Etter det som i realiteten har vært en historisk upopulær regjering, bør dette nederlaget utløse selvransakelse på venstresiden over hvorfor det gikk så galt.
Venstresiden tapte valget. Men hadde absolutt alle muligheter til å vinne. Riktignok er Rødt tilbake på Stortinget, SV i vekst og MDG enda nærmere sitt nasjonale gjennombrudd, men til tross for disse positive tegnene, så har en historisk upopulær høyreregjering, som hver dag river ned alt som gjør Norge til et godt samfunn, blitt gjenvalgt.
Derfor bør dette være tid for selvransakelse på venstresiden, hvordan var det mulig at det gikk slik? Skulle vi ikke ha vunnet valget mot polariseringsminister Listhaug og regjeringens upopulære og uvirksomme skattekutt til de rikeste nesten på walk-over? I meningsmåling etter meningsmåling ser vi dette – flertallet ønsker venstresidens politikk. Men mange av dem stemmer likevel på høyresiden. Hva gjorde vi galt?
LES OGSÅ: Høyre prioriterer igjen skattereduksjoner til de rikeste
Arbeiderpartiets rolle i fadesen
Dette omhandler selvsagt først og fremst ørnen blant partiene, Arbeiderpartiet, som etter de fleste fornuftige målestokker har gjort et katastrofalt valg. De andre småpartiene på venstresiden klarte seg som sagt alle bra. Min tese er denne: Arbeiderpartiet er for moderate for sitt eget beste – og det ødelegger på sikt deres egne vinnersjanser. I dette ligger egentlig en rekke momenter, la meg forsøke å forklare.
For det første så er kompromissvilligheten på Stortinget et større problem for Arbeiderpartiet enn høyresiden. Argumentene for kompromisser er fornuftige nok, en ønsker forutsigbarhet knyttet til store reformer av slikt som pensjon og skattesystem. Men jo flere slike kompromisser Arbeiderpartiet går med på – med jo større rett kan faktisk Erna Solberg hevde at politikken er omtrent lik, bare med nye ansikter, mer styringsdyktighet, gjennomføringsevne eller hva det nå er for et upolitisk ord høyresidens strateger bruker.
Å gjøre valget til et personvalg har lenge vært en klar strategi fra høyresiden og oppnås ved å snakke ned ulikhetene mellom blokkene. Nå er høyresiden plutselig ikke bare for en stor og generøs velferdsstat – de søker også å forfalske historien slik at de får noe av æren for fremveksten av den! Dette skjer parallelt som en bygger opp et narrativ om at velferdsstaten strengt tatt ikke er bærekraftig – og at høyresidens kutt i denne egentlig er for å redde den. Resultatet blir dog det samme som det alltid har vært: Med høyresiden i regjering blir velferdsstaten mindre generøs og de store pengene brukes til de som har mest fra før. Og Arbeiderpartiet har jo selv forsøkt å bruke dette som argument i valgkampen. Imidlertid bidrar altså deres egen kompromissvilje – deres hang til stabile kompromisser som holder seg på tvers av skiftende flertall – til å undergrave egen fortelling. Flere og flere setter spørsmålstegn ved hvor store forskjellene egentlig er.
LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet – EU og vendingen mot nyliberalismen
Farvel til klassekompromisset
For det andre, så er troen på sosial dialog mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne, som står fjellstøtt i sosialdemokratiet, noe som i dag hindrer en konstruktiv utvikling i arbeidslivet. Alle som jobber med disse problemstillingene til daglig, mange flotte tillitsmenn fra alle partiene på venstresiden som jeg har fått anledning til å bli bedre kjent med de siste årene, vet at arbeidsgiverne bryter sin del av klassekompromisset. Hver dag. Sakene om fagforeningsknusing i Propuro og arbeidsgiverne som nekter å godta tariffavtale i Norse Production, er bare to eksempler fra denne helgen som viser en arbeidsgiverside som er enormt på offensiven når det kommer til å bryte ned den organiserte motstanden i arbeidslivet. Den samme motstanden som i sin tid dannet utgangspunkt for de organisasjonene som stiftet Arbeiderpartiet – og som i dag finansierer valgkampen deres. Jeg vet at det finnes sterke krefter i partiet som søker å snu dette, og jeg ønsker dem alt hell. Men faktum er at denne utviklingen for alvor tok fart i de åtte rød-grønne årene. Det har blitt verre siden, men også da gikk det i feil retning. Det har ikke hverken venstresiden generelt eller Arbeiderpartiet spesielt råd til at gjentar seg. Råd eller tid har heller ikke den bejublede norske modellen. Her må stilles hardt mot hardt. For å forhandle kreves det også kamp, det visste alle sosialdemokrater en gang. Da nytter det ikke lengre å preke dialog når den andre parten for lengst har forlatt bordet.
For det tredje, så blir Arbeiderpartiet, fremdeles med en viss rett, kategorisert av organisasjoner som Naturvernforbundet som på linje med høyresiden i miljø- og klimaspørsmål. At høyresiden prater om disse spørsmålene uten å gjøre noe er på et vis forståelig – de er avhengig av å snakke om noe og gjøre noe annet siden primærpolitikken er så upopulær. At Arbeiderpartiet her er på samme linje er bare tragisk og ikke det stolte partiet verdig. Her må det tas kraftige oppgjør med både oljeindustri og en rekke andre interessegrupper hvor partiet har berøringsangst. Og spesielt fagbevegelsen blir nødt til å spille en mer konstruktiv rolle i disse spørsmålene fremover. Å erstatte inntekter og tapte arbeidsplasser vil bli dyrt, men det er nødvendig både av hensyn til kloden, og venstresidens troverdighet.
For da kommer jeg inn på det fjerde punktet. Arbeiderpartiet må finne tilbake selvtilliten på vegne av venstresiden. For selv om en slik omlegging vil koste penger, så er det ikke slik at det blir umulig å finansiere. I Arbeiderpartiets egen perspektivmelding fra 2013 legger partiet opp til en tredobling av det private forbruket frem mot 2060. Hvor mange flatskjermer trenger vi egentlig? Det er åpenbart at en slik økning i forbruket ikke er bærekraftig, dessuten så illustrerer meldingen at pengene til å ta de løftene som trengs til grønn omstilling eksisterer. Det som mangler er politisk vilje og mot til å bruke dem til noe annet enn forbruksvekst. For om effektivitetsøkningen i samfunnet frem mot 2060 skal tas ut som mer privat kjøpekraft, mer velferd, grønn omstilling eller mer fritid, eller helst alle de tre siste tingene og ikke den første, er nettopp et politisk – ikke et teknokratisk – spørsmål. Men da må Arbeiderpartiet vrake sin egen melding og finne tilbake det motet som gjorde dem i stand til å bygge opp velferdsstaten i utgangspunktet.
LES OGSÅ: Miljø vs vekstøkonomi — skal vi redde kloden må kapitalismen ofres
Medievirkelighet
Sist, i tillegg til Arbeiderpartiets egen politikk, er der også større tendenser i samfunnet som jobber mot partiet. Og da tenker jeg ikke på det at vi visstnok er på vei fra industri- til kunnskapssamfunn og slik opphever de klassebaserte fellesskapene. Nei, det er særlig to ting som Arbeiderpartiet har latt skje uten å egentlig ta grep – og som i dag bidrar til å jobbe mot partiet spesielt og venstresiden generelt. Den ene tendensen er utviklingen av et stadig mer borgerlig orientert mediabilde. Den andre er vanskeligere å beskrive, og er noe som nok egentlig også er verdt en større analyse. Så jeg skal derfor bare kort skissere den. Men jeg tror fremveksten av den ekstremt kommersialiserte virkeligheten vi lever i, bidrar til å skape et nytt og mer selvsentrert menneske – som i mindre grad har rom til politikk. Og da spesielt venstresidens.
Etter partipressens dager, har utviklingen med noen unntak gått slik at arbeideravisene – som på grunn av senere etableringstid, mindre tilgang på kapital og mindre velvilje fra annonsører alltid hadde utfordringer – har blitt færre og mindre. Mens de borgerlige avisene har fått lov til å erklære seg som «nøytrale» – og blir av de fleste mindre politisk interesserte mennesker også betraktet slik. Dermed er Klassekampen en venstresideavis mens Bergens Tidende en nøytral avis – i øynene til veldig mange velgere, til tross for sin helt skandaløse kommentaravdeling. At aktører som TV2 og Nettavisen – begge tragisk nok med en totalt avpolitisert og til sist utsolgt A-presse til tider på eiersiden – har fått utvikle seg har akselerert denne utviklingen. I dag får de fleste som stemmer ved stortingsvalget sin informasjon gjennom borgerlig presse, og om de leser kommentarer og lederartikler, argumenterer disse stort sett for borgerlig politikk. Jeg har ikke egentlig svarene på hva venstresiden bør gjøre annet enn å legge til rette, gjennom statlige støtteordninger, for en mer mangfoldig presse. Uansett er dette en gigantisk ulempe for hele venstresiden – inkludert Arbeiderpartiet. Og det fordrer at man tenker nytt om hvordan en skal kommunisere med velgerne fremover. At høyresiden i tillegg har kontroll over en hær av PR-konsulenter i propagandavirksomheter som Civita gjør dette enda mer utfordrende.
LES OGSÅ: Media som motstander
Kommersialiseringen av det offentlige rom og det nye mennesket
Den andre tendensen er som sagt vanskeligere å beskrive, og det er sikkert mange som kunne gjort det bedre enn meg. Men jeg har en fornemmelse av at den konstante reklamen vi møtes med – i aviser, på fjernsyn og på internett, på busstopp og gatehjørner, som content marketing eller skjult produktreklame – gjør noe med oss. Hva vi blir opptatt av. Hva vi tenker på. Hvem vi er.
Reklamen får sin styrke når den klarer å vekke misnøye hos oss – og så vise oss at løsningen på misnøyen ligger i et produkt. Derfor trengs retusjerte bilder og lettkledde kropper og perfekte liv – som så skal stilles opp mot alle våre vanlige dødelige og imperfekte tilværelser. Når reklamen er virksom, får den oss til å vende blikket – og sinnet og frustrasjonen – innover. Men politikken krever det motsatte: At vi vender sinnet og frustrasjonen ut. At vi bruker mindre tid på sminke og trening og interiør – og mer på aviser og analyser og kritikk. Selv vi som begynner å bli halvgamle merker at vi gjerne skulle vært bedre – på alle mulige måter. Men jeg tør ikke tenke på hvordan det fortoner seg for de som har levd hele sitt liv i denne virkeligheten, med halvnake kropper i sosiale medier fra tidlig tenårene. Det er rett og slett mye penger å tjene på å bygge ytterligere ned usikre menneskers sikkerhet. Og samtidig som noen tjener penger på det så skapes det et menneske som kanskje er sint – men som retter sinnet mot seg selv i stedet for mot samfunnet.
LES OGSÅ: Ved valg tas de ekstra blå briller på
Et nytt samfunn krever ny politikk
Disse to større trendene er åpenbart de vanskeligste å gjøre noe med – men kanskje også de viktigste. Og de krever ny politikk. Derfor håper jeg at etter rusen fra kveldens valgvaker er lagt, så starter Arbeiderpartiet og resten av venstresiden allerede i morgen den refleksjonsprosess som bør lede frem ikke bare mot en knusende valgseier i 2021 – men mot en helt ny politikk.
Sorry, feil igjen. Regjeringen er ikke historisk upopulær – de har vunnet valget og får fire nye år.
Det finnes ikke noe arbeiderparti i Norge lenger. Det finnes ikke noe parti som har som førsteprioritet norske arbeidere.
AP er blitt et parti for de på ulike stønader, et parti som deler ut valgpamfletter på arabisk i moskeer hvor kun menn har lov til å oppholde seg, og som støttes av 80 % av innvandrere fra ikke-vestlige land. Et parti som har en kakse fra vestkanten med arvede penger som leder, et parti av karrierepolitikere, et parti hvor Jan Bøler er den eneste virkelig sosialisten, og hvor resten av partiledelsen bor på Nordberg i sine 20-millionerkroners villaer.
Kanskje venstresiden kan gjøre det de gjorde den gang den oppstod – forsøke å være et parti for de ARBEIDENDE NORSKE FAMILIENE.
Bare en tanke.
I følge SSB er oljefondet tomt om en generasjon fordi det ikke lenger eksisterer noen arbeiderklasse i Norge. Venstresiden holder stort sett på med miljøkamp, anti-atomvåpenkamp, kamp for de handicappede eller uføretrygdede, kamp for likestilling for transvestitter – alt annet enn arbeidsfolk. Når oljefondet er tomt får vi det ekte arbeiderpartiet tilbake, i og med at vi faktisk må leve av at noen gjør jobben.
Fundamentet for all politikken til Høyre og FrP er at det skal lønne seg å arbeide, ta utdanning og gjøre en innsats.
Arbeiderpartiet hadde også en slik politikk for x-antall år siden, men har gått over til å bli et trygde/muslim-parti med en stor feministisk og identitets-politisk agenda.
Du har rett. Men som Frp-velger håper jeg at ingen hører på deg!
AP er et maktparti.
Deres eneste funksjon er å søke makt.
Politikken kommer i andre rekke.
Noen tror vist at en politisk analyse skal forfattes i eventyrstil.
AP lyktes gangske enkelt ikke med svartmalingen sin. Den sosialdemokratiske skuta er på samme kurs som den har vært de siste 50 årene. Med eller uten AP bak roret.
MDG er heldgvis fjerner fra et gjennombrudd enn på lenge. Oo om fire år kommer det til å være vesentlig mindre korrekt å snakke om en CO2-dommedag enn det er i dag. Hvis MDG virkelig vil ha flere plasser på tinget bør de slå seg sammen med de andre kommunistene i Rødt og startet opp Miljøpartiet de Røde. Da kunne de kanskje brutt sperregrensen sammen. (Men hysj. Ikke gi de gode idéer.)
Arbeiderpartiet gikk til valg på nøyaktig samme politikk som Høyre, med unntak av 15 milliarder i skatteøkning, som de hadde tenkt å strø tynt utover på en rekke gode formål.
Man må ikke være Professor Baltazhar for å se at en slik strategi er fullstendig dødfødt.
I tillegg ser vi at Arbeiderpartiet nå handler kun om det politiske spillet. Flere ganger, kun siden valget, har vi hørt AP snakke om at de bommet med «historiefortellingen»!!?
Men AP gikk til valg fullstendig uten politikk, og satset på at kritikken av Listhaug ville avskrekke nok velgere fra Krf og Venstre til at venstresida fikk flertall.
Forslag til ny politikk fra AP:
– Kutte ut alt det banale pjattet om «historiefortelling» og begynne å snakke om faktisk politikk.
– Innrømme at arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa ødelegger lønns- og arbeidsforhold for bransje etter bransje for norske arbeidere, og regulere dette området.
– Frigjøre Norge fra USA i utenrikspolitikken, og innføre 2/3 flertall i Stortinget før Norge kan sende soldater til utlandet. Nordmenn ønsker ikke at vi tar livet av mennesker i utlandet. Det er på tide at våre politiske partier tar hensyn til dette.
– Innse at 70% av folket ikke ønsker medlemskap i EU, og innrette seg deretter gjennom en mindre servil holdning til direktiver fra EU.
– Innrømme at skattelette er et godt redskap mot stagnasjon og arbeidsledighet, men at skatteletter til de med lavest inntekt er mye mer effektive enn de som er rettet mot de høytlønte. Lavtlønte setter ikke pengene sine i aksjemarkedet, men kjøper varer i den lokale butikken, for å si det enkelt.
– Kutte ut med spillet med å plassere sine medlemmer og kompiser i styrer, verv og offentlige stillinger. Tidligere LO-boss Flåthens styreverv i Kongsberg Gruppen (sic) er et godt eksempel. Han gadd ikke møte på styremøtene, men fikk sin klekkelige kompensasjon. Dette er bare ett av eksemplene på hvordan AP håndterer offentlig sektor og offentlige penger som sin egen eiendom. Etter at Ramin Osmundsen måtte gå av etter å ha løyet til statsministeren, ble det opprettet en spesialstilling til henne i UD. Dette er bare toppen av isfjellet. Eimen av politisk korrupsjon og politiske gjenytelser forfølger Arbeiderpartiet.
– Kutt ut indoktrineringa. det er ingenting som er mer irriterende enn å høre en debatt med en person som har gått AP-skolen, hvor man tydeligvis får plusspoeng for å avbryte mest, og være mest mulig høyrøstet og «offensiv». Det holder vel å nevne Trettebergstuen og Torgeir Michaelsen. Enhver debatt ender opp i kjekling og kjefting. Man mister troen på politikken, men mest av alt mister man troen på Arbeiderpartiet som politisk parti.
Lista kunne vært ti ganger så lang, men de fleste vet hvordan Arbeiderpartiet fungerer, så det er kanskje ingen grunn til å elabrorere videdre.
Noen synes at et parti med populistiske, korrupte og autoritære tendenser er greit, så lenge de gjør jobben sin for gode arbeidsfolk og gode nordmenn som går igjennom hverdagen uten andeler i hedgefund.
Men når partiet ikke makter å bidra på noen av disse punktene, så er det bare å ta kveld, og trekke ned rullegardina.
Et Arbeiderparti med raklamebasert «historiefortelling» uten faktisk politikk er det ingen som har bruk for.
Venstresida ødelegger all sin politikk med sin ansvarsløse innvandringspolitikk.
– Man vil ha en sterkere velferdsstat, men økt innvandring legger press på velferdsstaten og vil tvinge frem stadig nye reduksjoner i velferd.
– Man vil ha bedre betingelser for arbeidere, men arbeidsinnvandringen reduserer både lønns- og arbeidsbetingelsene for stadig flere bransjer.
– Man vil redusere ulikheter i samfunnet, men forskning viser at innvandring opprettholder og øker ulikhetene i samfunnet, og mesteparten av økningen i fattigdom hos familier og hos barn er resultat av integreringsproblemer hos innvandrere.
Så kan vi nevne økt religiøs radikalisering, gatekriminalitet, narkotika og økt potensiale for sosial uro og konflikter.
Venstresida ofrer altså absolutt alle andre punkter på sitt program for å øke innvandringen av personer som beviselig er blant de mest ressurssterke i de samfunn de kom ifra – unge menn i sin beste alder, mens kvinner, barn, eldre og syke blir igjen i hjemlandet.
Dette er et politisk karneval som ikke kan fortsette.
Virkeligheten må før eller siden gjøre sin inntreden, også hos den politiske venstresida.
espen goffeng har skrevet en mer virkelighetsnær analyse om APs valgnederlag. https://www.nrk.no/ytring/en-venstreside-pa-villspor-1.13685623