSÅ: Norge — Saudi-Arabias nyttige idiot i krigføringen mot Jemen

Hvem er houthiene?
Houthiene er en bevegelse som forenes av både stammetilhørighet, geografi og religion. De tilhører den zaiydimuslimske retningen av sjia-islam, og har siden foreningen av nord- og sør-Jemen i 1994 vært en betydelig faktor i landets politikk, blant annet som væpna geriljabevegelse. Deres geografiske kjerneområde ligger i fjellene nordvest i landet, og navnet har de fra grunnleggeren, Hussein al-Houthi.²

Det er dog viktig å ha med seg at motstandsbevegelsen mot Saudi-Arabias krig er langt større enn den opprinnelige «houthi»-militsen, og sanker i dag støtte langt utover denne. Egentlig burde man nærmest bare ha sagt «motstandsbevegelsen» eller noe slikt. Likevel velger jeg, siden begrepet er så innbakt i alt man ellers leser om konflikten, å bruke betegnelsen for enkelthets skyld i denne teksten.

Konfliktlinjene er flere her. For det første er det utvilsomt et visst religiøst og sekterisk element involvert. Houthiene er ingen sekulær gruppe, tross alt. Like fullt handler striden, og dermed også deres etter hvert så store støtte, om klassisk sentrum/periferi-problemstillinger. Styresmaktene i landet hadde lenge neglisjert de fattige og karrige områdene hvor houthiene holdt til, men levd i ekstrem velstand i de større byene. Dette er en kjent oppskrift på opprør. Dette forklarer også hvorfor det langt ifra bare er houthiene som i dag kjemper mot Saudi-Arabia, men også andre grupper, inkludert militære forlegninger lojale til den avsatte, og nylig drepte president, Saleh.

LES OGSÅ: Norge inn i Syria for fredens skyld — sammen med Saudi-Arabia og Trump

Hva vil Saudi-Arabia?
Saudi-Arabias mål er å støtte Hadi, presidenten som ble innsatt etter 2011, men som måtte flykte i 2015 etter houthienes opprør. Hadi er sunni-muslim, alliert av USA, og mangler tydeligvis støtte i egen befolkning. I så måte er han en typisk arabisk despot.

Nøyaktig hva Saudi-Arabias motiver er, kan virke uklart. På den ene siden har landet alltid vært ledet av en ekstremt sekterisk sjia-fobi, og er alltid skeptiske når sjiamuslimer begynner å røre på seg. På den andre siden er det enkelte som har hevdet at intervensjonen kan ha sammenheng med rent innenrikspolitiske betraktninger. Laurent Bonnefoy skriver i Le Monde nr. 12 2017, s. 4:

Den saudiske militæroffensiven i mars 2015 kan ha vært et forsøk på å hevde seg fra kongedømmets nye ledere, spesielt prins Mohammed bin Salman (f. 1985). Prinsen var nettopp utnevnt til forsvarsminister av faren Salman som kom til makten i januar. Men krigen kan vise seg å bli kostbar, og det langt utover den arabiske halvøya. Økonomisk ryktes det at krigen koster Saudi-Arabia 15 milliarder i året (…)

Dette forteller oss noe om kynismen som ligger bak. Saudi-Arabia har tross alt gjennom hele sin moderne historie alltid arbeidet for et svakt Jemen de kan kontrollere. Den nåværende konflikten kan også leses som siste kapittel i en slik trend.

Saudi-Arabia selv vil hevde at krigen føres fordi houthiene er en «iransk proxy», og dermed per definisjon «terrorister» i wahabbistenes verdensanskuelse. Dette er foreløpig svært overdrevet³, på tross av at den deles av nykonservative i USA. Irans støtte til houthiene har vært minimal. Å se på dem som en slags «jemenittisk Hizbollah», er altså total skivebom, og forteller mer om Saudi-Arabias sekteriske paranoia og ekstreme ideologi, enn om virkeligheten.

At Saudi-Arabias taktikk ikke har noen humanitære skrupler begynner å bli temmelig åpenbart. Den britiske journalisten, Robert Fisk, som nærmest anses som en ekspert blant journalistene som jobber med Midtøsten, hevdet i fjor at Saudi-Arabia målrettet angrep Jemens matforsyning⁴. Andre eksempler viser angrep på både markedsplasser⁵ og begravelsesfølger⁶. Sjeldent er proporsjonaliteten mellom sivile lidelser og internasjonal fordømmelse så skjev.

Enda verre er det internasjonale aspektet av dette. Allerede i løpet av de første to ukene av krigen forsøkte flere land, deriblant Iran, Pakistan, Kina og Russland, å arbeide fram en våpenhvile. Saudi-Arabia nektet, og hadde tross alt folkeretten på sin side⁷. Det ble ikke vedtatt noen våpenhvile i FN. Få uker etterpå kom derimot en resolusjon som fordømte houthiene, ikke Saudi-Arabia⁸. Bare Russland valgte å stemme avholdende. Internasjonal rett søker som kjent opprettholdelse av status quo. Med ett var skjebnene til mange millioner mennesker i Jemen beseglet. Saudi-Arabia fikk frie hender.

LES OGSÅ av Ivar Espås Vangen: En utenriksminister for krig, atomvåpen og konfrontasjon

Al Qaedas tilstedeværelse og USAs dobbeltrolle
Jemen har lenge vært tilholdssted for en av Al-Qaedas sterkeste regionale avdelinger, nemlig «Al-Qaeda på den arabiske halvøy». Det var i sin tid George W. Bush som begynte å bruke fjernstyrte droner til å bombe land USA ikke hadde erklært krig mot, med mål om å ta ut «terrorister». Obama fulgte senere opp, og utvidet krigen til flere land⁹, blant annet Jemen. Like fullt var USAs holdning overfor Jemen fram til 2015 langt på vei en ikke-holdning. Selv med relativt lyse utsikter underveis i den arabiske våren, var oppmerksomheten rettet mot andre og mer betydningsfulle land. Dette skulle endre seg så snart Saudi-Arabia igangsatte bomberegnet sitt.

USA har hele veien vært en ivrig bidragsyter til Saudi-Arabias krig i Jemen. Obama hjalp i likhet med Storbritannia og Frankrike lydig til med logistikk, etterretning og flybensin, og stilte seg positive¹⁰ til at Saudi-Arabia intervenerte da de gjorde. Under Donald Trump har dette eskalert ytterligere¹¹. Skal vi dømme av de siste våpenavtalene mellom USA og Saudi-Arabia inngått under Trump, er det gode penger¹² for amerikansk krigsindustri i denne krigen. Veldig gode penger. Det gir ganske enkelt ikke lenger mening i å prøve å skille saudisk og amerikansk innsats i krigen.

Det er dessuten lett å trekke parallellene til Ukraina, hvor en folkevalgt president året før Saudi-Arabias krig mot Jemen begynte, ble jaget ut av landet av illsinte folkemengder. Lite sympati ble den gangen sendt i Russlands retning da disse intervenerte i noenlunde samforståelse med den avsatte presidenten. Sånn fungerer tross alt internasjonal politikk: ett sett regler for oss; ett sett for alle andre.

Vi kan ta for oss en liten anekdote for å illustrere realiteten på bakken i USAs krig i Jemen. I 2010 beordret Obama en utenomrettslig henrettelse av en amerikansk statsborger i Jemen ved navn Anwar al-Awlaki. Dette på tross av at han ikke var siktet for noe som helst. I 2011 ble droneangrepet utført, og Awlaki ble drept. To uker senere ble også den 16 år gamle sønnen hans drept i et lignende angrep. Knapt en uke etter at han ble innsatt som president, beordret Trump en ny runde med bombeangrep. Denne gangen ble Awlalkis 8 år gamle datter drept¹³. Hun ble visstnok truffet av splinter i halsen, og blødde i hjel i løpet av to timer¹⁴. Et mer grotesk bilde av kontinuiteten i amerikansk utenrikspolitikk, kan vanskelig tenkes. Obama tok opp tråden etter Bush, og Trump fortsatte der Obama slapp.

Men det stanset ikke her. Foreign Policy kunne fortelle oss at Trump-administrasjonen bombet mer i Jemen den første uka i mars, enn det Obama presterte på et helt år¹⁵. Ikke verst til å være «ikke-intervensjonist», applaudert av også ellers normalt oppegående folk i Norge for å være «mindre krigshissende» enn Hillary Clinton. Trump har med sin politikk i både Syria, Afghanistan og Jemen ettertrykkelig vist at han er en klassisk republikansk president, fullstendig på lag med både nykonservative krigshauker og rustningsindustrien.

Det er dessuten et interessant paradoks i USAs krig i Jemen. På den ene siden støtter de Saudi-Arabias knusing av det folkelige houthi-opprøret, og på den andre siden ønsker de samtidig å knuse Al-Qaeda på den arabiske halvøy, som i 2011 av USA selv ble erklært å være den farligste av alle organisasjonens regionale grener.

Problemet er bare at houthiene, forutsigbart nok, har representert Al-Qaedas aller verste fiende i Jemen¹⁶. Ved å støtte Saudi-Arabias sekteriske hatkrig mot et folkelig opprør av sjiamilitser, har USA gitt Al-Qaeda langt friere hender enn de ellers ville hatt. Det bør være et tankekors for de som fortsatt kjøper historien om USA som den noble krigeren mot islamistisk terror.

LES OGSÅ: Donald Trump søker enda nærere relasjoner til Saudi-Arabia «for å bekjempe terrorisme»

Norges rolle og veien videre
Norges offisielle holdning overfor Jemenkrigen er at den er innenfor folkeretten for når det er lov å gi til krig. Saudi-Arabia bomber tross alt på vegne av en anerkjent, riktignok avsatt, statsminister. Noen ganger har styresmaktene også uttrykt en viss bekymring¹⁷ over sulten og den humanitære krisa, uten at man dermed innlot seg på noen diskusjon om hvorfor folk sulter, eller hvem som har skyld i denne.

Norges direkte rolle har i hovedsak sammenheng med vår rolle som en av verdens største våpeneksportører. I august kunne vi bevitne Børge Brende forsvare¹⁸ norsk eksport av ammunisjon til De forente arabiske emirater. Norges syn virker tydeligvis å være at eksport av militært materiell til stater i krig er ok, så fremt det ikke foreligger entydig bevis på at akkurat denne ammunisjonen brukes i krig. At vi uansett bidrar til å fylle diktaturenes ammunisjonslagre etter at de har brukt eksisterende ammunisjon til å drepe og lemleste folk i Arabias aller fattigste land, er mindre viktig.

Men det stopper ikke her. Nylig kom det fram, tross alle formaninger om det «strenge etiske regelverket» som ligger bak den norske krigsindustrien, at Norges samlede militære eksport til de krigførende partene i Jemen er femdoblet¹⁹ fra nivået i 2015. Dette er nærmest skoleeksemplet på krigsprofitering. Den norske Jemen-kjenneren, Reier Møll Schoder, forklarer den norske politikken slik²⁰

De fleste sivile på flukt i Jemen er i en så prekær humanitær situasjon at de ikke har råd eller mulighet til å komme seg ut av landet. Derfor kommer det tilnærmet ingen flyktninger til Norge fra Jemen. I motsetning til Syria så merker vi i Norge ingenting til det som blir omtalt som en av de største humanitære krisen i verden, siden verken media eller det politiske Norge ser seg tjent med å gi krigen oppmerksomhet. Sist, men ikke minst, Norge opprettholder gode bilaterale relasjoner med kongefamilien ved å ikke stille spørsmål med Saudi-Arabias handlinger i Jemen. Er man litt kynisk er det i Norges interesser å la sivilbefolkningen bli sultet og bombet, siden en reaksjon fra Norge kan skade oss økonomisk og sikkerhetspolitisk.

Den mørkeblå regjeringa har med andre ord mye å svare for, og opposisjonen har en fordømt viktig jobb å gjøre. Kravene må være: fullstendig og umiddelbart opphør i alt salg av militært utstyr til de krigførende partene – og et utvetydig krav om at Saudi-Arabias bombing må opphøre, og at de tillater nødhjelp å nå fram til sivilbefolkninga.