Holbergprisen har som sitt uttalte mål å anerkjenne ”særlig betydningsfull forskning innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, juss eller teologi”. Siden 2004 så har 14 av 14 utdelte priser gått til hvite, vestlige forskere.

Fjortende mars ble vinneren av årets Holbergspris annonsert: Onora O’Neill, britisk filosofiprofessor som har jobbet i en årrekke med spørsmål knyttet til politisk filosofi og moralfilosofi.

Det som følger her er ikke en kritikk av Holbergkomitéens valg à la Jon Elster i 2013 – det vil si en klagesang over en spesifikk prisvinner. Om man samtykker med budskapet i hennes arbeid eller ikke, skal det selvfølgelig godt gjøres å benekte at Onora O’Neill er en filosofisk tungvekter. Det er imidlertid helt nødvendig å ha en kritisk diskusjon om det som tildelingen av Holbergprisen til Onora O’Neill er symptomatisk på – nemlig Holbergprisens uutholdelige hvithet.

Særlig eurosentrisk forskning
Holbergprisen har som sitt uttalte mål å anerkjenne ”særlig betydningsfull forskning innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, juss eller teologi” – og siden 2004 så har 14 av 14 utdelte priser gått til hvite, vestlige forskere (fire kvinner og ti menn). Det som er uutholdelig med dette er underteksten som gjør seg gjeldene i denne systematiske hvitheten og vestligheten – nemlig at forskning som utføres i det globale Sør, eller av akademikere med minoritetsbakgrunn i det globale Nord, tydeligvis ikke anses å være betydningsfull nok til å gjøre seg gjeldende på Holbergprisens prestisjefylte radar.

La oss stoppe opp og tenke over hvor absurd dette scenarioet er. Til tross for hva underteksten i Holbergprisens historie tilsier så eksisterer altså akademikere som for eksempel Partha Chatterjee, Wang Hui, Sylvia Winter, Achille Mbembe, Gayatri Spivak, og Mahmood Mamdani. Og det skal vanskelig gjøres å argumentere for at deres arbeid var vært noe annet enn definerende for hvordan vi forstår politikk, samfunnsutvikling og samtidshistorie i den postkoloniale verden (og ettersom dette ofte svært ofte glemmes kan det her være relevant å minne på at den postkoloniale verden faktisk er majoritetsverdenen). Vi bør selvfølgelig heller ikke glemme bidragene fra forskerne med minoritetsbakgrunn som har operert på samfunnsfagenes og humanioras frontlinjer i vår egen del av verden i årtier – for eksempel Paul Gilroy, Angela Davis, Patricia Hill Collins, Seyla Benhabib, og Hamid Dabashi.

Men Holbergkomitéen har altså ikke i løpet av sin fjortenårige eksistens ansett en eneste av disse intellektuelle pionerne å være verdig en av sine høyt ettertraktede priser.

Formelt avvist
Jeg forsøkte i uken som gikk å konfrontere Holbergprisen med dens uutholdelig hvithet på Twitter. Jeg spurte når det er sannsynlig at vi får en Holbergvinner sør for Ekvator. Typisk nok kom svaret i form av henvisning til formalia: ”Vi tar gjerne imot gode nominasjoner, frist 15.6,” svarte den som var ansvarlig for Holbergprisens Twitter-konto. ”Disse blir vurdert av en internasjonal fagkomité før styret utpeker vinner.”

Dette tilsvaret gjør selvfølgelig ikke saken bedre. Det er meget mulig at Holbergprisen i løpet av sin fjortenårige eksistens ikke har fått inn nominasjoner av ikke-vestlige kandidater – det er faktisk mye i kartene som stiftelsen selv har lagt ut på nettet som kan tyde på dette. Om dette er tilfelle er det i så fall slik at stiftelsens pris både reflekterer og i kraft av sin prestisje er med på å forsterke en akademisk eurosentrisme som marginaliserer og diskvalifiserer banebrytende intellektuelt arbeid som utføres i det globale Sør. Det sier seg selv at en pris av dette kaliberet bør ta en slik situasjon på alvor heller enn å forsøke å feie den under teppet med henvisning til nominasjonsformalia.

På grunn av Holbergprisens strenge konfidensialitet – offentligheten får ikke en gang vite hvem som er på kortlisten hvert år – vet vi langt mindre om hvordan forskere med minoritetsbakgrunn fra det globale Nord er representert i nominasjonsprosessen. Dermed er to scenarioer mulige: enten nomineres ikke kandidater med minoritetsbakgrunn, eller så har ikke Holbergkomitéen funnet at en eneste forsker med minoritetsbakgrunn er verdig en pris i løpet av de siste 14 årene.

Det første scenarioet er problematisk av samme årsak som mangelen på nominasjoner av ikke-vestlige kandidater. Det andre scenarioet er problematisk grunnet det enkle faktum at ”the cutting edge” innenfor forskning på, for eksempel, migrasjon, etniske relasjoner og rasisme i en årrekke har vært definert nettopp av akademikere med minoritetsbakgrunn – og den kunnskapen de har produsert har vel neppe noen gang vært mer relevant for samtidens store utfordringer enn hva den er i dag.

Ikke noe nytt i humaniora
Til syvende og sist lar jeg meg ikke overraske over Holbergprisens uutholdelige hvithet og dens rolle i reproduksjonen av eurosentriske maktstrukturer i akademia. Jeg jobbet inntil nylig innenfor en disiplin – sosiologi – der det er helt vanlig at lærebøker i teori i all overveiende grad omhandler arbeidet til døde (eller nesten døde) hvite menn og i et fagfellesskap der dette ble regnet for å være helt uproblematisk. Jeg er med andre ord vant til dette. Spørsmålet er om Holbergprisen virkelig ønsker å bidra til at diskriminerende akademiske og intellektuelle maktstrukturer opprettholdes over tid.

Denne teksten ble først publisert i På Høyden

Alf Gunvald Nilsen er førsteamanuensis ved institutt for globale utviklingsstudier og samfunnsplanlegging ved Universitetet i Agder.

9 svar på “Holbergprisens Uutholdelige Hvithet”

  1. Er styret i Holbergprisen onde rasister? Det har jeg ikke noen forutsetning for å svare på. Men et naturlig utgangspunkt ville være å ta utgangspunkt i «de store talls lov».

    https://no.wikipedia.org/wiki/Store_talls_lov

    Det finnes potensielle prisvinnere som ikke er hvite, men hvor mange er de sammenlignet mot totalen? Matematisk er det ikke unaturlig at 14 av 14 prisvinnere er hvite, hvis disse er i stort flertall.

    Ser man verdens befolkning er jo hvite i mindretall. Men Afrika er mindre utviklet enn Europa og USA, utdannelsesinstitusjonene mangler og veldig få har høyere utdannelse. Så med dagens infrastruktur vil ikke Afrika klare å «produsere» like mange potensielle prisvinnere som man gjør i Europa og USA.

    Jeg vil anbefale folk å lese Kapital nr 21 2016. Her er en artikkel om vitenskaplig forskning og teknisk nyvinning i islamske land. Blant de 600 forskerne som har fått nobelpris i fysikk, kjemi og medisin finnes det bare tre muslimer. Hvorfor? Er juryen islamofobe? Muslimene utgjør jo 20% av verdens befolkning så matematisk burde de jo hatt 120 priser. Ser man på internasjonale patentsøknader ligger islamske land på bare 4-6% av resten av verden (og Tyrkia og Saudi-Arabia står for nesten alt). Men kanskje forsker man for mye på religion og for lite på vitenskap i disse landene, slik det antydes i nevnte artikkel.

    Hvorfor finnes det flere menn enn kvinner som har vunnet nobelpris? Her er det nok mange forklaringer, men en viktig (og politisk ukorrekt) er forskjell i IQ. Kanskje er gjennomsnittlig IQ den sammen for begge kjønn, men menn er overrepresentert i begge ender av skalaen. Det finnes flere idioter og genier blant menn, ergo vil flere menn publisere noe revolusjonerende – selv uten noen form for diskriminering.

    https://qz.com/441905/men-are-both-dumber-and-smarter-than-women/

    Så kort oppsummert; det kan finnes naturlige grunner til at hvite er overrepresenterte selv om man trekke frem afrikanske mennesker som kanskje er verdige prisvinnere. Juryen er ikke nødvendigvis rasister.

  2. Disse 14 kan jo ikke for de er hvite, så da kan man heller si det er uutholdelig ukorrekt at 14 av 14 prisvinnere er lyse i huden.

    Den enkleste løsningen her er da å danne en tilsvarende pris for fargede eller i områder/interessefelter det er mest fargede.

    1. Løsningen er vel heller at man enten skifter navn på prisen til Holbergs Eurosentriske vitenskapspris, eller at man legger eurosentrismen på hylla.

      Det er ingen som har skyldt på noen for hudfargen de har, så den stråmannen kan du legge bort.

      1. Hvorfor heter overskriften «Holbergprisens Uutholdelige Hvithet»?
        Høres ut som det er et problem i seg selv at prisvinnerne er hvite.

        1. Les saken så forstår du nok. Det kan du ta som et generelt tips. Det gjør det langt enklere å forholde seg til reglene for debatt på denne sida også.

          1. Jo jeg har lest saken og skjønner fremdeles ikke fokuset på hudfarge hos forfatter. Jeg er anti-rasist, og derfor ikke så opptatt av hvilken hudfarge en prisvinner har.

            Det er greit nok å etterlyse mer fokus på «politikk, samfunnsutvikling og samtidshistorie i den postkoloniale verden». Men det viktigste må da være at det er temaet som fremmes, ikke at noen med en bestemt hudfarge vinner?

            Vi ser i dag økende grad av rasisme mot hvite mennesker i Afrika, så at det kun er personer med mørk hudfarge som kan uttale seg om dette temaet kjøper jeg ikke.

            http://www.telegraph.co.uk/comment/4264747/We-will-not-tolerate-racism-except-in-Zimbabwe.html

            http://www.zimdiaspora.com/index.php?option=com_content&view=article&id=4026:racism-against-white-zimbabweans-reach-shocking-levels&catid=38:travel-tips&Itemid=18

      2. Så kan man legge selvsentrismen og beskyldninger på hylla med det samme.

      3. Hva om disse 14 har levert de 14 beste forskningsbidragene? Uansett om de har lite eller mye pigment i huden?

        Syv muslimer har vunnet nobelpriser og 165 jøder. Mener Møllersen og Gunvald Nilsen at dette er en rasistisk forfordeling av jøder?

  3. Hva ønsker forfatter å formidle?

    Jeg regner med at han ikke anklager juryen for å være rasister som bevisst diskriminerer.

    Jeg ser heller ikke at det skal være et problem i seg selv at prisvinnerne har vært hvite, på samme måte som det ikke er et problem i seg selv at de som vanligvis løper raskest på 100 meter i OL er mørkhudede.

    Det bør heller ikke være et mål i seg selv at andel prisvinnere med minoritetsbakgrunn bør reflektere deres andel av befolkningen. I så fall må man jo begynne å kvotere inn en andel asiater inn i NBL, siden disse synes å være underrepresentert i basketball.

    Selvsagt kan man være uenig i hvilken tematikk som juryen har vektlagt hvert år.
    Men selv om jeg personlig synes Robocop (den fra 1987, ikke nyutgivelsen) hadde fortjent en Oscar eller to respekterer jeg at juryen den gang hadde andre meninger.

Kommentarer er stengt.