Alle har sitt arbeidsliv. Alle har sin historie. Her er min. Jeg er nær ved å gi opp.

I dagens kapitalistiske industrisamfunn må man selge arbeidskraften sin for å tjene penger til livets opphold. Mange greier det uten problemer. De tar utdanning og sparer til alderdommen. De kjøper hus og bil, sender ungene på fotball og drar på ferier til varme strøk. Men hva med dem som ikke får arbeid, eller som bare får litt?

Å stå utenfor kan være arbeid nok i seg selv
De betaler husverten sin i dyre dommer. De prøver å aktivisere ungene sine hjemme. Ungene finner seg ikke til rette på skolen, de har ikke de riktige klærne, de dyre skoene, de er ikke med på trening. Ungene gråter om kvelden fordi andre unger kjenner hverandre så godt og gjør så mye gøy sammen. Andre unger bor i store fine hus og blir kjørt til og fra i bil. Foreldrene uten full jobb busser rundt og tar mer utdanning. De sykler til deltidsjobben. De tråkker avgårde til den andre deltidsjobben på kveldstid. Bil har de ikke råd til. De møter skepsis fra sjefen, de føler de må si ja, selv om det ikke fører til noe.

De stresser, de møter foreldre med faste jobber som snakker om ansvar og stress; de skulle redusert arbeidstiden sin, sier de. Og foreldrene utenfor tenker at de godt kunne delt den jobben. Hvis de ikke hadde gitt opp. For noen må faktisk gi opp. De stresser så mye med å komme inn i arbeidslivet at de ikke kan være i der i det hele tatt til slutt. Noen er syke. Andre tar seg ikke råd til å få barn. De treffer ingen å få barn med fordi de ikke har noe å tilby. De står utenfor. Det kan være arbeid nok i seg selv.

Nær ved å gi opp
Alle har sitt arbeidsliv. Alle har sin historie. Her er min. Jeg er nær ved å gi opp. Jeg har hatt en humpete vei å gå, mye ligger bak mitt arbeidsliv. Det er en historie preget av urettferdighet, utnyttelse, diskriminering og løgner. I skrivende stund jobber jeg ufrivillig deltid i en bokhandel. Jeg har på nytt begynt å studere ved siden av. Bokhandelen er en del av en stor kjede hvor lønna er grei og det er ok arbeidsmiljø, men etter syv år i jobben blir jeg fortsatt behandlet som en hvilken som helst nyansatt ekstrahjelp. Bortsett fra annenhver lørdag har jeg ikke fast arbeidstid.

Arbeidsoppgavene blir ikke fordelt etter ansiennitet, jeg får ingen fortrinn som langvarig ansatt. Jeg har søkt mange faste stillinger i kjeden og blitt forbigått. Jeg startet i en liten butikk som i tur og orden hadde tre daglige ledere. Den første forsvant før jeg hadde rukket å jobbe en hel vakt. Jeg var tilkallingshjelp og kunne ingenting. Det var full åpenhet om at jeg var enslig forsørger til et barn på fire år og at jeg studerte fulltid så jeg ikke alltid var tilgjengelig.

Min andre sjef likte ikke at jeg ringte sent tilbake eller sa nei til å jobbe. Hun tok ofte over oppgavene mine. ”Tenk selv”, sa hun, men virket sjelden fornøyd med det jeg gjorde. Jeg sluttet å ta initiativ til å finne meg oppgaver og spurte om alt, for ikke å risikere at hun ble misfornøyd. Jeg jobbet litt i andre butikker for å vise arbeidsvilje, men de forskjellige lederne snakket sammen og jeg fikk et dårlig rykte, jeg var visst ikke til å stole på. Jeg hadde byttet en vakt og vedkommende stilte ikke opp. Siden jeg ikke kunne stille selv, ble jeg uglesett.

Tillit og stabilt miljø gjorde meg bedre i jobben
Etter bachelor ville jeg prøve meg mer i bokhandelen, jeg hadde fått ny sjef, en rettferdig type som satte lav terskel for å feile. Han ga meg faste vakter og ansvar – han viste meg tillit. Dette stabile miljøet gjorde meg bedre i jobben. Jeg tok initiativ og kom med ideer som ble fulgt opp. Det var inspirerende. Dessverre måtte butikken legges ned og ansatte flyttes i oppsigelsestiden. Vi kom til byens største butikk som var under ombygging og ledet av min gamle sjef. Like misfornøyd som før, spurte hun meg ofte om å jobbe ekstra på kort varsel. Det var innimellom lange vakter opptil 12 timer og hardt arbeid i form av bæring og omorganisering av avdelinger. Etter oppsigelsestiden fortsatte hun å bruke meg, selv om jeg ikke hadde kontrakt i bedriften. Jeg tok det opp på hennes kontor hvor det ble notert, hun skulle ordne med ny kontrakt. Jeg hørte aldri noe mer, men hun fortsatte å bruke meg. Jeg spurte om å få noen vakter i uka hos henne, hun sa nei. Etter anbefaling fra min forrige sjef fikk jeg fast jobb i en av de travleste bokhandlene i landet. Kontrakten ble ordnet med en gang. Jeg fikk faste vakter og eget ansvarsområde, tilbakemeldingene var gode. Arbeidstiden tilsvarte 50% selv om jeg kun fikk 10% på papiret.

Sjefen så etter en mann uten barn
Da det ble lyst ut en 50% stilling søkte jeg, men ble ikke kalt inn til intervju. Stillingen ble lyst ut på Finn.no, ekstremt mange søkte. Jeg hadde arbeidet fem år i kjeden og blitt fagorganisert gjennom Handel og Kontor (LO). Jeg ba dem om råd, og ble anbefalt å vise til fortrinnsrett. Jeg spurte sjefen hvordan jeg lå an, og helt liketil ga hun meg beskjed om at hun så etter en mann uten barn. Jeg hadde tidligere blitt utnyttet i en dagligvarekjede hvor jeg var 60% fast ansatt i flere år. Fast stilling der fikk jeg først etter å ha jobbet ca. 75% med timesoversikt fra uke til uke over lang tid. Jeg ble gravid og fikk beskjed om å bare slutte, hvorpå HK kjempet for fast stilling til meg.

«Tenk å skulle kare til seg en stilling gjennom fagforeninga»
Da min daglige leder ved bokhandelen sa: ”Tenk å skulle kare til seg en stilling gjennom fagforeninga, da hadde det jo ikke blitt god stemning på jobb etterpå”, orket jeg rett og slett ikke å kjempe. En mann uten barn ble ansatt, og det ble sagt at vi hadde like lang ansiennitet, noe han selv avkreftet i ettertid. Jeg var en av dem som lærte ham opp da han var utplassert i praksis året før. Han hadde riktignok fagbrev. Jeg hadde ansiennitet i butikk fra 2003, 12 år den gangen. Nå, etter flere utskiftninger av daglig leder, blir jeg stadig spurt hvorfor jeg ikke jobber mer, jeg som har så god salgsstatistikk, mye kunnskap og er så flink med kundene. I mellomtiden busser jeg mellom studier og deltidsjobb og håper på et stabilt arbeidsliv, en gang i fremtiden.

Denne skribenten har, i samråd med Radikal Portal, valgt å være anonym.