Med oppblomstringen av bemanningsbyråer har vi samtidig fått mer sosial dumping, arbeidslivskriminalitet, svart økonomi og arbeidere uten makt på arbeidsplassen. Det er på tide å kvitte seg med hele bransjen.
I går ble det gjennomført en politisk streik i oslofjordområdet. Saken gjelder bemanningsbransjen. Dette er en viktig hendelse som berører alle de 2 779 000 arbeidstakere som vi har her i landet.
Frem til innføringen av markedsliberalismen, som kom til Norge med Willoch-regjeringene I og II – 1981 og 1985, ble tekstene i lovgivning og tariffavtaler «risikovurdert» i den hensikt at lov- og avtaleteksten ikke skulle få utilsiktede virkninger. Med markedsliberalismen er lover blitt så ulne, at knapt noen stilles til ansvar når lovene brytes.
Da EUs vikarbyrådirektiv var oppe til politisk behandling i 2012, advarte grasrota i arbeiderbevegelsen, venstresiden og Nei til EU mot at direktivet skulle innlemmes i norsk lovgivning. Dette fordi det var vanskelig å forutse hva virkningen kom til å bli. Personer på den borgerlige siden, arbeidsgiverorganisasjoner og Ja til EU-tilhengere argumenterte med at direktivet var nødvendig for å skaffe arbeidskraft akutt ved sykdom, ferie og andre velferdspermisjoner. Den argumentasjonen vant dessverre frem.
Det var motstanderne av direktivet som fikk rett. Arbeidstakerne ble sittende igjen med «Svarte-Per». Derfor ble det arrangert politisk streik i går.
Og verken de borgerlige, arbeidsgiverorganisasjoner, eller Ja til EU-folk viser tegn til å ønske å stramme inn på frislippet innen lovgivningen, eller ta et oppgjør med den uredelige fremstillingen som de førte i marken for innføring av direktivet og midlertidige ansettelser.
Det undergraver trepartssamarbeidet i Norge (samarbeidet mellom offentlige myndigheter, arbeidstaker- og arbeidsgiversiden), og skaper en sterk ubalanse i maktforholdet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden.
LES OGSÅ: Politisk streik: Byggebransjen ute av kontroll, forby bemanningsbransjen
Det deregulerte arbeidsliv
Etter innføring av markedsliberalismen gikk man vekk fra en «risikovurdering» av ord og uttrykk som anvendes i lov og avtaletekst. Ord som «individuell frihet» (i den hensikt å sette enkeltarbeidstakere og grupper opp mot hverandre for splitt og hersk), «liberalisering», «deregulering», tvetydig tekst osv, ble den nye «moderne samarbeidslinjen». Slike ord som nevnt, i kombinasjon med å benytte «individuelle lønnsfastsettelser og bonusordninger» brukt overfor ledere som evnet å deregulere og uthule arbeidslivsbestemmelsene mest, skapte grobunn for fagforeninger som vil skape et føydalistisk samfunn – i betydning fremvekst av «småkonger» med særlige privilegier. LO mistet kraft. Dette systemet har skapt store forskjeller i samfunnet, og den solidariske lønnspolitikken er mer eller mindre forsvunnet. Det vil si «druknet» i utregningsmodeller med prosenter. Nyfattigdommen har for alvor blitt et problem i et av verdens rikeste land.
Markedsliberalismens arbeidslivspolitikk har i tillegg medført at regjeringer og Storting sørger for å endre arbeidsmiljølovgivning – slik at arbeidstakere står mer eller mindre uten rettigheter. Demokratiske lovlige foreninger og institusjoner svinebindes av nyliberalistiske rettsregler, hvor arbeidsgiverforeninger tidvis fremsetter trusler ovenfor fagforeninger som vil kjempe for sine medlemmers interesser og rettigheter. Slik NHO forsøkte seg på når dagens streik ble varslet. De brukte rettsapparatet og trusler om bøtelegging i et forsøk på å få stanset den lovlige politiske streiken. En trussel som NHO besinnet seg fra å gjennomføre for bare kort tid siden.
NHO viser med det betydningen og viktigheten av å være fagorganisert! LO står som forsvarere av demokratiet, og den grunnlovfestede medbestemmelsesretten som arbeidstakere i Norge har (§ 110, annet ledd).
LES OGSÅ av Jørund Hassel: NAV — for velferdsprofitører eller de som trenger det?
Hva er hovedutfordringen?
Hovedutfordringen er EØS-loven. Den gir EU-vetorett over norske lover jf § 1 og § 2, som sier at EUs lovgivning har forrang foran norske lover dersom de er i konflikt med hverandre.
For EU står den frie etableringsretten helt sentralt. Det vil si at personer, virksomheter og land fritt skal kunne etablere seg med virksomheter hvor som helst innenfor EU-/ EØS-området – med tilgang på vertslandets ressurser. Dernest kommer EUs fire friheter – det vil si fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Det innebærer at utenlandske personer, selskaper/land kan etablere seg i Norge, og medbringe billig arbeidskraft fra lavkostland til å utføre arbeid i Norge. Slik Høyesterett fastslo i Holship-dommen, som gjelder havnearbeidere i Norge (desember 2016).
For Norge er det største problemet at Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti) – støttet av Fremskrittspartiet – åpnet grensene for fri arbeidsinnvandring i 2004. Dette gjennom en utvidelse i Schengen-avtalen. Bondevik-regjeringens hensikt med åpne grenser var å skaffe kapitalen billig arbeidskraft som kan utkonkurrere norske lønninger, tariffavtaler, og å svekke norske fagforeninger.
I tillegg kommer oppmykningene av arbeidsmiljøloven i 2015/2017.
Summen av ovennevnte har medført at lønningene til arbeidstakere i ikke-akademiske yrker har stått stille siden 2008, jamfør Fafo-rapport som kom i desember 2016. Videre at flere ansettes på midlertidige kontrakter, deltidsstillinger, nulltimers arbeidskontrakter, tilfeldige småjobber via vikarbyråer osv. Det vil si lønninger som ikke er til å leve av. Mange ungdommer faller utenfor arbeidsmarkedet, og mange unge har problemer med å få lærlingplasser. Det er billigere med bruk av utenlandske gjestearbeidere — spesielt innenfor fiskeri- og landbruksnæringen — for kapitalen og spekulanter.
Våre nye landsmenn og -kvinner, møter også konkurransen fra billig utenlandsk arbeidskraft, noe som bidrar til å hindre god integrering.
LES OGSÅ: Kur for trygdeavhengighet
Arbeidslivskriminalitet
Hva viser utviklingen ved bruk av bemanningsbyråer? Det vi ser er en oppblomstring av arbeidslivskriminalitet (sosial dumping/ slavelignende kontrakter), økonomisk kriminalitet og svart økonomi. Og med inntog av kriminelle nettverk i anbuds- og oppdragsrunder, som er avslørt i tilknytning til bemanningsbransjen som styres fra andre land eller i Norge.
Bøkene «Svartmaling» av Einar Haakaas, «Det mørke arbeidsliv» av Torgny Hasås, og «Harde tider» av Ingeborg Eliassen dokumenterer dette.
Bemanningsbransjen — kontroll og overvåkning av arbeidstakere
Markedsliberalistenes endringer i lov- og avtaleverk – under dekke av flosklene «modernisering, fleksibilitet og frihet» — har medført en massiv kartlegging og overvåking av arbeidstakere. Det berettes om at blir man svartelistet i et bemanningsbyrå – så viser deg seg at «alle» bemanningsbyråene vet om det.
Arbeidstakere som organiserer seg, stiller spørsmål, eller fremmer rettmessige krav om ferie, fritid, overtidsbetaling og så videre – får som oftest ikke nye oppdrag.
Bemanningsbyråer er opprettet kun for ett formål. Det er at noen spekulanter skal tjene penger på de personene de leier ut. For å lykkes med det, er det viktigste for bemanningsbransjen at arbeidstakeren ikke er «fast ansatt». Spesielt fordi da blir arbeidstakeren låst til alltid å få laveste lønnsnivå, og er føyelige. Denne form for «slavekontrakter» er ikke å få jobb – det handler om å bli kynisk utnyttet.
Og når man ikke har ei lønn som er til å leve av, føyer man seg og godtar nærmest hva som helst i håp om å få noen flere timer – og litt mer lønn. Da betyr ikke arbeidstidsbestemmelser og krav til fritid noe som helst.
Fremskrittspartiet-/Høyre-regjeringen jubler over slike midlertidige og løse arbeidskontrakter – for har arbeidstakeren en kontrakt, så minsker utslagene på arbeidsledighetsstatistikken. Derfor vil ikke Fremskrittspartiet-/Høyre-regjeringen fjerne arbeidsmiljølovens § 14-9 (1), bokstav f – om midlertidige ansettelser.
Den deprimerende tilværelsen som innleid
Arbeidsledige – det vil si de som ikke utplasseres som «gratis» arbeidskraft betalt av NAV for slike som Olav Thon, Petter Stordalen, Rema-1000-konsernet og så videre – må som regel ta til takke med jobb i bemanningsbyråer.
I dag er det mange som tildeles en tremåneders kontrakt – uten vilkår eller stillingsvern det første året. Disse avtalene kan fornyes.
Minst én gang i året skal firmaet som leier inn begrunne bruken av midlertidige ansettelser, og begrunne hvorfor de fortsatt leier inn arbeidstakere. Så kan de leie inn arbeidstakeren for ytterligere to år.
Slike arbeidstakere står uten mulighet til å få lån til bolig, og har begrenset økonomisk og jobbemessig tidshorisont til å planlegge etablere familie og ha et sosialt liv på lik linje med andre. Slikt påvirker arbeidstakere psykisk negativ, man havner i en vedvarende deprimerende situasjon.
De borgerlige, arbeidsgiverforeningene og Ja til EU-tilhengerne fikk vedtatt vikarbyrådirektivet med virkning fra 1. januar 2013. Som nevnt, med begrunnelsen for å skaffe arbeidskraft akutt ved sykdom, ferie og andre velferdspermisjoner.
Fra og med 01.07.2015 ble ordningen med midlertidige ansettelser vedtatt. Ingenting av det de lovet fungerer slik de hevdet. De politikerne som blitt gitt tillit har sviktet – gjennom ikke å ta et grunnleggende oppgjør med den ukulturen som er beskrevet ovenfor.
Den 15. november 2017 støttet vi den politiske streiken mot bemanningsbransjen. Disse må forbys! Og det krever et oppgjør med EØS-loven – som må fjernes fra norsk arbeidsliv. Dette som et første steg for å få tilbake et seriøst arbeidsliv, som gir arbeidstakere trygghet og økonomisk frihet til å kunne føre et anstendig liv i fremtiden.