Foto: European Peoples Party

Statsministeren har ingen visjoner, men hun har ambisjoner. De er på egne vegne. Hun vil beholde makten etter valget til høsten, og da kan hun ikke snakke om politikk.

Det var få dager før stortingsvalget i 2009 at jeg slo av en prat med den søte, gamle nabokona foran postkassene i oppgangen. Vi kom inn på valget, og hun sa: «I år ska eg stæm på ho Erna ja, for no har ho vørri så flenk å slank seg!» Jeg hadde også fått med meg det. Det må ha vært fra Se og Hørs forsider som jeg av og til titter på i mens jeg står i køen foran kassa på Kiwi eller Meny, men jeg hadde ikke tenkt på at det kunne gi henne stemmer. Det hadde nok Solberg tenkt på. Et «åpenhjertig» intervju i sladrebladet er naturligvis god PR.

LES OGSÅ av Cathrine Sandnes: Erna Solbergs egne riksmobbere

Lekne-Erna og Prince-elskende Erna
Det vakte en viss oppsikt at statsminister Erna Solberg gikk på Pokemon-jakt med journalister og livvakter på slep i pausene mellom de offisielle møtene med Slovakias president i Bratislava i august i fjor. Hun var der for å snakke om Norges interesser i EU. Statsministeren slo to fluer i en smekk da hun både sørget for å slippe å snakke om politikk, og fikk vist en uformell side ved «seg selv».Til tross for internasjonal oppmerksomhet var Solberg trolig likevel ikke helt fornøyd med den pressedekningen spilloppene hadde fått. Hun sørget for å bli «avslørt» da hun sjekket statusen på spillet under trontaledebatten i oktober. Ved neste valg vil nok noen komme til å stemme på «lekne Erna».

Etter Solbergs haste-pressekonferanse i forbindelse med Princes bortgang vil noen kanskje stemme på «Den musikk-interesserte, Prince-elskende Erna»?

Solberg fikk mye oppmerksomhet da hun postet det ikoniske bildet av «napalm-jenta» på Facebook-siden sin i september i fjor, tilsynelatende som en protest mot sensur på Facebook. Da bildet ble fjernet postet den standhaftige statsministeren bildet på nytt. «Jeg vil at mine barn og andre barn skal leve i et samfunn hvor de får formidlet historien — slik den var. Hvor de kan lære av historiske hendelser og feil» forklarte hun. Hun fulgte opp på underlig vis; Da tre resolusjoner mot atomvåpen ble vedtatt i FNs hovedforsamling nylig stemte Norge mot den ene, og avholdt seg for å stemme i de to andre. For øvrig mot folkets og Stortingets vilje. Dette fikk ikke like stor oppmerksomhet i media. Noen vil kanskje stemme på «edle-Erna»?

Edle-Erna tier om Vietnam
Krigsforbryteren Henry Kissinger gjestet Norge i desember i fjor fordi han var invitert til å delta i et debattforum arrangert av Nobelinstituttet.

Foto fra Linda Hofstad Hellelands facebookkonto.

Mannen som sies å være den nålevende personen som har flest liv på samvittigheten ble tatt imot som en helt. Her kan nevnes at han var blant de mest ansvarlige for bombingen av Vietnam, Laos og Kambosja. «Napalm-jenta» Phan Kim Phuc var et av flere millioner ofre. Møtet foregikk i universitetets aula. Kissinger, som var invitert som akademiker, hadde satt som forutsetning at det ikke skulle være adgang til å stille kritiske spørsmål, og dermed at det måtte gjennomføres på anti-akademisk vis. Nå hørte vi ikke et knyst fra ytringsfrihets-forkjemperen «Edle Erna».

Vi skulle imidlertid få se statsminister Erna Solberg stråle ved siden av krigsforbryteren Henry Kissinger under Nobel-banketten. Mon tro hva de snakket om? Kanskje hun poengterte at «Norge og USA har de samme verdiene» slik hun gjorde i sin tale da det var klart at Trump skulle bli USAs president?

9. november markerte «Edle-Erna» Krystallnatten. Hun skrev følgende på sin Facebook-side: «Hatefulle ytringer er ikke bare ord. De bidrar til å forme holdninger i samfunnet enten det handler om kjønn, etnisitet, religion, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering. De skaper avstand og fremmedgjøring og legitimerer hatefulle handlinger».

Solberg lever imidlertid godt med at hennes egne statsråder ofte uttrykker seg hatefullt. Da hun nylig innstilte Per-Willy Amundsen som justis- og beredskapsminister demonstrerte hun at hun gjerne tar mer av det. Solberg ser ut til å trives godt med at høyreekstreme holdninger blir normalisert.

LES OGSÅ: Ville kaste ut og stenge grensene for romfolk — holdt tale på holocaustdagen

Når hatefulle ytringer tolereres
I april, 2011 skrev Amundsen følgende på sin Facebook-side: «Jeg håper at min sønn kan vokse opp med den samme frihetsfølelsen som jeg selv tar som en selvfølge. Denne helgen er jeg alenepappa, det er herlig. Men jeg håper at han får oppleve den samme friheten som meg. Dessverre er jeg ikke sikker. Jeg frykter at et korstog er nødvendig.»

Amundsen ble naturligvis konfrontert med denne, og andre av hans tidligere kontroversielle uttalelser etter at det var kjent at han var utnevnt. Han ville hverken svare på om han fremdeles mener at det er nødvendig med et korstog, om asylsøkere er lykkejegere, eller om klimaendringene ikke er menneskeskapte. Han avfeier det hele ved å si at han tidligere har uttalt seg som FrP-politiker, at han i dag er statsråd, og vil føre regjeringens politikk. Jeg har ikke sett at noen fra regjeringspartiet har protestert på at det å ta til orde for korstog er partiets politikk.

Mange uttrykte seg kritisk til utnevnelsen av Amundsen. Solberg svarte på kritikken på sin Facebook-side. Hun ber oss om å dømme politikerne på politikken og ikke på ikke hva de har sagt. Det er nok bare hver 9. november at hun er redd for hatytringer. Mange har også undret seg over innstillingen fordi Amundsen er tidenes dårligst kvalifiserte justisminister. Det må da finnes kvalifiserte folk med gode holdninger å velge blant? Regjeringen er full av dårlige kvalifiserte statsråder med ytterst tvilsomme holdninger. Det var ingen grunn til å bli overrasket. At hun videre valgte Per Sandberg til å vikariere for innvandrings-og integreringsminister Sylvi Listhaug den perioden hun skal være ute i barselpermisjon er helt som forventet. I 2015 sa Sandberg seg enig med Carl Ivar Hagen og lederen for den innvandringsfiendtlige organisasjonen Pegida, Max Hermansen om at grensene burde stenges for muslimer. I 2003 sa han til TV 2: «Forskjellige raser, religioner og kulturer må ikke blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn». For å nevne noe.

Man kan spørre seg hva Solberg ser etter når hun velger ministre? Jeg trenger ikke svare på det. Valgene taler for seg.

LES OGSÅ: Solbergs forakt for folkets vilje

Statsministeren og den høyreekstreme retorikken
Døm politikeren på politikken, ikke på hva de har sagt, skrev Solberg. Nei, politikerne må dømmes både på ord og handling. For øvrig møter statsministeren seg selv i døra med det utsagnet; det er en avgrunn mellom «Edle Erna» og den egentlige Erna.

Enkelt og greit; man danner ikke regjering med populister fra ytre høyre dersom man er bekymret for hatefulle ytringer. I over tre år har mange spurt ; «Skal ikke statsministeren snart snakke disse statsrådene til rette?» Jeg spør: Hvor lang tid skal det ta før folk skjønner at det er slik hun vil ha det? Solberg er avhengig av et sterkt FrP dersom hun skal ha håp om å bli sittende med makten etter valget. Kampen står ikke lenger mellom de rødgrønne og de borgerlige, den står mellom de rødgrønne og en høyrepopulistisk regjering. De som så for seg at «Erna vil holde de (FrP-statsrådene) i ørene» har nok blitt skuffet. Det vi har sett under perioden med de blåblå er snarere at Høyre har tatt flere skritt til høyre.

16. februar kunne Solberg fortelle på Politisk kvarter at Senterpartiets nasjonalisme-retorikk ikke bekymrer henne «Vi har en sunn nasjonalisme i Norge» sa hun. Dette bekymrer professor i historie ved universitetet i Oslo, Øystein Sørensen. Han minnet om at nasjonalisme har spilt hovedrollen i de største katastrofene i verden. Sørensen forsket på nasjonalisme på 90-tallet. Den gangen var det bare nynazister som ville bli stemplet som nasjonalister sier han. Leder av ARENA senter for Europa-forskning, Erik Oddvar Eriksen, er også bekymret. Han spør: «Har vi ingenting lært?» og sier videre: «Dette viser hvordan høyreekstrem retorikk får spre seg.»

Ytre høyre fryder seg
Statsministerens uttalelser falt imidlertid i smak hos Oddbjørn Jonstad, lederen i NasjonalAlliansen. «Endelig har våre politikere begynt å snakke om nasjonalisme i positive vendinger» og «det er bare sunn nasjonalisme som kan redde det norske folk» skrev han i sin oppdatering på NasjonalAlliansens Facebook-side 16. februar. Jonstad ble ekskludert fra FrP i 1999 fordi han ønsket at flyktninger og asylsøkere skulle bo i leire til de trygt kunne reise hjem. I dag er det mer trolig at han ville blitt belønnet med en ministerpost enn at han hadde blitt ekskludert fra FrP.

Redaktøren i den nasjonalkonservative, innvandringsfiendtlige bloggen Document.no, Hans Rustad, ble også begeistret. I sitt blogginnlegg 18. februar hyller han Senterpartiets Slagsvold Vedum og Solberg for deres positive syn på norsk nasjonalisme.

NRK tok kontakt med statssekretær Sigbjørn Aanes i etterkant av «debatten», men statsministeren var «ikke tilgjengelig» for å kommentere saken. Nasjonalisme er en trend i tiden, og Norges statsminister kaster seg på. Til høsten er det valg, og nå frir hun også til ytre høyre. Hun leker med ilden i sin iver etter å være noe for «enhver» smak.

Fokus på de 50 i nikab
I forkant av integreringskonferansen 18.oktober i fjor skrev Sylvi Listhaug på sin Facebook-side: «Jeg mener de som kommer til Norge må tilpasse seg samfunnet vårt. Her spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt. Man må innrette seg etter de verdier, lover og regler som er i Norge når man kommer hit. Lik og del»

Under konferansen tok NRKs utsendte opp Listhaugs tråd. Isteden for å stille spørsmål om integrering spurte han statsministeren om hun ville ansatt en kvinne som bærer nikab. Det ville hun ikke. Hun understreket at hun støtter Listhaug, men sa ingenting om hvorvidt inntak av svinekjøtt og alkohol er nødvendig for integreringen. Det er under 50 kvinner som bærer nikab i Norge. Allikevel skulle det få all fokus. «Erna Solberg ville ikke ansatt en med nikab» var overskriftene neste dag, og igjen var det Listhaug som fikk sette dagsorden.

Vi har sett hvordan statsministeren flytter fokuset bort fra politikk, hvordan hun iscenesetter seg selv, viser ulike uformelle sider av «seg selv», og at hun har ulike, og faktisk motstridende ansikter. «I Norge viser vi ansiktet vårt på jobb.» Javel, men ikke nødvendigvis det sanne ansiktet.

Fra politikk til person
Strategien til høyresiden av i dag er å flytte fokuset bort fra politikk og til person. De avleder oppmerksomheten. Hvem har ikke hørt: «Jeg har ikke fulgt med, men jeg skal gjøre borgerplikten min». Da er det en viss fare for at stemmen går til «lekne Erna», «edle Erna» eller til en annen Erna-variant. Videre spiller de blåblå på frykt, fordommer og hat mot innvandrere og flyktninger og de driver med skremselspropaganda om at flyktningene truer velferdsstaten.

Institutt for media og kommunikasjon gjorde for en tid tilbake en undersøkelse der de søkte å finne hvilke politikere folk stoler mest på. De fant at flertallet stoler mest på Sylvi Listhaug fordi de opplever at hun er den som er mest seg selv. Erna Solberg kapret andreplassen. Professor Gunn Enli ved instituttet skrev i en kronikk i VG 25. oktober i fjor at over tre fjerdedeler av velgerne synes det er viktig at en politiker er ekte, i betydningen at de er «seg selv». Hun skriver videre at de for eksempel kan være «seg selv» når de deltar i underholdningsprogrammer og ved å være private i sosiale medier. Vi kan føye til at de for eksempel også kan være «seg selv» i Se og Hør, og i tabloidenes lørdagsmagasiner.

Listhaug delte kronikken på sin Facebook-side. Hun skrev henrykt at hun er slik hun alltid har vært. De som kjenner meg skrev hun, vet at jeg alltid har vært sånn . «Jeg snakker fra leveren» sier hun i likhet med en del andre FrP-politikere. Derfor mener altså nordmenn at hun er «seg selv» og der igjen, ifølge undersøkelsen er til å stole på. Dette kan kanskje tolkes dit hen at nordmenn stoler mindre på politikere som eier dannelse?

Professor Gunn Enli skriver videre «Å være autentisk handler ikke bare om å vise frem privatlivet i offentligheten men også om hvordan politikeren opptrer i debatter, og svarer på spørsmål fra nyhetsjournalister.» Professoren mener at mye av forklaringen ligger i at Listhaug har et klart budskap hun står fast ved. «Hun fremstår robust og konsekvent i debatter selv i møte med svært krass kritikk.» Ja, slik kan man jo også si det. Budskapet er imidlertid FrPs ideologi. Listhaug tviholder på sin konstruerte verden. I den verdenen har ikke kunnskap noen verdi. Hun kan derfor ikke endre standpunkt etter å ha fått mer kunnskap.

Offerrolle og manipulasjon
Kritikerne er ute etter «å ta henne» hevder hun. Til tross for resultatene i undersøkelsen er Listhaug den politikeren som oftest påstår at hun blir misforstått. «Det har gått sport i å misforstå meg» sier hun. Det er imidlertid hun som dyrker den sporten, det er hennes PR-strategi først å komme med kontroversielle utsagn på sin Facebook-side, få masse oppmerksomhet, støtte fra innvandringsfiendtlige velgere, hisse på seg «hylekoret», «godhetstyrannene» og «meningspolitiet». Deretter påstår hun at hun «blir tolket i verste mening». Hun skaper overskrifter og får hele tiden gratis PR. Nordmenn er engasjert i innvandringspolitikk, og Listhaug får sette dagsorden.

«Diskuter gjerne politikk, men ikke ta meg», sier hun. Det har «godhetstyrannene» «feministeliten» og «hylekoret» forsøkt lenge. Vi bør imidlertid være i stand til å kjenne igjen en demagog selv om den står og smiler i en rosa blazer. Det nytter ikke å argumentere med en demagog. Listhaug svarer helst på kritikk ved å spille offer; «Alltid når jeg sier noe så skal de folka fra venstresiden plage meg! De sier sånn… menneskerettigheter, folkeretten, grunnloven, humanisme, menneskeverd og sånt, men jeg lar meg ikke knekke. Jeg skal fortsette å stå på!» og høster stor applaus i parallellsamfunnet sitt, som man vel kan kalle Facebook-siden hennes. «Jeg! Jeg! Jeg!» Populisten trekker fokuset til sin egen person. Antallet som liker siden er i skrivende stund oppe i 113374, og de er mange som liker, deler og skriver støtteerklæringer. «Stå på Sylvi! Vi støtter deg» «Flinke deg! Takk for at du redder landet vårt!»

Facebook-siden hennes fikk virkelig fart på seg etter at hennes høyre hånd Espen Teigen ble ansatt som såkalt politisk rådgiver. Alt ser ut til å handle om strategi for å skaffe seg flest mulig tilhengere. Det er ugreit at det brukes skattepenger til å lønne manipulasjonsrådgivere hvis oppgave i stor grad er å bistå politikerne i å føre folk bak lyset.

Vurderinger av vurderinger
Kommunikasjonshuset Geelmuyden Kiese kunngjorde 23. januar at Listhaug stakk av med prisen for verste tåkeprat 2016. Hun fikk prisen på bakgrunn av et intervju i VG 19. januar i fjor. Det gjaldt hennes utsagn om at det var trygt å sende asylsøkere som kom over Storskog tilbake til Russland;

— Du sier dere anser Russland som å være et trygt land. Hva bygger du det på? — Det er de vurderingene vi har gjort. — Hva bygger de på? — De bygger på de vurderingene som regjeringen har gjort. Og det skjedde i forbindelse med at vi laget den instruksen. — Men hva bygger de vurderingene på? — Ja, det er vurderinger vi har gjort. — Men vurderingene kan ikke bygge på vurderinger….? — Det er på ulike, kan du si innhentede fakta fra ulike deler av embetsverket kan du si.

Påfølgende dag skrev hun et blogg-innlegg med tittelen «Hvorfor stoler ikke folk på journalister?» Hun skriver: «Jeg skjønner godt at folk flest er skeptisk til det som fremstilles i mediene.» Hun viser til en artikkel i Klassekampen samme dag hvor det kom frem at 32 prosent av befolkningen ikke stoler på journalister. «Er det egentlig så rart?» spør hun. I kjent stil konkluderer hun uten å drøfte eller vise resonnement. Hun slår fast at folk flest ikke stoler på media fordi journalister er politiske korrekte. Listhaug prøver å skape et bilde av at tradisjonelle medier ikke er til å stole på, at de ikke forteller sannheten, og at hun derfor må bruke sosiale medier for å vise «hva vi egentlig står for». Hun vil snakke direkte, uten å få kritiske spørsmål eller bli motsagt.

Listhaugs politikk er regjeringens politikk
Det er skremmende at vi har statsråder som ikke forstår at den frie, kritiske pressen er vår fjerde statsmakt. Et fungerende demokrati er avhengig av en kritisk presse. Jeg skal yte henne rettferdighet, for all del, etter at flere påpekte at svinekjøtt og alkohol ikke kan klassifiseres som verdier har Listhaug på spørsmål om hva hun mener er viktige norske verdier blant annet veslevoksent svart «demokrati».

FrP-politikerne vet godt at deres tilhengere ikke vurderer om tiltakene de fremmer er gode eller dårlige, om de er i tråd med loven, eller om de i det hele tatt er gjennomførbare. FrPs velgere vil ha enkle svar på vanskelige spørsmål. Det får de på Listhaugs Facebook-side. Hun trenger bare å vise at hun er grenseløs i sin grensekontroll.

28. januar kunne Listhaug melde på Facebook-siden sin at hun får støtte fra statsministeren. Solberg hadde i et intervju med Minerva sagt:

«En del gjør Sylvi til et bilde på polariseringen fordi det passer dem politisk, istedenfor å forholde seg til hva hun faktisk sier, og hva som er sant i saken.»

Hun sier at politikken er konsekvens av et lovverk alle har stått bak. som alle har stemt for, og som var godt beskrevet den gangen, også opp mot internasjonale konvensjoner. Nå tror jeg ikke at Solberg tenker at Listhaug er i behov for uttalt støtte, snarere at statsministeren vil understreke at det er regjeringens politikk som føres, og hun ønsker ikke at Listhaug skal få æren for den alene.

Blant de som likte Listhaugs oppdatering var rasismedømte Merete Hodne. Hun skrev i kommentarfeltet:

«En person som er så tvers igjennom seg selv som deg…Som har så varme glitrende øyne, og så klar og tydelig stemme, kan aldri bli sett på som en fiende av oppegående, reflekterte og selvtenkende mennesker. Du er bare best for Norge for tiden Sylvi Listhaug» etterfulgt av tre hjerter.

Politikken ingen vil ha
Det er forunderlig at Listhaug som er tatt gjentatte ganger for å fare med usannheter, og som ikke lytter til saklig og konstruktiv kritikk, som ikke diskuterer politikk men tar offerrollen, og Solberg som unngår å snakke om politikk er de politikerne folk stoler mest på.

Professor i statsvitenskap Oskar Hellevik har jobbet med holdningsundersøkelser og kartlagt verdiene i befolkningen i over 30 år. Han sier at høyresiden helst ikke vil snakke om politikk under valgkamper. «De vet selv at folket ikke ønsker blå politikk. Folket ønsker ikke privatisering og skattekutt, de ønsker en sterk velferdsstat.» sier han.

Likhetstanken står sterkt i Norge. Folket ønsker ikke store forskjeller, folket vil ha rettferdighet.

Mens venstresiden vil redusere forskjellene og sikre velferden går de blåblå inn for det omvendte. De kutter i stønadene til de fattigste og gir enorme skattekutt til de superrike, til sine rike onkler som sponset valgkampen deres. Slik kjøpte de seg makt med fellesskapets penger for så å føre en politikk som stort sett ingen andre enn deres rike onkler vil ha. De har også brukt enorme summer av oljefondet, penger som skal sikre framtidige generasjoner. Regjeringen påstår at skattekuttene vil bidra til at det skapes flere arbeidsplasser. Det har vist seg at det ikke stemmer. Konsekvensen av politikken er at ulikhetene øker. Arbeidsledigheten har gått opp med 30 prosent i løpet av de siste tre årene, men de blåblå snakker ikke om det. Det ser ikke ut til å bekymre dem. Regjeringens politikk strider mot likhetstanken som er det norskeste av det norske. Jeg er fristet til å foreslå at de kurses i norske verdier.

Statsminister Erna Solberg fikk kritikk for at hun ikke snakket om økende ulikhet i sin nyttårstale. Hva skulle hun gjøre? Folk ønsker å høre noe sånt som at «Regjeringen skal gjøre alt som står i vår makt for å utjevne forskjellene» Og kanskje «store ulikheter bidrar til at tilliten som er en viktig norsk verdi forvitrer. Tillit er limet i samfunnet vårt», og deretter kommet med noen løsninger. For eksempel at «de rikeste må bidra mer til fellesskapet», men det er ikke blåblå politikk. Hun kunne naturligvis ikke si det som det er; «Vi lovet våre sponsorer store skattekutt og vi må hente pengene fra et sted. Vi er avhengig av sponsorene våre og vil fortsette med å gi store skattekutt til de rikeste. Forskjellene vil fortsette å øke med meg ved roret» Det hadde rett og slett ikke slått an.

Hun snakket ikke om den økende arbeidsledigheten, om ofrene for regjeringens politikk, som uføre og minstepensjonistene, hun snakket ikke om valget i USA, om flyktningkrisen eller krigen i Syria, bortsett fra at hun takket de norske soldatene. (Uten at vi får vite hva deres innsats består i.) Hun snakket ikke om miljøutfordringene, barnefattigdommen, de høye boligprisene eller TISA-avtalen. Kort sagt; hun snakket ikke om de viktige sakene. Tradisjonen tro holder statsministeren nyttårstale til folket, men hva gjør en statsminister som ikke vil snakke om politikk eller om de store utfordringene? Jo, hun velger tomprat: «Vi står foran store utfordringer, men selv om vi lever i en tid med usikkerhet så føler jeg optimisme. Jeg har tro på Norge, og jeg har tro på nordmenn.» «Fremover må vi skape et større rom for de personlige initiativene. Vi må heie dem frem, slik vi heier frem idrettsheltene som inspirerer oss» «I Norge skal det være lov å feile og lov å lykkes». «I fremtiden kan vi ikke lene oss like mye på oljeaktiviteten. Da må vi alle lene oss litt mer fremover»

«Vi tror på Norge» — enda mer tomprat
Torsdag holdt partileder Erna Solberg tale til Høyres landsmøte. «Jeg tror på Norge -» fra nyttårstalen har blitt til «Vi tror på Norge», og er Høyres nye slag- ord. Hun gjentok det syv ganger gjennom talen. Vi skal ikke være i tvil om at Høyre er grunnleggende optimistisk og fremoverlent, i motsetning til Arbeiderpartiet som ikke vet hva de vil, som er innadvendt og redde for forandring.

Når Solberg først snakker om politikk snakker hun ikke om den politikken regjeringen fører, og som de vil fortsette med å føre om de vinner valget. Hun vet som sagt at folk ikke ønsker blå politikk. Flere ganger påpekte hun at vi har små forskjeller, og at det er et gode. Hun ønsker et varmt og inkluderende samfunn med arbeid til alle, og et grønnere næringsliv, sier hun.

Mange av oss hadde friskt i minne integreringsminister Listhaugs ord fra Oslo Symposium bare få dager i forveien ;«Før var dette med multikulturalisme populært; dette med å leve side om side, og forstå hverandre. Det har aldri vært noe for oss!» Videre kritiserte hun KrFs Knut Arild Hareide for at han deltok i Gay Pride i solidaritet med homofile, etter massakren i Orlando. «edle Erna» forholdt seg taus. Så mye for et varmt og inkluderende samfunn!

Ambisjoner, ikke visjoner
«Vi prioriterer kunnskap. Også i fremtiden skal Høyre være Norges fremste kunnskapsparti» sa partilederen. Mange sentrale samfunnsøkonomer advarte regjeringen mot å gi store skattekutt til de rikeste; «Det vil ikke gi den effekten regjeringen påstår» sa de, og de hadde rett. Solberg og Høyre vil fortsette med å «stimulere til vekst», vel vitende om at det gir større forskjeller.

I sin landsmøtetale i 2013 sa Erna Solberg følgende «Klimatrusselen er vår tids største utfordring.» Hvordan har regjeringen møtt utfordringen? I løpet av de fire årene som har gått har de økt utslippene, og åpnet for nye oljefelt. Høyre er avhengig av klimafornekteren FrP for å kunne sitte med makten. Det er åpenbart viktigere for Solberg «å sitte på tronen» enn å ta vare på miljøet.

Statsministeren har ingen visjoner, men hun har ambisjoner. De er på egne vegne. Hun vil beholde makten etter valget til høsten, da kan hun ikke snakke for mye om Høyres- og regjeringens faktiske politikk.

Cathrine Sandnes er første vara for Rødt i Søndre Nordstrands bydelsutvalg.

8 svar på “Solberg «tror på Norge»: Når politikken ikke selger er det følelser som gjelder”

  1. Høyre sier: Vi tror på Norge. Arbeiderpartiet sier: Vi tar Norge videre.
    Man skal ikke legge for mye i slikt, men det første slagordet er passivt mens det siste slagordet er aktivt. Det uttrykker et klassisk skille mellom høyresiden og venstresiden. Men de blåblå har presset såpass mye ut av tuben slik at det skal være vanskelig å reversere politikken iflg dem selv.

    Og hvordan vil så valget gå? Nå ligger det an til at landet vil få en rødgrønn regjering. Men får vi et økonomisk oppsving med høyere oljepris er det mulig at de blåblå vil vinne. Får vi derimot fortsatt lav oljepris (eventuelt sammne med en boligboble som sprekker), så kan det bli regjeringsskifte. Et element er også en ny stor flyktningestrøm fra Midt-Østen og fra Afrika.

    1. Jeg likte meget godt en kommentar du hadde i Nettavisen.
      Ellers tror jeg ikke at flertallet av velgerne bryr seg så mye om så mye hvis de ikke er arbeidsledige eller syke eller frykter å bli det.
      Hvem er mest koselig? Erna eller Jens?
      Tror kommentarfeltet i Nettavisen er stengt nå. Tidlig. Skal fyre.

    1. Jeg har ikke TV,
      Jeg søker kunnskaper i stedet for såpeserier og underholdning.
      Å passivisere seg selv foran et TV er det mest erkekonservative selvfordummingsopplegget som finnes.

  2. Noen stemmer på Erna fordi hun har slanket seg? På samme måte er det sikkert noen som stemmer på Moxnes fordi han ser så kjekk ut eller på Gahr Støre fordi strør rundt seg med floskler om solidaritet og dialog. Var det ikke Churchill som sa at det beste argumentet mot demokrati var 5 minutters prat med en gjennomsnittlig velger?

    At en politiker bruker PR på en strategisk måte bør man ikke kritisere politikeren for. Da får man heller kritisere velgerne hvis de lar seg lure.

    1. Likevel er det rett å peke på tåkepreik og bløff. Det er rett å dunke på tomme tønner og å si at her er det jammen tomt. Bruk gjerne tåkelur når tåka er som graut.
      Men jeg er så superradikal at jeg kommer med løsninger og forslag.
      Eller jeg er så gammel og voksen at jeg krever løsninger og forslag.
      Bare syting og sutring over alt det dumme noen sier eller alt de ikke vil og ikke klarer er ikke nok for meg.
      Jeg plasserer mine forslag og løsninger på min hobby-hjemmeside.
      Når mine løsninger er på plass, kan jeg kritisere.
      Og jeg er uenig med deg.
      Politikere og ministre skal levere løsninger og levere og vise fram systematiske og logiske framtidsplaner i stedet for å småprate og tåkelegg og pludre på Se og Hør.
      Se og Hør og annen poseringsindustri er ofte og mye en tåkeleggingsindustri og avsporinger.
      Jeg har løsninger for norsk skole. Det eneste radikale er at løsningene kan komme fort og effektivt hvis noen vil.

  3. Jeg også kritiserer statsministeren og Høyre/Høgre. Men jeg passer nøye på at jeg selv har flere bra og konstruktive forslag til konkrete løsninger både for undervisning og for næringslivet.
    Og jeg kritiserer kynisme og kynisk stemmesanking og tåkepreik samme hvor tåkepreiket kommer fra.
    Se og Hør opplegget fikk for mye makt. Kjendisposering overtar mer og mer, og kravene om at alle skal posere selv på fakeboka tar over mer og mer fordi noen i USA bestemmer dette.
    Da skal jeg stritte mot.
    Jeg skal ikke skrive for å posere eller for å drive med reklame for meg selv eller for Se og Hør ensrettingen.

Kommentarer er stengt.