Verdens mektigste politiske ledere samlet seg til G20-toppmøter bak et voldelig politi for å diskutere saker de mener innbyggerne ikke skal bry seg med. Det meste med internasjonal toppolitikk er udemokratisk.
Nærmere to milliarder kroner skal det ha kostet å arrangere G20-toppmøtet i Hamburg fredag og lørdag. Over 20.000 politifolk tungt utstyrt med skytevåpen, tåregass, vannkanoner, plogbiler og helikoptre for å beskytte et knippe ledere. For ja, det er lederne disse ble satt til å ta vare på. En liten titt på i gatene under og rundt toppmøtet er nok til å skjønne at de brydde seg lite om resten av byen.
I skrivende stund er jeg i Hamburg og har selv deltatt i demonstrasjonene de siste dagene. Mediebildet har vært dominert av ødeleggelse i gatene, trefninger mellom demonstranter og politi og hvordan Donald Trump har håndhilst på folk.
I hovederklæringen fra møtet legges vekst og markedsløsninger til grunn for verdens problemer. Sult, fattigdom og folk på flukt skal løses, men ordene fred og krig nevnes ikke. Det er ikke annet å vente når verdens største krigsherrer, våpeneksportører og -importører møtes.
LES OGSÅ: Demokratiet skjæres til beinet i hastverk og hemmelighet
Et hån mot demokratiet
At verdens mektigste politikere skal møtes bak drøyt 20.000 politifolk og låste dører for å diskutere saker de i liten eller ingen grad har tatt opp med befolkningene de skal representere er et elendig utgangspunkt og et hån mot demokratiet. Dessverre er det slik at internasjonal politikk aldri har vært spesielt demokratisk. Etter andre verdenskrig har den imidlertid blitt stadig mer omfattende og den omhandler langt mer enn bare militært samarbeid, handel og kaldkrigsfronter.
TISA og TTIP er internasjonale reguleringsavtaler som det har blitt forhandlet om siden 2013. De har begge ligget i dvale en stund nå, men det har kommet signaler om at Donald Trumps administrasjon ønsker å gjenoppta forhandlingene. Det man har fått vite fra lekkede dokumenter er blant annet at avtalen skal sikre uoppsigelig privatisering og anbudsutsetting av velferdstjenester. Utenlandske selskaper skal sikres retten til å saksøke stater om demokratiske vedtak gjør at de kan miste framtidig profitt, for eksempel for beskyttelse av miljøet eller forbedring av vilkårene til arbeidere. Disse sakene skal avgjøres i overnasjonale domstoler utenfor nasjonalstatenes kontroll.
Slike tvistedomstoler ser ut til å bli en del av flere reguleringsavtaler som er under forhandling, der det som skal reguleres er statenes og demokratisk valgte organers rett til å ta avgjørelser deres innbyggere har valgt dem for å ta. Det alle disse avtalene har til felles er at de har blitt holdt hemmelig for befolkningene.
LES OGSÅ: G20 i Hamburg: Hvorfor demonstrere?
Mer nyliberalisme i Hamburg action plan
I den kanskje viktigste enkelterklæringa, den som handler om økonomisk politikk, hylles lands tiltak for mer midlertidig arbeid, fagforeningsknusing, budsjettkutt som har rasert velferdsstatene i Sør-Europa og finansialisering av markedene som har bidratt til gjentatte økonomiske kriser inkludert den i 2008. Det er riktignok noen vage greier om internasjonal skattlegging, hjelp til (fattige) land for å øke beskatningsevnen og et veldig kort avsnitt om gjennomsiktighet i finans.
Gjennomgående er det også at utenlandsinvesteringer og lands villighet til å tiltrekke seg disse skal ligge i kjernen av vekstpolitikken. Den globale konkurransen som har gitt umenneskelige arbeidsforhold på sweatshops i Asia, arbeidsløshet og lønnsstagnasjon i Vesten, og en ypperlig mulighet for å stille arbeidere i forskjellige land opp mot hverandre samt en internasjonal undergraving av fagbevegelsen, skal altså intensiveres.
Selv om Hamburg action plan er lite sammenhengende og delvis selvmotsigende er det vanskelig ikke å lese det som en forlengelse av den destruktive nyliberalismen hvor privat profitt og konsernvekst mer enn noen gang har blitt satt over alle menneskelige behov.
LES OGSÅ: Fattige må betale for ny gjeldsavtale mellom Hellas og EU
Miljø og vekst, ulikhet og det konsernmakt
Dette kommer klart fram av «miljøsatsingen» til G20. Vel blei USA og Donald Trumps manglende velvilje og tro på vitenskapelig konsensus bemerket ved at de andre landene forpliktet seg til den svært så utilstrekkelige Parisavtalen. Det er imidlertid lite som tyder på at man kan fortsette en økonomisk vekst uten at det også gir økte utslipp av klimagasser og miljøødeleggelse. Likevel er det den økonomiske veksten som ligger til grunn for alt G20-landene skal foreta seg framover.
Et annet økonomisk dogme som er en forutsetning for alt landene ønsker å foreta seg er det at nesten alle løsningene ligger i det private næringsliv. Det gjør at erklæringene og politikken som foreslås ikke kan oppfylle noen av de mindre viktige målene, som det om redusert økonomisk ulikhet. Er det noe vi vet med sikkerhet så er det at mer konsernmakt og mer økonomisk og politisk makt i hendene til de få er roten til ulikhet og fattigdom.
Når man i tillegg kombinerer et mål om mer skapning av arbeidsplasser — hvor igjen privat kapital skal stå i sentrum — med hyllest av «arbeidslivsreformer» for mer «fleksibilitet» i arbeidsmarkedet som de vi har sett rasere arbeideres hardt tilkjempede rettigheter og utsikter til forutsigbare økonomiske utsikter i blant annet Brasil og Frankrike.
Hele markedsdogmet blei kanskje framstilt på sitt mest latterlige da blant andre Siv Jensen, Ivanka Trump og en marokkansk brusdronning diskuterte hvordan man skulle fremme kvinners sak… gjennom at flere av dem blei kapitalister.
LES OGSÅ: Stopp den jævla kriginga — så enkel er løsninga på flyktningkatastrofen
Terrorisme, flyktninger og krig
Erklæringen om terrorisme nevner ikke nødvendigheten av mindre krigføring. Som nevnt over er det ikke videre overraskende når verdens største krigsmakter og krigsprofitører møtes. Erklæringen bærer preg av at det er en felles fiende, jihadistisk terrorisme, som skal bekjempes, men null tegn til selvrefleksjon over at denne har blitt sponset av Vesten siden USA støttet Mujahedin i Afghanistan, til støtten av salfistiske militser i Syria i dag. At jihadistiske terrorgrupper har fått vokse seg sterke i krigssituasjoner man selv har vært med på å skape i Afghanistan, Irak, Libya, Tsjetsjenia og at dette må adresseres om en skal komme problemet til livs, er det ingen tegn til. Når den største sponsoren av jihadistisk terrorisme og ideene som ligger tett opp til denne, Saudi-Arabia, selv er representert i G20, òg skal signere på erklæringene sier det seg kanskje selv at det må bli slik.
Også flyktningsituasjonen drøftes og det slås fast at den må løses. Her er et enda mer utrolig at man ikke diskuterer krigens innflytelse. De aller fleste flykter fra væpna konflikt. Det gjøres av nødvendighet, ikke av et ønske om å bosette seg i et annet land, på et annet kontinent.
Dette vitner imidlertid ikke om mangel på forståelse for årsakene til en rekke av verdens mest alvorlige problemer, men en manglende vilje til å gjøre det som er nødvendig.
Fraværet av demokrati, tilstedeværelsen av politivold
De færreste av oss vil ha mer krig, mer privatisering, mer usikkerhet på arbeidsmarkedet eller mindre makt til demokratisk valgte organer på bekostning av overnasjonale domstoler. Forsvinnende få av oss, kvinne eller mann, kommer til å bli den typen superkapitalister som Siv Jensen og Ivanka Trump mener vil redde verden, uansett hvor hardt vi jobber og hvor begavede vi er. Og det viser seg at heller ikke mange av Hamburgs innbyggere var spesielt fornøyde med at byen deres så ut som den var okkupert i flere dager fordi noen ledere måtte beskyttes.
Store ressurser blei satt inn for at Trump og Merkel skulle få se en operaforestilling. Dette mens kollektivtrafikken var blei stoppet, kilometervis av gater blei sperret av og folk blei nektet å gå inn og ut av sine egne hjem. Politiets framferd må settes under enhver kritikk. Taktikken deres med å storme inn i folkemengder og slå løs på folk er ille nok i seg selv, men den kunne fått fatale konsekvenser om noen hadde falt over ende og folk hadde tråkket på hverandre. Når det oppstår panikk i folkemengder skjer slikt fort, noe man har sett utallige eksempler på. Jeg blei selv vitne til dette da politiet etter hoveddemonstrasjonen på lørdag fullstendig uprovosert ruste inn folkemengden og delte ut slag. På dette tidspunktet var de fleste plakatene lagt ned og folk var mest opptatt å få seg en matbit, noe å drikke og slappe av. Jeg snakket også med flere som hadde blitt utsatt for det vi må kalle blind vold av politiet da de på vei hjem blei slått ned, sannsynligvis fordi de gikk kledd i svart og var i et område hvor det hadde vært trefninger mellom politi og demonstranter tidligere på dagen.
Dette rettferdiggjør på ingen måte herpingen av biler og småbutikker som fant sted. Det legitimerer heller ikke mye av den volden man så fra demonstranter mot politiet. Noen kom til Hamburg for å ødelegge, men det er ingen tvil om at mange av trefningene var reaksjoner på et voldelig, konfliktsøkende og provokativt politi. Der jeg var blei det kastet noen flasker mot politiet, men det var etter at de hadde gått til angrep, etter pepperspray, vannkanoner og batonger hadde blitt tatt i bruk mot en passiv folkemengde.
En skjermet og isolert elite
100.000 mennesker samlet seg i fredelig motstand mot G20. Det er ikke meninga å la urolighetene overskygge den fantastiske mobiliseringa og den framvisninga av hva demokrati faktisk og hvordan det ser ut. Likevel mener jeg man bør påpeke sammenhengen mellom et politi som skal beskytte de få, som ser fiender i folk som gjør sin demokratiske plikt og hever stemmen mot en maktelite som ikke representerer dem, og scenene som utspilte seg i Hamburgs gater.
Europa i dag er preget av misnøye, sosial usikkerhet og et folk som føler at avstanden til sine ledere er stadig større. Samtidig som vi fortelles at vi lever i et folkestyre ekskluderes vi fra prosessene som styrer våre liv. G20-toppmøtet i Hamburg var en oppvisning i dette. Delvis demonstrasjonsforbud, delvis portforbud, viktige ledere som må holdes adskilt fra befolkningen og et politi som bryr seg mer om at makteliten skal på konsert enn at nabolag brenner.
Om det er krisa i EU, krig i Midtøsten eller salg av statlige eiendeler ser vi at vi har en politisk elite som mener at folket deres makt skal springe ut i fra ikke er skikket til å ha medbestemmelse over de viktigste sakene. Imens er det beste vi gjør å yte motstand ved å vise dem hvordan et virkelig demokrati ser ut.
Det er også hån mot demokratiet at en gjeng pøbler med mopedhjelm og tildekte ansikt tar seg frihet til å fortelle meg hva jeg skal mene. Og så etterpå bortforklare terroristenes ødeleggelse. Attacs 2 nestleder kan jo reise Cuba, Eritrea, Zimbabwe og virkelig få kjenne på kroppen hva politivold er. For ti år siden var det litt forståelse for behovet for et rusfritt ungdommens hus i København. Helt til BZere tok seg til rette. Dengang ropte norske maoister, stalinister og andre på politivold. Men ikke BZ og kommunistvolden de som forsøkte å redde sine eiendeler ble utsatt for. Pussig.
De som herpa i Hamburg representerer ikke statsmakta. Dessuten brydde ikke politiet seg så mye om dem. Det var viktigere å sikre at Merkel å Trump fikk dra på opera.
Kanskje det er på tide å gi opp. Livet er kort også.
La de andre ta seg av bråket. Det er nok av dem/det.
…tilstedeværelsen av politivold. Virkelig?
Det er vel heller tilstedeværelsen av anti-demokratiske volds-venstre, som gjorde politi-tilstedeværelsen så stor?
Molotovcocktail, steiner osv, innbrudd i butikker har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Klart purken må slå hardt ned på vandalisme, og når deres egne kollegaer blir brent eller steinet, -skulle bare mangle, at ikke de også benyttet vold -lovlig vold.