Idretten styres av noen av verdens mest korrupte og uredelige organisasjoner. 4000 mennesker anslås og måtte dø for å bygge VM-stadioner i Qatar. Hvor er er de norske reaksjonene?
Jan Ove Tangen skriver i en kronikk 11. april om det han kaller «sviket mot Therese Johaug», og tar for seg rollene til Skiforbundet, antidoperne, politikere, pressen og forskerne. Avslutningsvis skriver Tangen at «vi må rydde opp nå». Det siste kan jeg være enig – men hva må det ryddes opp i?
Et system er aldri bedre enn det svakeste ledd heter det. Og det svakeste leddet innen idretten er utvilsomt idrettsorganisasjonens higen etter penger og makt. Idretten styres av det som viser seg å være blant verdens mest korrupte og uredelige organisasjoner om vi legger til grunn ulike medieomtaler. Og det flyter enormt med penger, penger som også drypper på utøverne – men i betydelig mindre mengder. I flere tiår har idrettsorganisasjonene kunnet drive som de har villet, med kameraderi, korrupsjon, skattefritak og andre særfordeler. Bare under OL i Sotsji i 2014, anslås det at mellom 110 og 160 milliarder kroner (av en totalsum på 310 milliarder kroner som lekene kostet) ble knyttet til korrupsjon. Det sier litt om (u)kulturen.
I tillegg brukes det offentlige midler i stort mon til fordel for idretten generelt, og toppidretten. Det betyr at de enkelte stater er direkte ansvarlige for å medvirke til idrettens uredelige disposisjoner. For i andre enden av det offentlige og frivillige som bidrar med henholdsvis penger og innsats, ser vi doping, kampfiksing, svartebørs, gambling, skatteplanlegging, og andre bonusordninger innen idretten. Tiltak som har vært viktige virkemidler for økt «suksess» og dermed økt pengeflyt.
Blant annet Patrick Hickey, medlem av IOCs eksekutivkomité, ble arrestert i Rio i 2016 – tiltalt for svartebørssalg av OL-billetter. Så «eksklusive» er IOC-gjengen?
Så ille er ukulturen blitt at selv norske idrettsledere ikke tør å vise reiseregningene sine for offentligheten.
Det er trist å registrere at norske idrettstopper bruker sin stemme og stemmerett i internasjonale idrettsorganisasjoner for å opprettholde nettopp dette systemet – og uten krav til en skikkelig opprydding i de internasjonale idrettsorganisasjonene.
I den senere tiden har kritikken, og mediene omtale derimot vært av en slik negativ art at nå skal fasaden pyntes på. Når en så kjent person som Therese Johaug kommer i søkelyset er ikke fokuset lengre på idrettens råttenskap, men på en utøver langt nede i idrettens hierarki.
Therese Johaug var uheldig i loddtrekningen?
Therese Johaug «har vært uheldig i loddtrekningen». Når toppidrettens anseelse er truet nasjonalt og internasjonalt, må noen ofres fra tid til annen. Heldigvis for IOC, FIFA, og alle underliggende organisasjoner – er Therese Johaug-saken ganske opplagt – i den forstand at den er godt dokumentert. Det kan ikke være særlig tvil om at både idrettslegen Fredrik S. Bendiksen og Therese Johaug har opptrådt klanderverdig i henhold til det regelverket som på en eller annen måte er blitt satt som norm. Da kan ikke «tvilen komme tiltalte til gode».
Mens Therese Johaug kjemper sin kamp kan idrettsorganisasjonene leve videre ganske uforstyrret — med alle sine privilegier. Hvem bryr seg om en lege som feilet i sine vurderinger vedrørende behandling av Therese Johaug? Og det til tross for vedkommende angivelig å ha kommet medisinfaglige råd i en stresset situasjon (helt uforsvarlig av en lege), og med påfølgende innrømmelser og beklagelser.
På alle sider av bordet?
Det oppleves som uetisk og uforsvarlig at idretten selv skal sitte «på alle sider av bordet» i saker knyttet til idrettslige disiplinærforføyninger. Dette systemet er det nok ikke enkelt å endre på, når pengene flyter – og idrettstoppene sitter med all makt. Jeg ser det som en illusjon å kunne snakke om rettssikkerhet, rettsfølelse og rettsforståelse innen idrettens nåværende system. Idrettsorganisasjonene har rett og slett ingen kultur for etikk, redelighet, lov og rett.
En «rettergang», som fremstår som at idretten som kollegium er både aktorat, sakkyndig, saksbehandler, forsvarer og dommer i samme sak – eksempelvis dopingsaker – kan aldri skape tillit.
I mange år har det pågått en kamp for at idrettsorganisasjonene måtte rydde opp i uredelighetene, blant annet i spørsmål om doping – og hvor idrettstoppene lenge har strittet imot. Først når antall dopingavsløringer og omfang ble vanskelig å skjule, og kritikken for passivitet ble for stor, begynte idretten å ta dopingproblematikken på alvor. Til det trengte den et sett med regler. I ettertid kan det virke som at idrettsorganisasjonene fikk en form for «panikk» når reglene for doping ble utformet.
Det er mulig at reglene er for snevre i forhold til tilfellet Therese Johaug? Det har ikke jeg noen forutsetninger for å bedømme. Men i tilfelle reglene er for snevre – er det grunnlag for å spørre om reglene ble utformet i en slags «panikk-situasjon». I tilfelle kan det være grunnlag for revidering.
Uavhengig av dette; idretten ville tjent med at disiplinærsaker ble pådømt av en domstol/ domstols-utvalg som er underlagt demokratisk styring og kontroll. Et system det er mulig å ha tillit til.
Statsoverhoder lar seg rive med
Idrettens kvinner og menn er smarte — det er jo bare å la kongelige, adelige, og de rikeste i samfunnet få VIP-plasser på idrettsarrangementene. Og med mediene på slep., da kan «alle» lukke øynene for de disposisjonene som skjer i idrettens organisasjoner. Alle verdens statsoverhoder kan ikke ha unngått å få med seg de mange uredelighetene som avdekkes innenfor idrettsorganisasjoner, apparatene og virksomhetene rundt dem.
Mens idretts- og samfunnstoppene bivåner og hyller arrangementene fra VIP-tribunene er arbeidstakere og andre frivillige henvist til dugnader og «rulle ut røde løpere» for toppene — for gjøre arrangementene fullkomne. Og de frivillige viser seg å være strålende fornøyd bare toppene gjaller i høyttaleranleggene at dette var «the best games ever» ved arrangementets slutt. Lukker de øynene idrettens mange baksider?
Det norske hus
Erfaringen fra 1994, er at det i praksis er Oslo som arrangerer OL i Norge, slik som i 1952. «Aker Brygge» ble arenaen. Problemet for Gerhard Heiberg og Lillehammer Olympiske Organisasjonskomité ble at det ikke var mulig å flytte fasilitetene i Gudbrandsdalen inn til Oslo. Wolfgang Müller, som lanserte Lillehammer OL-kandidatur, ble parkert på sidelinjen.
Tromsø forsøkte seg på å søke OL i 2018. Det ble møtt med kraftig motstand – nettopp fra Oslo-regionen. OL-arrangement er liksom en Oslo-greie? Oslo tok dermed regien, og ville selv arrangere OL i 2022. Iveren ble stor at selv Oslo kommune ville satse 2,5 milliarder kroner på et slikt arrangement.
Og Oslo er ikke akkurat kjent for å holde sine budsjetter. Under utbyggingen av nye Holmenkollen sprakk budsjettet med «bare» 4400 prosent. Prisen ble først anslått til rundt 40 millioner kroner, men endte opp på hele 1,8 milliarder kroner. I Tromsø ble det «ikke lønnsomt nok», i Oslo kan det virke som om det er andre regler som gjelder.
For å hjelpe Oslo med å få OL i 2022, bladde idrettsforbundet opp hele 12 millioner kroner på det som ble kalt «det norske hus» under OL i Sotsji i 2014. Gerhard Heiberg kalt dette «at man trengte noe spise», og evnet ikke se at dette egentlig handlet om smøring av IOC-medlemmer.
Ikke nok med det, Gerhard Heiberg har også valgt også reklamere for sitt eget selskap i forbindelse med OL. Hans navn, bilde og IOC-meritter aktivt brukes i markedsføringen av selskapet Nordic China Advisory AS. Heibergs kommentar er at «attraksjonen er det som henger igjen etter at jeg hjalp kineserne i forbindelse med å få OL og gjennomføre OL (Bejing 2008)».
Arbeidskriminalitet og menneskerettigheter
Menneskerettigheter betyr ingenting når idrettens kvinner og menn skal tjene penger, ei heller arbeidslivskriminalitet. Selv majoriteten av arbeidstakere svikter sin egen klasse. Det er eksempelvis trist at idrettsarrangement legges til land som bryter menneskerettighetene og utøver arbeidslivskriminalitet.
Om mennesker blir vilkårlig arrestert, slått og torturert i arrangørland, eller folk fordrives fra sine eiendommer til fordel for idrettsanlegg, ser ikke ut å bety noe som helst. Ei heller arbeidstakere som blir utsatt for sosial dumping, eller blir lurt av bakmenn til å stille opp som gjestearbeidere (ofte i slavelignende forhold).
Hvor lenge kan det norske og internasjonale samfunnet akseptere at det foregår arbeidslivskriminalitet, arbeidsmiljøkriminalitet (slavearbeid) og uverdige bo-, lønns- og arbeidsforhold ovenfor dem som bygger idrettsanleggene? Det anslås at rundt 4 000 arbeidstakere vil bukke under på grunn av dårlige arbeidsforhold under bygging av fotballstadioner til VM i fotball i 2022 i Qatar. 4 000 arbeidstakere (menneskeliv) ofres for andre skal få en 14 dagers fotballfest. Hvorfor snakker vi ikke om «sviket», rettssikkerhet, rettsfølelse og rettsforståelse i denne type saker? Kan det være fordi jubelrus, og en idrettsmedalje eller to til anses som mer verdifullt?
Arbeidstakere må ta kampen, og se verdien i egen stand! Uten arbeidere, uten tilskuere, uten fjernsynsseere – eller kjøpere av reklamemateriell, må statsoverhodene, adelen og de rike ordne opp for disse idrettsfestene. Det er all grunn til å rose Arbeidsmandsforbundet som går inn for full boikott av fotball VM i Qatar i 2022. Det handler om å se arbeidstakeren.
Det kan være at Therese Johaug utsettes for et «svik» i sin dopingsak, men store deler av menneskeheten har sveket ovenfor det som bør være idrettens fremste idealer og mål – en ren, rettferdig folkefest hvor menneskeverd, arbeidstakerrettigheter og menneskerettigheter er ivaretatt. «Vi trenger åpenbart å rydde opp – nå».