På tross av at en samlet medieelite, partielite i Labour og den økonomiske eliten i Storbritannia har motarbeidet Jeremy Corbyn gjorde Labour sitt beste valg på 16 år. Det er klasse som beveger venstresida.
Fra dagen Jeremy Corbyn lanserte seg som partilederkandidat for Labour har han blitt utsatt for en hetskampanje uten like. Ville beskyldninger om antisemittisme, vennskap med terrorister, trotskistiske kupp blei dagligdags for partilederen. På tross av at han vant to knusende ledervalg var det hyppigst brukte «argumentet» at han var «uvalgbar».
Corbyn har trosset den mest fiendtlige kampanjen både fra media, økonomiske eliter og eget parti i manns minne og sikret Labour det beste valgresultatet på 16 år. Grunnen til at han er så populær er den samme som at han er så avskydd: Corbyn har brakt klassekampen tilbake til europeisk venstreside.
Grasrotas kandidat
Det var ingen enkel jobb antikrigsveteranen sto foran da han meldte seg som venstresidas kandidat til å ta over det skakkjørte partiet. Han blei sett på som ei grå mus som hadde mast om de samme tingene i over 30 år uten å ha kommet seg av flekken. Så var det heller ikke mange som tok ham seriøst i begynnelsen, men det tok ikke lang tid før stemningen skiftet. Corbyns synspunkter resonerte utvilsomt med store deler av det britiske Arbeiderpartiet, men han hadde noe ekstra. Nyinnmeldinger strømmet på før valget, det var folk som aldri hadde sett på et medlemskap i noe politisk parti som særlig forlokkende som tenkte at endelig kunne en folkets mann vinne fram.
Det var ikke bare det at Jeremy Corbyn vant, han knuste all motstand innad i eget parti med 59,5 prosent oppslutning. Allerede da hadde svertekampanjene mot ham startet, men til ingen nytte. Selv uten de nyregistrerte medlemmene ville sannsynligvis Corbyn fått reint flertall. Talende nok var det den største valgmarginen noen Labour-leder hadde vunnet med, samtidig hadde ingen hatt så lav oppslutning av egne parlamentsmedlemmer.
Det sier det meste om at partielitene var på vikende front med sine medlemmer og velgere. Den nesten utenkelige framvisninga av illojalitet som fulgte viser at troen på markedet trumfet respekten for eget partidemokrati.
Dømt nedenom og hjem
Media eies i stor grad av noen av de rikeste i samfunnet. Det ville vært rart å tro at de skulle tjene noen andres interesser enn sine eiere når det kommer til stykket. Når det kombineres med at journalister mer og mer selv omgås politikere og næringslivsfolk, langt unna lavtlønte i tunge manuelle yrker, må man se på media som en del av den politiske og økonomiske eliten. Ikke som perfekt integrert i et teaterstykke av marionetter, langt derifra, men som en egen aktør som ser sine interesser i i stor grad som sammenfallende med økonomiske og politiske eliter.
Da er det heller ikke overraskende at nettopp media stilte seg i første rekke når Corbyn skulle piskes. Utenriksrapporteringen her hjemme er kun unntaksvis noe å samle på, så var også tilfellet i denne valgkampen. Hjemlige kommentatorer kunne naturligvis ikke være noe bedre. I dag har en kronikk av Per Edgar Kokkvold kalt «Politisk selvmord» blitt heftig delt i sosiale medier. Stilfullt kaller Kokkvold Corbyn for en «åpenbar taper» allerede i ingressen. Marie Simonsen og Sveinung Rotevatn kaller Corbyn en «selvpåført tragedie» og et resultat av «ideologisk masochisme» i en lystig twitter-passiar.
En åpenbar lærdom av dette må i det minste være at venstresida ikke kan lytte til de som aldri har løfta en finger for venstresida når det kommer til å bestemme veivalgene framover. En annen er at når overklassen og velfødde kommentatorer avfeier klassepolitikk er det høyst sannsynlig et resultat av egeninteresse eller mangel på innsikt.
For the many, not the few
Det var aldri noen tvil om at Corbyn befant seg på ventresida av Labour og få blei overraska over at kampen for sosiale tjenester, et anstendig arbeidsliv, renasjonalisering av katastrofale privatiseringsprosjekter og mot krig og rasisme blei fronta. Det var naturligvis mange forsøk på å få ham til å kompromisse på flere av disse sakene, men til ingen nytte.
Samtidig som «unelectable» blei årets engelske nyord — det var å lese daglig i nyhets- og kommentarartikler, alle mynta på Corbyn — blei Labour gjenoppfunnet som grasrotbevegelse. Med over en halv million medlemmer hadde ikke organisasjonen hatt så mange i sine rekker siden 1970-tallet. Og mens presumtivt venstrevridde medier som The Guardian ikke syntes å være i stand til å skrive om annet en splittelse og konflikt i Labour, mens høyrepressa framstilte Corbyn som en kompis av jihadister, og mens hans egne kolleger i toppen av partiet serverte lekkasjer og knivstikk i ryggen på låpende band, snakket hundretusenvis av corbynites om politikk på gata, på arbeidsplassen, slik venstresida må ha som grunnlag for en folkelig kampanje.
Et drøyt år etter at han blei valgt som leder satte de andre partitoppene i gang et kuppforsøk. Men oppslutninga til Corbyn hadde økt og valgseieren var enda mer knusende, på tross av diverse lurerier fra høyresida i Labour i et forsøk på å frarøve ham lederskapet.
Som seg hør og bør for en god kandidat på venstresida, slagordet «For the many, not the few» var ikke bare noe som speilet seg i de politiske forslagene som blei lagt på bordet, var ikke bare noen fine ord for å få folk med på laget, det var gjennomgående for hvordan Corbyns kampanje blei drevet fram av massene. Tony Blair og Gordon Brown dro på middagsbesøk til mediemogulen Rupert Murdoch etter å ha blitt valgt til statsministre i Storbritannia. Corbyn har aldri basert seg på klamme handtrykk med de rikeste eller maktbaser utenfor valgsystemet. Så fikk han heller ingen tjenester derfra, men baserte seg på en grasrotbevegelse som man ikke har sett maken til i britiske politikk i min levetid.
Det største for venstresida i Vesten
Den største overraskelse i det amerikanske valget var Bernie Sanders. Kandidaten kom fra intet med klassepolitikk i bagasjen. Han blei oversett av media og Det demokratiske partiet jukset for å sørge for at han ikke blei valgt. Likevel holdt han på å slå etablissementets kandidat. Han viste en hel verden at det var mulig.
1990-tallet så sosialdemokratiske partier over hele Europa ta sjumilssteg mot høyre. Det var en tid med relativt lav arbeidsløshet, men hvor en svekket arbeiderbevegelse gjorde at velferdsstaten sakte forvitret og lønningene for de som får minst betalt for arbeidet stagnerte. Sosialdemokratiets band til arbeiderbevegelsen ble svekket og man fant seg nye venner i styrerom og blant aksjeeieren. Et glattpolert image med en retorikk om fellesskap hvor også de aller rikeste utgjorde et viktig del, fungerte ei stund. Det blei etter hvert klart at «den tredje vei» heller var en moderert høyrepolitikk enn en modernisering av sosialdemokratiets tankegods.
Samtidig som den delen av sosialdemokratiet som følte seg i overkant komfortabel i dress og slips konsoliderte sin makt blei den som sto med én eller to føtter i arbeiderbevegelsen kjørt ut på sidelinja. Mer enn at venstresida glemte hva den sto for blei den kuppet av en karrieristisk middelklasse og den folkebevegelsen venstresida bestandig har vært utmanøvrert.
Jeremy Corbyn, i enda større grad en Sanders, representerer tilbakekomsten av ei venstreside bygd på vanlige folks interesser, på solidaritet, på en samlet arbeiderklasse og på et reellt ønske om å trekke samfunnet til venstre. At dette skjer i Storbritannia er av enorm betydning for venstresida i hele vesten.
Klasse funker!
For the many, not the few og The 99 %. Det er slagord som lager et klart skille mellom oss og dem, oss vanlige folk og de som skalter og valter med millioner og millarder, med andre menneskers liv og skjebne. Det er massene som har blitt ignorert; som har fått forverrede levekår; som har fått velferdsstaten de, deres foreldre og besteforeldre bygget opp rasert; de er de som har blitt sviktet og løyet til; og det er de som er venstresidas folk!
Skillet går åpenbart på hva du eier, om du tilhører den lille eliten av priviligerte eller det enorme flertallet som har fått beltereima stramma inn. Det er noen som hadde det fett og som har fått det enda bedre. De har åpenbart fått gjennomslag for politikken sin, det kan være lite tvil om at deres interesser ivaretas av politikerne.
Samtidig opplever stadig flere at de er på utsida. Hva de mener og deres livssituasjon er uviktig. Folk som endeløst går i deltid og midlertidighet. Arbeidsløse. Uføre. Hjelpepleiere, taxisjåfører og butikkarbeidere. Disse menneskene er venstresidas glemte folk. De kjenner hver dag på hvordan det er å tilhøre en lavere klasse. De har blitt plassert langt nede i klassehierarkiet på bekostning av noen få helt øverst, og det vet de.
Tida for ei venstreside drevet av de som aldri har arbeidet i annet enn dress er forbi. Jeremy Corbyn har vist oss det. Bernie Sanders har vist oss det. Arbeiderbevegelsens historie har vist oss det. Klasse har på ny gjort sitt inntog i europeisk politikk. Endelig!
40 prosent oppslutning for Labour og Jeremy Corbin i det siste valget er imponerende, etter at pressen har slaktet han i lang tid.
Det er litt ironisk å skrive et innlegg om at klasse funker, samtidig som nesten hver eneste sak på forsiden gjelder enten flyktninger/asylsøkere eller situasjonen i Midtøsten?
At man bruker over nært to prosent av statsbudsjettet på å krige og å opprettholde et krigsmaskineri for å drepe fattige folk i land langt har veldig mye med klasse å gjøre. At man bestemmer seg for å behandle en stor del av befolkninga som søppel fordi de har flyktet eller flyttet hit fra et annet land er også særdeles klasserelevant. Det samme gjelder omtalen av hvordan høyresida bruker rasisme som lynavleder for å føre en sosial-, arbeidslivs, og økonomisk politikk folk ikke vil ha. Kritikk av media som eies av og drives for en økonomisk elite. Utestengte havnearbeidere. Presse og politi mot samfunnets paria. Det er klasse selv om det i flere av sakene ikke står eksplisitt.
Allikevel så gir vinklingen et klart inntrykk av at Radikal Portal tilhører «kulturvenstre» heller enn «klassekamp venstre». Særlig eierskap i media burde kritiseres mye mer. Jeg sier ikke at det er galt å ha en mening om flyktninger og utenrikspolitikk. Bare at vinklingen dominerer for mye.
Når det gjelder rasisme, så tror jeg egentlig at både Document og Radikal Portal har rett til en viss grad. Ser man på rasismen mot svarte i USA, så ser denne ut til å ha være sosial konstruert, mens uenighetene mellom muslimer og andre i større grad ser ut til å ha sitt eget liv.
Det er et underlig inntrykk med tanke på hvem skribentene våre er og at vi omtrent ikke skriver om kultur.
«At man bruker over nært to prosent av statsbudsjettet på å krige og å opprettholde et krigsmaskineri for å drepe fattige folk i land langt har veldig mye med klasse å gjøre. »
Den setningen gir ingen mening. England bruker ikke to prosent av statsbudsjettet, men av brutto nasjonalprodukt. Og pengene brukes ikke til å «drepe fattige i land langt [borte]». Noe av pengene går med til å håndtere globale konflikter, men forsøk å dempe demagogien litte grann da.
«At man bestemmer seg for å behandle en stor del av befolkninga som søppel fordi de har flyktet eller flyttet hit fra et annet land er også særdeles klasserelevant.»
England har da ikke bestemt seg for å behandle en stor del av befolkningen som søppel. Tvertimot bruker de langt mer på sosiale ytelser enn de bruker på å «drepe fattige.» Igjen, demagogien tar fullstendig overhånd.
«Det samme gjelder omtalen av hvordan høyresida bruker rasisme som lynavleder for å føre en sosial-, arbeidslivs, og økonomisk politikk folk ikke vil ha. »
Høyresiden bruker rasisme som lynavleder? Si meg, hvordan samler du inn fakta? Og hvorfra? Helt ærlig, og uten ønske om å støte deg, dette minner om fri fantasi.
Sorry, BNP er riktig, noe som gjør saken enda verre. «Forsvar», utenriks, bistand osv går i dag i hovedsak på å fremme «norske interesser», det vil si norsk næringsliv, allianser med stormakter, militær og økonomisk kontroll. Noe går med til å gi mat til folk som sulter o.l., men det er ganske lite.
Ta en titt på fattigdomsstatistikken i Storbritannia så skjønner du at de umulig kan gjøre så mye for de fattige. Stobratannia, new public managements hjemland, gir milliarder til styrtrike kapitalister gjennom sin velferd ved privatisering og anbudspolitikk, slik vi etter hvert kjenner den også her hjemme. Det er ikke videre overraskende at man bruker mer på skole, helse, sosialpolitikk osv enn «forsvaret».
Rasisme som lynavleder: FrP og Høyre. Høy arbidsløshet, skattepolitikk med årlige milliardgaver til sine sponsorer, rasering av velferdsstaten. FrP vinner overskriftene med burkaprat.
Forresten, svaret mitt var om PWMs kritikk av RP, ikke om artikkelen og UK.
«Ta en titt på fattigdomsstatistikken i Storbritannia så skjønner du at de umulig kan gjøre så mye for de fattige.»
Ja, eller så kan du legge frem tall som underbygger dine argumenter. Det er den vanlige måten — den gode måten — å debattere på.
Jeg kunne også lagt fram kilder på at jorda er rund, men det er bare tull. Hvis du ikke stoler på et opplest og vedtatt faktum som fattigdommen i Storbritannia så er det ditt eget ansvar å lese deg opp på det. Det er ikke vanskelig å finne og jeg gidder naturligvis ikke være med på høyresidas favorittsyssel i kommentarfeltet når de er tomme for argumenter, be om kilder på selvfølgeligheter. Du kom deg hit så da kan du google.
«Jeg kunne også lagt fram kilder på at jorda er rund, men det er bare tull. »
Vel, den eneste grunnen til at du vet at jorden, er rundt fordi noen dokumenterte det. Noen tok seg bryet og risikoen med å finne ut hva som faktisk var sant, istedenfor å lene seg på gamle dogmer.
«Hvis du ikke stoler på et opplest og vedtatt faktum som fattigdommen i
Storbritannia så er det ditt eget ansvar å lese deg opp på det.»
Tåpelig logikk fra din side. Den «logikken» kan man bruke til å avfeie enhver kritikk, og kalles omvendt bevisbyrde. Det er ikke min jobb å forklare dine argumenter. Les deg opp her: https://snl.no/omvendt_bevisbyrde
«Det er
ikke vanskelig å finne og jeg gidder naturligvis ikke være med på
høyresidas favorittsyssel i kommentarfeltet når de er tomme for
argumenter, be om kilder på selvfølgeligheter. »
Hvorfor tror du jeg tilhører høyresiden? Og om din påstand virkelig er en selvfølgelighet, er det *enkelt* å dokumentere den også. Så hva venter du på? Det hadde tatt deg kortere tid å dokumentere selvfølgeligheten enn å skrive ditt heller ulogiske svar. Case in point: det tok ti sekunder å finne denne linken: https://futurism.com/facts-obvious/
«Du kom deg hit så da kan du google.»
Det eneste redelige er å dokumentere sine egne påstander. Argumenter uten dokumentasjon er verdiløse. De fleste av dine påstander er derfor verdiløse, fordi du ikke dokumenterer dem.
Ondsinnede tunger ville kanskje hevde at du ikke argumenterer, du agiterer. Dem om det, det viktigste er at du ikke gir opp og bare sletter.
Jeg regner med at du tilhører høyresida fordi du er redd muslimer og tror tydeligvis ikke at det er noe særlig fattigdom å snakke om i Storbritannia, du henger på nettstedene til ytre høyre og kommer til RP for det meste for å kverulere.
«Jeg regner med at du tilhører høyresida fordi du er redd muslimer…»
Den påstanden har du ikke dekning for
«og tror tydeligvis ikke at det er noe særlig fattigdom å snakke om i Storbritannia, «
Ikke den påstanden heller
«du henger på nettstedene til ytre høyre «
Guilt by Association. Jeg henger jo på nettstedene til ytre venstre også, her hos deg. Betyr det at jeg tilhører venstresiden?
«kommer til RP for det meste for å kverulere.»
Shooting the messenger. Klart det oppleves ubehagelig når noen banner i venstrekirken, venstrekjerka, men jeg forsøker i det minste å holde meg til sak og dokumentere mine påstander. Kan ikke si det om alle…
Du henger på ett venstresidenettsted og jeg har til gode å se deg fremme et eneste synspunkt som minner om at du er på venstresida.
«Du henger på ett venstresidenettsted og jeg har til gode å se deg fremme et eneste synspunkt som minner om at du er på venstresida.»
OK, hva med disse synspunktene? Ja til sosial omfordeling innen rimelighetens grenser. Ja til internasjonalt samarbeid på tvers av landegrenser. Ja til EU og de fire friheter. Nei til religion(klassisk venstrestandpunkt), Ja til fagforeninger(men ikke ubegrenset makt til dem), ja til asyl for alle som trenger det(Jeg er helt enig med SVs program). Ja til folkestyre. Er jeg innafor nå?
Du glemte visst å føre bevis for dine andre uredelige påstander. Må man svare deg en setning per svar for at du skal ta for deg alle elementene i et svar?
Ikke mye av det du sier her som kommer fram i kommentarene dine.
Skriver ofte sånt på document.no. Det hagler ikke med plusspoeng, for å si det sånn 🙂
Alle som tenker seg litt om, forstår at nasjonalstaten har blitt litt liten i en moderne, internasjonalisert verden. Noen store land klarer seg og kan kjøre solo, men ikke Europas mange småstater. Derfor må vi samarbeide. Samarbeid betyr blant annet felles spilleregler og solidariet.
Visste du at inntil sånn cirka 1973 hadde EF(EU) en aktiv utenrikspolitikk som stilte krav til sine samarbeidspartnere i den tredje verden? EF forsøkte å utvikle sivilsamfunnene slik at de ble mer demokratiske rettstater, i bytte mot handelsavtaler. EEC Global Approach tror jeg det het.
Det syns jeg var en god idé, en idé vi bør gjenoppdage. Nå blir vi bare rævkjørt av halv- og heldiktatorer, som Saudi-Arabia og Iran. Nå er vi blinde for rasisme og folkemord, som i dagens Syd-Afrika. Tenk hvor fint det hadde vært om vi sto på våre prinsipper, selv om det kostet oss penger. Det hadde vært noe, eller hva?
Nesten ingen gidder å kommentere her, kom til document, frieord, og ekte nyheter!
«Det var ikke bare det at Jeremy Corbyn vant, han knuste all motstand innad i eget parti med 59,5 prosent oppslutning.»
Mer enn førti prosent var mot Corbyn, så plenty med uknust motstand.