Paradise Hotel som har sesongpremiere i dag illustrerer at det hjelper ikke om du har all verdens god moral hvis systemet du befinner deg innenfor krever at du må velge mellom onder.
Selv om moral ikke er det første man assosierer med Paradise Hotel, er det moralske begrunnelser som driver dramaet på Paradise Hotel fremover, fordi deltakerne hele tiden bes om å forklare hvorfor de stemmer ut de personene de gjør. I de fleste sesongene resulterer dette i at det utvikles flere etiske posisjoner som konkurrerer om hegemoni. De vanligste posisjonene er:
1. Vært her fra dag én.
2. De nye fortjener en sjanse.
3. Det er bare et spill.
Posisjon 1 fokuserer på opprinnelse og trofasthet. Posisjon 2 er mer åpen, i hvert fall tilsynelatende, for nye mennesker og konstellasjoner. Posisjon 3 er utelukkende realpolitisk og kommer også nærmest i å beskrive logikken i grunnstrukturen direkte. Noen må ut, det er spillets regler.
Reglene er satt av TV3 og produksjonsselskapet Mastiff og hovedregelen er at i siste episode skal det bare være igjen ett par. Det vil si at de moralske begrunnelsene avgjør hvem som skal ut. At noen skal ut hver uke derimot, er allerede avgjort av de underliggende spillereglene.
LES OGSÅ: Å tenke med Marx i nyliberalismens skumringstime
Hvilken funksjon spiller moralen på Paradise
De moralske begrunnelsene skjer både i private meddelelser foran kameraet og som en del av et offentlig ordskifte når det kommer spørsmål fra programlederen. Ikke overraskende er det ofte et stort sprik mellom det som sies privat og det som sies offentlig, og man kan lett ledes til å tro at innerst inne er de kynikere alle sammen.
Alle disse posisjonene, ikke bare kynikerens, er fullt ut kompatible med grunnstrukturen og representerer ingen utfordring mot den. Snarere er det ved hjelp av de etiske posisjonene at grunnstrukturen fordøyes og gjøres forståelig. Hvis noen hadde blitt stemt ut uten begrunnelse ville det fremstått som uforklarlig, men i og med at det stadig gis begrunnelser forledes man til å tro at det faktisk er rettferdig at den som blir sendt ut, må ut.
LES OGSÅ: Hvorfor klassetematikk taper
Er basis overflødig som analyseverktøy?
I og med at hver enkelt utstemming fremstår som begrunnet kunne man kanskje konkludere med at grunnstrukturen/basis som analyseverktøy er totalt overflødig i å forklare hva som skjer. Det er her Friedrich Engels’ formuleringen i siste instans kommer til sin rett. For riktignok gis hver enkeltavgjørelse en grunn, men den underliggende tendensen er at bare et par skal stå igjen til slutt. Den moralske sfæren er således kun autonom i sin beslutning om hvem som skal ut, men ikke i at noen skal ut. I form er etikken nær fullt og helt determinert av basis (altså spillets regler). Samme hvor moralske deltakerne selv tror de er, må de altså enten stemme hjem andre, eller bli stemt ut selv. Noen vil gi mer troverdige og godt formulerte begrunnelser, men resultatet er det samme, hvilket vil si at god eller dårlig moral ikke endrer på noen ting annet enn hva som sies.
LES OGSÅ: Hvorfor bry seg med å lese Marx?
I det naive ligger kimen til det revolusjonære
Av og til, i perioder der det hersker harmoni mellom deltakerne og rivaliseringen mellom ulike allianser er på et lavt nivå, ymter enkelte deltakere frempå at de helst ikke vil stemme hjem noen. I slike utsagn viser overbygningen tilløp til å løsrive seg fullstendig fra grunnstrukturen. Utsagnet etterfølges imidlertid som regel av et “men, noen må jo hjem så…”. Dette ønsket om å ikke sende noen hjem er det nærmeste man kommer en reell utfordring av grunnstrukturen, og min påstand er at det er mekanismen i å avfeie dette ønsket som viser hvordan ideologi fungerer i dag.
Realisme
Hvor kommer dette “men, noen må jo hjem” fra? Det er viljen til å være realistisk som setter begrensningen og ideologien opererer ved å kunstig avgrense hva som er mulig. Ideologi bør følgelig ikke forstås som ett av flere elementer i overbygningen, men som mekanismen som klassifiserer utsagn i overbygningen som realistiske eller urealistiske. Slik kan en flora av etiske posisjoner få utvikle seg fritt, men de som er inkompatible med grunnstrukturen vil før eller siden avfeies som urealistiske.
Hvis en deltaker ikke har internalisert naivitetskritikken opererer ideologien utenfra via de andre deltakerne, “ta deg sammen”. Reaksjonen er forståelig i og med at naivitet er uhyre irriterende. Tenk bare på D’Angelo Barksdale i serien The Wire som stadig vekk kommer med utsagn av typen “må det virkelig være slik”. Når D’Angelo omsider blir drept fjernes et stort irritasjonsmoment for seeren, for hva i all verden er poenget med å sutre og bære seg over ting man uansett ikke får gjort noe med.
Skal man forsvare en revolusjonær posisjon er det her man må begynne, i kampen mot å avgrense det realistiske eller det mulige til det som til enhver tid er gitt. Spørsmålene som gjenstår da er de følgende:
1. Hvilke mulighetsbetingelser må være på plass for at man skal kunne handle i tråd med det som “hadde vært det beste”.
2. Hva må til for å sette ideologimekanikken ut av spill? Det vil si hvordan unngå at det mulige blir avgrenset til det eksisterende?
Når basis settes i parentes
I siste episode av hver sesong oppheves den determinismen som tidligere har drevet serien fremover. Paret som står igjen som vinnere utsettes for en variant av fangens dilemma, en såkalt troskapstest, der de hver for seg må ta stilling til om de vil slippe en kule i bakken og stikke av med pengene alene (uten partneren sin) eller holde på kula og dele pengene som et par. I kun 2 av 8 sesonger har kula blitt sluppet noe som tilsier at når det ikke er systemer som tvinger deltakerne til å ta vanskelige valg, velger selv flertallet av underholdningsindustriens filleproletariat å gjøre det rette.