For lite folk på jobb, mangel på kvalifisert personell, for dårlig oppfølging av beboerne og sabotering av fastlegens forskrivninger. Norlandia Care førte beboere og pårørende bak lyset og gjorde at mors siste dager ble verre enn de kunne vært.
Teksten er skrevet av Trygve Anghus, Anne Katrine Moe Urbach og Gidske Kvilhaug.
Vår mor flyttet til omsorgsboligene til Nordlandia Care i Skoggata rundt årsskiftet 2012-13. Hun var 91 år ved innflytting, Hun døde på Fredrikstad sykehus 92 år gammel, men var fortsatt beboer hos Nordlandia.
Hun hadde gledet seg til å flytte, så frem til mer hjelp enn hjemmesykepleien hadde kunnet tilby, samtidig som hun skulle få sin egen leilighet, ha sine egne møbler og så langt som mulig stelle seg selv. Stedet var definert som omsorgsboliger og ikke sykehjem.
LES OGSÅ: Erna Solberg og Siv Jensen hyllet eldresenter hvor mann seinere bodde med fluelarver i sår
Mor flytter inn
Første inntrykk var positivt. Stedet og leilighetene var pene, lyse og tiltalende. Mor og vi ble møtt med vennlighet og ønsket velkommen. Muligheten for å innta måltider sammen med andre ble av oss ansett som positivt, mor hadde spist litt lite den siste tiden hun bodde alene i leiligheten. Hjemmesykepleien hadde fungert bra, men mor var utrygg særlig om natten, hun hadde ofte pusteproblemer og var svimmel. Derfor så vi alle frem til at hun flyttet til en omsorgsbolig hvor det var sykepleiere på vakt dag og natt.
Ved innflytting var vi litt urolige for at stedet ikke hadde lege og siden det var definert som omsorgsbolig, om de hadde nok ansatte til å møte akutte behov for mer pleie og omsorg. Mor var 91, gjennomsnittsalder på beboere var ca 85 år og man måtte regne med at noen ville bli syke og trenge mer pleie. Hva ville de gjøre da? Vi ble fortalt at det ikke ville bli noe problem, de kunne på kort varsel tilkalle mer hjelp. Legeoppfølging skulle fastlegen ta seg av i samarbeid med sykepleier på stedet.
LES OGSÅ: Har velferdskonsernet Norlandia noe å skjule?
Hva ble virkeligheten?
Vi vil innledningsvis understreke at det var ansatte, hjelpepleiere, sykepleiere og andre som gjorde så godt de kunne for at mor og de andre beboerne skulle ha det bra. Når dette ikke ble en god historie for vår mor tror jeg vi må se på rammebetingelser og ledelse, ikke på de ansatte.
Våre negative erfaringer dreier seg om følgende hovedpunkter:
- Mors akutte behov for pleie og god medisinsk oppfølging
Mor ble etter kort tid (kun et par uker) syk og i perioder sengeliggende, i perioder noe bedre og mot slutten helt pleietrengende. Hun døde på Fredriksstad sykehus. I de dårligste periodene hadde hun sterke smerter blant annet på grunn av benskjørhet; på et av sykehusoppholdene ble det konstatert 32 brudd i ryggen. I perioder kom hun ikke opp av sengen for egen hjelp og var ute av stand til å skaffe seg drikke, mat og så videre. Etter vår vurdering var hun ofte dehydrert og etter hvert ble hun tynn.
- Antall ansatte på jobb per vakt
Vi opplevde at mor ofte ble liggende lenge alene uten at noen så til henne. Det var ganger vi kom på besøk, ingen så oss komme, vi var der fra to til fire timer uten at noen kom for å se til mor.
- Antall kvalifiserte sykepleiere på jobb per vakt
Vi oppdaget at det var få sykepleiere på vakt, både dag og natt. Mor hadde sterke smerter og var avhengig av smertelindrende. Hun ringte på, men ingen kom. Fikk hun tak i noen, sa de at de kom snart, men som regel tok det lang tid før noen kom, gjerne flere timer.
En gang tilkalte mor oss om natten, hun hadde store smerter og ingen hjalp henne. Mange ganger ringte hun om dagen fordi hun ikke fikk tak i sykepleier og smertestillende. Vi måtte ringe og høre hva som foregikk, uten at mor fikk raskere hjelp.
De fleste som arbeider med smertepasienter vet at effektiv smertebehandling må skje før smertene setter inn for alvor, ellers tar det lang tid før lindring kommer. Vi antar at mangelfull oppfølging skyldtes for få sykepleiere på vakt eller manglende kompetanse på smertelindring.
LES OGSÅ: Festen for barnehageprofitørene er snart over!
- Kompetanse hos ansatte og samarbeid med fastlege og pårørende
Fastlegen skrev ut de nødvendige medisinene, inklusive smertelindrende. Han forskrev både hvor ofte hun skulle ha og hvor mye. Noen av sykepleierne uttrykte at disse tablettene var veldig sterke og at mor ikke kunne få for mye. De motsatte seg med andre ord legens forskrivning. Dette var ikke alle, men noen av dem. Da vi spurte hvordan de kunne gå imot legens forskrivning var svaret at hun ble så forvirret av disse medisinene og at de var avhengighetsskapende. Vi sa at det spilte vel ingen rolle at de var avhengighetsskapende hos en dame på 91-92 år. Vi hadde regelrette krangler med noen av sykepleierne om dette. Vi ønsket etter hvert at mor skulle få ha tablettene tilgjengelig på nattbordet slik at hun slapp å vente og unngikk de verste smertene. Dette ble også sabotert. Vi ba om å få loggen over antall besøk hos mor og om disse stemte med tidspunkt for medisinering slik legen hadde forskrevet. Loggen viste store mangler. Vi tok det opp med fastlegen, han kom på egne besøk og instruerte personalet. Dette hjalp heller ikke. Han påpekte at mor ble tynnere. Vi kan ikke forstå annet enn at dette handler om dårlig ledelse.
Nordlandia hadde ikke egen lege, de skulle samarbeide med fastlegen. De likte dårlig at vi tok direkte kontakt med fastlegen, men dette kunne de faktisk ikke hindre oss i.
Samarbeidet med oss pårørende og noen av personalet ble anstrengt. Vi tok ofte kontakt med personen som var ansvarlig for kvaliteten på tjenesten. Hun beklaget alt og skulle ta dette opp, var fullt ut enig med oss når vi snakket sammen. Men ingenting skjedde og det ble etter hvert klart at hun bare snakket oss «etter munnen». Dette enten fordi hun opplevde sin rolle som å berolige oss og unngå konflikter eller fordi hun faktisk ikke hadde innflytelse.
Vi etterlyste økt bemanning og viste til hva de hadde sagt da mor flyttet inn. De sa at det ville ta litt tid før de fikk flere, men at de søkte.
- Arbeidsforhold
Vi så at de ansatte var for få for oppgavene. Vi vet også at de hadde dårligere lønn enn de som var ansatt i kommunale stillinger.
Vi skjønte etter hvert at ledelsen sviktet på mange punkter, noe det ble informert oss i fortrolighet.
Kan manglende kompetanse hos de ansatte bero på at de måtte ta til takke med folk med mindre erfaring og kompetanse pga lønns- og arbeidsvilkår?
- Samsvar mellom hva de sa da vi kom og hva det ble
Vi opplevde at det ikke var samsvar her. De sa at de på kort varsel kunne skaffe flere pleiere dersom det oppsto behov. Dette viste seg ikke å holde. De vant en anbudskonkurranse på at de lett skulle kunne møte økt pleiebehov hos beboerne. Det sier seg selv at når man har en gjennomsnittsalder på beboere på ca 85, så må man beregne at en eller flere vil bli syke og det gjerne samtidig.
LES OGSÅ: Regjeringas kommunereform, en gavepakke til velferdsprofitørene
Avsluttende kommentarer
Mor hadde flere opphold på sykehus i de månedene hun bodde på Nordlandia Care. Hun hadde også opphold på sykehjemmet, en gang på lindrende avdeling ved sykehjemmet i Moss.
Vi opplevde at møtene med sykehuset og med sykehjemmet i Moss, sto i skarp kontrast til hva vi opplevde på Nordlandia. Vi ble møtt med respekt, de var lyttende og det var åpenbart at de skjønte hva de skulle gjøre for å ivareta en gammel og syk dame. Dette er det vanskelig å si om Nordlandia.
Mor kunne like gjerne ha blitt boende hjemme der hun var og hatt hjemmesykepleie, de var faktisk mer omsorgsfulle og ga bedre oppfølging enn det de klarte på Nordlandia Care.
Omsorgsboligene under Nordlandia Care er sikkert utmerkede for de som er friske. De burde aldri ha fått lov til å ta inn andre enn friske i sine omsorgsboliger, det er å føre folk bak lyset.