Depresjonen min hang alltid sammen med overbevisningen om at jeg ikke var god nok. Underklassen har hele livet fått beskjeden om at de ikke er gode nok og blir samtidig fortalt at de kan gjøre hva som helst.
Jeg har lidd av depresjoner i perioder siden jeg var tenåring. Noen av disse episodene har vært veldig ødeleggende og har ført til selvskading og tilbaketrekning. I perioder har jeg blitt værende på rommet mitt i flere måneder og jeg forlot det bare for å signere pakker eller handle det lille jeg spiste av mat. Jeg har vært innlagt på psykiatriske avdelinger.
Jeg vil ikke si at jeg har blitt frisk, men jeg er glad fordi både mengden av tilfeller har gått ned og alvorlighetsgraden av depressive episoder har minsket i løpet av de siste årene. Delvis er dette en konsekvens av endringer i livssituasjonen min, men det har også å gjøre med at jeg fikk en annen forståelse for depresjonen min og hva som var årsaken til den.
Jeg deler ikke egne erfaringer med mental sykdom fordi jeg tror det er noe spesielt eller unikt med dem, men heller for å støtte opp under det synspunktet at mange former for depresjon best kan forstås – og bekjempes – gjennom rammer som er upersonlige og politiske, heller enn individuelle og «psykologiske».
Å skrive om sin egen depresjon er vanskelig. En depresjon utgjøres delvis av en snerrende «indre stemme» som anklager deg for selvmedlidenhet – du er ikke deprimert, du synes bare synd på deg selv, ta deg sammen – og denne stemmen trigges når man er åpen om diagnosen. Stemmen er selvfølgelig ikke noen indre stemme i det hele tatt – det er det internaliserte uttrykket av de faktiske sosiale krefter, hvor noen av dem har en interesse i å fornekte all forbindelse mellom depresjon og politikk.
LES OGSÅ: Outsideren som er på innsiden
Depresjonen min hang alltid sammen med overbevisningen om at jeg ikke var bra nok. Jeg brukte det meste av livet mitt frem til jeg var 30 til å tro at jeg aldri ville fungere. I tjueårene driftet jeg mellom utdanninger på høyere nivå, perioder som arbeidsløs og midlertidige jobber. I alle disse rollene følte jeg at jeg ikke egentlig hørte til. På studiet hørte jeg ikke til, fordi jeg var en amatør som på en eller annen måte hadde jukset seg gjennom systemet, ikke en ekte akademiker. Som arbeidsledig hørte jeg ikke til fordi jeg ikke egentlig var arbeidsledig, slik som de som ærlig søkte arbeid, men som en skulker. På de midlertidige stillingene hørte jeg ikke til fordi jeg følte at jeg utførte inkompetent arbeid. Uansett hørte jeg ikke til noen av disse kontor- eller fabrikkjobbene, ikke fordi jeg var «for god» for dem, men snarere tvert i mot, fordi jeg var overkvalifisert og ubrukelig, og dermed tok jobben fra noen som trengte den og fortjente den mer enn det jeg gjorde. Selv da jeg var innlagt på psykiatrisk følte jeg at jeg ikke var deprimert på ordentlig – jeg simulerte bare tilstanden for å unngå arbeid, eller i den infernalsk paradoksale logikken i depresjon simulerte jeg det for å dekke over det at jeg ikke var i stand til å jobbe, og at det ikke var noe plass til meg i samfunnet.
Da jeg etter hvert fikk en jobb som foreleser på en etterutdanningsinstitusjon, var jeg opprømt en stund – men i sin natur viste denne opprømmelsen bare at jeg ikke hadde kastet av meg følelsen av verdiløshet som snart ville lede til nye perioder med depresjon. Jeg manglet den rolige selvtilliten til en som er født til å ha denne rollen. Og egentlig så trodde jeg fortsatt ikke på at jeg var en person som kunne gjøre en jobb som foreleser. Men hvor kom denne tanken fra? Den dominerende tankeskolen i psykiatri lokaliserer opprinnelsen til slike «forestillinger» i ubalansert hjernekjemi. Den kan så korrigeres ved hjelp av legemidler, psykoanalyse og former for terapi påvirket av den berømte letingen etter røttene til den mentale lidelsen i familiebakgrunnen.Kognitiv adferdsterapi er derimot mindre interessert i å lokalisere kilden til negative tanker. I stedet prøver den bare å erstatte dem med et sett av positive historier. Det er ikke det at disse modellene er helt feil, det er det at de mangler – og må mangle – den mest sannsynlige grunnen til slike følelser av mindreverdighet: sosial makt. Formen av sosial makt som hadde størst påvirkning på meg var klassemakten, selv om selvfølgelig kjønn, rase og andre former for undertrykkelse fungerer ved å produsere de samme sansene av ontologisk mindreverdighet, som er best uttrykt i eksakt den tanken jeg beskrev over: at man er en person som ikke kan fylle roller som er øremerket den dominerende gruppen.
En av leserne av boken min Capitalist Realism oppfordret meg til å etterforske arbeidet til David Smail. Smail var terapeut, men en terapeut som gjorde spørsmålet om makt sentral i sin praksis. Han bekreftet hypotesene om depresjon som jeg hadde snublet over. I hans viktigste bok The Origins of Unhappiness, beskriver Smail hvordan klassestemplene er designet for å være uutslettelige. For de som fra fødselen av blir lært til å tenke mindre om seg selv, vil anskaffelsen av kvalifikasjoner eller rikdom sjelden være nok til å slette – enten i deres eget hode eller hos andre – den begynnende følelsen av verdiløshet som stempler dem så tidlig i livet. Noen som beveger seg ut av den sosiale sfæren de er «ment til» å okkupere er alltid i fare for å bli overveldet av følelser av svimmelhet, panikk og frykt. «… isolert, avkuttet, omringet av fiendtlig rom, er du plutselig uten forbindelser, uten stabilitet, med uten noe som holder deg oppreist eller på plass; en svimlende, kvalmende ikke-realitet tar over; du er truet av et komplett tap av identitet, en følelse av fullstendig svindel; du har ingen rett til å være her, nå, tilstede i denne kroppen, kledd på denne måten; du er et «ingenting», og «ingenting» er virkelig det du føler at du har blitt.
LES OGSÅ: På leting etter arbeid – Det er ikke arbeidstakerne som ønsker seg økt midlertidighet
En god stund nå, har en av de mest suksessfulle taktikkene til den regjerende klassen vært ansvarlighetsgjøring. Hvert individuelle medlem av den underordnede klassen er oppfordret til å føle at deres fattigdom, mangel på muligheter, eller arbeidsløshet er deres og kun deres egen feil. Individer vil heller skylde på seg selv enn sosiale strukturerer, som de uansett har blitt ledet til å tro at ikke egentlig eksisterer (de er bare unnskyldninger som brukes av de svake). Det Smail kaller «magisk frivillighet» – troen på at det ligger i ethvert individs makt å gjøre seg selv akkurat det man vil bli – er den dominerende ideologien og uoffisielle religionen til det moderne kapitalistiske samfunnet, pushet på av eksperter på reality-TV og business-guruer, så vel som politikere.
Magisk frivillighet er både en virkning og en årsak av det nåværende historisk lave nivået av klassebevissthet. Det er baksiden av depresjonen – hvis underliggende overbevisning er at vi alle er unikt ansvarlige for vår egen elendighet og derfor fortjener det. En særlig ond dobbelbinding pålegges de langvarig arbeidsløse i Storbritannia nå: en befolkning som hele livet sitt har fått beskjeden om at de ikke er gode nok for noe som helst blir nå samtidig fortalt at de kan gjøre hva som helst.
Vi må forstå den fatale underleggelsen av Storbritannias befolkning til mer nedskjæringspolitikk som konsekvensen av en bevisst dyrket depresjon. Denne depresjonen er manifestert i aksept for at ting vil bli verre (for alle bortsett fra en liten elite), at vi er heldige som har en jobb i det hele tatt (så vi bør ikke forvente lønninger som holder tritt med inflasjonen), at vi ikke har råd til velferdsstatens fellesskap. Kollektiv depresjon er resultatet av den herskende klasses prosjekt å få oss til å underordne oss igjen. En stund nå har vi i økende grad akseptert ideen om at vi ikke er den type menneske som kan handle. Dette er ikke en feil i viljen og heller ikke noe en enkelt deprimert person kan komme seg ut av selv ved å «dra opp ermene». Ombyggingen av klassebevisstheten er en formidabel oppgave, en som ikke kan oppnås ved å bruke ferdige løsninger. Men i motsetning til hva vår kollektive depresjon forteller oss, er dette noe som faktisk kan gjøres. Dette kan skje ved å finne nye former for politisk involvering, gjenopplive institusjoner som har blitt dekadente, konvertere privatisert ufølsomhet til politisert sinne. Og når det skjer — hvem vet hvilke andre ting som også vil være mulige?
Denne teksten ble først publisert i Occupied Times. Oversatt til norsk av Guro Hernes.