Fra 2006 og til i dag, har det vært flere forsøk på å endre de franske arbeidslivslovene, men hver gang har dette blitt møtt med sterk motstand og enorme demonstrasjoner. Valgfavoritt Macron vil angripe arbeidervernet – og vi kan få enda et kapittel i den lange historien om klassekampene i Frankrike.
I dag besøkte jeg Place de la République. Anledningen var at det i disse dager er 11 år siden fransk statsminister den gang, Dominique de Villepin, 10. april 2006 etter enorm folkelig mobilisering ble tvunget til å trekke sitt lovforslag om en ny arbeidskontrakt for unge, Contrat Premièr Embauce.[i] Dette markerte begynnelsen på slutten for de Villepin som gjennom Clearstream-saken i god fransk tradisjon ble stadig mer skandalisert i løpet av forsommeren, og slik åpnet det også muligheten for hans rival og innenriksminister, den i dag mer kjente men ikke mindre skandaliserte Nicolas Sarkozy til å stige frem som den neste sterke mann (ja de er alltid menn) på den franske høyresiden, og slik fylle tomrommet etter president Jacques Chirac da han valgte å droppe gjenvalg året etter. De Villepins fall og Sarkozys fremstigning, har blitt tolket som det endelige bruddet med den gaullistiske tradisjonen i Frankrike, med et sosialt høyre hvor en sterk, balanserende stat spilte en viktig rolle, til et mer tidstypisk, liberalistisk høyre i tråd med det vi blant annet finner i Norge, med privatisering, skattelettelser og deregulering som fremste fanesaker. Paradoksalt da, at saken som felte gaullistene var en klassisk liberalistisk «oppmyking» av stillingsvernet for unge. Eller svekkelse som vi sier utenfor PR-språket.
For Contrat Premièr Embauche var nettopp det, for å bøte på den endeløse ungdomsledigheten – et problem som faktisk er enda verre i dag[ii] – forsøkte statsminister de Villepin å introdusere en ny arbeidskontrakt for unge under 26 år hvor de mer eller mindre kunne både ansettes – og sies opp – på dagen. Uten begrunnelse! Tanken var at ved å eliminere potensielle fremtidige utgifter, ville en få arbeidsgivere til å ta sjansen på å ansette ungdom, finne ut at de var nyttige, og etter hvert sluse de over i de mer permanente arbeidskontraktene som tross alt enda dominerer på det franske arbeidsmarkedet. Ikke ulikt argumentasjonen knyttet til Hartz IV-reformene som åpnet det tyske arbeidsmarkedet for de minijobbene som bidrar sterkt til at landet i dag har tre millioner arbeidende fattige som er avhengige av sosialhjelp ved siden av jobben, eller dette «springbrett»-argumentet vår egen regjering brukte for å selge inn sin svekkelse av arbeidsmiljøloven for to år siden.
LES OGSÅ: Møter med den franske antikapitalistiske venstresiden
Ungdommelig motstand
I Frankrike som i Norge, ble imidlertid endringene møtt med velbegrunnet skepsis – og i parlamentet valgte opposisjonen – hovedsakelig Arbeiderpartiet (PS) og Kommunistpartiet (PCF) å bruke såkalt filibusting – å innenfor institusjonelle rammer forsøke å utsette prosessen frem mot avstemning så lenge som mulig – til de Villepin fikk nok og 9. februar tok i bruk den sjeldent brukte og meget upopulære unntaksartikkel 49.3 i den franske grunnloven som gir anledning til å vedta lover uten votering og diskusjon[iii]. Da eksploderte imidlertid også den utenomparlamentariske motstanden mot loven.
I denne motstanden var det ungdommenes egne representanter som stod i sentrum, elevorganisasjoner, studentorganisasjoner – men også en rekke spontane allmøter ble organisert rundt omkring på hundrevis av ulike skoler og universiteter i hele landet blant ungdom som i hovedsak hverken hadde ideologi eller kamperfaring. Før sosiale medier, brukte man sms, løpesedler og alternative og brukerstyrte nyhetssider som Indymedia, og i løpet av få dager sørget de for å okkupere og stenge ned en rekke læresteder – etter hvert også både motorveier, jernbaner og broer. Ifølge Utdanningsdepartementet var så mange som 58 av Frankrikes 84 universiteter berørt – inkludert kjente institusjoner som EHESS[iv] og mitt eget Sorbonne som var okkupert allerede fra 8. februar. At lærestedene ble stengt ned skapte nok irritasjon for mange, men det var også enormt smart når det kom til å spre oppmerksomheten rundt saken. Selv kjente jeg knapt til lovforslaget før noen venner hørte at det skulle arrangeres fest inne på det studentokkuperte Sorbonne fredag 10. februar – og da politiet brutalt stormet det gamle bygget med køller og tåregass samme kveld, var det i hvert fall ikke lengre noen tvil om hvor sympatien til det store flertallet av studenter lå. Fra nå av var det ikke bare selve Sorbonne som var stengt, politiet stengte i månedsvis også hele den store plassen foran det gamle universitetet – og de unge vendte seg en masse mot loven som var ment å hjelpe dem.
Parallelt med kamper og okkupasjon inne på selve lærestedene, kom det imidlertid i gang en bredere allianse. I tillegg til PS og PCF, var den tredelte men likevel relativt mobiliseringsdyktige franske trotskistbevegelsen raske til å uttrykke sin motstand mot loven og støtte til studentene, det samme var fagbevegelsen hvor særlig leder Bernard Thibault i CGT kom til å spille en nøkkelrolle med sine TV-opptredener fra hovedkvarteret i Montreuil, som til tross for sitt relativt beskjedne medlemstall[v] dirigerte både sine medlemmer og store deler av det som skulle bli en riktig folkebevegelse mot CPE. For en folkebevegelse ble det, ifølge noen estimater den største siden opprøret i 1968, hvor noen anslag sa at det visse dager var opp mot 3 millioner glade demonstranter i gatene[vi]. For de var glade – vi var glade! Vi brukte de stengte lærestedene og den parisiske våren til å synge og danse og drikke mens vi sperret gatene. Noen spilte musikk, andre kledde seg ut, vandrende fra Denfert-Rochereau til La Nation eller Place d’Italie til La République. I hele februar og mars gikk vi slik flere ganger i uken, stadig hyppigere og stadig flere, mens regjeringen ble stadig mer oppgitt over kaoset, og lærestedene selv truet med å kansellere hele semesteret – uten at det fikk særlig innvirkning på vår demonstrasjonsvilje — og glede.
LES OGSÅ: Opprør i nattens mulm og mørke
Gammel misnøye
Likevel var ikke alt bare glede. Noen måneder tidligere, høsten 2005 hadde nyhetene vært preget av en rekke bilbranner og hærverk utført i de fattige franske forstedene – banlieuene – hvor fremtidsutsiktene var så dårlige for den oppvoksende generasjon av stort sett andre- eller tredjegenerasjons innvandrere at både håp og respekt for storsamfunnet lenge hadde vært på frysepunktet. Her stod den grelle virkeligheten med elendige, overfylte skoler, få og dårlige sosiale støtteordninger og ingen jobber mot den liberale drømmen samfunn av den franske typen predikerer ovenfor sine unge: Dette er det beste av alle samfunn, dere er heldige som får bo her med demokrati og alle muligheter! Kontrasten var total for de frustrerte ungdommene. Misnøyen var slik gammel, men det kokte virkelig over da innenriksminister Sarkozy ba sitt opprørspoliti Compagnies Républicaines de Sécurité (CRS) om å spyle ut pakket[vii], og to ungdommer på flukt fra politiet ble drept i Clichy-sous-Bois 27. oktober 2005. Da svarte det samme «pakket» med kveldlige aksjoner ved å sette fyr på biler, skoler, biblioteker og hva annet de kunne komme over, og på to uker var over 5000 biler påtent. Og selv om vinteren tok en del av initiativet ut av opprøret, så ble den ungdommelige kampen mot CPE en ny anledning for mange av dem som nylig hadde blitt opposisjonelle i banlieuen til å bringe sin kamp inn i selve hovedstaden.
Demonstrasjonene var organisert slik at vi gikk fra en av Paris’ store plasser, via les grands boulevards – til en annen av de store plassene – og blokkerte trafikken underveis. Under selve demonstrasjonene gikk dette stort sett smertefritt, men på de markerte sluttstedene for demonstrasjonene var dessverre situasjonen vanskeligere. Her var politiet – og da særlig CRS – godt forberedte, og de valgte stadig å stenge av alle inn- og utganger til plassen utenom den hvor det var markert at demonstrasjonen kom fra. Dette førte til to ting, for det første ble det utover kvelden alltid en enorm trengsel inne på selve plassen når hundretusener av folk strømmet inn, og for det andre, så fungerte politisperringene effektivt som lynavledere for aggressiviteten til de største bråkmakerne – mange av dem hadde nok deltatt i og mistet respekten for politiet i løpet av banlieu-opprøret bare måneder tidligere. Lynavledningen startet ofte forsiktig, først med relativt harmløse slagord som police partout, justice nulle part (politi overalt, rettferdighet ingen steder), eller Chirac en prison, Villepin démission (Chirac i fengsel, Villepin gå av), men etter hvert utkrystalliserte deg seg gjerne en liten gruppe med ofte maskerte ungdommer, som både skrek, kastet flasker og større ting på CRS. Det er viktig å påpeke at det var et veldig lite mindretall som oppførte seg aggressivt på denne måten, de aller fleste var fredelige demonstranter. Men mindretallet fikk oppmerksomheten, noen av dem gikk helt opp i ansiktet på de fremste politifolkene og spyttet på dem. De lekte åpenbart med skjebnen, men som det skulle vise seg, flere enn sin egen.
LES OGSÅ: Fagbevegelsen fortsetter protestene i Frankrike hand i hand med Nuit Debout
Storming av Nation
Den til da viktigste demonstrasjonen gikk for seg 18. mars, da det ifølge arrangørene strømmet så mange som 700 000 mennesker inn på Place de la Nation i løpet av kvelden. Alt hadde gått som beskrevet ovenfor, med først fredelige demonstrasjoner, så økende aggressivitet fra en liten gruppe og så videre, men plutselig valgte opprørspolitiet å slå til. Da var det først tåregass og så regelrett storming av plassen – plassen hvor det samme opprørspolitiet hadde blokkert nesten alle inn- og utganger. Trengselen ble til panikk da det var klart at opprørspolitiet ikke nøyde seg med å slå til mot de som kastet flasker eller provoserte på andre måter – men så ut til å ville ha bort alle demonstrantene. Selv var jeg øyenvitne til at en gammel mann snublet i trengselen, og at 3-4 fremadstormende politimenn i stedet for å hjelpe ham opp, omringet han og slo løs med køller på den hjelpeløse mannen. Forhåpentligvis gikk det bra med ham, men en det ikke gikk like bra med var den 39 år gamle fagforeningsaktivisten Cyril Ferez, som avisene i dagene etterpå rapporterte om at hadde falt i koma etter å sannsynligvis ha blitt slått av CRS på La Nation. Han våknet etter tre uker.
LES OGSÅ: Et tapt slag for Hellas – men en ny bevissthet er skapt
Slaget om la République
En annen, og for min egen del enda mer dramatisk kveld, utspilte seg på Place de la République 28. mars. Da hadde ting igjen gått som det pleide tidlig på ettermiddagen, vi gikk fredelig fra Place d’Italie, og da vi kom frem ble vi stående å se de endeløse folkemengdene rulle innover plassen – etter både myndighetene og arrangørenes estimater demonstrerte omtrent tre ganger flere enn 18. mars, opp mot 3 millioner over hele landet med omtrent en tredjedel i Paris. Her var jeg sammen med nylig innflydde Audun som kom direkte fra Hviterussland hvor det også hadde vært store demonstrasjoner, og til Paris for å besøke en felles venninne, og det som så ut til å kunne bli en viktig hendelse i europeisk historie. Vi kjente hverandre ikke egentlig, men var begge nysgjerrig på det som hendte, så da de andre etter hvert tenkte på å reise hjem, stod vi enda midt på Place de la République og så på det merkelige spillet mellom gradvis mer aggressive ungdommer, og et opprørspoliti som mesteparten av tiden stod helt i ro.
Innenriksminister Sarkozy hadde etter sterk kritikk av politiets opptreden på Nation ti dager tidligere, tatt sine forholdsregler denne kvelden, og hadde utstasjonert hele 4000 opprørspoliti rundt République for å holde kontrollen. Strategien gikk ut på å la de mest aggressive vise seg, så markere dem med hvite paintballkuler – før man i en rask aksjon stormet inn på plassen og arresterte de markerte ungdommene – og trakk seg tilbake til sperringene. Noen mer fredelige studenter som mente politiet opptrådde for vilkårlig arrangerte en fredelig sitt-stille aksjon like foran en av sperringene. Så vidt jeg kunne se, ble de fleste av de også enten arrestert eller tvunget til å løpe da politiet arrangerte en av sine mange aksjoner. Slik fortsatte det lenge, og stadig flere ble arrestert. Likevel tiltok motstanden, og plutselig kom øyeblikket jeg etter tidligere erfaringer på Nation visste måtte komme.
LES OGSÅ: Ytre høyre på fremmarsj – hva skjer i Frankrike?
Politivold
Opprørspolitiet ga ingen advarsler, plutselig kom tåregassen, de fremste ble spylt av vannkanoner, mens politiet selv kom løpende fra flere av sperringene inn på selve plassen. Allez-y, allez-y ropte politiet, alt for sent. For de fleste var forvirret og visste ikke hvor de skulle dra. Audun og jeg klatret opp trappetrinnene på den majestetiske statuen som symboliserer nettopp republikken og dens frihet, likhet, brorskap. Og om det ikke ble så mye frihet, så var det i hvert fall likhet – for politiet var vilkårlige, og de slo alle. Inkludert oss. Selv stod jeg høyt oppe på statuen, og ble derfor bare slått med køller på legger og lår. Audun som stod lengre nede var ikke like heldig, og ble slått i både rygg og mage – så han mistet pusten som han sa. Oppskriften for å skape respekt og tillit var det uansett ikke. Slik ble vi jaget fra republikken av republikkens egen fortropp – og sammenligningene med Hviterussland satt løst hos Audun. Tidligere på kvelden hadde vi allerede pratet litt med et journalistteam fra svenske Aftonbladet, og de hadde også fått med seg behandlingen politiet ga oss – og alle andre. Dermed ble det store avisoppslag om Poliser och unga krigar mitt i Paris hvor vi fikk spille hovedrollen, og etter hvert ble saken også solgt til VG som ringte og laget saken Slått av opprørspolitiet basert på hendelsen.[viii]
Mest provoserende var likevel hvordan innenriksminister og øverste ansvarlig for politiets opptreden, Nicolas Sarkozy, han som nettopp hadde dolket sin statsminister i ryggen ved å si at regjeringen måtte bevege seg i konflikten, dukket opp uanmeldt på plassen i ni-tiden på kvelden for å gratulere politiet med godt og effektivt politiarbeid. Kollektiv avstraffelse av i all hovedsak fredelige demonstranter som han visstnok hadde sendt sin støtte til via sms,[ix] var altså godt nok politiarbeid til at ministeren selv ville møtte opp for å gratulere.
LES OGSÅ: Vil innskrenke streikeretten og gi lavtlønte mindre betalt: Fikk Fritt Ords honnørpris
Kampen vinnes
To dager senere 30. mars gikk imidlertid loven om CPE, passende titulert som Loven om utjevning av muligheter[x] endelig gjennom det rådet som vurderer om den er i tråd med konstitusjon og eksisterende lover[xi], og dagen etterpå, 1. april, erklærte president Chirac at han ville underskrive loven, men at han og regjeringen hadde lyttet til demonstrasjonene, og derfor ville invitere partene i arbeidslivet med på forhandlinger om å endre de mest kontroversielle punktene. Dette viste at seieren var innen rekkevidde, og 4. april, dagen før samtalene skulle starte, organiserte man den til da største demonstrasjonen av alle hvor estimatene igjen gikk over 3 millioner deltakere. På møtet 5. april gikk endelig også den mektige arbeidsgiverorganisasjonen MEDEF inn for å trekke loven for å reetablere ro og orden.
Da det ble annonsert enda en nasjonal demonstrasjonsdag for 11 april, valgte de Villepin – som allerede var ydmyket da Chirac ikke ville underskrive loven i sin nåværende form, å trekke hele forslaget – og den 10. april 2006 var kampen mot den nye arbeidskontrakten hvor en kunne ansette og si opp unge på dagen – historie. De franske ungdommene – vi – hadde vunnet. De Villepin selv var så svekket at han unnlot å stille til presidentvalget året etterpå, og forsvant mer eller mindre ut av politikken, bortsett fra et lite forsøk på comeback i 2012 da han ikke klarte å samle de nødvendige underskrifter for å stille som kandidat. Mens Sarkozy, klok av skade, til tross for et nyliberalt program gjorde lite for å endre på den franske arbeidslovgivningen i sine fem år som president.
LES OGSÅ: Europa sett med arbeidsfolks øyne
Nye ansikter, men samme kamper
Historien gjentar seg skrev Marx, først som tragedie og så som farse. Og det er litt av en tragedie det som har utspilt seg i Frankrike siste året der nøkkelallierte fra 2006 i det franske Arbeiderpartiet (PS) plutselig er på andre siden av bordet og nå selv forsøker å få gjennom en del av de endringene de den gang forsøkte å hindre. President Hollande ble til og med valgt på et program som ville bryte med sentrale dogmer i den nyliberale kapitalismen. Men etter noen år med dårlige resultater og verre meningsmålinger, lot han høyresiden i partiet overta makten, utnevnte Manuel Valls til statsminister og hans allierte Emmanuel Macron til næringsminister, og vendte politikken bort fra sine lovnader. Denne regjeringen har igjen forsøkt å endre den franske arbeidslovgivningen, og enda en gang ble man tvunget til å ta i bruk unntaksartikkel 49.3 for å komme gjennom parlamentet. Resultatet ble på ny motstand, og bevegelsen Nuit debout, mens sosialistpartiet selv er blitt så upopulære at Hollande ikke tør å søke gjenvalg og Macron så seg nødt til å stifte et eget parti før presidentvalget, som blir arrangert 23. april og 7. mai.
Om tragedien er komplett for det franske arbeiderpartiet – som nå ligger nede på femteplass på meningsmålingene uten sjanse til å beholde hverken presidentembete eller parlamentsflertall – så er det kanskje farsen som venter oss når Macron sannsynligvis vinner valget 7. mai. Macron er et nytt navn, og valgfronten En Marche (fremover) er også ny. Men Macron selv er en klassisk representant for den politiske eliten i Frankrike, med sine tette bånd til finansverdenen og bakgrunn fra eliteskolen ENA[xii], og politikken er like gammel, det er den samme vi protesterte mot i 2006, og som franske ungdommer og aktivister igjen har protestert mot gjennom hele 2016. Likevel ligger han an til å vinne, ettersom resten av venstresiden er så notorisk splittet, og det franske systemet ikke opererer med sperregrenser eller andre utjevnende mekanismer på øverste nivå. Av nettopp denne grunn har venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchon gjort det til sin viktigste enkeltsak å utnevne en grunnlovgivende forsamling om han blir valgt – for å skape en ny grunnlov for en sjette republikk hvor vanlige folk i større grad kan få representasjon for sine stemmer – og ikke alltid tvinges til å velge mellom et høyre og et venstre som søker seg stadig nærmere hverandres løsninger. Slik kan man håpe at den enorme entusiasmen og mobiliseringsviljen vi så i kampen mot CPE, og igjen mot Valls’ reformer i fjor, etter hvert også vil kunne få et parlamentarisk uttrykk. Enn så lenge, er franske ungdommer og andre kjempende fremdeles tvunget til å reise til Place de la République om de vil endre republikkens institusjoner: Ansiktene endres, men kampen fortsetter.
[i] Bokstavelig Førstegangsansettelseskontrakt.
[ii] Fra 21.4 til 24.6 ifølge OECD https://data.oecd.org/fr/unemp/taux-de-chomage-des-jeunes.htm
[iii] Med mindre det kommer et mistillitsforslag til hele regjeringen innen 24 timer.
[iv] École des hautes études en sciences sociales, hvor blant annet Pierre Bourdieu virket.
[v] Fransk fagbevegelse har en organiseringsgrad mellom 8% (OECD, 2013) eller 11% litt avhengig av hvordan man regner. Norge ligger til sammenligning på 52%.
[vi] Tall fra demonstrasjoner som dette er notorisk ustabile, da arrangørene gjerne vil overdrive tallet på demonstrerende, mens myndighetene ofte vil dysse det ned. Tallet 3 millioner er CGT sitt anslag fra den siste demonstrasjonen 4. april 2006, og gjelder hele landet, myndigheten mente at 1 million hadde demonstrert denne dagen.
[vii] Dette er en liten forenkling av hendelsesforløp og hva som ble sagt, Sarkozy sa ved et tilfelle «Fra i morgen skal vi rense denne byen med 4000 innbyggere med en Karcher» som er et merke som produserer høytrykkspylere (Dès demain, on va nettoyer au Karcher la cité des 4000) og ved et annet brukte han ord som avskum og pøbel om ungdommene (Racaille, voyou).
[viii] Se VG onsdag 29. Mars 2006, side 4
[ix] Om man skal tro studentleder Bruno Julliard http://www.lemonde.fr/politique/article/2008/12/11/bruno-julliard-affirme-que-nicolas-sarkozy-le-soutenait-lors-des-manifestations-anti-cpe_1129514_823448.html
[x] Loi pour l’égalité des chances
[xi] Interessant nok, er det sannsynlig at den ikke ville være i tråd med dette, da en lignende kontrakt Contrat Nouvelle Embauce, falt i retten året etter og dermed ble avviklet.
[xii] École nationale d’administration hvor en meget betydelig andel av franske toppolitikere har sin bakgrunn.
En forkortet versjon av dette innlegget ble også trykket i Bergens Tidende lørdag 6. mai 2017.