Det var reformer, men ingen strukturelle reformer, som flyttet på maktforholdet mellom arbeid og kapital, eller mellom demokratiske valgte organer og markedskreftene. I regjeringskretser var det overhodet ingen diskusjoner om slike endringer. Den sosialdemokratiske visjonen kunne strekke seg til å forsvare velferdsstaten, den var ikke i nærheten av å se for seg en annen type samfunn.

Dette er del tre av en artikkelserie.
Del én:  Det norske sosialdemokratiet – fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt
Del to: Det norske sosialdemokratiet — EU og vendingen mot nyliberalismen

Den rødgrønne alliansens vekst og fall
Katastrofevalget i 2001, med bare 24,3 prosent av stemmene til Arbeiderpartiet, framprovoserte en viss reorientering innen partiet. En viktig lekse var at det var viktig å unngå å komme på kant med fagbevegelsen. Partiets bånd til fagbevegelsen var ikke ødelagte, men nokså tynnslitte. Det er nærmere forbindelser mellom parti og fagbevegelse i Norge enn i til dømes Danmark eller Storbritannia under Tony Blair. På landsmøtet i 2005 hamret partisekretær Martin Kolberg inn budskapet. «Fagbevegelsen! Fagbevegelsen! Fagbevegelsen!». Han kunne trekke veksler på en lang partitradisjon, helt tilbake til partistiftelsen og landsorganisasjonen fra seint 1800-tall. Etter tapet i 2001 valgte ikke Stoltenberg Tony Blair og Gerhard Schröders «tredje vei». Partileder Stoltenberg så ut til å ha oppfattet beskjeden fra velgerne og holdt en annen kurs i sine neste to regjeringsperioder.

Gammel vane er vond å vende. Partiets selvoppfatning som det «naturlige» statsbærende partiet blokkerte lenge mulighetene for å inngå i en koalisjon med andre partier. Men valgresultatene fra 1980-åra og framover demonstrerte tydelig at æraen med ett fullstendig dominerende parti var over. Muligheten for å danne minoritetsregjering med støtte fra sentrumspartiene og / eller SV eller en koalisjon har vært nevnt fra tid til annen, også av partiledere. Etter valgnederlaget i 2001 framsto dette som mer aktuelt ettersom LO-leder Gerd-Liv Valla aktivt jobbet for det (Bergh 2009).

En rødgrønn allianse var aktiv rundt begge folkeavstemningene om EF/EU, i 1972 og 1994. Venstreorienterte fagforeninger og landbruksorganisasjonene tok hverandre i hånda og jobbet sammen ved begge anledninger. Selv om det sosialdemokratiske lederskapet var mot denne alliansen, kan den ha etterlatt seg en arv som gjør ulike grasrotorganisasjoner positive til en slik koalisjon på tvers av sosiale klasser. I 2005 utviklet et nytt rødgrønt samarbeid seg, og nå inkluderte det også sosialdemokratene. En rødgrønn trepartiregjering ble smidd sammen, av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Velgerne responderte, og koalisjonen vant flertallet. Arbeiderpartiet vant 61 av 169 plasser på Stortinget, SV fikk 15 og Senterpartiet 11. Til sammen oppnådde de 48 prosent av stemmene. Regjeringserklæringen var trolig den mest progressive, venstresosialdemokratiske som er utformet av noen regjering i dagens Europa. Den progressive ånden var imidlertid tydeligst tidlig i regjeringsperioden. Blant de virkelige seirene, fra et venstreståsted, var at privatiseringen av det offentlige postvesenet ble reversert og at tillatelsene som den forrige sentrum-høyre-regjeringen hadde gitt til å åpne et stort antall privatskoler ble trukket tilbake. Endringer i arbeidsmiljøloven som var negative for arbeidstakere ble stoppet. Videre leverte regjeringen lovendringer for å bekjempe sosial dumping, etter krav fra fagbevegelsen. På toppen av dette anerkjente utenriksminister Jonas Gahr Støre Hamas som den legitime regjeringen i Gaza, etter at Hamas vant valget der.

I den første rødgrønne regjeringsperioden (2005-2009) kunne man se en viss vilje til virkelig endring fra koalisjonsregjeringen. Etter hvert dukket det opp tegn til slitasje. Den progressive regjeringsplattformen var bare en faktor for å dytte norsk sosialdemokrati mot venstre. En annen var oppslutningen om venstresosialistene i SV, valgresultatet på 8,8 prosent var en skuffelse sett opp mot meningsmålinger opp mot 20 prosent våren før valget i 2005. En tredje kraft for en radikal kurs var fagbevegelsen og solidaritetsorganisasjoner, men også denne var på retur. Etter valgseieren spredte det seg en holdning om at «jobben var gjort», og bevegelsene ble passive og nølende. Da regjeringskontorene vel var inntatt, viste Stoltenberg-regjeringen at den verken var villig eller interessert i å samarbeide tett med fagbevegelsen og andre sivilsamfunnsorganisasjoner.

Ved valget i 2009 virket det som regjeringens vilje til å gjøre progressive endringer var borte. Selv om koalisjonen vant på ny, var det valgsystemet og ikke et tallmessig flertall i befolkningen som sikret det parlamentariske flertallet. Bevegelsene ble ikke lenger invitert til å være med på «laget» for sosial endring. De suksessene som ble oppnådd var ikke en del av en mer ambisiøs strategi. Det var sosialpolitikk, men ingen progressiv sosial politikk. Det var reformer, men ingen strukturelle reformer, altså reformer som flyttet på maktforholdet mellom arbeid og kapital, eller mellom demokratiske valgte organer og markedskreftene. I regjeringskretser var det overhodet ingen diskusjoner om slike endringer. Den sosialdemokratiske visjonen kunne strekke seg til å forsvare velferdsstaten (muligens også velferd driftet av private), den var ikke i nærheten av å se for seg en annen type samfunn.

Særlig SV ble rammet av situasjonen. Velgeroppslutningen falt til 6,2 prosent i 2009 og 4,1 prosent i 2013. Dette var så vidt over sperregrensen for å konkurrere om utjevningsmandater til Stortinget. Tilbakegangen kan naturligvis ha en rekke forklaringer. Den viktigste er likevel høyst trolig det varige strukturelle forholdet at SV var juniorpartner i en regjering med et mye større parti, et parti ikke uten en viss maktarroganse. SV fant aldri helt ut hvordan de skulle håndtere denne situasjonen, hvis noen slik løsning i det hele tatt finnes. Andre eksempler på samme problemstilling finner vi til dømes i den politiske skjebnen det franske kommunistpartiet led i Mitterand-regjeringen, i det tidligere så radikale og ambisiøse grønne partiet i Tyskland etter koalisjonen med det sosialdemokratiske SPD, og i det danske sosialistpartiet som gikk i regjering med sosialdemokratene.

Etter to regjeringsperioder, SVs oppsmuldring og valgnederlaget i 2013, fikk Jens Stoltenberg tilbudet om jobben som Natos generalsekretær. Etterfølgeren som Arbeiderparti-leder, Jonas Gahr Støre, søkte åpenbart støtte i andre leire. Foran stortingsvalget i 2017 har han sondert både hos Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti. Støre har til og med gjort sine hoser grønne hos de liberale, Venstre, til tross for at dette partiet i arbeidslivsspørsmål har plassert seg i en aggressiv nyliberal posisjon til høyre for Høyre og Frp i regjeringsposisjon.

Framtida – hvordan blir den?
Arbeiderpartiet er blitt mer åpen som partiorganisasjon. Den sosialdemokratiske tradisjonen med intern kontroll hadde en slags proletær disiplin som utgangspunkt. Tradisjonen ble så utviklet gjennom bitre partistrider i 1920-åra, strider som gjorde folk nærmest til militante motstandere av fraksjonering, og dette ble ytterligere styrket under den kalde krigen. Det gikk så langt at uenighet og debatt var uønsket. Den lange perioden der Einar Gerhardsen var partiformann (1946-1965) og i store perioder regjeringssjef nærmest personifiserte dette systemet. Hans maksime, når han presenterte sine konklusjoner ved møtestart, var berømt: «Noen av oss har snakket sammen». Dette betød naturligvis at saken var avgjort. Den allmenne radikaliseringa på 1970-tallet, med en ny middelklasse og en større base av kvinnelige velgere, gjorde denne stilen gammeldags. Gerhardsens etterfølgere var pent nødt til å framstå, og kanskje også være, mer åpne. Den nåværende partilederen Jonas Gahr Støre, valgt i 2014, hadde ingen tilknytning til bevegelsen i barndom og ungdomstid. Han manglet et stort nettverk og var heller ikke i en posisjon der han kunne ty til disiplinerende tiltak.

Jonas Gahr Støres politiske profil har så langt vært diffus. Han kommer fra en veldig rik familie og har gått på franske eliteskoler, samtidig som han har forsøkt å komme miljøer i fagbevegelsen i møte. Støre framfører både motargumenter og nyanseringer, noe som kan ses på som et høyere refleksjonsnivå – men som også framstilles som usikkerhet. Denne tosidigheten viser seg på begge feltene som kan komme til å dominere: miljø og klima, og langs den klassiske aksen forholdet mellom arbeid og kapital.

Den norske fagbevegelsen har vært sterkt orientert i retning industrivekst. Rykende fabrikkpiper har vært sett på som et tegn på økt produksjon og velferd. Etter andre verdenskrig kom industrialisme til å erstatte sosialisme som Arbeiderpartiets ideologi, har det vært hevdet (Slagstad 1998). Fra 1970-tallet kan den sosiale utviklingen i Norge kalles petro-industriell. Oljefunnene i Nordsjøen, utviklingen av en politikk der oljefeltoperatørene må overføre teknologi til Norge, og dannelsen av statseide Statoil – alt dette var knyttet til sosialdemokratiet. Statoils direktører og oljelobbyistene kom fra Arbeiderpartiet, og Statoils-ledere har gjort tjeneste som statsråder.

Det stadig voksende dilemmaet har vært hvordan en skal forene olje, inntekter, arbeidsplasser og velferd med miljøhensyn. Det sosialdemokratiske svaret har vært teknisk. Stoltenberg-regjeringen fra 2005 lovte en ny «månelanding», en ny metode for å rense gass. Til syvende og sist er denne metoden funnet ineffektiv og altfor dyr, og forsøket ble skrinlagt. En annen «løsning» som Stoltenberg hadde klokkertro på, han skrev sin master i økonomi om dette, var internasjonal handel med karbondioksidkvoter. Problemet er åpenbart at den totale summen ikke er satt lavt nok til at utslippene globalt reduseres.

Denne teknologiske og teknokratiske tilnærmingen har ført til at de grønne har framstilt Arbeiderpartiet som et «grått» parti, og i miljøspørsmål til forveksling lik høyrepartiene som har hatt regjeringsmakten siden 2013. Hvordan Arbeiderpartiet velger å plassere seg på klima-aksen vil kunne være avgjørende for dets framtid, sammen med posisjonene på migrasjon og sosiale klasser.

Så er det aksen arbeid og kapital. Det er et viktig faktum at den norske fagbevegelsen har klart å unngå den svekkelsen som de fleste andre europeiske fagbevegelser har lidd under. Mange ser en dyptliggende eksepsjonalisme her, og hyller «den norske modellen». Denne modellen hviler på et premiss, nemlig en sterk fagbevegelse. En kritisk evaluering peker i retning av at det vil være vanskelig å forsvare fagforeningenes stilling i Norge og de andre nordiske landene uten en effektiv faglig strategi for å slå tilbake de nyliberale kreftene på europeisk nivå. Det er imidlertid få tegn til en slik strategi. Dermed kan Norge måtte innse at landet er eksponert for stormene i den globale økonomien. Om sosialdemokratene allierer seg med folkelige krefter eller med kapitalen, slik mange andre sosialdemokratier har gjort, gjenstår å se.

På landsmøtet i 2015 la Arbeiderpartiet sosiale reformer inn i programmet sitt: gratis skolelunsj og en nasjonal norm for lærertettheten. Denne moderate venstredreiningen hjalp sosialdemokratene med å framstå mer som et reelt politisk alternativ til dagens høyre-regjering. Arbeiderpartiet har også lagt seg på en fagforeningsvennlig linje, og lovet å reversere noen utslag av liberaliseringen av arbeidsmiljøloven.

En venstrekritikk av Arbeiderpartiet vil være at det mangler strukturelle reformer for å minske ulikheter og for å begrense kapitalmakten. Dette var også et kritisk punkt under den rødgrønne regjeringen (2005-2013). I stedet fortsatte den sosialdemokratiske regjeringen en nyliberal politikk ved for eksempel å omgjøre sosial boligbygging og kooperativer til varer. Det har heller ikke før helt nylig vært noen tegn til å ville begrense den uheldige veksten av bemanningsforetak. Slike foretak ble tillatt i 2002, og har bidratt til å undergrave «fast ansatt» som normalen i arbeidslivet. Videre har det sosialdemokratiske lederskapet sett på privatisering av offentlige tjenester kun som et pragmatisk spørsmål, ikke et spørsmål om hva som tjener fellesskapet og hva slags samfunn man ønsker å utvikle.

En tredje akse er innvandring og følgene av den – et flerkulturelt samfunn. Også her viser Arbeiderpartiet en tosidighet. På den ene siden har partiet hyllet en moderat versjon av multikulturalisme, og har ønsket at innvandrere integreres og ikke assimileres. Denne relative åpenheten har også vist seg i partiets forhold til innvandrerbefolkningen. Ved valg har Arbeiderpartiet vært førstevalget for innvandrere flest (Bjørklund og Bergh 2013). Ungdomsorganisasjonen AUF er trolig en av ungdomsorganisasjonene som har lykkes best med å rekruttere folk med minoritetsbakgrunn. Dagens nestleder Hadia Tajik er vokst opp i Norge med foreldre fra Pakistan, og AUF-lederen Mani Hussaini har røtter i Syria. Denne siden ved partiet har trigget veritabelt hat fra ytre høyre. Det var ingen tilfeldighet at den høyreekstreme soloterroristen Anders Behring Breivik skjøt ned 69 deltakere på AUFs sommerleir på Utøya i 2011. Han holdt det norske sosialdemokratiet ansvarlig for det han så som en indre destruksjon av det norske samfunnet gjennom innvandring.

På den andre siden har partiet stått for en relativ restriktiv innvandringspolitikk. I 2008 innførte den rødgrønne regjeringen tiltak for å bremse innvandringen. Sosialistisk Venstreparti protesterte mot de fleste tiltakene, men forble i regjering. I kjølvannet av den store flyktningestrømmen i 2015, innførte høyre-regjeringen drakoniske tiltak i 2016. Et tiltak var å konfiskere alle penger og verdisaker flyktningene har, for å la dem betale for seg. Dette førte til skarp kritikk fra venstresida, men ledelsen i Arbeiderpartiet var enig med regjeringen.

Berge Furres konsept «den sosialdemokratiske orden» lar seg enkelt forene med ideen om «den norske modellen».  Som tidligere nevnt er en kjernedistinksjon ved modellen maktforholdene i arbeidslivet, kjennetegnet ved korporative bånd mellom arbeid og kapital. De to andre avgjørende komponentene er et produksjonssystem som fremmer produktivitet og en velferdsstat som opprettholder sosial trygghet. I tillegg til disse kjerneelementene er det en lang liste med ting som framstilles som særlig norske, som et stabilt politisk system og høy kvinnedeltakelse i den formelle økonomien. Hvor stor er muligheten for at disse kjerneelementene for sosialdemokratiet og den norske modellen kan holdes i hevd i årene som kommer?

Det er åpenbart at den sosialdemokratiske ryggraden i den norske modellen er under press. Forskningsstiftelsen Fafo har sett på både det verste og det beste scenariet tallene gir grunnlag for å se for seg med tanke på sysselsetting, organisasjonsgrad og inntektsulikhet. I det verste scenariet, der inntektsulikheten øker på nivå med Sverige og sysselsettingsgraden faller til finsk nivå, vil de nordiske landene som helhet befinne seg nær dagens europeiske gjennomsnitt, unntatt når det gjelder organisasjonsgraden (Dølvik et al 2015). Økonomen Kalle Moene har også pekt på voksende økonomisk ulikhet i Norge, med henvisning til harde data som viser at det skandinaviske sosialdemokratiet ikke lenger utgjør noen brems på overklassens politiske og økonomiske makt. Faktisk har de skandinaviske landene en økonomisk overklasse som utgjør en større andel av samfunnet enn i USA (Moene 2015).

Når lærde kommenterer framtida for den sosialdemokratiske modellen, trekkes det ofte fram generelle tendenser som globalisering og klimaendringer. Om vi skal prøve å være mer spesifikke, kan vi gå til tre konstituerende elementer i modellen. For det første har økt produktivitet vært enklere å oppnå innenfor vareproduserende industri. Vil det også fungere slik for tjenesteproduksjon, eller finnes det en grense her? For det andre oppmuntrer en storskala arbeidsinnvandring som gir arbeidsgivere et stort reservoar av billig arbeidskraft til en «primitivisering» av den teknologiske utviklingen. Denne utviklingen er allerede dokumentert innenfor bygg og anlegg (Frifagbevegelse.no 09.10 2015). For det tredje er det tegn til en overklasserevolt mot velferdsstaten. Interessen for privatskoler har økt. Da disse bare interesserte de virkelig rike var det ikke noe stort problem. Problemet oppstår når brede lag av middelklassen går for slike løsninger. I dette tilfellet vil tilbøyeligheten til å bidra til den offentlige skolen over skatteseddelen reduseres.

Under disse utfordringene til den sosialdemokratiske modellen ligger en ny fase i kapitalismen, et nytt sett arbeidslivsrelasjoner. Det har vært et skifte fra industriell kapitalisme til en tjeneste- og informasjonskapitalisme, og et skifte fra fordisme til en post-fordistisk, fleksibel kapitalakkumulasjon. Resultatet av dette er en fragmentering og oppløsning av den gamle arbeiderklassen og tilsvarende oppblomstring av deltidsarbeid, bemanningsbyråer og utsetting av tjenester. Et mulig offer for disse endringene er oppslutningen om fagbevegelsen. At lønnstakernes makt reduseres vil føre til at de positive dimensjonene i den norske modellen gradvis undergraves. Tillit og følelsen av trygghet og fellesskap hviler på makt, ikke bare normative bånd. Det store spørsmålet for sosialdemokrater, og andre på venstresiden, er om inntektsulikheter, nye klasseskiller og svekket kollektiv handlekraft setter den sosiale veven og samhørigheten i samfunnet på spill. I de avgjørende årene som nå kommer for Norge og det globale samfunnet – er det fortsatt mulig å se for seg sosialdemokratiet som et oppnåelig alternativ til kapitalisme uten et menneskelig ansikt?

Artikkelen er et oversatt bokkapittel utgitt i en antologi på Pluto Press, The Three World of Social Democracy. Den publiseres som en serie i tre deler på Radikal Portal.

Litteraturliste:

Aglietti, Michel (1979), A Theory of Capitalist Regulations, The US experience. London: Verso.

Bergh, Trond (1990), Storhetstid (1945-1965). Arbeiderbevegelsens historie i Norge 5. bind. Oslo: Tiden norsk forlag.

Bergh, Trond (2009), Kollektiv fornuft. Bind 3 LOs historie 1969-2009. Oslo: Pax forlag.

Bjørklund, Tor and Johs Bergh (2013), Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge, Patrivalg. Valgdeltakelse. Representasjon. Oslo: Cappelen.

Bjørnson, Øyvind (1990), Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 2. På klassekampens grunn. Osloo: Tiden norsk forlag.

Bull, Edvard (1985), Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 1. Arbeiderklassen blir til (1850-1900), Oslo: Tiden norsk forlag.

Dølvik, Jon Erik, Tone Fløtten, Jon M. Hippe and Bård Jordfald (2015), The Nordic model towards 2030. A new chapter. Oslo: FAFO.

Eilertsen, Roar (1997) Moderasjonslinja – suksess for hvem? Oslo: De Facto.

Fulcher, James (2015), Capitalism. A Very Short Introduction, Oxford: Oxford University Press.

Furre, Berge (1991), Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990. Oslo: Samlaget.

Hagvet, Bernt (ed.) (1987), Stat, nasjon, klasse, Oslo; Universitetsforlaget

Heidar, Knut (1977), «The Norwegian Labour Party. Social Democracy in a Peripehry of Europe”, in William E. Paterson and Alistair H. Thomas (eds.), Social Democratic Parties in Western Europe. London: Croom Helm.

Heidar, Knut (2013), «Norge» pp, 44-59, in Heidar, Berntzen and Bakke (eds.), Politikk i Europa. Oslo: Universitetsforlaget.

Kallset, Kjell-Erik Nordenson (2009). Makta midt i mot. Kampen om EU og Arbeiderpartiets sjel. Oslo: Forlaget Manifest.

Keul, Vidar and Knut Kjeldstadli (1973), «DNA  – fra  folkelig  bevegelse til herskerapparat», in Vidar Keul and Knut Kjeldstadli (eds.)(1973), DNA- fra folkebevegelse til statsstøtte. Oslo: Pax forlag.

Kjeldstadli, Knut (2009), Rom for venstrepolitikk? Et Historisk perspektiv, in Vardøger no. 31.

Lash, Scott and John Urry (1988). The End of Organized Capitalism. Madison: University of Wisconsin Press.

Maurseth, Per (1988), Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 3. Gjennom kriser til makt (19020-1935). Oslo: Tiden norsk forlag.

Messel, Jan (2009), LO og «de nye gruppene». Konseptualisering av arbeidstakerne 1975-1989. Oslo: University of Oslo.

Moene, Kalle (2015), «Overklassen og sosialdemokratiets suksess», in Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik (eds.), Likeverd. Grunnlaget for demokrati. Oslo: Res Publica.

Nilsen, Håvard og Dag Østerberg  (1998), Statskvinnen. Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen. Oslo: Aschehoug.

Nordby, Trond (1994). Korporatisme på norsk 1920-1990. Oslo: Universitetsforlaget .

Nyhamar, Jostein (1990), Nye utfordringer (1965-1990). Arbeiderbevegelsens historie i Norge 6. bind. Oslo: Tiden norsk forlag.

Pryser, Tore (1988), Arbeiderbevegelsens  historie i Norge, Bind 4. Klassen og nasjonen. Oslo: Tiden norsk forlag.

Rasmussen, Terje (2015). Offentlig parlamentarisme. Politisk strid og offentlig mening. Oslo: Pax forlag.


Rokkan, Stein (1987) «Geografi, religion og samfunnsklasse. Kryssende konfliktlinjer i norsk politikk», in Hagtvet 1987.

Schmitter, Phillipe C. and G. Lembruch (1979). Trends Toward Corporatist Intervention. Beverly H ills SA: Sage.

Seierstad, Dag (2014), Folket sa nei. Norsk EU-motstand frå 1961 til i dag. Oslo: Samlaget.

Slagstad, Rune (2008), De nasjonale strateger. Oslo: Pax forlag.

Stokke, Torgeir Aarvaag (2000), «Norway» pp. 503-544, in Ebbinghaus and Visser, Trade Unions in Western Europe since 1945. Hampshire: Palgrave Macmillan.

Sørvoll, Jardar (2015), The Norwegian Welfare State 2005-2015: Public attitudes, political debates and future challenges. Kent: University of Kent.

Thomas, Alastair H. (1986), Social Democracy in Scandinavia: Can Dominance  be Regained?, in William E. Paterson and Alastair H. Thomas (eds.) (1986). The Future of Social Democracy. Problems and Prospects of Social Democratic Parties in Western Europe, Oxford: Clarendon Press. Oxford.

van der Linden, Marcel (2003), «Metamorphoses of European Social Democracy (1870-2000)” pp. 95-116, in van der Linden, Transnational Labour History. Aldershot: Ashgate.

Øidne, Gabriel (1957). “Litt om motsetninga mellom Austlandet og Vestlandet, in Syn og Segn 3/1957.

Aardal, Bernt, Johannes Bergh and Atle Hennum Haugsgjerd (2014), Velgervandringer og valgdeltakelse ved stortingsvalget 2013. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Idar Helle er historiker med norsk og europeisk arbeidsliv som spesialfelt. Han jobber som utreder i De Facto - Kunnskapssenter for fagorganiserte.