En dypt splittet opposisjon gjør at Trumps lave popularitet ikke er problematisk for ham. Uten samling kan han herske videre.

Hvorfor lar vi oss begeistre av Trumps lave oppslutning, når lignende tall ville fått norske partiledere til å bestille champagne og bløtkake?

Om du en morgen ble fortalt at MDG hadde en oppslutning på litt over 40 prosent, hva hadde du da tenkt om de nærmeste årene for norsk politikk? I vårt politiske landskap er det lett å se hvordan en slik oppslutning vil gi en dominant posisjon på Stortinget og nærmest selvfølgelig innebære regjeringsmakt, til tross for at det ikke utgjør en ren majoritet.

Når jeg bringer det opp er det for å gi oss perspektiv på et annet politisk system, hvor en tilsvarende oppslutning i disse dager blir tolket som den sikre oppskrift på politisk knefall. Jeg snakker selvfølgelig om president Trump, som har bragt Norges viktigste allierte inn i ukjent farvann, og som altså har en oppslutning omkring 40 prosent kort tid etter innsettelsen. I det amerikanske topartisystemet fremstår dette katastrofalt, siden et slikt system normalt bare vil regne en ren majoritet som seier, og under andre omstendigheter kunne det vært en riktig analyse.

LES OGSÅ: Den amerikanske valgkampen er et skinndemokrati verdig

Interne stridigheter
Det er mye man kan peke på som uvanlig med dagens situasjon, men det mest interessante kan være å se på dynamikken internt hos de to partiene. Før valgdagen ble det spekulert i fremtiden til det republikanske partiet, som så ut til å falle fra hverandre, og et nederlag mot Clinton ville kanskje gi det banesår – ikke så ulikt dets forgjenger: The Whig Party. Samtidig ble det diskutert ivrig blant de progressive om å danne et nytt parti på venstresiden, inspirert av kampanjen til senatoren Bernie Sanders; blant annet fremsnakket av Bill Clintons tidligere arbeidsminister, prof. Robert Reich.    

Den viktige observasjonen i dette er at begge partiene sliter med interne konflikter, og tar vi hensyn til dette bør kanskje situasjonen i amerikansk politikk vurderes ut ifra en annen dynamikk enn topartisystemet normalt skaper. For i så fall er vi bedre tjent med å se situasjonen i lys av erfaringer fra europeiske flerpartisystemer; ikke fordi det amerikanske systemet ser ut til å utvikle seg i den retning, men fordi dette gir en bedre forståelse for en kompleks og fragmentert politisk virkelighet. Men hva betyr dette for Trumps oppslutning?

Selv om det selvfølgelig er lang historie for samarbeid mellom de politiske partiene i USA, er det i dag ingen underdrivelse å si at forholdet er bittert. Det bidrar til at politikken fremstilles i sort-hvitt, og oppslutningen til Trump sees i lys av denne dikotomien. I det amerikanske systemet, og kanskje også med den amerikanske vinner-mentaliteten i bakhodet, vil det være vanskelig å se en oppslutning godt under 50% som en politisk styrke; langt mindre en seier. Men om denne tilnærmingen er feil, slik jeg foreslår, vil det katastrofale være å undervurdere hvor betydelig en oppslutning på rundt 40% faktisk er.

LES OGSÅ: Trump gjør Goldman Sachs-veteran til finansminister

Partienes handlingslammelse
Slik man kan gjenkjenne det fra flerpartisystemer, vil en slik oppslutning trolig innebære at man utgjør den største politiske blokken. Selv om majoriteten ikke er med ham, er enigheten blant de som misliker Trump mildt sagt tvilsom. Disse består sannsynligvis av moderate republikanere, tradisjonelle og progressive demokrater, samt ulike fraksjoner som står utenfor de to store partiene. Samtidig fremstår Trumps kjernevelgere fortsatt som overraskende lojale, godt hjulpet av en dyp mistillit til medias kontinuerlige rapporter og ikke minst Trumps særegne karisma.

Dette flertallet som står imot Trump er altså ingen samlet opposisjon, og i norsk sammenheng kunne dette ført til en mindretallsregjering, tvunget til å finne samarbeidspartnere blant opposisjonen. Men i statene tvinges denne fraksjonerte dynamikken fortsatt av et valgsystem som favoriserer de to store partiene, og som resultat havner enkelte grupper helt utenfor de politiske institusjonene som skal være en motvekt til Trumps presidentembete. I Kongressen sitter så to partier som bare representerer deler av befolkningen, og begge er noenlunde handlingslammet av interne stridigheter.

LES OGSÅ: Jeg står med dem som mener Trump er roten til alt ondt

Supermaktens stillstand
Var den politiske situasjonen mer hverdagslig kunne dette gitt et visst håp, for den svake republikanske majoriteten er ikke i stand til å levere Trumps politikk uten vanskeligheter. Men selv om Trumps beryktede innreiseforbud har blitt avvist to ganger av domstolene, kommer det nå jevnlig rapporter om arbitrære avgjørelser i grensekontrollen. Det hjelper ikke hva som avgjøres formelt, om den faktiske håndhevelsen  følger en fri tolkning av Trumps intensjoner.

For de dypeste bekymringene rundt Trump var tross alt ikke hva han kunne få til innenfor et normalt fungerende system, men hvordan han kan misbruke og forvrenge et politisk system som lenge har hatt problemer. Etter valgseieren har mange tilsynelatende fortrengt denne ubehagelige innsikten, og diskuterer nå som om kongressen ikke har vært mer eller mindre dysfunksjonell i en årrekke. Med en paralysert kongress har administrasjonen til Trump allerede begynt å demontere store deler av det utøvende statsapparatet, og vi bør ikke undervurdere hvor farlig også politisk stillstand kan være for verdens siste supermakt.

Splitt og hersk
Riktignok er det viktig å holde håpet levende blant de av oss som er bekymret for hvor Trump-administrasjonen kan ta USA, og det er forståelig at man da trekker frem tilsynelatende oppmuntrende meningsmålinger. Men det er like viktig at vi holder hodet kaldt, og er bevisst at det politiske landskapet ikke er så sort-hvitt som verken Trump eller hans motstandere liker å tegne det.

Ikke fordi det er noen unnskyldning for Trumps politikk, ei heller fordi det gir ham noen større legitimitet, men fordi vi må kunne erkjenne at Trump har vunnet frem fordi hans motstandere er dypt splittet – og at Trump har en effektiv majoritet i det politiske landskapet, selv om det ikke utgjør et rent flertall. Så lenge Trump-blokken får noen av de andre til å samarbeide, eller får presset noen fraksjoner ut av maktens korridorer, kan den selv holde på makten over tid.

Splitt og hersk er en gammel strategi, men så er politikk også et gammelt spill.

Filosof og skribent bosatt i Trondheim.