Bør sosialister støtte KAF?

Karbonavgift til fordeling er et av mange overgangskrav venstresiden må stille. For å få sikret en sosialt rettferdig utfasing av fossile brensler og gjøre arbeiderklassen til aktører i klimakampen.

James Hansen, verdens mest berømte klimaforsker, kom etter forgjeves å ha jobbet for en bindende internasjonal klimaavtale, opp med et forslag i hans bok «storms of my granchildren» som han mener vil være av avgjørende betydning for å få den nødvendige, dramatiske reduksjonen i utslippene av klimagasser. Forslaget, som på norsk er blitt hetende karbonavgift til fordeling (KAF), på engelsk «Carbon fee and dividend» er veldig enkelt. Enkelhetene er i seg selv veldig viktig, for det gjør det mulig for folk flest å ta politisk stilling til det, – stemme for det i partier, i fagbevegelsen og i miljøbevegelsen. KAF forutsetter ikke en internasjonal avtale og kan bli innført i ett land av gangen.

LES OGSÅ: Et forsvar for «karbonavgift til fordeling»

Tre ganger så høy avgift til de rike
KAF går ut på å legge en stigende avgift på fossil brensel hvor avgiftsinntektene blir fordelt til innbyggerne med et likt beløp. Dette vil vri økonomien fra fossile brensler over til fornybar energi, samtidig som majoriteten vil gå i pluss, fordi de rike har et markant høyere karbon-fotavtrykk enn resten av befolkninga. Den rikeste tidelen har om lag tre ganger så høyt karbonforbruk som den fattigste tidelen av befolkninga. De rike ville derfor betale tre ganger så mye i avgift, langt mer enn den gjennomsnittlige andelen de får tilbake. De som derimot har lave inntekter vil få en reell inntektsøkning; det er en Robin Hood-skatt.

Etter at Natur og Ungdom gikk inn for KAF i 2015, fulgt av Naturvernforbundet samme år, har ordningen blitt flittig diskutert, både på høyre – og på venstresiden. I år har SV stemt over forslaget, noe også Rødt skal gjøre på det kommende landsmøte; hvilken posisjon bør sosialister innta i spørsmålet om karbonavgift til fordeling?

Når sosialister velger politikk, er det viktig at dette skjer på basis av «en konkret analyse av den konkrete situasjonen», – sentralt står det å analysere hvordan politikken forholder seg til klassekampen; vil den styrke eller svekke klassebevissthet? Vil den virke mobiliserende eller passiviserende på massene? Kort sagt, sosialister bedømmer en gitt politikk ut ifra om den har et gunstig eller negativt utfall for arbeiderklassen og for den sosialistiske sak som sådan. Grunnet plass vil ingen inngående analyse av de eksisterende forholda bli presentert her, men ut ifra de nevnte årsaker er det likevel nødvendig med en overfladisk gjennomgang av «status quo» og de forhold vi nå befinner oss i, før vi videre går over til å drøfte karbonavgift til fordeling med utgangspunkt i de nevnte kriterier.

I dag står menneskeheten overfor to utfordringer av en målestokk som i historia står uten make; på den ene siden har vi den økonomiske krisa, og på den andre – miljøkrisa. Begge disse krisene har sitt opphav i det kapitalistiske system; et parasittisk system som må vokse eller dø, og som – i sin stadige higen etter «himmelsk» vekst – nærer seg av å utbytte mennesker og natur; Arbeidere blir utnytta, jorda blir utpint, naturen forgiftet, arter blir utrydda – av et system som lever fra hånd til munn av profitt, det vil si fra kvartal til kvartal. Av dette følger det at kapitalismen står inkapabel til å løse de kriser den selv har satt til sving, og de herskende eliters «klimapolitikk» blir ikke annet enn tafatt symbolpolitikk, nyliberal politikk i grønne fåreklær, innsvøpt i kronglete tåkeprat.

Noen øre i bensinavgift, et vanskelig kvotesystem utformet for ikke å utfordre prisen på fossile brensler, subsidier av naturødeleggelser og så videre, – alt dette har en passiviserende virkning på massene og leder dem over i hendene til høyrepopulistisk klimafornektere. Oppgaven for sosialister i dag består derfor nettopp i å slå hull på borgerskapets tåkeprat, vekke massene gjennom å mobilisere rundt enkle, konkrete reformer, – gjennom «luxumburianske» overgangskrav som forener arbeiderklassens kortsiktige materielle interesser med dens langsiktige materielle interesse for å unngå katastrofale klimaendringer. En av mange slike reformer er karbonavgift til fordeling.

LES OGSÅ av Sindre Mørk: Rødt må si ja til karbonavgift

En Robin Hood-skatt
Karbonavgift til fordeling er – som nevnt i introduksjonen – en stigende avgift på produksjon og import av fossile brensler, hvor samtlige av inntektene fra skatten så blir fordelt elektronisk utover innbyggerne med et likt beløp, altså, like ubyråkratisk og omfordelende som barnetrygden. Siden de med høyere inntekt har et høyere karbonfotavtrykk vil de med høy inntekt betale mer inn i avgift enn de med lav inntekt. At de rike har et markant høyere karbonfotavtrykk enn gjennomsnittet, også i Norge, ble slått fast i artikkelen «A carbon footprint proportional to expenditure: a case for Norway?», publisert i Ecological Economics. Der kom artikkelforfatterne, Elisabeth Isaksen og Patrick Narbel, fram til at karbonavtrykk og inntekt har et én til én-forhold i Norge. Det henger sammen med at de rike fører en langt mer luksuriøst livsstil. Høyinntektsgruppene flyr mer, har større forbruk av importerte varer, kjører mer drosje, kjøper mer rødt kjøtt, større fritidsbåter og så videre. Resultatene i artikkelen indikerer at de ti prosent rikeste husholdningene i Norge står for så mye som tre ganger så høye utslipp av klimagasser som de ti prosent fattigste. At karbonavgift til fordeling vil ha en klar omfordelende effekt er også konklusjonen i Civitas rapport «karbonavgifter som nullsumskatt», hvor det står å lese følgende: «ei avgift som vil auke inntektene til mesteparten av befolkninga. Dette vil sjølsagt gje ein stor del støtte, men samtidig det at høginntektsgrupper klart taper på forslaget. Det er dermed sannsynlig at forslaget vert ganske kontroversielt».

Med KAF blir bensinen dyrere år etter år, samtidig som det kommer klimapenger på kontoen hver måned. Derfor kan du, hvis du må, fortsette å kjøre fossilbil uten å tape på det, men du har mye å tjene på å skifte til el-sykkel eller el-bil. Karbonavgift til fordeling slår knockout på FrP fordi selv om du er en lavtlønt klimaskeptiker, så er en el-sykkel/bil helt grei – og klimakronene kjærkomne. For mange lavinntektsgrupper, studenter og andre med lavt karbonforbruk, så vil KAF gi en velfortjent inntektsøkning.

KAF-pengene, som vil strømme inn på kontoen din hver måned, er noe du vil bli oppmerksom på, og ordningen vil stimulere deg til å jobbe for at ditt «klimaregnskap» går i overskudd. Slik vil det bringe diskusjonen om klima og forbruk «over middagsbordet i de tusen hjem», og dermed også bidra til å øke bevisstheten rundt lønnsforskjeller, det systembetingede sløseriet under kapitalismen og til å reise den allmenne klassebevissthet.

Innvendinger mot KAF
Det er av disse grunner at berømte marxister som John Bellomy Foster, Ian Angus og Paul Mchragy har fremhevet KAF som den hittil mest realistiske «exitstrategien» fra fossile brensler, og også som en av de viktigste, mest systemkritiske reformer marxister kan stille i klimakampen. Men ikke alle på venstresiden deler en slik entusiasme for ordningen.

Hvorfor er så mange på venstresiden mot KAF?  Etter min mening bunner dette hovedsaklig i tre årsaker, hvor den første er statssosialisme. Våre kamerater som føyer seg til denne retningen mener naturligvis at pengene fra avgiften – heller enn å gå til arbeiderklassen – burde tilfalle den borgerlige stat, som i sin tur kan bruke midlene på øremerking og finansiering av fornybar energi, velferd og andre utjamningsprosjekter. Argumentet er at KAF er tilpasset amerikanske forhold hvor folk har en instinktiv fiendtlig innstilling mot staten, en holdning som de mener er fremmed for det norske folk. Til dette svarer vi at de, for det første, undervurderer hvor stor motstand det faktisk er i den norske arbeiderklassen mot avgifter. Det er ingen tvil om at en av hovedårsakene til FrPs oppslutning er deres motstand mot avgifter og deres «billig bensin»-politikk. Dermed blir det ikke bare urealistisk å få oppslutning til å tredoble bensinprisen uten kompensasjon – det blir å skyte seg i foten! For det andre mener vi også at de undervurderer den generelle prisstigningen som vil komme når prisen på fossile brensler tredobles, for det er ikke bare bensinprisen som blir dyrere. Også klær, importerte varer, mat, – ja, til og med sykler blir dyrere – for nesten alle varer inneholder fossile brensler i større eller mindre grad.

Den andre gruppen med KAF-motstandere på den radikale venstresiden, og den er mer særegen for Norge, er imot KAF fordi de anser det som distriktsfiendtlig. Argumentasjonen til denne gruppen er typisk preget av feilaktigheter, fravær av fakta og synsing, noe som heller ikke er rart ettersom det ikke foreligger god statistikk som kan belyse karbonforbruket geografisk. Den eneste vitenskapelige rapporten på dette området, «Benefits and Costs to Rural Alaska Households from a Carbon Fee and Dividend Program», er kanadisk, og den konkluderer med at KAF ikke vil slå negativt ut for grisgrendte strøk, heller tvert om. Når prisen på fossile brensler stiger har grisgrendte strøk mange fordeler ovenfor urbane strøk; blant annet større mulighet for å lade el-bilen/motorsykkelen fra solceller på taket og bedre mulighet for å varme opp huset med vedfyring. Dessuten vil KAF gjøre kortreist mat mer konkurransedyktig og slik stimulere til mer småbruk, mer bønder og dertil økt selvforsyningsgrad.

Det er viktig å huske på at personer bosatt i grisgrendte strøk med dårlig kollektivtilbud, fint kan kjøre el-bil — og lavlønnete som ikke har råd til annet en bruktbil vil bli tilstrekkelig kompensert til at de kan fortsette å bile som før, samtidig som at KAF-pengene vil gi dem mer å rute med, gjøre at de lettere kan skaffe seg en elbil. Endelig, det er klart at det ikke går å forutse alle eventuelle utslag avgiften vil ha. Det er derfor Natur og Ungdom og Naturvernforbundet gikk inn for KAF med et forbehold; hvis distriktene kom dårlig ut, så måtte dette kompenseres med andre virkemidler, fordi det er viktig at KAF er enkelt og ubyråkratisk. Man må ha in mente at hvis vi ønsker å bli fossilfrie så fort som mulig – skal ikke KAF vare til evig tid. Derfor bør KAF være KAF, mens man heller tar i bruk andre, mer målrettede virkemidler, til å ta seg av eventuelle negative konsekvenser.

Barnesykdommen radikalisme
Den siste gruppe med innvendinger mot karbonavgift til fordeling vi nå skal se på, har sitt opphav i et velkjent patologisk fenomen på den radikale venstresiden; «radikalismen — kommunismens barnesykdom». Disse, i sin mest ekstreme variant, mener det er meningsløst å fremsette miljøkrav under kapitalismen, dette fordi den uansett ikke kan bli grønn;- men hvorvidt det er teoretisk mulig å fase ut fossile brensler under kapitalismen spiller ingen rolle her, for vi må uansett – som bolsjevikene – ha noen krav når vi «marsjerer mot det hvite hus»

Våre “radikale” kamerater misliker KAF fordi de kun ser det som en markedsløsning, et forsøk på å skape en «grønn» kapitalisme, en ordning som selv visse konservative republikanere støtter! Men som Trotskij, lett oversatt fra «learn how to think»: i nitti av hundre tilfeller plasserer arbeiderne et minustegn der borgerskapet plasserer et plusstegn, men i ti tilfeller er de imidlertid tvunget til å ha samme fortegn som borgerskapet, men med sitt eget segl, som uttrykker mistillit til borgerskapet. Politikken til proletariatet er ikke automatisk avledet fra politikken til borgerskapet kun med motsatt fortegn – dette ville ha gjort enhver sekterist til en mesterstrateg. Nei, det revolusjonære partiet må hele tiden orientere seg selvstendig i enhver situasjon, internt så vel som eksternt, for slik å lande på de beslutninger som best samsvarer med proletariatets interesser”.

Konklusjon
Klimasituasjonen er i dag inne i en høyst kritisk fase; vi har allerede varmet opp jorda med mer enn en grad celsius, polarisens volum er allerede betraktelig redusert, og forskning tyder på at issmeltingen i Vest-Antarktis allerede kan ha gått over i en irreversibel fase. Siden klimaet er et dynamisk, kaotisk system, med ukjente terskelverdier og derfor veldig sensitiv til selv små endringer, hvor isflakene har en ikke lineær smeltningskurve, er det umulig å forutsi hvor raskt isen vil smelte og hvor høyt havet kan ha steget. Det vi vet, det er at vi må handle, og det raskt. Karbonavgift til fordeling er et av mange overgangskrav venstresiden må stille i klimakampen. Det for å få sikret en sosialt rettferdig utfasing av fossile brensler, det for å gjøre arbeiderklassen til aktører i klimakampen.

Denne artikkelen vil være å finne på trykk i neste nummer av Sosialistisk Fremtid.