En skrivekonkurranse? Deltakeren oppfordres til å reflektere over arbeidet sitt? Vinneren får en pengesum? Dette høres ut som en beskrivelse av jobben jeg faktisk har!
Det profesjonelle livet mitt er som å delta i en evig tekstkonkurranse med uvisst utfall. Tjener jeg penger er jeg heldig! Heder, ære og fiasko er like sannsynlige scenarioer. Jeg er freelance-kunstner og -skribent. Ofte skriver jeg om arbeidet mitt, performancene mine. Jeg oppfatter dette freelance-arbeidet som en nesten prekær jobb. Man har ingen forutsigbar inntekt, lite beskyttelse av det offentlige, svært uvanlige arbeidstider 24/7, og må bruke soverommet eller kjøkkenet sitt som kontor. Med materielle mangler, psykisk stress, og fravær av fritid som konsekvens. Likevel elsker jeg arbeidet mitt og har valgt det frivillig, selv om jeg antageligvis også kunne fått meg en fast jobb, for eksempel på Kiwi, i eldreomsorgen eller i høyere utdannelse. Men å ha valgt sin jobb, og å være glad i den, bør vel være regelen. Fremstilles gleden og frivilligheten som det positive unntaket som unnskylder det prekære, er dette mest av alt en ideologi som skaper splid i prekariatet. Da er det bedre å solidarisere seg med andre med virkelig prekære arbeidsbetingelser, eksempelvis kontraktløse eller arbeidere uten oppholdstillatelse. Sammen kan man kritisere en politikk som legger til rette, eller ikke klarer å hindre de rikeste i å leve på bekostning av prekariatet.
LES OGSÅ: Med tilværelsen på vent — mitt liv som midlertidig ansatt
Mitt kvasi-prekære arbeid
La meg beskrive det kvasi-prekære arbeidet mitt. Ikke for å syte eller å skryte, men for å eksemplifisere. I 2015 ble jeg invitert til å ha en performance på Ibsenkonferansen. På hvite ark skrev jeg ordene true money, hevdet at disse sedlene var sanne penger, og at vanlige pengesedler egentlig var falske. Jeg ville gjøre sannheten om penger tydelig. Nemlig at de er uttrykk for en vilkårlig beslutning, der en statsmakt i kapitalens tjeneste og med hierarkiserende effekt, tillegger noe verdi som egentlig ikke har det. Virkelige penger tilslører dette faktumet og er derfor på en måte falske. Jeg jobbet med konseptet i lang tid. Den fantastiske forfatterkjæresten min redigerte teksten. Jeg øvde på kjøkkenet, mens hun så på, ga meg feedback og ammet babyen vår. Også kjærester og barn til usikkert arbeidende lever usikkert.
Dagen før konferansen fikk jeg skyss av kuratoren til pensjonatet vårt i Skien. Jeg gikk igjennom konseptet en siste gang og det ble tydelig at jeg måtte endre på noe. Kuratoren var snill og ble med meg inn på pensjonatsrommet, hvor jeg hadde en slags siste prøve, som han kommenterte engasjert og konstruktivt (dette sier også noe om kuratorers svært krevende arbeid). Etterpå var det en felles middag der alle som deltok i konferansen presenterte seg. Men skulle jeg rekke å bli ferdig, var det ikke snakk om å nyte mat og slappe av. Jeg forsvant hele tiden inn på toalettet for å finpusse på performancen min i forhold til kuratorens innspill under «generalprøven». Det som var tenkt som rekreasjon, ble til nattarbeid for meg, og for kuratoren som jeg måtte fortsette å forstyrre med mine mange spørsmål mens han spiste. Selvsagt fikk ingen av oss større honorar av den grunn.
LES OGSÅ: De som tjener på andres midlertidighet
Mange arbeidstimer for prosjekter som ikke blir betalt eller publisert
Jeg kjenner et hav av freelancere som jobber halve og hele natten for prosjekter de ikke vet om blir betalt eller publisert. Og selv hvis de blir det, impliserer omfattende arbeidstid veldig lav timelønn. Noen ville sagt: «Alle vet vel at man ikke kan leve av kunst og skriving.» En setning, som heller bør oppfattes som uttrykk for en skandale man må protestere imot enn en beskrivelse av forhold man bare skal akseptere. For alle vet også at vi trenger tenkning og kunst som setter spørsmål ved disse og andre misforhold. Et samfunn med svak artistisk og reflekterende praksis blir endimensjonalt og i verste fall totalitært, i mangel på flerstemmighet. Og selv om jeg personlig har tatt konsekvensen og snart skal slutte freelancearbeidet, mener jeg at samfunnet trenger freelancerens uavhengige stemme.
LES OGSÅ: På leting etter arbeid — Det er ikke arbeidstakerne som ønsker seg økt midlertidighet
Flere måneders ubetalt arbeid- på tide å bli fast ansatt
God kunst tar tid og krever eksperimenter. Det mislykkede er betingelsen for det vellykkete. Dette må samfunnet gi økonomisk støtte til. Etter konferansen skrev jeg for et tidsskrift et essay med utgangspunkt i performancen min på Ibsenkonferansen. Lenge før hadde jeg, sammen med redaksjonen, søkt om og fått støtte til denne artikkelen, altså brukt tid på å formulere en prosjektbeskrivelse og et budsjettforslag (på sykehuset rett etter at kjæresten min hadde født barnet vårt). Vi fikk innvilget støtten. Kort fortalt (for jeg overskrider snart «maks. antall tegn», enda en typisk arbeidsbetingelse for freelance-skribenter): Essayet ble først likt av redaksjonen, så mislikt, så ansett som forbedrebart og etter forbedringen, refusert, uten betaling. Prosessen varte over et år og inkluderte eksterne og interne konsulenter som, har jeg hørt, også ble underbetalt. Det er godt mulig at avgjørelsen om ikke å publisere essayet var riktig. Ikke desto mindre investerte jeg, som familiefar, flere måneders ubetalt arbeid. Det ble ansett som en selvfølge at redaktøren, og ikke skribenten, disponerte over pengene vi i fellesskap hadde søkt om. Den personlige fiaskoen resulterte i en reell økonomisk krise. For tiden jobber jeg med en ny tekst, som skal erstatte den første, men om den blir publisert og fører til utbetaling av den tildelte støtten, er like uvisst. At jeg samtidig, under Festspillene i Bergen 2017, var så heldig å få tildelt en pris for årets kritikk gir meg selvtilliten tilbake, men hjelper lite i forhold til den økonomiske situasjonen. Den usikkert arbeidende kjæresten min betaler min del av husleien. På tide å bli fast ansatt.
Jeg håper flere mennesker i prekære og kvasi-prekære, gambler-aktige arbeidsmiljøer skriver om jobben sin i denne flotte tekst-kappestriden, i stedet for å fortsette, eller å slutte med slitet, uten å si et ord. På denne måten kan vi, i felleskap, kritisere den langt mindre flotte kappestriden på arbeidsmarkedet der ute.