Media har lenge forutsagt Labours død, men få uker før skjebnevalget i Storbritannia krymper forspranget til De konservative kraftig. De som mener at Corbyn var et dødfødt prosjekt bør våkne opp fra drømmeverden.
Valget i Storbritannia har fått lite oppmerksomhet i norsk presse og dekningen har så langt vært ensidig i å forutsi Labours død.
Den synes å hente inspirasjon fra britiske presse hvis dekning av eget valg er mildt sagt misvisende. Den har kjørt frem et bilde av Jeremy Corbyn som kombinert galimatias, IRA-medlem og barn av Stalin. Parallelt har de skapt et bilde av et samlet høyre som skal seile ut fra EU på egenhånd og en splittet og kaotisk venstreside. Dette kombinert med målinger der Labour lå opp til tjue prosentpoeng under de konservative, har gjort at mange kaller valget en «done deal».
LES OGSÅ: Jeremy Corbyn gjenvalgt som Labour-leder
Papirtigeren May
Dersom man leser forbi overskriftene er fortellingen imidlertid en annen. Theresa May vant statsministerposten i en bitter intern maktkamp etter Brexit. I dag leder hun parti som er splittet mellom de sosialt moderate og nyliberale arvingene etter Cameron, og de mer tradisjonelle og nasjonalistiske restene etter Thatcher. Mays regjering står også svakt etter å ha blitt tvunget av parlamentet til å ta retrett på flere av deres upopulære reformer.
Valget skriver seg inn i en britisk tradisjon der man gambler stort for å vinne smått, og spiller med rikets sikkerhet for å vinne interne maktkamper. Harold Wilson lyste ut folkeavstemming om EF i 1974 for å kue Labours interne venstreopposisjon, David Cameron utløste Brexit-avstemningen i 2015 for å vinne UKIP-velgere, og nå har Theresa May utnyttet et Labour som lå med brukket rygg for å sikre seg en majoritet og få orden i egne rekker.
LES OGSÅ: Brexit: dagen arbeiderklassen slo tilbake
Arven etter Blair
Media gir ofte Corbyn skylden for Labours lave oppslutning, men dette henger ikke på greip med partiets historie de siste 20 årene. Helt siden valgsuksessen i 1997 som sikret Tony Blair og hans prosjekt «New Labour» styringen i Storbritannia, har partiet mistet oppslutning. Politikken til Tony Blair, og senere Gordon Brown, har ikke hatt oppslutning blant Labours kjernevelgere, arbeiderklassen. Privatisering, kutt i offentlige investeringer og lojaliteten til Margaret Thatchers politikk har ikke bedret arbeideres levekår. Tvert imot har det skapt en politisk apati som trolig kulminerte i den bitre stemningen etter Brexit-avstemningen. En aggressiv og USA-lojal utenrikspolitikk har nok heller ikke hjulpet.
I dag ser vi, på godt og på vondt, et sosialdemokrati i krise i hele Europa. Sosialistpartiet ble utradert ved vårens presidentvalg i Frankrike, greske PASOK finnes ikke lengre, og partiene i Nederland og Østerrike lider samme skjebne.
Hadde Labours medlemmer valgt en annen leder i 2015 og gått for en av de trygge og lunkne Blair-arvingene, så hadde trolig Labour vært i samme båt som deres søsterpartier i Europa.
LES OGSÅ: Et tap for Frankrike – men en seier for venstresiden
Et alternativt «New Labour»
I dag er Labour imidlertid noe annet. Fremfor å gjenta gamle feil har Corbyn klart å skape et reelt alternativ. Han har skapt et valg-manifest som folk samle seg rundt og en politisk plan med stor oppslutning blant velgerne. Medlemstallene øker, og satsningen på grasrotmobilisering har gjort at Labour har blitt et av Europas største politiske partier.
Storbritannias økonomiske politikk de siste 20 årene har ikke klart å redusere landets gjeldsbyrde. Tvert imot har den ført det britiske folk tilbake til mellomkrigstiden. Ulikheten er økende, arbeidsplasser har forsvunnet fra distriktene og blitt erstattet med lavkost-jobber, arbeidsledigheten er høy og stadig flere personer er avhengig av private velferdstiltak som “food banks” for å få endene til å møtes.
Corbyns svar er å ta tilbake viktige hjørnesteinsbedrifter i offentlig regi, som vannverk, strømselskaper, jernbane og postvesen. Andre tiltak er investering i lokal industri og grønn industri, boligstøtte til folk utenfor det private boligmarkedet, gratis høyere utdanning, og etableringen av offentlig eide nasjonale og lokale investeringsbanker som skal hjelpe de lokalsamfunnene som har blitt oversett i over tjue år.
På tross av hva britisk presse hevder, så er ikke dette veldig radikal politikk. Det er forslag som store deler av den britiske befolkningen er enige i, basert på en virkelighetsoppfatning folk kan kjenne seg igjen i.
LES OGSÅ: Et skred av velferdskutt mot de fattigste i England
Svak og kaotisk ledelse
De Konservative leder fortsatt på meningsmålingene, men etter å ha spist opp velgerne til UKIP har de trolig nådd toppunktet. Corbyn derimot mobiliserer nye velgermasser ved å engasjere ungdommen, arbeiderklassen og frafalne Labour-velgere. Dersom 35 prosent av den uregistrerte andelen velgere under 25 år går til urnene og stemmer Labour så kan de få rent flertall. Men man skal ikke overvurdere realismen i dette.
Samtidig har de Konservative, i sitt overmot, gått til angrep på sine egne kjernevelgere. Som en del av valgkampen gikk May inn for en velferdsreform, kjent som demens-skatten, som slår hardt ned på eldre og pleietrengende. Etter massiv motstand fra Labour og media, måtte hun til slutt snu og gå tilbake på et valgløfte før hun i det hele tatt har blitt valgt. Dermed slår det ønskede bildet av Theresa May som en gjenfødt jernkvinne sprekker.
Et annet vanskelig tema for May er underfinansieringen av politivesenet. Etter tragedien i Manchester måtte hæren kalles inn grunnet underbemanning i politiet. Et politi som ikke er i stand til å beskytte samfunnet i en krisesituasjon er vanskelig å svelge for folk. For May er det politisk vanskelig da hun var innenriksminister og ansvarlig for de største kuttene til politiet i nyere tid. Hun avfeide bekymringsmeldinger fra politiledere som syting.
Les også: Britisk statsminister ville ikke nølt med å drepe hundretusenvis med atomvåpen
Lyssky leder
Noe som trolig ville virket absurd i 2015 men som nå viser seg å være sant er at Jeremy Corbyn driver en bedre valgkamp enn Theresa May.
Theresa Mays slagord om «sterkt og stabilt lederskap» har blitt gjentatt så mange ganger nå at det har mistet alt innhold. Valgkampen er sentrert rundt May selv og De konservative blir sett på som lyssky og fraværende. Hun unngår å møte folk i offentligheten, hennes media-opptredener er nøye regissert med kun et fåtall inviterte journalister og konservative medlemmer som publikum, og hun møter ikke motstanderne sine til debatt.
Til sammenligning, og ironisk nok, blir medieskye Corbyn som misliker personlighetsdrevet politikk den åpne og tilgjengelige kandidaten.
LES OGSÅ: Corbynmania – et radikalt skifte på de konservatives øyer?
Mobiliserer grasrota
Jeremy Corbyn har brutt med kutymen og mobiliserer grasrota i sin valgkamp, noe han har blitt kritisert for. Men når to av de mest forhatte yrkestitlene er politiker og journalist så har det vist seg å være en riktig strategi. Tusenvis av engasjerte støttespillere møter opp på hans politiske samlinger og per i dag har han 575 117 flere følgere på Facebook enn statsministeren.
På godt og på vondt har inntrykket av Corbyn som en oppriktig, sannferdig mann som ønsker et bedre samfunn blitt definerende for Labours valgkamp.
Det er fortsatt lang vei å gå for Labour og meningsmålinger kan være lunefulle. Men er det en ting vi har lært de siste årene er at alt er mulig, og ting går ikke alltid som planlagt.