Partiledelsen var villig til å føre en økonomisk politikk som ikke lenger hadde full sysselsetting og arbeidernes interesser som hovedmål. «Kampen mot massearbeidsløsheten var på mange måter en kamp mot Gro og hennes indre krets», sa Yngve Hågensen.
Les første del av denne artikkelserien i tre deler her: Det norske sosialdemokratiet – fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt
Kvinnene og den universelle velferdsstaten
Fra 1970-tallet ble det norske sosialdemokratiet ytterligere styrket av en ny, vital kilde. Norge har ry som en av de mest sjenerøse og universelle velferdsstatene i OECD-området (Sørvoll 2015). Offentlig sektor og det universelle tjenestetilbudet oppfattes som godt og bredt og ses som et fellesgode av størstedelen av befolkningen. Det er tilnærmet konsensus, også blant feminister på venstre fløy, om at den norske velferdsstaten har lyktes ekstra godt med å forbedre situasjonen for yrkesaktive kvinner. Offentlige tjenester som barnehager, skolen og eldreomsorgen har gjort det mer attraktivt og praktisk for kvinner å søke fulltidsarbeid, samtidig som de er i stand til å ta vare på barn og ha et familieliv. Tusener av kvinner har funnet lønnet arbeid i nettopp de samme sektorene. I flere tiår har dette bidratt til et gunstig arbeidsmarked for kvinner, et arbeidsmarked som også er preget av en relativt sammenpresset lønnsstruktur, sammenliknet med andre land i OECD-området (Moene 2015).
De fleste politiske partier, kanskje med unntak av det mannsdominerte og høyrepopulistiske Fremskrittspartiet, har ivrig gjort kur til kvinnelige velgere med denne sosialpolitikken. I velgermassen er det imidlertid Arbeiderpartiet og til en viss grad SV som ses på som arkitekter bak og garantister for dette universelle velferdssystemet som har brakt sosial framgang til store kvinnegrupper i Norge. To høydepunkter i denne politikkutviklingen var likestillingsloven fra 1978 og Gro Harlem Brundtlands ‘kvinneregjering’ i 1986 – der åtte av 18 statsråder var kvinner. Vi kan gjerne si at anstrengelsene på dette området har båret frukter. Oppslutningen om Arbeiderpartiet og SV er 10 til 20 prosentpoeng høyere blant kvinner enn menn (Aardal et al 2014). Det blir ofte sagt at Ap ikke lenger først og fremst er arbeidernes parti, men partiet for middelklassen og offentlig sektor. Dette har en del for seg, men viktigere er nok suksessen sosialdemokratene har og har hatt blant arbeidende kvinner.
Folkebevegelser og regjeringsapparatet
En prosess med ‘institusjonalisering’ av Arbeiderpartiet var allerede i gang før andre verdenskrig (Heidar 1977). Pengebidrag fra fagbevegelsen ga partiet større økonomisk armslag. Antallet ansatte både i parti og fagorganisasjon økte. Flere fagforeningsfolk ble rekruttert til poster i partiet. En livslang karriere innenfor bevegelsen var blitt oppnåelig. Økt politisk styrke åpnet mulighetene for kommunale og andre offentlige stillinger. Det kan ses på som et styringsapparat. Som Bertolt Brecht en gang spurte om et annet apparat: Hva er partiet? Et hus med mange telefoner?
Men partiet var mer. Dets mest iøynefallende karaktertrekk var dets dualitet, et apparat og en folkebevegelse (Keul og Kjeldstadli, 1973). Denne doble arven var synlig inn i 1970-årene. På den ene sida ble karakteren av apparat mer åpenbar. Deltakerne på partiets landsmøter var i stor grad rekruttert fra apparatet. Unge aktivister i ungdomsbevegelsen omtalte sitt framtidige engasjement som at de skulle «bli politikere». Mange ble rekruttert som «politiske broilere». De hadde ingen vanlige jobber, men ble formet og pusset inn i rollen som karrierepolitiker. Til en viss grad sluttet samfunnselitene seg til, partiet fungerte som et steg på karrierestigen. En fortid som statssekretær for Arbeiderpartiet var så visst ingen bakdel ved framtidige jobbsøknader. Faktisk utviklet det seg et eget arbeidsmarked der tillitsvalgte fra parti og fagbevegelse sirkulerte i regjeringsapparatet og departementene, for så å bevege seg over i det private næringslivet – og enkelte ganger tilbake til topp-poster i politikken.
Norge har vært preget av en samfunnskorporatisme, et trepartssystem som forener stat, kapital og fagforeninger (Furre 1991). På et vis er dette systemet kopiert innenfor arbeiderbevegelsen. Alle de fem første statsministrene fra Arbeiderpartiet hadde vært kroppsarbeidere. Den siste av disse var Trygve Bratteli, som gikk av i 1976 – da den klassiske industriarbeiderbasen allerede var på retur etter toppunktet to år tidligere. Både i Arbeiderpartiet og andre partier ble politikere i stadig økende grad rekruttert blant folk med høyere utdanning, «broilere» og akademikere – særlig økonomer.
Samtidig har det norske sosialdemokratiet vært utpreget robust og er fortsatt populært. Gang på gang har det vært «krise», og sosialdemokratiets død har vært proklamert. Fra toppåret 1957 med 48,5 prosent av stemmene har det skrumpet inn til et gjennomsnitt på mellom 30 og 35 prosent etter 2000. Likevel er Arbeiderpartiet fortsatt det klart største partiet i Norge. Tusener av medlemmer bidrar i valgkamper for partiet. Organisasjonsgraden nådde en topp med 57 prosent i 1995. Selv om nedgangen har vært sterk i privat sektor har LO og de andre hovedsammenslutningene klart å holde organisasjonsgraden i arbeidsstyrken omkring 50 prosent.
Utenrikspolitikk og EU-saken
For å forstå Arbeiderpartiets tilnærming til utenrikspolitikk, må en forstå båndet til USA. Helt tilbake til den harde debatten om medlemskapet i Nato i 1949, finnes det et premiss om at USA skal komme oss til unnsetning i tilfelle konflikt eller krig. For å sikre denne støtten, må Norge vise seg lojalt – igjen og igjen. Eksemplene er mange: 1975 ble det avslørt at navigasjonssystemene Omega og Loran C ikke hadde sivile formål, men var designet for amerikanske atom-ubåter. Arbeiderpartiet slo ring om etableringen av disse systemene og truet to stortingsrepresentanter fra SV med riksrett. I 1979 ble det strid om Natos dobbeltvedtak, om utstasjonering av mellomdistanseraketter i Europa, samtidig som det ble sagt at dersom Sovjetunionen trakk sine SS20-raketter tilbake fra Øst-Europa, kunne Nato la være å plassere ut sine raketter. En bred kritikk mot Nato kom etter dette vedtaket, ikke bare til venstre for Arbeiderpartiet, men også innad i partiet. Mange led kvaler. Men da det kom til en avstemning i Nato i desember 1979 fulgte Arbeiderpartiregjeringen USA (Rasmussen 2015).
I seinere år har Norge fulgt USA inn i Jugoslavia, Afghanistan og (som militære rådgivere) Irak. I Libya i 2010 var norske bombefly i fronten av en europeisk-ledet operasjon. De tette båndene til USA og EU har ledet Arbeiderpartiet til å innta posisjoner utformet utenfor Norge. Hadde Norge stått utenfor disse alliansene, ville landet kan hende valgt annerledes i spørsmålet om boikott av Russland i Ukraina-konflikten (2014-15). Det finnes spor av avvik fra denne normalen. Under sentrums-høyre-regjeringen ledet av KrFs Bondevik valgte regjeringen, støttet av Arbeiderpartiet, å ikke ta del i USA og Storbritannias invasjon av Irak. I 2005 anerkjente den rødgrønne norske regjeringen Hamas-regimet i Gaza.
Mens Norge og landets dominerende, sosialdemokratiske parti i internasjonal målestokk ‘supernormale’ når det gjelder Nato, er det et markant avvik når spørsmålet om EU-medlemskap kommer på bordet. I sin politiske sosiologi understreket Stein Rokkan et sett med politiske skillelinjer som dominerte vesteuropeisk politikk fram til midten av 1900-tallet: politisk sentrum versus periferi, religion, by mot land, og spørsmålet om sosial klasse (Rokkan 1987). Flere av disse kløftene spiller en avgjørende rolle i den breie sosiale mobiliseringen og koalisjonen bygget opp rundt folkeavstemningen om EF (1972) og EU (1994).
For en samtidig observatør av kaldkrigspolitikk i Europa må det norske nei’et i 1972 ha virket å være mot alle odds. Også i de opprinnelige seks EF-landene fantes det politiske krefter både til høyre og venstre som var mot Roma-traktaten og opprettelsen av Fellesmarkedet. Disse var imidlertid ikke i stand til å bygge og holde i gang bærekraftige allianser med sosiale grupper og økonomiske interesser som kunne bidratt til å snu opinionen mot elitenes prosjekt for europeisk økonomisk integrasjon. Bruker vi fagbevegelsen som målestokk ser vi at fram til midten av 1970 var mektige fagorganisasjoner som Confederation Generale du Travail (CGT) i Frankrike, Confederazione Generale Italiana del Lavoro (CGIL) i Italia og Trades Union Congress (TUC) i Storbritannia mer kritiske til EUs politikk enn toppsjiktet i LO og norsk arbeiderbevegelse. Men fagbevegelsen i disse landene var ikke med i noen brei sentrum-venstre-allianse med styrke til å utfordre tilhengerne av ytterligere økonomisk integrasjon. Situasjonen i Norge var helt annerledes. Nei-bevegelsen kunne mobilisere langs flere av aksene Rokkan nevner. Særlig viktig var alliansen mellom partier og ungdomspartier på venstresiden, viktige fagorganisasjoner, bondeorganisasjoner og det økonomisk tunge landbruksindustrielle komplekset (Seierstad 2014).
Hvordan ble spørsmålet om EU-medlemskap oppfattet innad i Arbeiderpartiet og norsk sosialdemokrati? Både i 1972 og 1994 valgte partiledelsen å følge generallinja til Sosialistinternasjonalen, og anbefalte Norge å bli medlem. Men i fagforeninger og blant partiets arbeiderklassevelgere var det en sterk motstand mot medlemskap. I 1972 opprettet venstreorienterte Arbeiderpartimedlemmer en informasjonskomite mot medlemskap, AIK. Mange av medlemmene i komiteen forlot partiet etter folkeavstemningen om medlemskap, de fleste gikk til SV.
Fram mot avstemningen i 1994 vedtok en ekstraordinær LO-kongress, innkalt for å ta stilling til nettopp EU, med knapt flertall å si nei til medlemskap. Denne gangen gikk imidlertid ikke den indre opposisjonen mot EU-medlemskap ut av partiet, slik tilfellet var i 1972. Fagforeningsapparatet og organisatorene bak «Sosialdemokrater mot EU» var nøye med å utkjempe kampen om EU innenfor rammer som ikke ville sprenge partiet og den sosialdemokratiske bevegelsens enhet (Kallset 2009).
Da et flertall av norske velgere sa nei til EF-medlemskap i 1972 feide en radikaliseringsvind over det politiske landskapet. I det følgende stortingsvalget ble Arbeiderpartiet den store taperen. Den venstreorienterte valgalliansen satt sammen av Sosialistisk Folkeparti, Moskva-kommunister, radikale EF-aktivister fra sosialdemokratene og uavhengige sosialister gjorde det bra med 11,2 prosent av stemmene. Mange tidligere velgere straffet Arbeiderpartiet for dets ja til EF, og for en politisk kampanje som etter norske forhold hadde vært hard og autoritær. Ved valget i 1973 oppnådde Arbeiderpartiet 35 prosent av stemmene, partiets verste resultat siden 1930.
For å gjenvinne terreng ble resten av 1970-tallet preget av temmelig progressive og til dels radikale politiske vedtak. Arbeiderpartiet prøvde å gjenvinne velgere fra det sosialistiske venstrepartiet ved å ta en taktisk venstresving. Et godt døme er at Ap-regjeringens innføring av arbeidsmiljøloven i 1977. Loven stilte krav om et sunt arbeidsmiljø og hadde paragrafer om kortere arbeidstid, styrket vern mot usaklig oppsigelse og om retten til fravær ved sykdom eller fødsel (Bergh 2009).
Et annet tema som kunne ha videreført trenden i retning progressive posisjoner var spørsmålet om demokrati i arbeidslivet. I stedet markerte dette spørsmålets skjebne i 1980 at det progressive syttitallet nå var over. En komité med representanter for Arbeiderpartiet og LO, ledet av forbundsleder Lars Skytøen i Jern og Metall, foreslo at arbeiderne skulle ha halvparten av representantene i styrer og bedriftsforsamlinger i aksjeselskaper med over 150 ansatte. Ved stemmelikhet skulle styrets leder, valgt av eierne, ha dobbeltstemme (Bergh 2009).
Forslaget fra Skytøen ble oppfattet som et radikalt skritt i retning økt strategisk makt til arbeiderne og fagbevegelsen. Forslaget hadde røtter tilbake til tradisjonelle sosialistiske krav fra arbeiderbevegelsen, med særlig støtte fra Jern og Metall, forbundet som fortsatt var det sterkeste i LO (Bergh 2009). Forslaget ble sett som en videreføring av progressive reformer som loven om arbeiderrepresentasjon i bedriftsstyrer (1971), Arbeidsmiljøloven (1977) samt kraftige lønnsøkninger gjennom tariffoppgjørene på syttitallet.
Forslaget om mer demokrati i arbeidslivet førte imidlertid ikke fram. Nye Arbeiderparti-regjeringer med Gro Harlem Brundtland som statsminister sørget for å legge det i skuffen for godt. Ideen om mer makt til arbeidstakerne sto i motstrid til Brundtlands nye linje, som skulle sikre en mer næringslivsvennlig maktbalanse i arbeidslivet. Skytøen-forslaget var det siste progressive kampropet i tiåret som fulgte 1968, men det kom for seint. I det norske sosialdemokratiet var det ikke lenger en reell vilje til å ta kampene for demokrati i arbeidslivet og et samfunn der kapitalismen møtte klare og umiddelbare grenser, politisk og demokratisk.
Underveis mot nyliberalismen (1981-2001)
Venstresvingen i norsk sosialdemokrati ble forlatt fra 1981 og framover. «Kampen mot massearbeidsløsheten var på mange måter en kamp mot Gro og hennes indre krets» (Bergh 2009). Dette sitatet fra LO-leder Yngve Haagensen om Gro Harlem Brundtland, partileder og tre ganger statsminister, går rett til kjernen av de endrede forholdene mellom norsk sosialdemokrati og fagbevegelsen i 1980- og 1990-åra.
Da Arbeiderpartiet vendte tilbake til regjeringskontorene i 1986 etter fem år i opposisjon, ble det snart klart at partiledelsen var villig til å føre en økonomisk politikk som ikke lenger hadde full sysselsetting og arbeidernes interesser som hovedmål. Brundtland-regjeringene som fulgte (1986-89 og 1990-1996) hadde innsparinger og kutt som hovedfokus. Utgangspunktet var det økonomiske kaoset den borgerlige Willoch-regjeringen (1981-1986) etterlot seg, med massive handelsunderskudd og kriserammede finansmarkeder i kjølvannet. Statsminister Brundtland og Ap-regjeringen tvang gjennom drastiske tiltak for å stabilisere økonomien og gjenvinne konkurranseevnen. Brundtland, lege av utdanning, og hennes indre krets delte ikke fagbevegelsens bekymringer for virkningen krisetiltakene hadde på arbeidslivet.
Den nye krisepolitikken hadde fire steg, alle med sosiale konsekvenser for arbeiderklassen. (1) En nedskriving av den norske kronekursen med 12 prosent. (2) Hurtig og drastisk renteøkning på befolkningens huslån. (3) Omfattende kutt i offentlige budsjetter. (4) En avtale mellom partene i arbeidslivet om å unngå lønnsøkninger (Eilertsen 1997). Det er mulig å argumentere for at ett eller kanskje to av disse harde krisetiltakene kunne ha hatt en gunstig effekt. Men fire slike tiltak samtidig førte til en nedkjøling av økonomien som kan sammenliknes med effektene av krisa i euro-sonen etter 2008. For første gang siden andre verdenskrig hadde Norge nedgang i BNP flere år på rad.
For den organiserte arbeiderklassen og Arbeiderpartiets velgerbase var det mest kritiske punktet massearbeidsløsheten. Fra 1986 til 1993 økte antallet arbeidsløse fra 40.000 til 160.000. I det verste året, 1993, lå ledigheten på syv prosent i Norge, bare to prosentpoeng under EU og OECD-snittet på samme tid. Det ingen ville trodd var mulig hadde skjedd: massearbeidsløshet som fenomen var tilbake i norsk arbeidsliv, forbløffende nok som følge av politikken til statsminister Brundtland og sosialdemokratiet.
Vi ser altså at det har vært grunnlag for fremmedgjøring og økt avstand mellom partiet og dets velgerbase. Fra tid til annen er det gjort framstøt for å mobilisere breiere lag i partiet, og til å oppmuntre fagforeninger til å sende inn programforslag eller delta i ideologisk debatt, slik som den iscenesatte debatten om «frihet» mellom 1985 og 1989. Den la vekt på individuelle valg framfor trygghet gjennom kollektive avtaler, i en nærmest liberalistisk stil. Målet var å frigjøre partiet fra imaget med statsreguleringer og kontroll. Hvor stor innflytelse en slik organisert debatt har på et parti er et åpent spørsmål. Å sende papirer ut på høring, i et «hørokrati», er ikke egentlig demokratisk, vil kritikere hevde. Partiledelsen kan plukke ut noen konklusjoner fra forslagene som kommer inn, men prosessen leder ikke fram til noen reelle beslutninger. Konklusjonene trekkes i stedet av et profesjonelt oligarki innad i partiet.
Tross feilene som ble gjort med krisetiltakene i Brundtland-perioden 1986-96, la disse årene grunnlaget for en politisk arv som fremdeles med norsk sosialdemokrati og arbeiderbevegelse 20 år etterpå. «Stø kurs» i den økonomiske politikken og lydhørhet overfor finansmarkedene er blitt Arbeiderpartiets varemerke. Partilederne som har fulgt etter Gro Harlem Brundtland har fulgt samme linje. Sammen med LO og den sterke norske fagbevegelsen søkte sosialdemokratiet å unngå inflasjon og høy lønnsvekst under den langvarige boomen i oljebransjen fra 1990-tallet og fram til 2014. Denne lange og framgangsrike konjunkturen var kjennetegnet av økonomisk stabilitet. Den norske staten bygget opp verdens største finansfond, basert på oljeinntekter. Dette fondet har smurt økonomien. Så langt har ikke Norge måttet sette inn virkelig drastiske innstramming krisetiltak. Dette er en viktig del av forklaringen på hvorfor Arbeiderpartiet har beholdt så mye av sin politiske kapital, i en periode da sosialdemokratiske partier over hele Europa har mistet grepet om sine kjerneprinsipper og også mange av sine velgere.
Ikke desto mindre, fra midten av 1990-tallet ble det ført en langvarig, stille borgerkrig i sentrale sirkler i partiet. Konkurransen om lederposisjonen var skarp mellom Thorbjørn Jagland, nå generalsekretær i Europarådet, og Jens Stoltenberg, nå Natos generalsekretær. Jagland er sønn av en lokal partisekretær og nær LO-ledelsen, Stoltenberg sønn av en tidligere utenriksminister. Han vant til slutt maktkampen og fikk kastet Jagland som statsminister i 2000 og partileder i 2002. Jagland hadde noen uheldige siste år som statsminister (1996-97) og partileder. At han tapte kan delvis forklares med at han var upopulær i media og i eliten i hovedstaden. Eliten foretrakk Stoltenbergs aristokratiske stil og nyliberale politikk. Den første Arbeiderparti-regjeringen Stoltenberg ledet (2000-2001) hadde fire bedriftsledere som statsråder.
Blant fagforeningsfolk og partimedlemmer økte følelsen av at partiet hadde forlatt dem. Mange velgere forlot partiet. Stortingsvalget i 2001 var en katastrofe, med bare 24,3 prosent av stemmene til sosialdemokratene. Den gamle ambisjonen om å kontrollere kapitalen var blitt svekket. Landsmøtet i 2001 gikk for en delprivatisering av statseide Telenor og Statoil, begge giganter i norsk næringsliv.
Hvorfor kom denne høyredreiningen? Det fantes opplagt strukturelle begrensninger. Problemene med «sosialisme i ett land» er ikke noe Trotskij alene har stridd med. Rammene for en mer progressiv politikk var snevre. En veldig viktig begrensning på norsk politikk i dag er EØS-avtalen med EU. Som følge av denne avtalen er Norge nødt til å innrette seg etter de grunnleggende prinsippene EU er bygget på: en ortodoks fortolkning av fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft kombinert med fri etableringsrett, og politikk lagt opp for skarpest mulig konkurranse gjennom deregulering og privatisering. Lederskapet i Arbeiderpartiet har siden Gro Harlem Brundtlands dager vært hovedarkitekten bak EØS som det hegemoniske politiske arrangementet i norsk politikk. Noe dystert er det blitt sagt, og overdrevet, at motstanderne av EU vant folkeavstemningen i 1994 – men har tapt hver eneste dag siden.
Det finnes også andre svar på hvorfor Arbeiderpartiet har valgt en pro-kapitalistisk politikk. Høyredreiningen er delvis et produkt av globale ideologiske konjunkturer. Enkelte kritikere til venstre ser Arbeiderpartiet som gjennomsyret av nyliberalisme (Nilsen og Østerberg 1998). Dette er ikke usant, men er muligens en litt ubalansert konklusjon. Til og med Jens Stoltenbergs politikk skilte seg fra veien Tony Blair og Gerhard Schröder tok. I tillegg er den norske klassestrukturen endret. Strateger i arbeiderbevegelsen har spadd fram ulike løsninger, en av dem den taktiske kursleggingen inn mot sentrum av norsk politikk for å kapre stemmer fra høyresiden og de liberale.
Sannsynligvis er den strukturelle endringen av samfunnet med framveksten av en ny klassestruktur, den viktigste forklaringen. Middelklassen har vokst. Arbeiderpartiet og LO så først fryktsomt på at disse gruppene vokste fram (Messel 2009). På venstrefløyen i partiet ble det hevdet at i alle fall de som var offentlig ansatte blant de nye gruppene, ikke kunne beskyldes for å mangle solidaritet. Tvert om var de faktisk de ivrigste tilhengerne av velferdsstaten, og lot idealer og egeninteresse gå hånd i hånd. Fagbevegelsen har imidlertid ikke nådd fram til serviceproletariatet, som mener at deres egen plass i «burgerproletariatet» kun er midlertidig. Fagbevegelsen har heller ikke fullt ut anerkjent at disse gruppene er en sentral del av den nye arbeiderklassen.
Sosialdemokratiet som sådan har også endret seg. Partiet rommer en fraksjon som kan kalles nyborgerskapet eller aristokrati med forbindelser til statskapitalen og semi-privatiserte foretak. Det er et tydelig innslag av egeninteresse for dette nye borgerskapet. Etter privatiseringer har bedriftslederne høstet rikelig i form av høyere lønninger, bonuser og frynsegoder. Disse miljøene har vært særlig åpne for ideologiske globale konjunkturer.
En annen mulig forklaring på høyredreiningen vektlegger endringer i partiorganisasjonen. Den er svekket og byråkratisert. En gang ble Arbeiderpartiet kalt «Ørnen i norsk politikk». Nå kan man si at ørnen har landet, for å bruke tittelen på en bok av en tidligere partileder (Reiulf Steen, 2003). Arbeiderpartiet er blitt likere andre store partier, ei diger kråke blant andre.
Artikkelen er et oversatt bokkapittel utgitt i en antologi på Pluto Press, The Three World of Social Democracy. Den publiseres som en serie i tre deler på Radikal Portal.
Del tre med komplett litteraturliste kan leses her: Det norske sosialdemokrati — Den rødgrønne alliansens vekst og fall