Kvinnekamp bør ikke være kamp mellom kvinner

Jeg tror ikke vi kommer langt om feminister skal kaste bort tid på å krangle seg imellom. Skal vi nå målene vi har satt oss, så må alle jobbe sammen.

Hvem eier egentlig 8. mars? Er det kun venstrefeministene, eller alle som kaller seg feminister? Er høyre- og sentrumskvinner velkomne på 8. mars eller ikke? Jeg har fulgt debatter i aviser og på sosiale medier i flere år og syns det ser ut til at det blir stadig hardere fronter mellom venstre- og høyrefeminister mange steder. Må det være slik?

LES OGSÅ: Den klasseløse feminismens historie

Tilfellet Tromsø
I Tromsø har jeg deltatt på flere parolemøter og gått i tog stort sett hvert år. Jeg har tatt på meg Venstrebutton og båret eller gått bak de parolene jeg ønsket å støtte. Da jeg flyttet til Tromsø og begynte å engasjere meg i kvinnesaksspørsmål følte jeg meg velkommen. Jeg har i alle år hatt en god dialog med andre feminister på tross av at vi kommer fra ulike bakgrunner og partier. Vi lytter til og lærer av hverandre og står sammen når det stormer. Jeg er veldig takknemlig for det store arbeidet som 8. mars- komiteen og alle de frivillige gjør hvert år slik at vi kan feire kvinnedagen. Venstre har også bidratt her. Kine Bergheim fra Tromsø Venstre har både sittet i 8. mars- komiteen og vært konferansier tidligere.

8. mars er i aller høyeste grad politisk, men også en partipolitisk uavhengig markering. I Tromsø er det fokus på at vi alle kjemper for likestilling. Alle som ønsker det kan møte opp og engasjere seg f.eks. på parolemøtet. Noen foreslåtte paroler blir nedstemt, men om man ikke får sin sak med som en av de vedtatte parolene er det fremdeles muligheter. Så lenge den ikke bryter med hovedparolen kan man gå bakerst i toget, eller lage seg en håndplakat. Man må slett ikke være enig i alle parolene for å delta i toget.

LES OGSÅ: Identitet eller fellesskap: En kvinnekamp på kapitalismens premisser?

Skal alle være velkomne?
I år var det som vanlig flere avisoppslag om at bla. høyre- og venstrekvinner ikke var blitt ønsket velkommen på parolemøter rundt om i landet. I år dro Elise Johansen og Jonas Dahlberg Toft på møtet fra Venstre og Unge venstre i Tromsø. De hadde et positivt inntrykk av møtet, og selv om det var første gang noen av dem dro fikk de både hjelp når de ba om det, og vår parole «Dump Trump, støtt trygg abort» ble vedtatt. Jeg har lest i sosiale medier at noen av kvinner fra de borgerlige partiene ikke burde være velkomne på parolemøtene om de ikke har deltatt eller engasjert seg før. Jeg skulle gjerne likt å høre en forklaring på hvordan man skal klare å engasjere seg dersom man ikke får bli med i utgangspunktet? Burde man ikke heller ønske nye mennesker velkomne?

Alle feminister har sine forbilder. To av mine er Gina Krog som bla. ledet an i kampen for kvinnelig stemmerett i Norge og Trine Skei Grande som er en liberal feminist og har stått på for kvinnesak og feminisme i hele sitt liv. De som påstår at sentrums- og høyrepartiene ikke har noen feministisk historie, må tenke om igjen. Jeg blir motivert til å stå på for likestillingssaken av å være medlem i et parti som har en stolt feministisk historie. Selv om to av mine største forbilder er fra Venstre, har jeg også flere i andre partier f.eks. Tove Smaadahl og Kadra Yusuf. Slik oppfatter jeg at det er for de fleste jeg kjenner, og det hjelper på samarbeidet å anerkjenne dyktige kvinner også i andre partier eller organisasjoner. 8. mars feirer vi alle forbildene og seirene som er oppnådd i kvinnekampen, uavhengig av partitilhørighet. Jeg er en liberal feminist med føttene solid plantet i sentrum politisk og forventet å bli møtt med skepsis på grunn av det noen har opplevd i andre byer, men tvert imot så virker det som at mange andre i Tromsø ser den store verdien i å kunne samarbeide der vi er enige.

Det er viktig å huske at 8. mars også er en kampdag. Vi har oppnådd svært mye, men det er enda noen kamper igjen før vi er i mål. I det siste har vi også lært at vi raskt kan miste de rettighetene vi har fått om vi ikke er våkne. Dessverre tror jeg ikke vi kommer langt om feminister skal kaste bort tid på å krangle seg imellom. Vi kan godt være uenige om akkurat hvilke virkemidler som må til for å oppnå likestilling (og ha saklige debatter om det), men ingen vinner noe på å fremmedgjøre allierte. Skal vi nå målene vi har satt oss, så må alle jobbe sammen. I Tromsø kan vi være stolte av at vi klarer nettopp det.