Fremskrittspartiet og Høyre fortsetter omfordelingen av landets ressurser til fordel for dem som har mest. Skattelettelser til de eldre som har penger til å spare prioriteres over å gi kronisk syke gratis fysioterapi.
Fremskrittspartiet-/Høyre-regjeringen har åpnet for å innføre en ordning med innskuddsbasert pensjonssparing (IPS), med virkning fra 1. november 2017. En ordning som innebærer at den enkelte kan sette av inntil 40.000 kroner i året på skattereduserende ordning, og på denne måten spare inntil 9.600 kroner i skatt.
Å legge til rette for ytterligere økte forskjeller i samfunnet gjennom skattepolitikken, i en tid hvor vi får flere fattige, er en sterk undergraving av samfunnets velferdssystemer og formålene med dem. Fremfor å favorisere de med mye kapital, og de friske eldre som det fremdeles er arbeids- og inntektsmuligheter for, bør politikerne bruke tid på å evaluere de negativene virkningene av pensjons- og trygdereformene. Dette ved siden av å rette opp urimelighetene i senere tids omlegging av velferdspolitikken.
Fremfor skattereduserende tiltak, som bidrar til avfinansering av velferdsstaten, er det langt viktigere å minske forskjellene gjennom omfordele penger til:
- Å ta igjen etterslepet på de underreguleringene av trygdeytelser som har funnet sted de fire siste årene.
- Å få fjernet ordning med levealdersjustering (0,75) – i den hensikt å forhindre at det oppstår fremtidige underregulering av trygdeytelser. Trygdede må minst sikres å opprettholde kjøpekraften fra år til år (ad levealdersjustering – se under).
- At kronisk syke får tilbake ordningen med fri fysioterapi og annen behandling.
- Og sikre at ordningen med pleiepenger fortsetter med ytelse tilsvarende full lønn under pleieperioden.
I tillegg må trygdeorganisasjonene få tilbakeført forhandlingsretten ved trygdeoppgjørene.
Myndighetene legger opp til at eldre skal bo hjemme lengst mulig i livet. Det betyr at hjemmeboende eldre må selv dekke eksempelvis tannhelsetjenester, økte kommunale avgifter og eiendomsskatt, strøm og fyringsutgifter, NRK-lisenser og abonnement til kabel-TV, mange pensjonister sitter fortsatt med boliggjeld som skal betjenes, er avhengig av å kjøpe tjenester til vedlikehold av hus og eiendom, oppfylle myndighetenes krav til internett og datautstyr for å få tilgang til offentlige tjenester osv. Alle disse tjenestene følger lønns- og prisstigningene – det vil si de blir dyrere år for år. Disse økte kostnadene mener våre politikere at eldre skal dekke gjennom stadig dårligere økonomiske ytelser. Et regnestykke som ikke går i hop for veldig mange.
Det eldre og samfunnet trenger er å styrke de kollektive trygde-/ pensjons- og stønadsordningene som kan gi eldre et minimum av livskvalitet. Ikke å bygge velferdssamfunnet ned.
Ad levealdersjustering jamfør departementets definisjon:
«Levealdersjustering innebærer at alderspensjonen blir justert etter forventet levealder for det enkelte årskull. Dersom forventet levealder øker mellom årskull, vil levealdersjusteringen føre til at yngre årskull får noe lavere alderspensjon ved en gitt uttaksalder. Den enkelte kan kompensere for dette ved å fortsette lenger i arbeid og utsette uttaket av pensjon. Levealdersjusteringen skjer i praksis gjennom såkalte forholdstall og delingstall.
Alderspensjon under utbetaling blir regulert i samsvar med lønnsøkningen og deretter fratrukket en fast faktor på 0,75 prosent. Dette gir en økning i pensjonen tilsvarende om lag gjennomsnittet av lønns- og prisstigningen. Satsene for minste pensjonsnivå blir regulert i samsvar med lønnsøkningen og deretter justert for effekten av levealdersjusteringen for 67-åringer i reguleringsåret».
I og med at lønnsveksten (og prisveksten) i Norge ikke stiger så mye pr år som man forutsatte da pensjonsreformen ble vedtatt, gjør det at bestemmelsen om årlig fradrag på 0.75 % medfører en underregulering av pensjonene.