Når solidaritet blir noe virkelighetsfjernt, er Arbeiderpartiet bare et navn.

Partileder, jeg skrev et brev jeg nå vil sende, og får du tid kan hende, du leser dette brev.
Det spørs vel, siden du ikke vier tid til å svare på spørsmål om retur av enslige mindreårige asylsøkere til livsfarlige Afghanistan. Du svarer ikke, selv når riksaviser som Dagbladet tar gjentakende kontakt.

Det spørs vel, siden du og resten av ledelsen bare er opptatt av å få svar fra utenriksminister Søreide om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan- uten å ha stilt henne noen spørsmål.

Det spørs vel, når din partisekretær sender ut et utydelig brev til alle fylkes- og kommunepartiledere for å stagge diskusjonen som pågår innad i partiet.

Du og resten av ledelsen står altså fast ved at utenriksminister Søreide må svare på partiets spørsmål om sikkerhetssituasjonen. Partisekretær Kjersti Stenseng skriver følgende i sitt brev til partilederne den 3. november:

«Nå handler det i første omgang om å få avklart om det er trygt å returnere til Afghanistan. Kommende uke vil vi derfor fremme et forslag om at utenriksministeren umiddelbart må komme til Stortinget og redegjøre for sikkerhetssituasjonen for de som returneres til Afghanistan.»

Du ser ikke denne saksgangen som noe underlig? Utenriksdepartementet mener ifølge Dagbladet at utenriksministeren er helt feil adressat for et slikt spørsmål. Siden du selv har vært utenriksminister, vet du dette svært godt. Å fremme et forslag om å be om svar, hva er det? Det er regelrett uthaling av tid når nettopp hvert sekund teller. Hvorfor har ikke Arbeiderpartiet stilt spørsmålet, og hvorfor fremmer partiet forslag om å få svar fra feil person?

I disse dager blir enslige asylsøkere fra Afghanistan uttransportert til Kabul. De er unge, rundt 18 år gamle. Noen av dem er trolig yngre, men en tvilsom alderstest sier noe annet. FN og Amnesty mener det er farligere i Afghanistan nå enn på over 15 år. Med Arbeiderpartiets stemmer kunne Stortinget stanset de totalt uetiske og folkerettsstridige utvisningene, men Arbeiderpartiet kan like gjerne bytte navn. Solidariteten er borte.

LES OGSÅ: «Jeg er livredd, fordi jeg kan dø i Afghanistan» — en enslig asylsøkers skjebne

For de unge har mottatt selv et brev fra UDI som sier de skal være i helvete onsdag kveld.
Hva tenker du Jonas, dere kan jo kalle dere kun «Partiet»? Partiet for de privilegerte, de mange som ikke trenger deres solidaritet.

Å fremme et forslag om å få svar fra utenriksministeren- hva vil det føre til? Tidligere forsvarsminister og Ap-mann Bjørn Tore Godal skriver på Gro Balas’ facebookside:

«Det er liten grunn til å tro at utenriksministeren kommer til å undergrave sin regjeringskollega Sylvi Listhaug. Hun MÅ si at retur er trygt. Ellers bryter regjeringssamarbeidet sammen. Faglig skjønn er dessuten ikke en absolutt størrelse. FNs høykommissær for flyktninger, Amnesty International m fl frarår retur på faglig grunnlag.»

LES OGSÅ: Afghanistan, hvor Gud kommer for å gråte

Beklager hvis det gjør deg sint å lese dette. Nå har du altså sett det.
Tenker du noen gang på hvor redde disse unge afghanerne er, mens partiledelsen din trenerer en avgjørelse? På hvordan noen av dem nå fryser under broer i Paris? På hvor lite verdt de må føle seg mens de blir vekket av tåregass etter å ha flyktet fra ett europeisk land til et annet?

I krigen har de selv sett far og brødre falle, og selv forlot de alle de små som gråt farvel.
Har du tenkt på flukten deres til Norge? Hva de måtte gjennomgå før de klarte å komme seg hit?
Forstår du at flere av dem skader seg selv, har selvmordstanker?

LES OGSÅ: Afghanistankrigen er et eksempel på hvor dårlig det kan gå

I morgen tidlig går de ut av huset førenn det gryr, og stenger døren mot livets døde år.
Ditt parti snakker om å stille spørsmål til feil adressat og om å fremme forslag om sårbarhetskriterier. Hvordan skal det redde ungdommene som nå tvinges ut? Oktoberbarna kalles de. Det er november. Returene skjer nå. De er sårbare nå. Det er null tid til å utrede, vurdere, avvente.

Partileder, jeg skrev et brev jeg nå vil sende, og får du tid kan hende, du leser dette brev.

(*Teksten i fet skrift er basert på sangen Herr President av Boris Vian, oversatt av André Bjerke)

Guri Waalen Borch er mphil. i Peace and Conflict Transformation fra Universitetet i Tromsø.

4 svar på “Har du tid, Jonas?”

  1. Solidaritet er ensbetydende med vennskap og kjennskap. Ikke alle er like heldige der, så solidaritet som virkemiddel for større mengder, kan man bare glemme.

    Siden mange styrende (og) korrekte filosofer/intellektuelle ikke forstår dette, kastes mye vekk på solidaritet som ikke er der. Så slik ser man grunnen til «manglende» solidaritet. Lettvint solidaritet finnes ikke, unntatt i amerikansk film.

    1. Solidaritet har eksistert gjennom hele historien til den internasjonale arbeiderbevegelsen.

      1. Ja, det er noen som har det. Og noen har det av og til. Jeg skal ikke ta fra deg troa.

  2. Hvorfor skal Norge bruke ressurser i helsevesenet på å aldersteste Afghanere? Og hvor er kvinnene? De lider da mer i disse islamske landene og bør absolutt bli prioriteret som asylsøkere.

Kommentarer er stengt.