Det er alltid en takknemlig oppgave å stramme skruen overfor oss ingen liker. Når det kjøres en massiv kampanje med detektime-musikk og slørede bilder fra håndholdte kameraer er det gjerne et tegn på at dramaturgien skal fylle hullene i dokumentasjonen.
Gravejournalistikk er enhver journalists våte drøm. Der kan de fortape seg i rollen som Woodward og Bernstein og den store avsløring. Der glemmes alt om markedstilpasning, ferdigproduserte opplegg fra kommunikasjonsagenter og simpel avskrift fra pressemeldinger og artikler i internasjonale medier. Jakten på avsløringen får journalisten til å glemme alt om Katharina Blums tapte ære og andre forbehold. Og når ”avsløringene” kanskje ikke holder helt til mål, degenerer gravingen til kampanje, hvor volumknappen skrus helt opp på fordommene og underlegningsmusikken. Romfolket og generaliseringer rundt tigging, søppel, avføring, tyveri og soving i parker og offentlige arealer er selvplukk og tidens mest letthøstede mål, og føyer seg inn i lang en lang tradisjon i europeisk menneskeforakt. Daglig er det presseoppslag hvor de rene og ranke journalisters aversjoner mot det urene og uforståelige systematisk umenneskeliggjør romfolket.
LES OGSÅ av Stein Lillevolden: Eirik Jensens uro
Samfunnsfiende nummer 1
Jeg har selv, i et mye mindre format, prøvd å bli utsatt for gravejournalister som degenererte til kampanjejournalistikk, og kan gjenkjenne suset av journalister som blir fartsblinde når de går i selvsving. For 30 år siden satt jeg varetektsfengslet på Bayern, siktet etter straffelovens §140, den såkalte oppviglerparagrafen, med strafferamme inntil åtte års fengsel. Det å sitte i fengsel var ikke nytt for meg og noe jeg gjennom tidene har måttet lære å beherske, men den absurde dramaturgien rundt politiets aksjon var mildt sagt overveldende. Terrorpolitiet Delta og hundepatruljens storming av Stortorvets Gjæstgiveri ga ingen mening ut over å tilføre en solid dose dramatikk til en banal sak om en ganske ordinær demonstrasjon ved den amerikanske ambassade. Plutselig var jeg ifølge VG samfunnsfiende nr. én, noe som var en overraskelse for en som aldri har vært en trussel for andre enn meg selv. Tanta i Akersgata, Aftenposten, nøyde seg med ”profesjonell bråkmaker”, men gikk deretter helt fra konseptene.
Dagen etter demonstrasjonen troppet Aftenposten opp på Kolsåstrikken som inntil dette var arbeidsplassen min, med fotograf og journalist som forsøkte å presse meg til et intervju om gårsdagens demonstrasjon, mens jeg stod i datidens dustete sporveisuniform med pizzahatt, pengeveske, billett-tang og det hele, slik konduktørjobben var den gang jeg og bestefar var unge, mens jeg var mest opptatt av å rekke ned til Nationaltheatret stasjon på tre minutter for å avløse en kollega i sperra. En annen kollega av meg fikk dessverre bank på åpen gate etter Aftenpostens arbeidsplassbesøk, fordi han lignet på Aftenpostens bilde av sporveiskonduktøren som oppvigler til opptøyer mot USA og den hellige norske politistyrke.
LES OGSÅ: Når forbrytelser skal lønne seg
Politiet og pressen
Den voldelige politiaksjonen mot Stortorvets Gjæstgiveri, der cafégjester og besteborgere som slett ikke hadde deltatt i noen demonstrasjon ble bitt av politihunder, slått med langkøller og deretter arrestert på Legevakta, vakte naturlig nok oppsikt i all sin brutalitet. Hva var det som hadde brakt politiet så langt ut i overkill i forhold til en forholdsvis liten demonstrasjon mot USAs daværende forsvarsminister Weinberger?
Selvfølgelig er det relevant å fokusere på politimester Willy Haugli og Oslopolitiets behov for hevn mot demonstranter etter den grandiose demonstrasjonen mot Margaret Thatcher på Akershus Slott året før, der Haugli og troppene hans ikke akkurat gjorde noen god figur i internasjonal presse. Hauglis grovkornede humor, der han presterte perlen om at grunnen til politiet brukte hunder på Gjæstgiveriet var at døren var for lav til å komme inn med hestene, gjorde sitt til at mange begynte å tvile på politimesterens dømmekraft, mens andre omfavnet det de mente var nordnorsk humor på sitt beste. Jeg har rundt regne hørt denne praktfulle ufarliggjøring av grov politivold tusen ganger, fortalt av annenhver full mann jeg møtte på min vei den gang jeg ennå gadd å bo i Norge. Men i ettertid viste det seg at politiets dømmekraft var mer påvirket av Aftenpostens kampanjejournalistikk enn deres egne mer edruelige observasjoner av demonstrasjonen på Drammensveien den 12. mai 1987. De var ikke så opphisset før de fikk lest avisen.
Aftenpostens utsendte journalist sa i en politiforklaring som ble fremlagt som bevismaterial i retten året etter, at han hadde sett Stein Lillevolden gi ordrer gjennom megafon på Drammensveien. Blant annet hadde han hørt Lillevolden oppfordre demonstranter om å stå tettere sammen. Han hørte også Lillevolden ber demonstranter om å hindre politiet i å foreta pågripelser…
LES OGSÅ: Gravejournalistikken begrensninger — når statskanalen generaliserer
En hevnlysten Haugli og Aftenposten
”Lillevolden hadde efter min mening bedre kontroll over sine menn enn politiet over sine tropper, sa journalist (jeg utelater her navnet, fordi dette ikke handler om person, men journalister i flertall) som mente politiaksjonen på Drammensveien var noe overdramatisert. Han ble selv bitt gjennom jakken av en politihund under tumultene. Det er ellers klart at Aftenpostens reportasje fra den dramatiske demonstrasjonen fikk avgjørende betydning for at Stein Lillevolden ble anmeldt for det som skjedde. 13. mai skrev Aftenposten blant annet at Stein Lillevolden gikk i spissen for profesjonelle demonstranter med lang erfaring i bråk og konfrontasjoner mot politiet. Politiavdelingssjef Leif A. Lier skrev på bakgrunn av Aftenpostens dekning 13. mai en anmeldelse på Stein Lillevolden” (Aftenpostens rettsreferat 1. juni 1988).
Leif A. Lier var dyktig til helt ordrett avskrift av Aftenspostens oppslag i sin anmeldelse, men dette var ikke nok for krimreportere med blod på tann. Journalister fra VG og Aftenposten tok også kontakt med Riksadvokaten og politimester Haugli og la frem bilder fra demonstrasjonen overfor den høyere myndighet, og spurte hva de ville gjøre med dette. Den gang var det ganske vanlig at pressen ga sine bilder til politiet hvis de bad om det, men her var det pressen som var pådrivere og pådyttet ordensmakten bilder for kriminalisering av demonstrasjonen. Det var underlig å se under avhøret på politihuset at etterforskeren ikke støttet seg til politidokumenter, og egne bilder slik man vanligvis gjør, men presseoppslagene og pressens utvalgte bilder. Den moralske panikken som pressen klarte å utløse innad i politiet, førte til en dramaturgi på resten av saksforløpet som fortsatte helt inn i rettssaken i 1988, hvor jeg omsider kunne dømmes til fengselsstraff for oppvigleri. Uten presseinnsatsen hadde jeg høyst blitt ilagt en bot for offentlig uorden, men nå skulle det statueres et eksempel på bakgrunn av presseoppslagene.
Nøklekjørt i kjelleren
Etter to døgn på glattcelle var jeg ganske mør i kroppen da jeg omsider ble fremstilt for varetektsfengsling, et døgn utover den daværende fristen. Jeg hadde allerede ved avhøret et døgn tidligere hørt politiinspektør Leif A. Lier rope triumferende til etterforskeren at det er klarert fra høyeste hold at Lillevolden ikke skal fremstilles for fengslingsmøte innenfor 24 timers fristen, slik at de kunne være sikker på varetektsfengsling, og at de arbeidet med å gi en forklaring til mediene på det uvanlige. Unntakene fra enhver vanlig fengslingsrutine fortsatte. Da politihuset i Oslo ble bygget ti år tidligere, ble det utstyrt med et eget rettslokale for fengslingsmøter, men dommerforeningen og advokatforeningen mente med rette, at fengslingsmøter skal skje i domstolens lokaler, ikke i politiets egne rom, så disse har ikke vært brukt siden det første fengslingsmøtet for Arne Treholt. Men med politiets dramaturgi for de siste par døgn kom det ikke akkurat som en overraskelse at jeg ble fremstilt inne på politihuset, slik at politiet hadde kontroll over hvordan det forløp og ikke dommeren.
Den gråhårede sekretæren som vanligvis pleide å ordne med pass oppe i resepsjonen så rystet ut etter at heisen i Politihuset plutselig og helt uforklarlig hadde snudd på veien opp, og i stedet bragte henne ned til kjelleren. ”Jeg skulle jo bare opp i kantinen” gjentok hun flere ganger. De to politimennene som holdt fast tak i mine overarmer i tillegg til de håndjernene som strammet rundt håndleddene mine bak på ryggen, føyset henne til side og ga henne en forklaring som definitivt ikke gjorde henne klokere: ”Heisen ble nøklekjørt ned i kjelleren av sikkerhetshensyn”. Nøklekjørt betød at de kunne styre heisen uansett om andre hadde trykket på knappene. Etter den overdrevet dramatiske pågripelsen for to døgn tidligere, begynte jeg å bli vant til å bli behandlet som et monster. Jeg forsøkte å berolige henne med mitt beste smil, noe som åpenbart gjorde henne enda mer forskrekket og engstelig. Sannsynligheten for at jeg ville stikke av ved å løpe med håndjern på ryggen ned den eneste åpne vei, den kilometerlange underjordiske kulverten over til Oslo Kretsfengsels varetektsavdeling Bayern, fremstod ikke akkurat som noe alternativ. Jeg ble dyttet inn i heisen mens passdamen stod blek og forvirret tilbake i kjelleren da dørene lukket seg. Nå var det jeg som ble ”nøklekjørt” oppover i etasjene. Jeg var mest opptatt av ikke tape buksene i det fem nummer for store, grønne nylonfengselstøy de ga meg etter å ha strippet meg for alt som lignet mitt vanlige jeg. Når jeg strakk fingrene så langt jeg kunne for håndjernene kunne jeg så vidt holde fast i bukselinningen, for det har aldri vært noe pluss å komme med buksene nede på knærne til fengslingsmøter.
Blodhundene som skapte saken
I den trange korridoren frem til politiets eget rettslokale var det kaotisk med pressefotografer og Dagsrevyens tv-kamera, som her i 1987 både i fysisk størrelse og som autoritet qua landets eneste TV-baserte nyhetsorgan nesten fylte den trange korridoren. Jeg måtte bokstavelig talt krype under medienes lange linser for å komme inn og bli fengslet. Jeg var likevel mest opptatt av å holde på buksene. Langt nede i korridoren ser jeg min samboer forsøke å vinke, men hun blir presset opp mot veggen av pressefolkene og ute av syne, og politiet nekter henne å komme inn. Det er for mange politi- og pressefolk til at man kan ta følelsesmessige hensyn. Inne i politiets rettssal registrerer jeg politiadjutant Røer står kappekledd og utstyrt seg med sitt bredeste og mest triumferende smil i møtet med presseoppbudet, mens advokat Stabell med god grunn ser bekymret ut. Dommer Graven – bare navnet – forsøker å lese seg opp på saksdokumenter i all viraken, men gir opp og myser strengt over brillene mot delinkventen foran seg, slik at det ser bedre ut på bilde enn en som leser på leksen sin. Tilhørerbenkene var fylt opp med politiledelsen i noe som ser ut som paradeuniformer, så det ikke var plass til tilhørere utenom de siamesiske p’er, presse og politi. Så mye for en ”åpen rett”. Helt foran satt en vanlig politimann med en stor bandasje på hodet, så dommeren nok ikke skulle glemme voldelige demonstranter i den godt regisserte forestillingen. Som den halvstuderte røver jeg nå engang var, forsøkte jeg å registrere og huske alt hva som skjer når et justis- og rettssystem går i moralsk panikk over en ganske liten og ufarlig demonstrasjon, og hvordan det da må settes inn med dramatiserende virkemidler for å få saken til å stå i forhold til en tiltale etter oppviglerparagrafen med en strafferamme på åtte års fengsel.
Politiadjutant Røer prosederer på faren for gjentagelse, det vil si faren for at undertegnede i gjen vil delta i demonstrasjoner. Mildt sagt et bankers argument! Men politiet hadde dessuten sikret seg gjennom å tømme arkivskuffen på meg gjennom de siste ti år, så ingen skulle tro det var en tilfeldig sak. Smått og stort, sant og usant i skjønn forening. Selv demonstrasjoner som hadde skjedd mens jeg beviselig oppholdt meg utenlands var med i suppen som ble servert, og alt var også rasket med over i rettssaken året etter, der jeg selvfølgelig ble dømt til ubetinget fengsel for oppvigleri. Men det var likevel ikke politiet som uroet meg mest. De gjorde det forventelige. Det var pressen som var blodhundene og som skapte saken. I årene etter oppviglerdommen fortsatte de med et tilsvarende fordomsfullt presisjonsnivå rundt alt som har med Blitz å gjøre, inntil de fant mer spennende hatobjekter.
«Politiet sier…»
For noen år siden gjennomgikk jeg alt hva en av Aftenpostens førende kriminalreporter hadde skrevet i en tiårsperiode. I nesten alle artikler var det kun én kilde til oppslaget, og denne ble alltid presentert med introen «politiet sier…», og helt unntaksvist var det noen andre som sa noe. Krimialjournalistikk operer med svært lavt presisjonsnivå og er sjelden seg bevissst at de «dømmer» folk i det øyeblikk de publiserer. De belyser ikke en sak, men ser den fra politi og moralens side, uansett hva resultatet måtte bli i en eventuell rettssak senere.
Det er alltid en takknemlig oppgave å stramme skruen overfor oss ingen liker. Når det kjøres en massiv kampanje med detektime-musikk og slørede bilder fra håndholdte kameraer er det gjerne et tegn på at dramaturgien skal fylle hullene i dokumentasjonen. Det er faktisk utviklet en egen bullshit-koeffisient, hvor antall minutter håndholdt kamera og slørede bilder dividert på antall minutter med underlegningsmusikk, multiplisert med antall minutter opprørte politikere og politiledere som uttrykker forferdelse, gir et uttrykk for graden av sviktende dokumentasjon. Hvis dette tallet overstiger antall sendeminutter for hele reportasjen er det definitivt kampanjejournalistikk og skal behandles deretter.
– Ta ballen – ikke spilleren!
Gjelder det også skribenter?
Kom med framtidsrettede løsninger for Noreg/Norge.
Vår verden er et terrarium, et veksthus, vi lever under en dome! Vi beveger oss ikke 3 mil/s rundt sola: https://www.youtube.com/watch?v=fk4YqPtvJao