Villfarelsen at ytringsfrihet er det samme som å ha en tilgjengelig plattform har hjulpet idioti og rasisme til å bli en politisk kraft.

Noen ganger klyper jeg med i armen for å sjekke om jeg egentlig drømmer bare for å la smerten fortelle meg at den våkne virkeligheten har blitt langt mer absurd enn det verste tenkelige febermarerittet. Sånn har det ikke bestandig vært, men nå er det slik og fremmedgjøringen skjedde så fort. Det er nesten som å ha våknet opp i en dystopisk fremtid hvor alt som tidligere ga mening plutselig har blitt et uforståelig sammensurium av ord og begreper som har endret innhold – noen ganger til sin rake motsats – og at ting ikke lenger følger etter hverandre i tid og rom slik de en gang gjorde. Ord som snill og god har fått betydningen naiv og dum. Det medmenneskelige blir konsekvent mistenkeliggjort, samtidig som det egoistiske og grådige blir opphøyet til dygder. Det er en verden hvor det hjerteløse og råe blir hyllet som ærlighet og oppriktighet. Feighet blir applaudert som prinsippfasthet, mens den som oppviser mot og sier fra er en urokråke som tråkkes i hjel til jubel og applaus. Sant og falsk eksisterer ikke lenger, annet enn som enkeltmenneskets preferanser og smak.

Samtidens mange debatter om ytringsfrihet er en god representant for disse feberfantasiene trukket langt forbi det absurde. På den ene siden blir det som krenker, altså bevisste grep for å ramme andre mennesker med sjikane, opphøyd til en verdi for ytringsfriheten i seg selv. Påpeker man derimot, på den andre siden, at dette er en fullstendig idiotisk og fordummende måte å argumentere på, så har man begått en kardinalsynd og blir anklaget for å ty til personangrep i stedet for å debattere sak. Dette til tross for at saken i seg selv handler om nettopp retten til å krenke og den påståtte verdien dette har for ytringsfrihetens overlevelse. Så dumt at man vil rive seg i håret.

Internett og ytringsfrihet
Internett har påvirket vårt syn og forståelse av ytringsfrihet på godt og vondt. Dette kommer tydelig frem i rapporten «– Fritt Ords monitorprosjekt», gitt ut av blant annet Fritt Ord, FAFO og Universitetet i Oslo. Teknologien har bidratt til å flytte mange grenser og fungerer i mange tilfeller som en lakmustest på hvor utviklet demokrati og ytringsfrihet er i et land.

Et godt eksempel er de begrensningene som enkelte stater, som for eksempel Kina, påla søkefunksjoner i søkemotorer som Google. For noen år siden avslørte Amnesty International at Kina hadde gjort ordet menneskerettigheter til en ikke-søkbar term i søkemotoren. Andre stater, som Nord-Korea, har blokkert internett fullstendig, men opererer med en egen strengt statskontrollert variant av tjenesten. Andre, langt mer demokratiske stater, har innført mindre begrensninger på hva slags informasjon og materiale som er tilgjengelig på internett.

Men internett har nok også bidratt til å forkludre forståelsen av hva ytringsfrihet er. På grunn av den åpne plattformen som sosiale medier tilbyr er det lett å havne i villfarelsen at ytringsfrihet er det samme som å ha en tilgjengelig plattform. Retten å ytre seg er ikke en rett å bli hørt, enn om sosiale medier lett kan gi det inntrykket. Vi ser ofte at folk som blir kastet ut fra sosiale medier eller kommentarfeltene til dagsaviser, ofte som følge av brudd på retningslinjene, beklager seg over den manglende ytringsfriheten.

Det er likevel verdt en tanke at sosiale medier, som Facebook og Twitter, i praksis har gjort oss alle til redaktører og nyhetsformidlere. En studie har vist at 59 % av alle artikler som blir delt gjennom sosiale medier ikke har blitt lest av de som deler. Det betyr at overskrifter kanskje bidrar til å forme vår virkelighetsforståelse mer enn selve innholdet i artiklene. Donald Trumps valgkampanje bygget nesten utelukkende på slike mekanismer, store overskrifter, utskjellinger og kallenavn. Når en norsk kommunikasjonsrådgiver omtaler presidenten som den med best teft for medier, og med den beste kampanjen, har kyndighet i prinsippet blitt redusert til evnen til å bevege tilhørere, uten å vurdere de moralske aspektene ved budskapet i øvrig. Det er et sofistisk verdirelativt poeng ut fra samme målestokk som Joseph Goebbels og Leni Riefenstahl brukte.

Utviklingen
Siden 90-tallet har vi sett en kraftig generell dreiing mot høyre i samfunnet. Utallige samfunnsdebattanter har påpekt dette, så det er på ingen måte en kontroversiell påstand. Dette henger naturligvis sammen med flere ting, men spesielt statskommunismens begravelse, en markering som startet med Berlinmurens fall, og endelig avsluttet når Boris Jeltsin tok over makten etter Mikhail Gorbatsjov i 1991. Umiddelbart etter dette iverksatte man forbud mot den gamle kommunistiske pressen og avishuset Pravda ble stengt ned i det tidligere Sovjetunionen. Antikommunismen utspilte dermed sin rolle og de etablerte høyrepartiene i vest begynte så smått å distansere seg fra fascister og høyreekstremister som de inntil nylig hadde samarbeidet med. I Storbritannia hadde det blant annet eksistert en maktsterk fraksjon innenfor Tories som kalte seg Mandagsklubben. Med sin rabiate antikommunisme og eksplisitt rasistiske innvandringsfiendtlighet ble de av og til omtalt som en britisk John Birch Society. Ved siden av John Birch Society sto den antikommunistiske Moon-sekten sterkt i det republikanske partiet i USA. I Sverige hadde ledende politikere for Moderaterna holdt foredrag for nazistene i Ungsvenska klubben. Flere personer tilknyttet Fremskrittspartiet i Norge deltok på konferanser i regi av World Anti Communist League, sammen med både fascister og nazister. Koblingene til Franco i Spania, juntaen i Hellas, Pinochet i Chile, apartheidregimet i Sør-Afrika, rasistene i Rhodesia og lignende hadde vært regelen og ikke unntaket. Men på 90-tallet skjedde det noe på høyresida.

Det henger selvsagt også sammen med nyliberalismens totale hegemoni. Til og med sosialdemokratiske partier ble alt tydeligere liberalistiske og forlot mange tidligere sosialdemokratiske standpunkter, samtidig som de strakk ut hendene til næringslivet fremfor arbeiderne.

Omtrent på samme tid begynte høyrepopulistiske partier å gjøre seg gjeldende. I Sverige dukket Ny Demokrati opp og i Norge fikk Fremskrittspartiet vind i seilene. Innvandringen fikk gjerne skylden for økonomiske nedgangstider og kriser. Disse nye partiene hadde en nyliberal og til dels libertariansk økonomisk politikk. Ofte hadde de oppstått fra det vakuumet som rabiate antikommunister hadde etterlatt seg.

Det eksisterer flere andre forklaringsmodeller for både fremgangene og etterhvert også fiaskoen som disse partiene ofte endte med. Det blir hevdet at partier som dette gjerne er et produkt av overgangen fra et industrielt samfunn til et postindustrielt, hvor fragmentering skaper individualisme men også usikkerhet og fremmedgjøring.

Lavere skatter, senkete avgifter, sunn fornuft, mindre reguleringer og «vi må tørre å ta debatten om innvandringen», var mantraene til disse. I tillegg frontet de en masse små symbolsaker som nok hadde irritert folk, men som sett opp mot det større bildet var ganske uviktige. Til tross for at man knapt debatterte annet i mediene på denne tiden, så klaget de stadig over debattene som ingen turte å ta, og at man med dette lot rasistiske partier få herredømme over disse sakene. Partiledningen nektet for at partiet var rasistisk men det eksisterer mange eksempler på det motsatte. I 1992 uttalte for eksempel en av partitoppene følgende:

«Vi vet att de flesta som sprider smittan kommer från andra länder och ohämmat går ut bland svenskarna. Jag skulle vilja se Bengt Westerbergs få sin dotter smittad av en flykting. Han pratar så fint om flyktingarna, men han skulle bo ett tag i gettona de skapar»

Til tross for en slik retorikk fremstilte de seg gjerne som ofre, og hevdet at de konsekvent ble holdt ute fra den offentlige samtalen, samtidig som deres vei inn til politikken skjedde kjapt og med enorm drahjelp fra mediene.

Hykleriet
Hykleriet til disse partiene er voldsomt. Ian Wachtmeister, som var partileder for Ny Demokrati, hadde ved flere tilfeller beklaget seg over at statsminister Olof Palme fått for mye spalteplass i avisene. Flere av disse hadde tatt del i de mest hatefulle kampanjene, man snakket om Palme-hatet, som kulminerte med drapet på statsministeren i 1986. Dette hatet var ofte rotet i en forvirret antikommunisme, med påstander om at sosialdemokraten var i ferd med å selge ut Sverige til Sovjetunionen. En annen sentral partitopp bidro senere til å popularisere hvitmaktmusikken i Sverige, gjennom å signere et av de mest kjente bandene på et mainstream plateselskap. Dette førte til at et eksplisitt rasistisk og høyreekstremt band for første gang kunne selge gullplate i Sverige.

Etter Anders Behring Breiviks mordertokt på Utøya og bomben mot regjeringskvartalet klarte Fremskrittspartiet, terroristens tidligere parti, med stor hell å fremstille seg som ofre for en inkonsekvent ytringsfrihet og etterpå gikk det nærmest inflasjon i ordet knebling. Terroristen selv viste til «demoniseringen av Fremskrittspartiet i mediene» som en av grunnene for sine handlinger.

To uker etter terrorangrepet den 22. juli 2011 uttalte nåværende statsminister Erna Solberg følgende til mediene: «Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig». Det etablerte høyre flagger gjerne med antirasistiske flagg når det passer, men med en gang vinden snur så legger de litt for lett vekk sine flagg, og setter seg sammen med rasistiske eller til og med fascistiske grupperinger. Dette var noe de gjorde under kampen mot kommunismen, før murens fall, og det ble gjentatt med en gang hetsen mot innvandringen tok til. Strategien med å fremstille seg som ofre var vellykket for Fremskrittspartiet. Til tross for at de har vært den viktigste eksponenten for det muslimfiendtlige og rasistiske tankegodset som Solberg trakk frem, havnet partiet i regjeringslokalene, sammen med Høyre. Det er all grunn til å tro at Moderaterna vil gjøre det samme neste gang det er valg i Sverige.

Med jevne mellomrom dukker påstander om venstrevridde medier opp i samfunnsdebatten. Fremskrittspartipolitikeren Carl I. Hagen har blant vært en tidlig proponent for påstanden om en statstelevisjon under direkte kontroll av Arbeiderpartiet. For noen år siden krevde Per Sandberg, daværende nestleder i Fremskrittspartiet, at SAS skulle trekke tilbake alle sine magasiner på grunn av en artikkel som omtalte hans parti på en ufordelaktig måte. Norges finansminister Siv Jensen (FrP) truet til og med å kutte i pengestøtte til SAS hvis de ikke etterkom kravet. Tidligere justisminister Anders Anundsen la ut et bilde av at han brente Tønsberg Blad i peisen med teksten: «Brenner mine siste utgaver av Tønsbergs Blad:-)». Samme dag oppfordret justisministeren sine 2647 følgere på Facebook om å fjerne venner som var tilknyttet avisen. Bakgrunnen for dette var at justisministeren mente at Tønsberg Blad konspirerte mot ham etter at de brukte for lang tid på å få en annonse på trykk. Når Antirasistisk senter hadde nevnt koblingene mellom apartheidregimet i Sør-Afrika og Fremskrittspartiet i en fotnote i en rapport, ble de truet med å bli fratatt statstøtte. Fremskrittspartiet har dessuten stått bak flere PFU-klager enn alle andre partier på Stortinget samlet. Partiet har nærmest gjort sport av å anklage journalister for å lage falske nyheter.

De som roper høyest om ytringsfriheten er også de som er minst konsekvente. Desto høyere ropene er, desto mindre blir ytringsfriheten respektert når det virkelig gjelder. Når de ytterste høyrepartiene både roper om manglende ytringsfrihet, samtidig som de snakker om å henge folkeforrædere, så ser man hvor hyklersk og idiotisk det egentlig er.

Idioter
Selvsagt skal ytringsfriheten beskytte folk som både er og vil være idioter. Til forskjell fra for eksempel 30-tallets nazistiske Tyskland, hvor man tvangssteriliserte og tok livet av blant annet idioter i det så kalte Aktion T4-programmet, så eksisterer det heldigvis ingen lover mot den slags idioti i et samtidig demokratisk samfunn. På 60-tallet sluttet man å bruke ordet idiot innenfor psykiatrien og i dag er det nesten utelukkende brukt som skjellsord.

Til tross for at De forente nasjonenes rasediskrimineringskonvensjon fra 1966 har pålagt sine medlemmer et forbud mot nasjonalsosialistiske organisasjoner, så har ikke noen nordiske land forpliktet seg til dette, enn om man stilte seg bak forslaget når det kom opp. Vår manglende forpliktelse til å oppfylle inngåtte avtaler gjør det fullt lovlig å være organisert nazist i dagens Norge, Sverige, Danmark og Finland. Sett i lys av nazismens historie, med systematiske mord på alle som ikke passet inn, bør det være nokså ukontroversielt å omtale dagens nazister som idioter når de tar ordet ytringsfrihet i sin munn. Ettersom det å bli nazist i dag er et bevisst valg mot bedre allment tilgjengelig viten så dreier seg naturligvis om skjellsordet – stort sett – og ikke mentalt tilbakestående personer.

Ytringsfriheten verner altså ikke bare ytrede påstander som er riktige og sanne, men også de som er feilaktige, usanne og dumme. Det er lov å insistere på at jorden er flat og bevisst velge å ignorere alle argumenter og dokumentasjon som tilsier at noe slikt stemmer dårlig overens med vår beste viten. At folk kunne trekkes til nazismen på 20- og 30-tallet er ikke helt uforståelig. Demokratiet var fortsatt ungt og slet med mange barnesykdommer. Folk har også en tendens til å se tilbake i tid med et nostalgisk blikk og tenke at ting var bedre før. Tilgangen til informasjon var ikke nødvendigvis like god som i dag og verden fremsto som kaotisk fra alle hold. Blir man nazist i dag så eksisterer det ingen unnskyldninger. Da har man valgt å se bort fra en så stor del av historien at man faktisk gjør seg selv til en idiot, men også idiotiske meninger som dette har et vern i vårt demokratiske samfunn. Det betyr imidlertid ikke at idioter er fritatt fra kritikk eller straffeansvar ved lovbrudd som følge av idiotiske ytringer.

Hjelp med trusler
For noen år siden hadde jeg en alvorlig mentalt forstyrret kvinne som ringte meg om natten for å fortelle meg at jeg var en landssviker og at jeg skulle henrettes i det kommende landssvikeroppgjøret, så snart hun og hennes meningsfeller hadde klart å gripe makten. Hun mente at ytringsfriheten ga henne rett til å ringe meg på natten for å informere meg om min skjebne. – Idiot, sa jeg og slengte på røret.

Mitt telefonnummer hadde hun fått fra en enda mer forstyrret mann, som i lange tider drev og forfulgte meg og noen andre med enda grovere trakasserier og sjikane. Mannen som er så syk at han er strafferettslig utilregnelig har i likhet med kvinnen en forestilling om at ytringsfriheten står som garantist for at han skal kunne hetse andre mennesker til vold og trakasserier uten konsekvenser. I tillegg er han skribent for en nynazistisk nettavis.

Mannen og kvinnen er idioter i ordets begge betydninger. Begge to mangler forstand og sjelelige evner. De er uhelbredelige og for enkeltindividet er det bortkastet å bruke tid og ressurser på dem, spesielt når ikke samfunnet stiller opp med det psykiatrien har å tilby. Der har dessverre samfunnet feilet dem, to personer som er i desperat behov for hjelp. Enda verre er at enkelte medier har fått for seg at de er forpliktet med å hjelpe disse menneskene med å fremsette trusler og angrep, under dekke av ytringsfriheten.

Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

27 svar på “Idiokratiet og ytringsfriheten – rasisme som politisk kraft”

  1. «Vi vet att de flesta som sprider smittan kommer från andra länder och ohämmat går ut bland svenskarna. Jag skulle vilja se Bengt Westerbergs få sin dotter smittad av en flykting. Han pratar så fint om flyktingarna, men han skulle bo ett tag i gettona de skapar»
    Når dette fremføres som rasisme undres man jo. Når folk ankommer fra den 3. verden hvor diverse smittsomme sykdommer bevislig har større utbredelse enn i Europa, så forsvinner disse sykdommene som ved et trylleslag straks de kommer til Europa? Myndighetene dysser selvsagt ned denne problematikken og folk som Eriksson mener det er rasisme å påpeke det.
    Forøvrig bor Rødts partileder på kritthvite Nordstrand.

  2. En vennlig henstilling til skribenten: «Fatt dem i korthet.» Det må da være mulig å formidle et eventuelt budskap uten å bruke flere tusen ord på irrelevante anekdoter og datoutgåtte nazireferanser? Både denne og forrige artikkel fra din penn er i praksis uleselige for oss ‘idioter’…

      1. «Men det er jo ditt problem.»

        Joda, men dårlige tekster blir også RadikalPortals problem om leserne forsvinner.

    1. Jeg tror Radikal Portal fint kan leve med å også, som her, levere faglig gode, velskrevne tekster som er mer enn tabloide forenklinger av verden.

      Her er forfatteren en svært kunnskapsrik mann som har mange lesere som gleder seg over hans lærerike bidrag.

      Denne artikkelen er om jeg har forstått riktig første del i en serie artikler. Jeg gleder meg til dem alle.

      Av og til er kunnskap og tanker noe som trenger litt tid. Av og til er eksemplene sin egen lærerike reise. Som regel er tekster som krever litt de beste. Takk til forfatteren.

      1. «Denne artikkelen er om jeg har forstått riktig første del i en serie artikler. Jeg gleder meg til dem alle.»

        Da leste du ikke forrige artikkel 😉

        1. Leste den og satte stor pris på den. Lærte noe gjorde jeg også. Tenk det!

          1. Good for you! 🙂

            Selv syns jeg artiklene har vært et usammenhengende ordgyteri, der essensen (om det fins noen) har druknet i avsporinger og anekdoter. Men det er nå bare min mening. Bra du likte artiklene, og bra du kommenterer.

            For å nevne noen punkter fra den siste artikkelen. Det starter med illustrasjonsbildet av Westboro Baptist Church, WBC. WBC er en gjeng svindlere som bevisst provoserer folk så de kan saksøke dem — for å tjene penger. Artikkelforfatteren nevner ikke WBC i selve artikkelen, så det er uklart hva han mener at bildet representerer. Kanskje mener han at ytringsfriheten misbrukes? Kanskje han mener noe annet, som at kristne er gale idioter. Ikke godt å si om han ikke sier det selv.

            Eriksson skriver blant annet at «den våkne virkeligheten har blitt langt mer absurd enn det verste tenkelige febermarerittet.» For meg blir slik ordbruk for usaklig og demagogisk. Greit nok med farverikt språk, men dette ble uten dekning i virkeligheten.

            Det samme gjelder resten av avsnittet, der han lirer av seg en rekke usannheter. Feighet blir ikke applaudert som prinsippfasthet, hjerteløshet og råhet blir ikke hyllet som ærlighet og oppriktighet. (Om Eriksson er uenig, bruk for pokker noen eksempler på hva du mener)

            Det var bare innledningen. Han kjører videre ut i gjørma når han trekker inn nazisme og T4, sammenligner Trumps valgkampanjer med Goebbels (som om Trump er den eneste som juger), Rhodesia, Chile, Hellas-juntaen osv osv. Det er som om endel på venstresiden ikke klarer å kommentere noe som helst uten å trekke inn nazister og apartheid.

            Røreriet fortsetter når han påstår at nyliberale og til dels libertarianske politikere gir innvandring skylden for nedgangstider og kriser. Liberalister er *for* fri innvandring, ikke mot. Det er som han ikke vet hva ordene betyr, bare hvem han skal gi skylda. Altså propaganda.

            Jeg kunne fortsatt og fortsatt, men ser ikke poenget. Eriksson gjør ikke så mye mer enn å ramse opp gammalt ræl, en slags venstreliturgi. «Preaching to the choir,» tror jeg det kalles. I tillegg tar han på seg rollen som psykiatrisk ekspert og bedriver fjerndiagnose over telefon. Som om eventuelle nattlige telefonsamtaler er relevante argumenter i en debatt om ytringsfriheten.

            Kanskje er det et poeng i artikkelen, men jeg ser det ikke.

          2. Du klagre over at teksten er for lang og når du utdyper klagen vil du at teksten skal bli lengre.

            I en tekst om ytringsfrihet og rasisme kalgre du over at forfatteren skriver om rasisme. Fantastisk!

            Det er masse folk som kaller seg liberalister og er for en langt strengere innvandringspolitikk enn den vi har i dag. Halve FrP blant annet.

            Jeg tror du må lese saken en gang til for han skriver jo eksplisitt hva poengene er med ting du her sier at du ikke skjønner poenget med.

          3. Demagog Møllersen strikes again.

            Forslag til deg: Oppfordre artikkelforfattere, de få som fins, til å utdype sine artikler i kommentarfeltene. Dine bidrag blir mest personangrep, Guilt by Association, propaganda og dogmer. I lengden får man null utbytte av å lese deg.

          4. «Over 800 artikkelforfattere.»

            Haha. RP har kanskje hatt mange artikkelforfattere siden starten, men hvor mange har det vært den siste måneden? https://radikalportal.no/aktuelt/ sier sytten artikler siste måneden (en duplikat engelsk/norsk).

            Av disse sytten artiklene, er du oppført som forfatter for hele ti artikler. Noen artikler hadde ikke forfatter. Det var også fire andre forfattere(Auestad, Eriksson, Kvinnefronten, Borch) . Jeg tipper disse fire hadde klart å utdype eventuelle uklarheter. Men hvem vet?

            Kvinnefrontens artikkel var vel også bare et «gjentrykk» av en artikkel publisert på kvinnefronten.no, så den kan vel egentlig ikke regnes med? Om vi tar bort den og den engelske duplikaten, snakker vi om femten publiserte artikler — og du har skrevet ti.

            «Ha en fin dag videre.»
            Du også 🙂

          5. Du har vist at søk ikke er din styrke.

            Selv opererer du med cyberburka i kommentarfeltet, men er skuffet over forfattere som ikke deltar her…

          6. «Du har vist at søk ikke er din styrke.»
            Kanskje, men du har ikke vist hvorfor. Det blir mest påstander fra deg. Vis hvor jeg tok feil, så skal jeg be pent om unnskyldning og lære til neste gang.

            «Selv opererer du med cyberburka i kommentarfeltet, men er skuffet over forfattere som ikke deltar her…»

            Ja? Om man skriver under fullt navn kan man vel kommentere under fullt navn? Eller anonymt. Det er faktaene som teller, ikke budbringeren.

      2. Å skylde såpass mye på rasisme er forenkling og skyldoverføring. Kjerringer (av begge kjønn) finner man overalt.

  3. «Blir man nazist i dag så eksisterer det ingen unnskyldninger. Da har man valgt å se bort fra en så stor del av historien at man faktisk gjør seg selv til en idiot, men også idiotiske meninger som dette har et vern i vårt demokratiske samfunn.»
    Greit nok men kommunismen bør også skrotlegges utifra historiske erfaringer da det stort sett ender med nød og dette burde du vite.

  4. Er det ikke naivt? Da Mohammed tegningene ble trykket, sto ti-tusener av sinte unge menn i Damaskus, og ropte død over Norge død over nordmenn. Samtidig som de brant det norske flagget og ambassaden.
    Er det ikke da naivt å ønske disse velkommen, og attpåtil som flyktninger, etter at de har reist igjennom det ene trygge europeiske landet etter det andre? De var flyktninger, når de kom til det første trygge landet.
    Jeg mener alle syriske unge menn, må interneres. Og læres opp i et byggfag, for så å sendes hjem, til oppbygging av sitt hjemland, så fort kjøterene i daesh er utryddet eller jagd ut av Syria.
    Jo, godheten bærer preg av å være naiv, eller bare dumskap.
    Husk, de ropte død over Norge, død over nordmenn!

  5. Baktaling og sverting er et mye større problem når det gjelder å få makt enn hva rasisme er.

  6. Hva er meningen med dette innlegget egentlig?

    I tilfellet det finnes en mening er det et skjult angrep på ytringsfriheten, men også et angrep på oss undermennesker. Vi undermenneskene som ikke har utdannelse, og ikke rett på ytringsfriheten.
    Angrepet på ytringsfriheten her skjuler seg bak nazister, men ingen er vell så naiv at de ikke forstår at dette ikke “kun” handler om nazister?
    Det er nesten så jeg hører nazismens ideologer roper UNDERMENNESKER, når jeg leser, og dette er virkeligheten i Norge i dag. Den psykiske undertrykkelsen dyrkes frem over alt. Stadig flere trenger hjelp, og slik blir det når tilværelsa trykkes ned over hodene vår og ikke lenger har lov å gro opp nedenfra.

    1. Er disse angrpene på «oss undermennesker» noe du ser i teksten, på Radikal Portal eller i andre ting forfatteren har skrevet? Hvis ikke er det ganske ufint av deg å komme med den typen beskyldninger du gjør.

      1. Dette står indirekte i teksten, Vi blir puttet i grupe med nazister, for det er bare «DE» lærde som har rett på yttringsfrihet. Dette føyer seg inn i en utvikling i Norge der vi skal hjelpes og umyndiggjøres. Der vi skal knekkes og bøyes og aller mest har vi ikke noe å meddele på egen vegne, så det er ikke overraskende at du skjnner på meg som et barn, og sier «Hvis ikke er det ganske ufint av deg å komme med den typen beskyldninger du gjør.»
        jeg lurer virkelig på hva sòm er venstresiden i Norge. Du sa da du tiltrådde som boss på dette nettstedet, at du skulle gjøre noe for arbeiderklassen i Norge….. Det kan vi bare glemme seŕ jeg, Du er ikke i stand til, eller mangler vilje til å stille spørsmål om hvordan og hva som er arbeiderklassen undertrykelse i dag..

        14. juni 2017 kl. 22:31 skrev Disqus :

        1. Hvem er vi? Det står ingen plas at «det er bare «DE» lærde som har rett på yttringsfrihet» og det antydes heller ikke. Undertrykkelse av arbeiderklassen i dag er i alle fall ikke at nazister ikke får ture fritt fram, noe de i stor grad gjør.

          1. Etter et langt liv som industriarbeider, er – VI – arbeiderklassen, og så sier du at det ikke antydes at det er bare de lærde som har rett på ytringsfrihet. Du må være immun, for med mine øyner er det temmelig innlysende, men han er ikke alene.
            Dette er en tradisjon som har pågått siden først på 50-tallet. Grepet ble strammet ytterligere på 70-tallet og det er hele tiden venstresiden som har ført en politikk i arbeiderklassens “interesse” og dette har de gjort enten ved å med nazister som fiendebilde slik denne mannengjør, eller så har de gjort den fascistiske iddeologien til sin egen. Resultatet er at VI har fått TILVÆRELSE trykt nedover hodene, i stedet for at den grodde opp med oss, slik den gjorde før og rett etter krigen.

            Musolinie var en slik sosialist og det politiske partiet hans i Italia ble plassert på venstresiden da han kom til makta i 1904.
            Den fascistiske ideologene forstod samfunnet på en organisk og sosialdarwinistisk måte.
            Statens oppgave er å omdanne ulike organisasjoner og samfunnsklasser til deler av et altomfattende fellesskap. Målet var dannelsen av en korporativ stat der ulike bransjer samarbeidet om å styrke staten og det nasjonale fellesskapet, og dette kunne ikke gjøres uten fysisk undertrykkelse.
            Den norske venstresiden gjør akkurat det samme, men benytter seg av pesykisk undertrykkelse.

            Både før og etter krigen var det industriarbeiderne, bønder og fiskere de som skapte sin egen arbeidsplasser og dermed TILVÆRELSE, men den koperative stat var allerede under utvikling den gang. Det var neppe en tilfeldighet at de kaldte S-laget (senere coop ) for koprtativet da de startet?
            Sosionomene ble en profesjon allerede på 50-tallet. Var det en tilfeldighet? Og Samarbeidsavtalen mellom NAF og LO. Ingenting av dette var tilfeldig.

            Allikevel, vi hadde ikke noe forhold til ordrer og regler den gang. Stat og kommunale administrasjon hadde liten styring og den var styrt av folk. Det var folks kreativitet som var drivfjæra.

            Hovedavtalen ble plagsom og likhetstegnene med ideologien til Musolini ble pinlig og tydelig, etter de ville streikene på 70-tallet. De kalte det samarbeid, og for ideologene som aldri hadde vert på et arbeidsgulv var det helt sikkert et samarbeid så lenge de teoretisk kunne argumentere med at det var i arbeiderklassens interesse det de gjorde.
            Det ble forventet at vi holdt kjeft og forholdt oss til ordrer og regler under demmes styringsrett og det var ikke i vår interesse.

            Autoriteten kom fra Hovedavtalen og startet selv-skyld-gjørings-marskina i oss. Diskusjonene vi tidligere hadde ble uinteressant. Avgjørelsene ble tatt av andre. Solidariteten forsvant. Vi tok ikke vare på hverandre som før. Det ble forbundet med skam og snakke om streik og klassekamp og du anklaget deg selv. Vi skulle være saklig, saklig, saklig og forholde oss til resten av verden faglig, faglig, faglig, faglig. Tidligere var det få tystere å være redd for, men nå ble det stadig flere.

            Samtidig med dette kom kvinnekampen, Først som likestilling. Senere en kamp mellom menn og kvinner, og mange skilte seg, barna ble et stridstema om samværsretten. Diskusjon om hva slags barnevern vi skulle ha ble for alvor et tema. Skulle det være et barneværn som hjalp familiene, eller skulle vi ha et barnevern som brukte tvang?

            Da jeg hørte ordet velferdssamfunn første gang, var jeg ikke lenger i tvil. Klassene skulle usynligjjøres og Selv-skyld-gjørings-marskina trede frem for alvor, og ble en undertrykkende faktoren. Den trykket ikke bare tilværelsa nedover hodene våre, men du måtte forholde deg til en anklage som var umulig å forholde seg til. Dũ viste jo ikke hva du var anklaget, for og tiltalen var ikke tilgjengelig.

            Selv-skyld-gjørings-marskina er ikke noe nytt. Frans Kafka illustrerer den I detalj gjennom Brevet til faren, men også i Slottet og Prossecen. Jeg mener bestemte at denne marskina er langt mer utviklet i dag, og satt i system av LO og NHO i yrkeslivet, og får du et forhold til NAV møter du den der. Sosionomer sitter på offentlige kontor over hele landet og skriver anklagene brev til folk rundt om i landet, henviser til lover og regler og maskina starter,og alle få et bevist, eller ubevist forhold til denne marskina .
            Ingenting i denne utviklingen har blit sagt direkte. Dette har altid vert indirekte tale som har hatt et bakteppe, men har du fulgt med på hva som skjer rundt deg i 40 år, er det ikke vanskelig å se. Ingen bør være overrasket over at den pesykiske uertrykkelsen er annerledes enn den fysiske.

          2. Det antydes ingen steder i artikkelen at bare «lærde» skal ha ytringsfrihet. Hvor er det du ser dette?

            Mussolini grunnla fascismen eksplisitt som en anti-sosialistisk bevegelse i 1919. Svartskjortenes hovedgeskjeft var å knuse organisert motstand mot kapitalistklassen fra arbeidere og bønder, i tillegg til kommunistene, dette på betaling fra rikfolka. Fascismen blei ikke bare grunnlagt som anti-sosialistisk, det har den vært gjennom hele sin tid.

            Korporativismen er ikke en essensiell del av facismen, men heller en praktisk måte å organisere samfunnet på som ga diktatoren noenlunde fred. Å sammenligne Mussolinis Italia med dagens Norge har absolutt ingenting for seg. Politiske motstandere (i alle hovedsak venstresida) blei drept og fengslet. Arbeidere hadde absolutt ingen innflytelse over fagforeningene. Osv.

            Dette er ikke LO.no. Denne sida er ikke laget for å forsvare klassekompromisset eller LOs virke. Du har rett i at klassekompromisset har virket passifiserende og at det funker dårlig i dag når høyresida med EUs hjelp gyver løs på organisert arbeidsliv og LO tror de har en avtale å lene seg på. Klassekompromisset ble inngått i en tid da arbeiderbevegelsen jobbet for sosialisme, for systemendring. Det gjør den dessverre ikke i dag.

            Det er mye å være misfornøyd med i dette landet og det er en viktig grunn til at Radikal Portal blei grunnlagt. Vi er ikke forsvarere av det bestående slik det virker til at du tror.

          3. Det antydes ingen steder i artikkelen, sier du. Hvor er det du ser dette?

            Svar…. Antydninger er ikke nødvendigvis konkrete, og når vi har helt forskjellige øyner å se med, pluss at bakteppet for det vi ser er totalt forskjellig, ja da kan vi ikke forvente at vi ser det samme.

            DU sier videre : – Å sammenligne Mussolinis Italia med dagens Norge har absolutt ingenting for seg. Politiske motstandere (i alle hovedsak venstresida) blei drept og fengslet. Arbeidere hadde absolutt ingen innflytelse over fagforeningene. Osv.

            Svar….
            Ideologien vi lever med i dag er stort sette den samme (tilrettelagt for norsk forhold) Derimot er det umulig å sammenligne fysisk undertrykkelse med en psykisk undertrykkelse satt i system. Fysisk undertrykkelse lar seg dokumentere, men psykisk undertrykkelse der selv-skyld-gjørings-maskina spiller hovedrollen, blir umulig å dokumentere annet enn å studere det stadig økene fraværet og tausheten..

Kommentarer er stengt.