I en verden hvor den eneste synden var å gjøre forskjell på folk. Å behandle stebarn og ektebarn ulikt. Å splitte. Å skille. Å bedrive urett. Det var der mine verdier ble skapt.

En gang hoppa jeg fra stabburstaket med hjemmelaga fallskjerm, – som dessverre ikke fungerte som den skulle, og jeg hadde en storebror som lå langflat på plena og lo. Men det gjorde ingenting, han kunne bare le, bror min, for stabburstaket var bare akkurat høyt nok til at det gikk bra å hoppe uten fallskjerm, selv med bare fem års korte bein å lande på. Jeg kunne reise meg opp, knyte fallskjermen av meg og gå derifra… uten en eneste skramme. Jeg var heldig.

Stabburene var ikke så høye og velfylte den gangen jeg var liten som de er nå. Om dagens stabbursstandard ville ligge til grunn for femårige jenters forsøk på å fly ned fra tak på egenhånd så ville vi nok ha trengt blålys, mange blålys og kanskje en psykriatrisk evaluering eller to i etterkant. Jeg fikk ingen av delene. Men for sikkerhetsskyld sprang jeg de 25 meterne inn til bestemorshuset ved siden av og fikk boller, trøst og fortellinger fra skikkelig gamle dager. Fra den gangen da min bestemor var liten jente og stabburene var enda mye mindre enn det de var nå.

LES OGSÅ av Kjersti Opstad: Dagene før du reiste — om lykkejegere og oss som jager lykken

Min bestemor bodde på en bitteliten øy da hun var liten jente og om jeg gikk bort til stuevinduet og kikka ut, så kunne jeg se den. Tautra. Midt i Romsdalsfjorden. Nå bodde det bare en mann og masse okser på øya, men da min bestemor var liten så var det et helt samfunn der. Et samfunn med mange barn som elska å bade i sjøen om sommeren og som hadde krig, en skole som flytta på seg mellom husene på øya og en ulovlig radio som var gjemt under lemmen på låven. Og en dag da de lå på låven og hørte på radio, da stod min bestemor vakt og hun hadde ikke sett en tysk soldat som hadde gått på land på den lille øya og som nå hadde gått opp til husene og nesten bort til låven. Han kunne finne radioen og de som hørte på den. Men min bestemor visste råd. Hun jaga hunden etter ham så soldaten løp nedover stien med armene over hodet og uniformen flaksende til alle kanter. Og jeg, jeg kunne se ham løpe tvers gjennom årene og tidene som skilte oss. Livende redd for den snille gjeterhunden som min bestemor som ved et under hadde fått til å se farlig ut. Akkurat da det hasta som mest.

Det var av min bestemor jeg lærte om norske verdier. En gang ble jeg til og med utstyrt med hverdagsbunad og ullkarre og utstilt på Romsdalsmuseet som levende modell fra gamle dager. Det var vi som var selve kroneksemplet på norske verdier. Jeg, bestemor mi og den blå rokken min som nå bor på loftet hos far min fordi den har tapt kampen om plass og nytteverdi i en moderne hverdag i Storbyen. Men jeg kan spinne. I alle fall kunne jeg spinne. Da jeg var fem og lærte vekk norske verdier til museets mange besøkende.

LES OGSÅ: Erna Solberg: Fagligheten din er ikke faglig, den er politisk

En gang lærte jeg om norske verdier på den litt flaue måten også. De gamle teppene som jeg og fetteren min brukte som isolasjon i snøhulene våre fikk nemlig sin helt egen kalender på det samme museet, så kanskje var vi ikke så stødige i disse verdiene som vi trodde vi var. Den gangen også.

Det er så lett å gå seg vill i disse verdiene. For hva er egentlig en verdi? Har det noe med penger å gjøre, eller finnes det andre verdier også? Selv nå? I 2017? I den isblå tidsalderen? Mine verdier ble skapt der på kjøkkenet hos min bestemor. Over boller og nystekt råmelkspudding med hjemmelaga rød saus. Mine norske verdier ble dannet i lyset over et puslespill. I fortellingene som bandt dagen i dag sammen med dagen i går. I en verden hvor den eneste synden var å gjøre forskjell på folk. Å behandle stebarn og ektebarn ulikt. Å splitte. Å skille. Å bedrive urett. Det var der mine verdier ble skapt… mine norskeste verdier. «Je tek aille åtte. Ittno Knussel»

Og det er der de stopper opp. Får problemer. Disse verdiene mine. For av alt det jeg lærte den gangen da jeg var norsk nok til å ha hørt historiene som bandt dem sammen, tidene våre og generasjonene våre, så var det ingenting i dem som forklarte, forsvarte å sende unger som har søkt trygghet hos oss tilbake til krig. Det var ingenting i disse historiene som ikke krevde av oss at vi ikke skulle ta dem til oss og behandle dem som en av våre egne. Det var ingenting i verdiene jeg ble lært som forsvarte å gjøre barn syke, å gjøre dem suicidale, å fengsle dem, å sende dem ut… tilbake til krig… alene.

Ingenting som forsvarte alt det vi nå gjør. Folk var folk i de verdiene jeg fikk lære. Folk var folk og folk var viktige.
Vi må forsvare vårt land og vår kultur, sier dem. Om vi ikke sender disse ungene tilbake så kommer det millioner av dem. Vi må være strenge. Vi må være sterke. Vi må ofre dem.

Men når vi ofrer oktoberbarna for å verne om vår kultur og våre verdier, er det ikke da nettopp vår kultur og våre verdier vi kaster bort? I forsøket på å bygge stadige høyere stabbur?

Utsikt mot eldgamle naust og urgamle Tautra. Foto: Kjersti Opstad

Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

2 svar på “Mine norskeste verdier”

  1. Det var de verdiene jeg også lærte. Tusen takk, det var en varm kronikk.

  2. En laaaaang historie om en idyllisk barndom, og et par linjer helt på slutten som liksom skal sette likhetstegn mellom norske verdier og ankerbarn. Her må man stikke fingern i jorda og være realistisk.

Kommentarer er stengt.