Jeg har vært Rødt i hjertet en god stund fordi jeg har sett hvordan den økonomiske modellen vi har nå ødelegger for kvaliteten i arbeidslivet og samfunnet rundt oss. Jeg håper flere løsarbeidere, vikarer og midlertidige ansatte, vi som fyller inn hullene til bedriftseierne som stadig blir rikere, kjenner på det samme og ønsker å gjøre noe med det.
Jeg sitter med forskuddsskatt, restskatt og et helvetes styr med selvangivelsene til et ufrivillig enkeltmannsforetak mens jeg ser Bjørnar Moxnes på Nrk si «arbeidsgivere må være arbeidsgivere, ikke oppdragsgivere». Word.
Det er ikke kult å være «sin egen lykkes smed», når alvoret er der, og velferdsstaten lukker døra for deg. Jeg kan godt innrømme at jeg har vært dum, da jeg faktisk trodde oppdragsgiverne mine «sleit økonomisk» og at jeg derfor «måtte leies inn for en periode, så jobber vi sammen for en arbeidskontrakt til deg på sikt». Den så jeg aldri noe til. Oppdragsgiverne derimot, de kjøpte seg hus og hytter og dro på x antall stilige utenlandsferier. Det er ikke forskjell på kulturarbeidere, mediearbeidere, hotellansatte, bygningsarbeidere og vaskehjelper – når du ikke har en skikkelig arbeidskontrakt. Vi lever i et løsarbeidersamfunn, hvor stadig flere av oss løper mellom flere jobber daglig mens bedriftseiere tar utbytte på flere millioner.
LES OGSÅ: De som tjener på andres midlertidighet
Løsarbeider er det jeg egentlig er
I Polaris media ble staben nesten halvert i fjor, mens aksjonærer og direktører igjen lot seg sjøl bli styrtrike. Hvor er journalistopprøret? Når du ser arbeidskameraten din rydde pulten, og du ikke får dekka nyheter fra nærmiljøet mer, og må skrive klikk-journalistikk?
Jeg har vært Rødt i hjertet en god stund fordi jeg har sett hvordan den økonomiske modellen vi har nå ødelegger for kvaliteten i arbeidslivet og samfunnet rundt oss. Jeg håper flere løsarbeidere, vikarer og midlertidige ansatte, vi som fyller inn hullene til bedriftseierne som stadig blir rikere, mens vi stadig blir slitnere, kjenner på det samme og ønsker å gjøre noe med det.
Klart det handler om å organisere seg, om å protestere og å si nei. Jeg har kalt meg sjøl løsarbeider en stund, for å være ærlig om hvordan det egentlig er. Men det er mange sånne som meg som ikke kaller seg det, de kaller seg «mediefolk», de er «noe innen media», og selger seg sjøl billig for dårlige kontrakter og stilige titler, ølbonger og småpenger.
LES OGSÅ: På leting etter arbeid – Det er ikke arbeidstakerne som ønsker seg økt midlertidighet
Den jålete fattige klassen
De jobber i kulturlivet, i musikkindustrien, i mediebyråene, og de presses stadig til lavere lønn, dårligere kontrakter og må levere stadig dårligere kvalitet fordi alt er markedsstyrt. Jeg kaller dem (oss) «den jålete fattige klassen». Men det er ikke noe forskjell på oss og havnearbeideren som sviktes på grunn av EØS (sjøl om havnearbeideren har en mye, mye tyngre jobb). Eller bygningsarbeideren som stadig presses ned i lønn, fordi de sliter med å organisere seg på grunn av fri flyt av øst-europeisk arbeidsinnvandring.
De øst-europeiske bygningsarbeiderne lider samme skjebne som veldig mange norske og europeiske ungdommer gjør, med midlertidige kontrakter, «mini-jobs», salgsjobber som nærmest er på tiggenivå, de får null velferd fordi kontraktene sier «oppdrag», ikke «arbeid». Dette ser vi også i det norske arbeidslivet nå. Norske ungdommer blir lurt til å ta «internships» for 40 kr i timen hos gründerbedrifter og lovnader om «en plattform videre».
Dette er med på å skape et forskjells-Norge. Derfor skal Rødt på Stortinget. Ikke bare med en eller to, men kanskje enda flere. Vi trenger mer sosialisme i Norge. Vi trenger Rødt fordi vi ikke kan skape et samfunn der alle skal sitte på café og by på oppdrag.
Dette er en lett redigert versjon av et innlegg først publisert på Kari Kristensens Facebook-side.