Illustrasjonsbilde fra tidligere krigshandlinger i Syria. Foto: Jordi Bernabeu Farrús

USAs krigshandlinger mot Syria er dårlig nytt for verdensfreden, men møtes med uforbeholden lydighet fra norsk side. Et nytt høydepunkt i krigens grusomheter er nådd og faren for krig mellom verdens største atommakter har aldri vært større.

Natt til 07. april norsk tid utførte USA et direkte militært angrep mot Syria. Denne gangen ikke mot IS eller Al-qaeda slik de har gjort jevnlig siden 2014, men direkte mot en flyplass kontrollert av Syrias regjering. Den offisielle begrunnelsen var et gassangrep i den opprørskontrollerte Idlib-provinsen tidligere i uka, som både USA, Storbritannia, Tyrkia og Frankrike beskylder Syrias regjering for å ha stått bak. Gassangrepet hadde angivelig fått Trump til å «endre syn» på Assad.

Dette gjør at Syriakrigen nå er i sin farligste fase hittil. For første gang har USA med viten og vilje utført direkte militære angrep på Russlands nærmeste allierte i Midtøsten. Trumps angivelige plan om å bedre forholdet til Russland ser ut til enten å være glemt, eller aldri ha vært mer enn en propagandamanøver. En politisk løsning på krigen ser med ett ut til å ha blitt veldig mye fjernere. Trumps aggresjonspolitikk er svært dårlig nytt både for syrere og verden for øvrig.

LES OGSÅ: USA til angrep mot syrisk flybase: Vil fjerne Assad

Hvem sto bak gassangrepet?
Et vesentlig spørsmål er hvem som sto bak gassangrepet i Idlib-provinsen. På tross av at ingenting annet er bekreftet enn at ofrene har dødd av giftgass, var vestlige ledere raskt ute med å anklage Syrias regjering for å ha stått bak. De hevder at bomber med giftgass ble sluppet fra luften og ned på de sivile områdene.

Mot denne versjonen står Russlands og Syrias forklaring, som går ut på at syriske fly bombet en bygning hvor opprørerne hadde lagret giftgass. Dersom dette stemmer, er altså beskyldningene mot Syria grunnløse, og Trumps aggresjon mot landet åpenbart bestemt med vidt andre hensikter enn å «svare» på Assads grusomheter.

Det er svært vanskelig for oss i Norge å konkludere med noe som helst uten at noen troverdige bevis er offentliggjort. Sjefen fra Forsvarets ABC-skole, Forsvarets kompetansesenter for vern mot masseødeleggelsesvåpen, Per Inge Ohrstrand, hevder det er umulig å si noe sikkert før OCPW, Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, får tilgang til området. Alle bastante beskyldninger per i dag er rene spekulasjoner, framfor annet. Husk det.

Spekulasjonene peker i alle retninger. Orlogskaptein, Thomas Slensvik, ved Forsvarets Høgskole, mener angrepet potensielt kan være en syrisk hevnaksjon på de siste ukenes offensiv fra opprørernes side. Det er selvsagt ikke utenkelig. Vi veit tross alt at syriske regjeringsstyrker ved to anledninger tidligere har brukt giftgass i kamper. På tross av at disse våpnene i henhold til resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd skal være destruert eller fraktet ut av landet, er det i en krigssituasjon som dette vanskelig å avklare om dette gjelder hvert eneste våpen regjeringen har hatt kontroll over.

Like fullt tyder mye på at det er svært usannsynlig at Syrias regjering står bak dette. For det første tyder det aller meste på at regjeringen nærmer seg en seier over opprøret. Opprørerne har knapt substansiell kontroll i andre provinser enn nettopp i Idlib. Offensiver både fra regjeringen, de kurdiske SDF-styrkene og tiltakende bombekampanjer fra russisk og amerikansk hold, har gjort at også IS er på vikende front. Det aller meste tyder på at tiden spiller på lag med Assad. I en slik situasjon finnes det få militære argumenter for å bruke masseødeleggelsesvåpen, uansett hvor brutalt regimet måtte være.

Videre hadde Trump-administrasjonen også foretatt en helomvending i USAs holdning til Syrias regjering. Obama slo tidlig i opprørets første fase allerede i 2011 fast at «Assad må gå». Enhver realistisk forhandling ble dermed utelukket kontant. Denne linja ble opphevet først i slutten av mars i år, da USAs FN-ambassadør, Nikki Haley, uttalte at å styrte Assad «ikke lenger var en prioritet for USA». Dette fikk Norge et par dager senere til å slå fast Assadregimet som Syrias legitime regjering, for så et par dager senere å forlenge Norges militære involvering i krigen, uten Syrias godkjennelse.

I dette lå det altså en mulig åpning for Assad for å få sitt prosjekt anerkjent av verdens sterkeste stormakt. Trusselen fra en direkte amerikansk intervensjon mot seg selv kunne se ut til å ha blitt enda litt mindre sannsynlig. Da er det svært besynderlig dersom Assad en knapp uke senere beordrer bruk av kjemiske våpen man vet vil skape en unison internasjonal fordømmelse. En slik beslutning ville ikke, foruten å være ondsinnet, ha vært vågal eller dum. Den ville være direkte suicidal.

Dette betyr selvsagt ikke at det er fullstendig umulig. Uenigheter og kluss i kommandolinjene kan for eksempel ha forekommet. Det er også mulig at mennesker i Syrias luftvåpen utførte dette med hensikt å med overlegg ødelegge fredsprosessen. Det kan heller ikke utelukkes at det faktisk er snakk om en reell feilkalkulasjon fra regjeringens side, og at man antok det ikke lenger var sannsynlig med straffetiltak utenfra. Man kan ikke si noe for sikkert enda.

Det er derfor svært underlig at Syrias motstandere er så raske med å konkluderende. Hvorfor gjør de dette, dersom det ikke finnes klarhet i det som faktisk skjedde? Det er fristende å trekke linjer til løgnene som ble brukt for å rettferdiggjøre USAs kriger mot Libya og Irak. En viktig tommelfingerregel er å alltid være skeptisk når statsledere som tar til orde for krig begynner å komme med påstander uten tilstrekkelig bevisføring.

LES OGSÅ: “America first” — Trump invaderer Syria

Reaksjoner blant allierte
USA, som verdens sterkeste supermakt, kan stort sett ta seg til mye uten at det får nevneverdige konsekvenser. Bush’ krig mot Irak i 2003, basert på åpenbare løgner som fikenblad for å dekke over landets ønske om kontroll over Iraks olje, fikk svært få konsekvenser. Dette på tross av at krigen var et åpenbart brudd på FN-pakten, og stadig økende dødstall, ekstremisme og terroranslag.

Det er få grunner til å tro de diplomatiske konsekvensene fra USAs allierte skal bli noe mer omfattende denne gangen. Norges utenriksminister, Børge Brende, uttalte at Trumps aggresjon var «forståelig fra norsk side». Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, vår mest sannsynlige kommende statsminister, kunne stadfeste, uten noen bevis, at Syrias regjering var ansvarlig for angrepet, og at det derfor var «på sin plass» med «kraftige reaksjoner». Bruk av eufemismer for å skjønnmale og tilsløre krig og aggresjon har lenge vært en yndet øvelse for toppolitikere. Vi kan merke oss hvor kritiske norske politikere har vært til Trumps politikk på alle andre områder, og hvor tilsvarende ukritiske de blir når han utfører den mest hodeløse og voldelige opptrappingen av USAs politikk i Midtøsten på mange år. Savner norske politikere Bush-æraens USA?

Reaksjonene fra andre allierte var likelydende. Både Israel, Storbritannia, Frankrike, Australia, EU-presidenten og Tyrkia stiller seg bak USAs utenomrettslige aggresjon. Blant regjeringer i vesten, ser det kun ut til å være Sverige som har vettet i behold, og slår fast det åpenbare: at angrepet mangler folkerettslig dekning, og at det allerede er «for mye våpenmakt i Syria». Dette i skarp kontrast til den uforbeholdne lydigheten fra Norges ledelse. Vi kan lure på hvorfor.

LES OGSÅ: Europa er ikke uskyldig

Russlands respons
Forutsigbart nok har Russland protestert mot Trumps angrep. I tillegg til å slå fast at bombingen er et brudd på internasjonal lov, har russerne lovet å forsterke Syrias luftvern, for bedre å gjøre dem i stand til å forsvare seg mot slike angrep i framtida. Trumps angrep har altså intensivert Russlands støtte til Assad-regimet ytterligere. Fredsforsker og direktør, Kristian Berg Harpviken ved PRIO, hevder dette kan bidra til å øke faren for krig mellom Russland og USA. Dette burde selvsagt ha skapt bekymring hos oss som NATO-medlem med grense til Russland, men lite peker foreløpig dit hen. Her skal USA støttes i ett og alt.

Et konkret uttrykk for økende krigsfare over Syria, er Putins beslutning om å si opp luftsamarbeidet mellom USA og Russland over det krigsherjede landet. Aftenpostens Moskva-korrespondent slår fast at dette «kan øke faren for utilsiktede hendelser i luftrommet over Syria hvor både russiske og amerikanske jagerfly opererer». Når det er snakk om verdens to største atommakter i en konflikt begge parter har satt enorm prestisje i, kan «utilsiktede hendelser» få enorme konsekvenser. Russland sier USAs angrep var en «hårsbredd» fra å initiere direkte militært sammenstøt.

Kilder fra Syrias regjering har dessuten rapportert om offensiver fra IS mot Homs som følge av Trumps kryssermissiler.

Veien videre
Det er fortsatt mulig å bremse eskaleringen av krigen i Syria. Det er ikke gitt at Trumps angrep nødvendigvis er nødt å innebære en videre amerikansk fullskalainvasjon av Syria. Det vil i så fall innebære en enorm politisk omkostning, spesielt på hjemmebane. Som kjent gikk Trump til valg på en ikke-intervensjonistisk plattform, og nyere undersøkelser viser at amerikanere flest er mye mer skeptiske og redde for krig enn tidligere. Et utenrikspolitisk krigseventyr i tråd med amerikansk nykonservativ korstogstankegang kan bli svært dyrt, både økonomisk og politisk.

Vi må dog ikke glemme at dette ikke vil være første gang en amerikansk president gjør helomvending i utenrikspolitikken. Både Richard Nixon, Jimmy Carter, Bush og Obama, gikk til valg på plattformer som tilsa mindre krig og intervensjonisme i utenrikspolitikken. Alle sammen står i dag helt i toppen hva amerikansk krigsaktivisme angår. Dersom Trump viser seg å ytterligere trappe opp krigen i Syria, vil han føye seg inn i en stolt tradisjon blant amerikanske presidenter som villeder velgerne sine.

Vi veit foreløpig ikke hvem som sto bak gassangrepet. Det er godt mulig dette er regjeringen, og det er godt mulig det var et uhell, slik russerne hevder. Det veit ingen av oss enda. Det vi derimot veit, er at verdens sterkeste supermakt har trukket sine egne konklusjoner, og har brukt disse som påskudd til å angripe et mer eller mindre forsvarsløst land, uten verken å konsultere FN eller USAs kongress. Dette er uansett hvordan vi vrir og vender på det, et regelrett brudd på FN-pakten, og dermed soleklar aggresjon mot et selvstendig land.

Dette er et nytt høydepunkt for grusomhetene i Syria. Nå virker en politisk løsning lenger unna enn noensinne, og faren for krig mellom stormaktene virker tilsvarende mer sannsynlig. Det er på tide å ta til motmæle. Både grasrot, profesjonelle kommentatorer, politikere, journalister, aktivister og helt vanlige folk, bør protestere hvor enn de kan. Nok er nok. Denne krigspolitikken kommer ikke til å stanse av seg selv. Enten blir den stanset av at verden nok en gang står på terskelen til atomkrig, jamfør dommedagsklokkas innstilling til to og et halvt minutt før midnatt tidligere i år, ellers vil det ta slutt på grunn av politiske motkrefter.  Slike motkrefter krever at folk organiserer seg og hever stemmene sine. Jeg vil oppfordre alle som nå er forarget eller redde som følge av de siste dagenes utvikling å gjøre dette. På et tidspunkt holder det ikke lenger. For å sitere Rudolf Nilsen: «Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt».

Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

12 svar på “Amerikanske raketter regner over Syria – hva nå?”

  1. God artikkel.

    Handler det ikke om at Syria er et geopolitisk strategisk mål for i hovedsak to maktsentre; liberalismen og kommunismen? (Selvsagt meget grovt formulert).

    Blir rart når det ytterste høyre i USA nå tar avstand fra Trump. Er de kun isolasjonister? Hvis ja, hva er denne fascinasjonen og støtten? til Putin?

    1. Du bringer ikke til torgs annet enn synsinger og spekulasjoner og bruker en artikkel i New York Times som dokumentasjon. Herregud, hvor banalt!
      Selv utelukker jeg ikke at Assad kan være ansvarlig, men jeg avventer dokumentasjon. Det er litt for mye gjennom dette angrepet som peker jihadistene og krigshissernes vei.

      Erling Grape

      1. Denne er fra New York times forteller hvorfor Assad regimet er truende til å bruke sennepsgass og klorgass. siden de har sluppet unna med bla giftgass tidligere og utallig bruk av tønnebomber. Og er langt bedre enn røret som du bruker å hente fra Pål steigans side.

        1. Når har regimet bukt giftgass tidligere? Opprørere har blitt avslørt å ha brukt gass flere ganger. Assad ga opp sine kjemiske våpen i 2011 og bl.a Norge var med på å frakte dem ut.

          Og hva er egentlig forskjellen på tønnebomber og andre bomber?

          1. Ja selvsagt når? og hvem har noe å tjene på det? og drepte de ikke sine egne for å legge skylden på Assad regimet? falsflag operasjon? Ofte med linker til steigan.no og annet konspiratoriskt sludder fra folk som ser ut til å like Assad regimet svært godt.

          2. Om det er noen som IKKE tjener på å bruke gass er det Assad.. Han er på offensiven og til og med USA var ute og ymtet om de kunne leve med Assad om det Syriske folk ville ha ham. Blir heller ikke riktig å snakke om å drepe sine egne i en borgerkrig med mange forskjellige folkegrupper og med veldig mange jihadister fra hele verden. Assad er allawit som er en minoritet, men han har vært garantisten for ett sekulært Syria hvor alle folkgrupper var beskyttet. Kristne, shia, sunni, allawitter, kurdere med flere . IS og andre sunni-grupper står for det stikk motsatte.

          3. «Om det er noen som IKKE tjener på å bruke gass er det Assad» Hvor mange ganger har jeg ikke lest denne setningen fra dere? Hundrevis sannsynligvis siden 2013. Med denne setningen tror dere at dere kan trumfe hva bla FN rapporter har slått fast tidligere. Rapporter som har slått fast at kun regimet og IS har brukt giftgass tidligere. Om man først skal bruke hvem har noe å tjene på ditt og datt kan man fort ende opp med å bli opptatt av tåpelige konspirasjonsteorier.

          4. Kom gjerne med en link til hvor FN har slått fast noe som helst. De har knapt vært i Syria de siste åra. Assad ga opp sine kjemiske våpen og han vet det ikke er pop i «verdens-sammfunnet» å bruke dem. Al Qaida og IS har derimot kjemiske våpen og har brukt dem både i Syria og Irak

          5. Utrolig vanskelig å stole på noenting som kommer ut av Syria, men prøvde å følge tilbake til Reuters saken Dagbladet siterer fra. Og der påstår Reuters de har sett en hemmelig rapport fra FN/OPWC. Ikke veldig troverdig.. Skal ikke påstå at Assad eller andre i regimet hans aldri har brukt kjemiske våpen, men det er andre som har vist vilje til å bruke dem. IS og Al Qaida/Nusra-fronten som har ingen hemninger og vil gjerne ha USA til å fjerne Assad for dem.

            En ting jeg lurer på fra de som vil fjerne Assad er hva de tror vil skje da? Vil det mirakuløst dukke opp demokratiforkjempere som vil bedre situasjonen? Er ingenting lært fra tidligere erfaringer?

  2. Min mening er at president D Trump ble presset til å gjøre noe og til å svare med våpen.
    Presset av politikere i eget parti i USA og presset på grunn av bilder og påstander i pressen og i media.
    Det er slik det fungerer. Og slik fungerer presse og media helt uten noe ansvar for det som kan skje. Noe kan gå helt feil slik at det kan bli bruk av atomvåpen og atomkrig.
    Det er en farlig situasjon når kaos-media og kaos-presse bestemmer så mye som nå.
    Det blir fort øsing på grunn av bilder eller filmer, og så kommer det krav om handling og om våpenbruk straks og uten andre vurderinger enn at noe må skje.
    Klart det er farlig.
    Hvor mye giftgass som ennå finnes i Syria er det vanskelig å gjette. Og det er vanskelig å vite hvem som har hva. Ellers er det vanskelig å vite hva regjeringen i Syria tenker. Ut fra normale vurderinger burde regjeringen i Syria vite og forstå at de ikke kunne bruke giftgass.

Kommentarer er stengt.