EØS: 25 års forvitring av demokratiet

Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har brukt EØS til snikinnføring av liberalistiske reformer mens selvbestemmelsen i Norge har blitt gradvis mindre.

16. desember 2016 avsa høyesterett sin dom hvor det blei bestemt at norsk tariff må vike for EØS-avtalen. Havnearbeiderne har fortrinnsrett til arbeid i norske havner i henhold til tariffavtalen, men høyesterett tolket EØS-reglementet slik at tariffen var et brudd på avtalen inngått 2. Mai 1992 og erklærte på det grunnlaget arbeidernes aksjoner mot det danske selskapet for ulovlige.

Drøyt to år etter at EØS-avtalen var undertegnet liret Gro Harlem Brundtland av seg den nå ikoniske anklagen om løgn da Senterpartiets Anne Enger Lahnstein i siste debatt før EU-avstemningen hevdet EU-avtalen ville undergrave faglige rettigheter i Norge. Brundtland tapte EU-kampen og vi vet i dag hvem som løy.

Arbeiderbevegelsens kamp for et godt norsk arbeidsliv er grunnlaget for både demokrati og velferd i Norge. Nå har høyresida og næringslivet gjennom EØS gått til åpen strid. Både Arbeiderpartiet og LO sitter på gjerdet. Det er på tide å kjempe tilbake.

LES OGSÅ: EØS: Kunsten å selge et land

Udemokratiske prosesser
EØS-avtalens protokoll 35 sier at norsk lovverk overkjøres om det er i strid med EØS-reglementet. Dette må LO vite. Ved forrige LO-kongress, i 2013, vedtok de likevel at norske lover, tariffavtaler og ILO-konvensjonen skulle ha forrang, en umulighet ved fortsatt EØS-medlemsskap.

Seinere denne måneden er det igjen LO-kongress. Det ventes EØS-kritiske forslag, men noe som utfordrer Norges forhold til EØS vil neppe bli vedtatt.

Dette er naturligvis en konsekvens av fagbevegelsens største paraplyorganisasjons forhold til Arbeiderpartiet. Det som en gang var de organiserte arbeidernes eget parti, stilte seg først i kampen for medlemskap i EU, sammen med næringslivets eget parti, Høyre, i både 1972 og 1994. Det var en Ap-regjering som meldte Norge inn i EØS og ignorerte 175.000 overskrifter som krevde folkeavstemning om medlemskapet.

I dag har de også med seg ytre høyre i Fremskrittspartiet som en politisk kraft som har akseptert at EØS-avtalen ikke kan stilles spørsmål ved. Dette burde i seg selv vært grunn nok til at fagbevegelsen kunne luktet lunta. Etter en rekke direktiver og lovendringer som har gått rett i strupen på arbeideres rettigheter, et ordna arbeidsliv og den norske velferdsstaten er det neærmest uforståelig at de fremdeles kan stille seg bak avtalen.

LES OGSÅ: Demokratiet skjæres til beinet i hastverk og hemmelighet

Midlertidigheten
Det var Jens Stoltenbergs første regjering (2000-01) som helt i starten av sin korte periode åpnet for bemanningsbyråer i Norge etter press fra EØS. Dette gjorde Stoltenberg i samarbeid med Høyre og Frp. Åtte år tidligere hadde Frp fortalt i klartekst hvorfor de var tilhengere av EØS-avtalen da de i fraksjonsmerknaden i Stortinget skreiv at de så det som “en ulempe at lønnsforskjellene i Norge er så små at det ofte ikke er økonomisk lønnsomt å bedre sine kvalifikasjoner, og antar at et fritt arbeidsmarked vil øke lønnsforskjellene i Norge.”

Vikaryrådirektivet normaliserer midlertidighet og ansettelse gjennom vikarbyråbransjen. Den blei i 2008 stemt gjennom av det samme trekløveret. Friheten i dette ligger naturligvis hos bedrifter og kapitalister, ikke hos arbeidere og vanlige folk. Førstnevnte har muligheten til å sabotere for at arbeidere organiserer seg og krever sine rettigheter, samtidig som de har fått frihet til å drive på en måte som er svært vanskelig å føre kontroll på fra myndighetenes side. Dette har medført at mafia har etablert seg i norsk arbeidsliv. Gang på gang har vi fått eksempler på arbeidere som får 19 kroner timen, 32 kroner timen, 16 kroner timen.

Fremskrittspartiet har fått ønsket sitt om større lønnsforskjeller i Norge oppfylt, men det er vanskelig å forstå hvorfor.

LES OGSÅ: Bemanningsbransjen må bort

Demokratiet innskrenkes
EØS-avtalen blei i sin tid presentert som en noe utvidet handelsavtale, men har de siste 25 årene stadig spist seg inn i norsk lovgivning og demokrati. Norge hadde allerede skrevet under en frihandelsavtale med EU like etter nei’et i 1972. I dag gjelder tre fjerdedeler av EU lover automatisk oss i Norge, og med treenigheten Høyre/Ap/FrP ved roret i en eller annen regjeringskonstellasjon er iveren til å innføre EU-direktiver uten debatt eller konferering med velgerne høyere enn nesten alle EU-land.

Datalagringsdirektivet blei lydig innført i 2011 for økt overvåkning av alle i Norge som bruker internett. Det var så omfattende og forbrøt seg så mye mot personvernet at EU selv måtte oppheve det tre år seinere.

Det norske banktilsynet blei overlatt til EU i fjor sommer, nesten uten at noen hadde fått det med seg.

Høyre/FrP-regjeringa åpna vi EU-regler for at det kan kjøres på norske veier med lønn langt under det som er tariff i Norge, såkalt kabotasje. 5.500 kroner i måneden er vanlig lønn blant de utenlandske sjåførene som blir grovt utnyttet og utbyttet.

Slike eksempler er det mange av. Den eneste gange Norge har sagt nei til et EU-direktiv var postdirektivet. Det beskrives som et arbeidsuhell fra toppen av Arbeiderpartiet da grasrota gjorde opprør. Det betydde ikke all verden uansett da sittende regjering har bestemt at reservasjonen skal oppheves.

Folket får ikke bestemme
EØS blei innført bak ryggen på norske velgere. På samme måte innføres lover og regler fra EU bak ryggen på oss kontinuerlig, da de de tre største partiene er skjønt enige i at EU og EØS ikke er noe som skal utfordres. Vi skal heller servilt godta alt som kommer derfra og på en måte som gjør at innbyggerne ikke biter seg merke i hva som skjer.

I dagens Klassekampen publiseres en undersøkelse hvor det kommer fram at to tredjedeler av de som har gjort seg opp en mening ønsker en folkeavstemning om EØS. Det meste tyder på at EØS-saken fortsatt vil bli dysset ned av de tre største partiene i samarbeid med toppene i LO, NHO og de dominerende mediene i Norge.

Fra sin spede begynnelse var EØS et udemokratisk eliteprosjekt. Det har levd opp til dette og avtalen har blitt brukt til å undergrave fagbevegelsen og demokratiet. Slik har den vært en kraft for større forskjeller og at avstanden fra makta til folket har økt. Det er på tide å intensivere kampen mot EØS og i fronten av dette arbeidet bør en samla arbeiderbevegelse stå.