En bærekraftig fremtid krever mer radikale løsninger enn vage ord om grønne skifter

Det blir sagt at det er vanskeligere å forestille seg slutten på kapitalismen enn slutten på menneskeheten, men å tvilholde på dagens system vil være den sikreste veien mot å ødelegge verden totalt. 

Ethvert politisk politisk prosjekt må for tiden inneholde noe om det grønne skiftet. Skiftet kan beskrives som blå-grønt, gul-grønt, rød-grønt eller bare grønt. Men det kan være vanskelig å få tak på hva som skal skiftes og hvordan. Skal noe i samfunnet og økonomien skiftes ut, byttes med noe annet, eller er det grønne skiftet bare et forsøk på tekniske justeringer slik at alt kan fortsette som før, bare med mindre økologisk fotavtrykk? Skal hver vare og tjeneste forurense litt mindre, slik at vi kan forbruke enda mer? Er det grønne skiftet en ny variant av det konservative slagordet Forandre (teknologien) for å bevare (systemet)? Eller et eksempel på det franske ordtaket: Jo mer man forandrer, desto mer fortsetter alt som før?

Hvis ny teknologi skal løse problemene for oss, er innovasjonsbehovet enormt. Regjeringens perspektivmelding prognostiserer en økning i Norges brutto nasjonalprodukt på 300% innen 2060. Samtidig må vi redusere klimagassutslippene våre med 90%! Allerede i dag forutsetter nordmenns forbruk – hvis alle jordas 7 milliarder mennesker hadde levd som oss – ressursene fra 4 jordkloder. Vi vil garantert ikke disponere 12 kloder i 2060.

Hva da hvis ikke fornybar energi, energiøkonomisering og co2-fangst klarer å redusere vårt økologiske fotavtrykk til 1/12 pr. produsert enhet de neste 43 årene? Pr. i dag er vi nepe på rett vei. I følge Verdens klimainstitutt, Climate Transparency «(omstiller) G20-landene seg for sakte til at det kan bli noen meningsfulle framskritt i forhold til Paris-avtalen».

Hva om veksten spiser opp den teknologiske gevinsten? Hva om vi ikke finner opp et nytt dekkmateriale som gjør at el-bilene verken virvler opp svevestøv eller fyller verdenshavene med mikroplast fra dekkslitasje? Hva om utvinning av alle de sjeldne materialene som den nye teknologien krever, skaper nye alvorlige miljøproblemer? Hva om co2-fangst og lagring blir for energikrevende, eller om gasen begynner å lekke fra lagrene i bakken? Hva om alt som lages av olje kan klages av tømmerstokken – men ikke i samme mengder? Hva om avgiftslettelsene vi får når vi kjøper el-biler, solcelleanlegg eller rentbrennende ovner går til lengre flyreiser eller større kjøttstykker til middag?

LES OGSÅ: Klimaavtalen i Paris – mange mål, få tiltak

Tre utfordringer for et grønt skifte

Diskusjonen om det grønne skiftet dreier seg om vår mulighet til å overleve dette århundre som sivilisasjon. En ren teknologisk tilnærming blir derfor for snever og for risikabel. Vi må samtidig våge å diskutere endringer det økonomiske systemet og det verdisystemet som har bragt oss dit vi er i dag. Utfordringen blir 1) å ta vare på de enorme godene de siste hundre årenes utvikling har gitt oss (doblet forventet levealder, bekjempelse av en rekke sykdommer, gode boliger, materiell ubekymrethet og materiell trygghet for (nesten) alle) i vår del av verden (ca 1 milliard mennesker), 2) å utbre disse godene til resten av klodens befolkning (over 9 milliarder i 2060), og 3) samtidig redusere vårt globale økologiske fotavtrykk med 40%.

Å løse hver av disse utfordringene hver for seg kan virke enkelt i teorien. Problemet er at ingen kan dem kan løses uten i kombinasjon med de to andre. Vi må forandre for å bevare – men vi må akseptere å forandre mye, for å bevare det mest verdifulle.

Mange økonomer har begynt å arbeide med modeller for motvekst, likvektsøkonomi og stasjonær økonomi, men det er langt fra at disse teoriene har ført til politisk konkretisering.

LES OGSÅ: Støre, Zero og MDG: Kapitalisme redder ikke klima

Kapitalisme eller verden

Det blir sagt at det er vanskeligere å forestille seg slutten på kapitalismen enn slutten på menneskeheten. Det er knapt noen som lenger synger alt det gamle vi med jorden jevner, og mener det bokstavelig. Det vi trenger er konkrete endringsforslag som vil lede til en rask, men myk overgang til et bærekraftig økonomisk system – bærekraftig både for menneskene og resten av naturen. Vi trenger ingen fiks ferdig utopi, men en skrittvis strategi for å endre de mekanismene som truer vår eksistens. Å tviholde på dagens system, kan være den sikreste veien til å ødelegge det totalt.

Konkurranse, marked og økonomisk vekst har gitt oss (1 milliard rike) et godt liv som tidligere generasjoner ikke har kunnet drømme om. Samtidig er det disse kreftene som truer de økosystemene som vi er avhengige av for å leve. Vi har i dag ingen alternativ modell til dette. En total styring av produksjonen kunne kanskje redusert det økologiske fotavtrykket vårt kraftig – men erfaringene fra forsøkene med detaljert planstyring av økonomien er nedslående både når det gjelder ressursbruk, forurensning og produksjon av velferd. Vi kan ha langt mer å lære av den blandingsøkonomien som rettet opp mange av svakhetene i markedet og humaniserte økonomien i tiårene etter 1945. Blandingsøkonomi og vilje til overordnet styring kan igjen bli nyttige redskaper når markedet er på ville veier.

Økonomisk utjevning, mer demokrati og mer makt til fagbevegelsen, utbygging av velferdstjenester, redusert arbeidstid og full sysselsetting ble i disse årene sikret gjennom skrittvise, men målrettete styringstiltak i økonomien. De hindret ikke samspillet mellom tilbud og etterspørsel (slik planøkonomien i Øst-blokken gjorde), med siviliserte det ved å endre maktforhold og fordeling av godene. Slike systemgrep trenger vi nå igjen for å redde kloden fra klima- og økokollaps. Politikerne må igjen få lysten til å styre, ikke bare regulere (noe som paradoksalt nok både virker kvelende på økonomien, og ofte har liten praktisk effekt). Et reelt grønt skifte må innebære endringer både i hvor mye vi produserer, hvordan vi produserer, og fordelingen av produksjonen:

LES OGSÅ: En klode – en felles fremtid

Vi må produsere mer effektivt

Vi må produsere slik at miljøbelastningen for hver vare og tjeneste blir minst mulig. Politisk kan dette påvirkes gjennom stimulering til utvikling av ny, miljøvennlig teknologi og varestandarder. Men helt sentralt vil det være å gripe fatt i selve motoren i miljøødeleggelsene: den uhemmede bruken av fossil energi. Innføring av en Karbonavgift til fordeling (KAF) er antagelig det mest effektive tiltaket for å bringe oss ut av karbonøkonomien. Kort fortalt betyr KAF en avgift som legges på all bruk av fossil energi – og som utbetales uavkortet til befolkningen. Fordelene ved denne avgiftsmodellen er at den kan settes svært høyt uten at den oppfattes som urimelig eller urettferdig. Utbetalingen kan f.eks. moduleres etter bosted slik at de som bor i områder med lav befolkningstetthet får utbetalt noe mer enn dem som bor i sentrale strøk. Ordningen virker dessuten sosialt utjevnende, og den er universell – alle produkter som lages ved hjelp av fossil energi rammes. man unngår derfor i stor grad den tilbakevirkende mekanismen mange enkeltstående miljøavgifter får: de pengene man sparer på ett miljøvennlig produkt, brukes til å kjøpe et annet miljøskadelig.

LES OGSÅ: Klimaforsker: Norge er klimaversting

Vi må produsere mindre

I en situasjonen hvor hver nordmann i snitt bruker 4 ganger mer ressurser og forurenser 4 ganger mer enn kloden kan tåle, er det ikke til å unngå at forbruket vårt må ned. Og hvorfor unngå det? En rekke undersøkelser både i tid og mellom land, viser at passert et visst velstandsnivå, øker ikke livskvaliteten. Vi bør altså orientere oss mot det nivået som gir mest velferd innenfor naturens tålegrenser. For eksempel ved å ta ut effektivitetsforbedringer i næringslivet i form av økt fritid i stedet for økt inntekt. Funksjonsøkonomi (at vi deler på bruken av en del varer som biler, hytter eller vaskemaskiner framfor å eie hver vår) og sirkulær økonomi (mer gjenbruk og resirkulering) vil også virke i samme retning. Styrking av offentlig velferd vil kunne være mer ressurseffektivt enn økt privat rikdom.

Å produsere mer ressurseffektivt, og å redusere det økologiske fotavtrykket pr. produsert enhet, vil neppe være tilstrekkelig for å unngå at vi ødelegger klimaet, matjorda, vannressursene og det biologiske mangfoldet – for å nevne de fire hovedfaktorene for fortsatt menneskelig eksistens. For bare å holde oss til klimagassutslippene: for å nå en reduksjon av klimagassutslippene på 4,9% årlig med en vekst i befolkningen på 0,7% og en økonomisk vekst på 1,4% (altså svært moderat), må karboneffektiviteten være på 7% årlig – eller ti ganger dagens nivå! Eller: når regjeringens Perspektivmelding prognostiserer en tredobling av nordmenns forbruk innen 2060, må vi altså bli tre ganger så karboneffektive som i dag – før det i det hele tatt gir seg utslag i reduserte klimagassutslipp.

Og enda er bare en del av problemene løst. Hvis vi erstatter fossil energi med biologisk energi, vil det føre til enda sterkere press på matjord, biologisk mangfold og vannressurser. Hvis vi skal erstatte all fossil energi med fornybar energi (sol og vind), og samtidig bringe hele verdens befolkning opp på norsk (2060-)nivå, vil naturinngrepene bli enorme for å sikre tilgang på nok av de ofte sjeldne mineralene som kreves. Såkalt grønn vekst har en lei tendens til bare å forflytte miljøproblemene til en ny sektor.

LES OGSÅ: Norsk hykleri i Amazonas

Vi må fordele bedre
Skal vi både ta vare på, og utbre, et godt velferdsnivå, og samtidig unngå å ødelegge de økosystemene som velferdsnivået er avhengig av, må velferden fordeles radikalt jevnere enn i dag, både nasjonalt og globalt.

«Når omfanget av økonomen skal reduseres, må vi begynne med å redusere de økonomiske ulikhetene», skriver den franske motvekst-aktivisten Paul Ariès. Tre tunge grunner taler for at Ariès har rett, og at de økte ulikhetene er en viktig grunn til at det grønne skiftet forblir på et verbalt stadium.

– For det første henger forurensning og forbruk av naturressurser nøye sammen med inntektsnivå. De rike forurenser rett og slett mer enn de fattige, og det blir bare verre i følge OECD (2001): «Ødeleggelsen av miljøet har vanligvis økt litt langsommere enn den økonomiske veksten». Målt pr. innbygger er det økologiske fotavtrykket ti ganger større i de rikeste landene (Canada, USA, Australia, Sverige) enn i de fattigste (India, og de fleste afrikanske land sør for Sahara).

– For det andre er økonomisk ulikhet i seg selv et incitament til økt forbruk. Hvordan? Den tidligere journalisten i Le Monde, Hervé Kempf, forklarer mekanismen slik: «Direkte gjennom den statusen forbruk gir: modellen trekker det generelle forbruket oppover, ved å dytte de andre til å ville imitere det høye forbruket. Direkte, gjennom (de rikes) kontroll over den økonomiske og politiske makten, som igjen gir den økonomiske eliten mulighet til å opprettholde ulikhetene». Alle streber etter de rikes forbruksnivå, og de rike opprettholder sin makt ved å love resten av befolkningen flere forbruksgoder, og får derved sin makt legitimert. Sirkelen er sluttet, både nasjonalt og globalt.

– For det tredje fordi nødvendige restriksjoner eller avgifter på miljøskadelig forbruk (flyreiser, fossilbiler, kjøtt osv.), bare kan gjennomføres og aksepteres hvis de kombineres med en mer rettferdig fordeling. Hvis ikke vil de rike kunne betale seg gjennom det grønne skiftet, fortsette som før – og miljøavgiftene vil bare føre til økte frustrasjoner hos folk flest. Derfor er økte økonomiske forskjeller og et grønt skifte ikke forenelig innen et demokratisk system.

Økoaktivisten Hartvig Sætra hevdet i sin tid at «Økorevolusjonen er ikkje noko urteteselskap». Det kan det være verdt å huske på, nå som det grønne skiftet er i ferd med å bli et politisk abrakadabra. Et bærekraftig samfunn vil kreve store omlegginger fra dagens ekstreme overforbruk. Derfor haster det med å ta konkrete skritt – i riktig retning.