En etterlenget «Fra ung til voksen» roman fra Groruddalen, sett fra våre øyne.
Zeshan Shakar har skrevet en hverdagsroman fra ungdomstid på Stovner tidlig på 2000-tallet. Boken starter med en mail fra en forsker fra NOVA som skal kartlegge ungdommers hverdag i Groruddalen. Vi blir kjent med to av respondentene, Mo og Jamal, som også er hovedpersonene i boken. De har opprinnelse fra Pakistan og bor i samme blokk i Tante Ulrikkes vei på Stovner, men der stopper likhetene mellom de to guttene. Mo er skoleflink, fra en forholdvis ressurssterk familie, med foreldre som har høye akademiske forventninger til sin sønn. Jamal er den rake motsetningen med en fraværende far og en mor som i liten grad deltar i sin sønns liv. Han har få ting å ta seg til enn å henge med kompisene og røyke dagen lang.
Medias rolle i oppveksten
Jamal dropper ut av skolen og begynner å jobbe på en bilvask hos en albaner, mens Mo kommer inn på studier i samfunnsøkonomi på UiO. Forfatteren gjør en god jobb med å få frem forskjellene på disse guttene selv om de er fra akkurat samme sted. Mo skriver korrekt norsk i mailene til NOVA-forskeren, Jamal leser inn bidragene sine på bånd på skikkelig kebabnorsk som jeg ikke har hørt eller lest siden jeg gikk på videregående skole.
Det har vært skrevet en rekke bøker om å vokse opp med en annen kulturell bakgrunn, undertegnede har lest og satt pris på mange av disse, men akkurat Tante Ulrikkes vei skiller seg ut fordi forfatteren legger til et politisk og sosioøkonomisk bakteppe. Hendelser som terrorangrepene i New York, Madrid og London, i tillegg til opptøyene i utkanten av Paris høsten 2005. Vi får et innblikk i hvordan mediedekningen av disse hendelsene påvirker både Jamal og Mo selv om ingen av dem har noe med disse hendelsene å gjøre. Man kjenner seg igjen i hvordan begge guttene reagerer på sensasjonelle overskrifter om islamistisk terror, karikaturstriden og hvordan mediene dekker et æresdrap som skjer i naboblokken til hovedpersonene.
De som ikke hører hjemme, som ikke kjenner seg igjen
Mo som tidligere ikke følte seg særlig fremmedgjort blir fysisk og psykisk uvel av å lese og høre om hvordan folk som ser ut som han bare er et problem. Saken blir ikke bedre ved at han blir stoppet i passkontrollen etter en ferietur og holdt igjen for å bli forhørt om hvem han er fordi han angivelig ser ut som en som ikke hører hjemme i Norge til tross for å være født og oppvokst her. For Jamal som allerede er en outsider er dette bensin på bålet og en ytterligere bekreftelse på at storsamfunnet ikke vil akseptere han som en likeverdig.
Karakterene sier det jeg tenkte da jeg var ung, spesielt det med å være muslim etter 9/11 selv om man ikke nødvendigvis var superreligiøs. Jeg husker hvordan man ble stilt spørsmål man ikke hadde noen forutsetning til å svare på fordi man rett og slett aldri hadde hørt om hverken al-Qaida, Osama Bin Laden, hellig krig eller 72 jomfruer i belønning for martyrdøden. Forfatteren får frem mediene sitt ansvar når det gjelder fremstillingen av minoritetsmiljøer. Vi leste mye om oss selv og stedene vi vokste opp i avisene, uten å kjenne oss igjen i det som sto der.
Hip hop som holder motet oppe
En annen ting forfatteren treffer godt på er hvordan Jamal lener seg på hiphop-musikk som en støtte i en ellers ganske frustrerende hverdag. Som et gammelt hiphop-hue og evig 2Pac-fan satte jeg stor pris på strofene fra 2pac låta Keep Ya Head Up som tar opp sosial ulikhet, frustrasjonen over maktesløsheten og manglende påvirkning på hva slags hverdag man vil ha, men til tross for alle disse utfordringene så ser man alltid et lys i tunnelen. Jeg bet meg merke i dette avsnittet:
«Det er sånne ting, hip hop snakker om det så bra. Du veit, på hip hop folka snakker om å henge ute på gata, røyke weed, møte kæber liksom det er sånn jeg lever jo, jeg kødder ikke. Og dem snakker sånn, vær stolt av hooden din, selv om andre folk snakker dritt, og du veit hvor mange folk som snakker dritt ass. Stovner er det mest tæze stedet å byen, utlendinger er tæze folk, sånn snakker dem»
2pac med sine hyllester av Compton, Long Beach og Inglewood i California som motiverte oss til å være stolte av stedene vi kom fra uansett hvor mye negativt det sto i avisene. Til orientering så betyr tæz dårlig. Boken burde egentlig kommet med en ordliste så alle kan forstå Jamal sine segmenter.
For alle som har en mening om Groruddalen
Boken foregår i tidsrommet 2001-2006, men de samme temaene er aktuelle idag. Det blir fortsatt slått politisk mynt på å snakke om problemene i Groruddalen. På 80- og 90 tallet-var det Carl Ivar som snakket om hvor ille det var med oss og familiene våre. I dag har vi en integreringsminister som som gjør nøyaktig det samme. Jeg skriver denne omtalen samtidig som representanter for en statsstøttet organisasjon oppfordrer folk til å ta bilder av tilfeldige mennesker på gata for å dokumentere en såkalt kulturell revolusjon som truer norske verdier.
Ordskiftet i den offentlige debatten har blitt så ille at det omtrent er en konkurranse i å være drøyest mulig når det er snakk om innvandring og integrering. Når Mo og Jamal reagerer slik de gjør i boken der handlingen pågår ti år tilbake i tid, tør jeg nesten ikke sette meg inn i hvordan det er for generasjonen etter oss med en annen etnisk bakgrunn enn norsk. All honnør til disse ungdommene som står på, tar høyere utdannelse og realiserer drømmene sine. Motbevis haterne, det er det beste dere kan gjøre.
Boken er vel verdt å lese fordi den gir et inntrykk av hvordan det var å være ung i Groruddalen. Alle som har en mening om stedet og prater om integrering bør i alle fall lese dette og få utfordret eventuelle oppfatninger de måtte ha om den delen av Oslo. Det er en god miks av humor og samfunnskritikk som vekker sinne, frustrasjon men også håp. En helstøpt debutroman, jeg håper det blir flere. Vi må jo vite hva som skjer med Mo og Jamal i voksen alder.