EUs politikk bidrar til å skape høyreekstremisme

EU og EØS skaper større forskjeller og politisk avmakt som fyrer opp under høyreekstremisme. Utmelding av EØS, styrking av fagbevegelsen og utviding av velferdsstaten vil bidra i motsatt retning.

EU/EØS som overnasjonalt prosjekt fører med seg «frivillig» tvangsprivatisering, ødelegger fagforeningsinnflytelsen i land, bygger sakte men sikkert ned velferdsstater, og skaper større grad av sosial ulikhet og påfølgende sosiale problemer. Sammenhengen dette konkurranseutsatte samfunnet har med EUs overnasjonale føringer er at makten blir flyttet fra Norge til Brussel. Dette skaper frustrasjon blant folk.

LES OGSÅ: EØS: Kunsten å selge et land

Det trengs et strukturelt perspektiv
Når det i den offentlige samfunnsdebatten snakkes om forebygging av radikalisering og høyreekstremisme er det som regel utelukkende snakk om individuelt arbeid lokalt fremfor strukturelle politiske endringer. Verken den overordnede politiske diskursen eller politiske føringen problematiseres overhodet. Nedenfor kommer jeg til å argumentere for hvorfor EU som borgerlig prosjekt har stor påvirkningskraft for å føre til økt grad av høyreekstremistisk fremvekst.

LES OGSÅ: EØS: 25 års forvitring av demokratiet

Sosiale problemer
1) Sosiale problemer: EU påtvinger sine medlemsland å i større grad legge opp til et konkurranseutsatt samfunn, noe man ikke kommer utenom må gjøres ved å privatisere stadig flere virksomheter og deler av det offentlige. Dette har den uheldige konsekvens at det blir større grad av sosial ulikhet blant folk. Fagforeningen mister innflytelse over arbeidsmarkedet og samfunnet forøvrig, og følgelig vil mye av grunnlaget for en fungerende velferdsstat forsvinne. På den måten blir det ikke noe igjen for politikerne å diskutere, da den politiske linjen allerede er bestemt fra EUs hold.

Dette skaper frustrasjon, fortvilelse og oppgitthet over det eksisterende politiske systemet. Folk mister håp og ser etter alternativer. I den sammenheng blomstrer det opp høyreekstreme ideer om et totalitært samfunn styrt etter nasjonalistiske prinsipper som kan styrte det bestående systemet.

Drømmen om «det tapte» står sentralt i en slik fremvekst av høyreekstreme ideologier. «Ting var bedre før», og det var det også da det eksisterte en høyt velfungerende velferdsstat. Denne problematikken var ikke like fremtredende på den tiden. Dersom velferdsstaten var såpass utbygd at den dekket behovene til dets innbyggere uten at dette førte til «konkurranse» mellom mellom de ulike gruppene i samfunnet ville mye rasisme vært unngått.

LES OGSÅ: En ullen LO-kongress og et unvikende Ap skyver EØS-skeptikere fra seg

Maktinnflytelse
2) Maktinnflytelse: Når de politikere man stemmer på har et svært begrenset handlingsrom på grunn av EUs overnasjonale makt, fører dette til avmakt og opplevelse av håpløshet blant velgerne. Dette fører til at man mister tilliten til det representative demokratiet og at man derfor kommer frem til at «det ikke nytter» å engasjere seg partipolitisk.

Når private firmaer, ved EUs hjelp, stiller maktmessig likt med nasjoner og følgende kan saksøke stater hvis et land ønsker en annen politisk føring enn hva EU legger til rette for, er det ikke rart at nasjonalismen blomstrer. Dette er en konsekvens av den borgerlige politiske føring.

Det at man føler avmakt som følge av at «uansett hvilke politikere og politisk parti man stemmer på» så vil EUs overnasjonale myndighet betinge den nasjonale politikken, er heller ikke rart. Her må den borgerlige politikereliten ta et oppgjør med seg selv dersom de skal kunne klare å beholde tilliten fra befolkningen. Hvis de ikke makter å ta dette oppgjøret står Rødt som utfordrer klar til å ta på seg den oppgaven.

Skissert på denne måten har vi større utgangspunkt for å forstå hvordan og hvorfor høyreekstremistisk fremvekst kan finne sted som et symptom på en borgerlig politisk føring om finansielle behov fremfor menneskelige behov – pengemakt over folkemakt.

Hva vil Rødt gjøre med saken?
Når det nå er blitt skissert hvordan strukturell politikk også er en faktor ved hvor problemet ligger gjenstår det bare å gjøre noe med det! Det akter Rødt å gjøre! Det står på side 3 i Rødts arbeidsprogram at vi ønsker å arbeide for en folkeavstemning om EØS-medlemskapet, som bl.a. begrunnes med at: «En viktig årsak til at forskjellene øker er EØS-avtalen som påtvinger Norge EU sin politikk på områder som arbeidsliv, distriktspolitikk og næringspolitikk. Norge må ut av EØS-avtalen for å igjen kunne føre en selvstendig politikk.» Videre står det på side 6: «EØS-avtalen må erstattes av balanserte handelsavtaler som sikrer nasjonal kontroll.» Følgende står på side 22: «Fagbevegelsen er i dag den viktigste organisasjonsformen for arbeiderklassens kamp mot kapitalistisk undertrykking, og for å få sin rettmessige del av styringa over samfunnet og arbeidsplassen. Rødt støtter arbeidsfolk i kampen for mer makt og innfytelse på arbeidsplassen og prioriterer arbeidet i fagbevegelsen.» og «Rødt vil reversere svekkelsene gjort i arbeidsmiljøloven, men også styrke loven.»

På side 82 av Rødts arbeidsprogram står det utdypt følgende om overnevnte forhold: «Norge er i dag tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen. Dette er en ensidig avtale som tvinger Norge til å innføre direktiv på direktiv som EU vedtar, selv om Norge ikke er medlem av EU. Vi kan si nei til direktiver, men den politiske viljen til å motsette seg Brussel og EU er ikke til stede hos  flertallet av dagens politikere på Stortinget. Rødt vil ha makten tilbake til folket, ikke til delegasjoner i Brussel og andre maktsentra som forhandler avtaler bak vår rygg, mot folkeviljen. Den overstatlige strukturen til EU og markedsliberalismen er noe folket i Europa ikke ønsker. Utallige folkeavstemninger i EU-land har vist dette, nå sist da britene stemte for utmelding av EU i juni 2016. Alt for lenge har Norge vært del av EØS-avtalen, alt for lenge har vi vært nødt å forringe norske lover og tariffavtaler for å tilpasse oss EUs «frie flyt». Rødt krever folkeavstemning om EØS-avtalen, da folket aldri tidligere har hatt mulighet til å stemme JA eller NEI.»

Det gjelder å velge side i kampen for økt grad av folkestyre! Den kampen må tas politisk for å kunne endre den politisk strukturelle føringen.

Folkemakt foran pengemakt!