Fravær av diskriminering er ikke nok til å gi kvinner frihet. Kapitalismen avhenger ikke av patriarkatet selv om det vil hjelpe den antikapitalistiske kampen å bli kvitt det.
En person fra arbeiderklassen kan ikke komme til diskrimineringsombudet og si ”se, jeg er utsatt for urettferdighet, for jeg eier ikke produksjonsmidlene, og er derfor nødt til å akseptere den eiende klassens vilkår.” “ Jaha”, ville ombudsmannen sagt, ”so what?”. Dette forholdet er jo overhodet ikke urettferdig i et kapitalistisk samfunn, men heller et grunnleggende vilkår for dette samfunnet.
Dette skriver Nina Björk i sin siste bok Drömmen om det röda, som en kritikk av svenske Feministisk Initiativs program, som skal være antidiskriminerende. Hun er en av de som har markert seg som motstander av identitetspolitikk. Björk bruker Marx og Luxemburg for å skissere kapitalismen som struktur, og til å kritisere dagens overfokus på verdier framfor materiell virkelighet.
Det er mye snakk om den fjerde feministiske bølgen. Hva er den, hvem består den av, hva er det som kjennetegner dens ideologi? Er det i det hele tatt snakk om én bevegelse? Det som i hvert fall er sikkert, er at venstresiden i større grad enn før konsentrerer seg om verdispørsmål i politikken som handler om utsatte grupper. Verdier som likebehandling, respekt for kvinner og minoriteter, enten det handler om hudfarge eller seksuell orientering og kjønnsuttrykk. Kvinners generelle situasjon kan endre seg til det bedre hvis kvinners arbeid, rettigheter, og liv tillegges mer verdi. Situasjonen til den arbeidende klassen som helhet derimot, kan kun endre seg kvalitativt dersom vi endrer de materielle forholdene.
LES OGSÅ: En feminisme også for vaskehjelpen
Björk forklarer marxismen
I et kapitalistisk samfunn er det en eiende og en arbeidende klasse. Marx´ teorier kan ikke uten videre overføres til dagens samfunn, men grunnstrukturen er allikevel den samme. De fleste arbeider for noen, enten det er staten eller en privat bedrift. Vi alle må forholde oss til og støtte opp om dette systemet som forbrukere og/eller lønnsarbeidere – iallfall de av oss som ikke lever selvforsynt ute i skogen.
Dette lønnsarbeidet er det som skaper verdi, ifølge Marx. Varens verdi skapes av at den bearbeides av et menneske. Kapitalismen er avhengig av privat eiendom, og tilgang på frie arbeidere som kan arbeide for den eiende klassen. Kapitalismen er derimot ikke avhengig av at kvinner jobber på en spesiell måte, enten hjemme eller i ”kvinneyrker” med dårligere lønn. Det er imidlertid gunstig for kapitalismen at enkelte grupper jobber for mindre enn andre. Målet er mest mulig profitt.
Kapitalismen overlevde slutten på slaveriet. Den nøt godt av kvinners inntog i arbeidslivet, og den fortsetter å eksistere selv om kvinner og innvandrere får flere toppjobber. Mens biologisk kjønn og hudfarge er noe som eksisterer som eksisterer selvstendig i den fysiske verden, er klasse noe som er sosialt konstruert. Det er viktig å nevne Rosa Luxemburg var en av de første til å skrive om imperialismen, og om hvordan kapitalismen brukte ikke-kapitalistiske land til å øke sin inntjening.
Patriarkatet er en viktig side ved kapitalismen, og dens struktur er tett innvevd i den kapitalistiske strukturen. Det betyr derimot ikke at patriarkatet er spesielt for kapitalismen, eller at det vil opphøre hvis kapitalismen opphører. Det er også derfor det er viktig å kjempe mot dette innenfor rammene av det kapitalistiske samfunnet. Det samme gjelder for rasisme, både strukturell rasisme og rasisme på individnivå. Jeg ønsker meg ikke et sosialistisk samfunn der noen er undertrykt. Disse kampene må skje samtidig.
Andre samfunn før kapitalismen har også vært klassesamfunn, som for eksempel kalifatene i Midtøsten og føydalsamfunnet. Den særegne klasseinndelingen som baserer seg på en eiende klasse, en middelklasse (småborgerskap), og den største klassen som består av ”frie” arbeidere, er en sosial konstruksjon som er spesifikk for kapitalismen.
Björk presiserer at det sentrale for kapitalismens overlevelse ikke er dens aktuelle verdier – at kvinneundertrykking blir systematisert gjennom et patriarkat, eller inndeling av mennesker basert på hudfarge og geografisk tilhørighet. Kapitalismen må forstås mer som en praksis, og mindre som en verdiladd ideologi, mener hun. På spørsmålet om kapitalismen forutsetter patriarkatet, svarer Björk ”nei”.
I Drömmen om det röda gjeninnfører Björk marxismens materialistiske analyse, og anvender den på dagens samfunn. En så presis, forståelig, og god innføring i marxismens kjernebegreper skal man lete lenge etter.
LES OGSÅ: Likestillingen er svak, og sulten på sterke kvinnelige forbilder
Er feminisme politisk?
Jeg støtte på et spørsmål som jeg aldri hadde trodd at noen ville stille: er feminisme politisk? Flere av de jeg diskuterte med mente at det ikke var det. Jeg ble målløs. Men det viste seg at dette spørsmålet er veldig relevant i dagens feminismedebatt.
Mange arbeider for å øke kvinneandelen i ulike yrker. Det er viktig arbeid som trengs, da kvinners inntog i arbeidslivet fortsatt ikke har ført til like muligheter. Kjønnsroller og forestillinger om at enkelte yrker passer bedre for menn, er mer seiglivet enn noen av oss kanskje ville ha trodd.
En verdikamp, som handler om å oppvurdere kvinner, og dermed sikre like muligheter, som ikke ser på den økonomiske strukturen som trykker oss ned, er kanskje ikke politisk? Man trenger jo ikke være med i et parti, eller mene noe spesielt om andre temaer enn kvinnesak for å drive med dette. Det er ikke rart at dette spørsmålet stilles, når det holder å kjøpe en t-skjorte med ordet FEMINIST på og sette på litt Beyonce, for å kunne hevde at man er en del av den feministiske bevegelsen.
Når denne kampen føres av middelklassen, der fokuset ligger på verdsetting og representasjon, heller enn på økonomiske rettigheter som lønn, mulighet til hele faste stillinger, og så videre, er det ikke en kamp som utfordrer det økonomiske systemet.
Det er allikevel en viktig kamp, som jeg støtter helhjertet. Dagens feminisme ikke nødvendigvis er rød, selv om det var feministene på venstresiden som sørget for at kvinner har de rettighetene som vi har i dag.
Hvis man arbeider for økt representasjon i en bransje, så vil man møte på ulike hinder. I en liberalistisk samfunnsanalyse vil man si at enhver er sin egen lykkes smed, og at enkeltkvinner derfor må jobbe hardt for å lykkes. Kvotering er ikke et rettferdig virkemiddel i en slik logikk. Dette handler om hva slag syn man har på samfunnet som helhet. Er man for kvotering, eller tiltak som gjøres for å endre kulturen til å bli mer rettferdig, da er man plutselig veldig politisk.
Det samme med kvinner som hetses i media. Man hetses som regel av noen som er uenige, selv om hetsen mot kvinner er hyppigere, grovere, og mer seksuelt ladd enn hetsen mot menn. Man hetses på grunn av sitt kjønn, men utgangspunktet er at noen er uenig med deg. Maktstrukturer i samfunnet gjør at man kan hetse kvinner på en annen måte enn menn, og fra før er det sånn at færre kvinner enn menn er representert i offentligheten.
Det er farlig å se feminisme som et prosjekt som er løsrevet fra resten av politikken. Ja, det er mulig å være blå feminist, men da er det allikevel politisk. Skjønnhetstyranniet er et annet tema mange er opptatt av. Å ikke se dette i sammenheng med økonomiske aktørers interesse av å selge inn et skjønnhetsideal, vil gjøre at man ikke kan utfordre maktstrukturene som tjener på dette.
Det er altså i dette landskapet, som består av mange ulike personer med ulike politiske overbevisninger, at interseksjonalitetsbegrepet har slått gjennom. Jeg er ikke fremmed for tanken om at nyliberalismen, med det enorme fokuset på individet framfor strukturer, særlig de økonomiske, spiller en viktig rolle for forståelsen av samfunnet og undertrykking.
LES OGSÅ: Rettferdig nøytralitet? Regjeringen overser den kjønnede virkeligheten
Krysspress og ”klassisme”
Interseksjonalitet er et interessant begrep. Kort fortalt handler det om hvordan undertrykking basert på sosiale kategorier, som kvinneundertrykking, transfobi, rasisme, klasseposisjoner og så videre kan danne krysspress og gi ulike utfordringer.
En svart arbeiderklassekvinne som er lesbisk opplever undertrykking ikke bare trippelt, men også en annen type undertrykking enn sine hvite, heterofile kolleger. Å ha en strategi for å motvirke rasistisk diskriminering, og en annen for å motvirke kjønnsdiskriminering, og en tredje mot homofobi, vil derfor ikke være hensiktsmessig. Det er ikke bare snakk om ulike typer diskriminering som gjør at man blir dobbelt eller trippelt diskriminert, men et samspill mellom disse som får spesielle utfall, der det ikke alltid er mulig å si hva som kommer av hva.
La oss gå tilbake til sitatet om arbeideren som dro til diskrimineringsombudet. Dette er illustrerende for hvordan klasse har en annen forankring i materielle strukturer enn andre sosiale kategorier. I likhet med Björk mener jeg at det er mer enn problematisk å sidestille klasse med kategorier som kjønn, hudfarge, seksualitet, funksjonsevne, og kjønnsuttrykk.
Interseksjonalitetsbegrepet kan brukes til mye, men det er ikke slik at alle bruker det på samme måte. Det er aldri uproblematisk når et akademisk begrep eksporteres til den virkelige verden, og blir populært. Interseksjonalitet er dessuten ikke en frigjøringsideologi, men et analyseverktøy. Og man trenger mer enn ett verktøy i kassa hvis man skal rive et helt hus.
Hva som er mer undertrykkende enn noe annet, er heller ikke spørsmålet her. Poenget er at det er en vesensforskjell mellom for eksempel klasse og kjønn. Det går ikke an å ha et klasseløst, kapitalistisk samfunn. Man kan ikke være arbeider og overklasse samtidig, men man kan være både kvinne og overklasse. Dette gjør ikke nødvendigvis at klasse er ”viktigere” enn de andre kategoriene, bare at de må kjempes mot på andre måter.
Årsaker og effekter
Den radikale kvinnebevegelsen baserer seg ofte på patriarkatteori, en teori om hvordan menns makt dominerer på alle plan i samfunnet, med mange ulike, store konsekvenser. I et interseksjonelt perspektiv blir kvinneundertrykking fort en flytende størrelse, som reduseres til en av mange faktorer som tolkes fra situasjon til situasjon.
Dette har konsekvenser for prioriteringer, og valg av strategier mot diskriminering og undertrykking. Skal man basere seg på slike vitenskapelige begreper, må man også ta hensyn til empiri – hvordan dette faktisk forekommer og ser ut i den virkelige verden.
Björk peker også på skillet mellom effekter og årsaker. Kjønn får, i likhet med klasse, materielle effekter gjennom hvem som utøver vold, hvem som besitter mest makt, etc. Hun insisterer på å skille mellom et analytisk nivå og et beskrivende nivå. Teorier om hvordan kapitalismen er bygget opp svarer ikke på hvordan enkeltindivider opplever å leve i et kapitalistisk samfunn.
Interseksjonalitetsbegrepet har mye for seg. Det er et viktig analytisk verktøy for å analysere undertrykking på individnivå, noe marxismen i seg selv ikke har de samme forutsetningene for å gjøre. Det er noe vi bør bruke, så lenge man skiller nettopp mellom effekter og årsaker.
Identitetspolitikk er viktig. Ikke all undertrykking kan reduseres til spørsmål om økonomi, selv om mye har økonomiske aspekter ved seg. Hverken Björk eller jeg mener at kun klassespørsmål er viktige eller relevante, eller at andre former for undertrykking ikke er like alvorlige. Poenget er at når vi nå har en så stor og mangfoldig feministisk bevegelse, så er det viktig at vi som er antikapitalister av et eller annet slag bidrar med våre perspektiver inn i den større bevegelsen.
Å se klasse som en av flere maktordninger, som analyseres på samme måte, forutsetter en annen definisjon av klasse. Klassisme – å vurdere noen som mindre verdt og diskriminere på grunn av deres klassetilhørighet, krever en kulturell eller sosiologisk definisjon som ser på levemåter, vaner, normer, verdier og forestillinger. Det kan si noe om hvordan personer i arbeiderklassen diskrimineres, men det sier ikke noe om årsakene til klassesamfunnet.
Det ikke klasseforakt som er kjernen i klasseundertrykkingen. Det er den økonomiske utbyttingen som skjer gjennom at noen er nødt til å jobbe for andre, at man lever under dårlige kår, som først og fremst er problemet. Det faktum at foreldres klasseposisjon er svært betydningsfull for hvor du selv havner, kan ikke løses ved å respektere hverandre som individer.
Når det kommer til den store andelen innvandrere som jobber i arbeiderklasseyrker (lavstatusyrker), er det relevant å se på hvordan klasse og kulturbakgrunn virker sammen og begrenser handlingsrommet til individer. Å fjerne rasisme og diskriminering i arbeidslivet kan løfte folk ut av dårlig betalte jobber, og skape mer rettferdighet, men det fjerner ikke arbeiderklassen.
Denne kulturelle, sosiologiske, eller idealistiske definisjonen fokuserer på hvordan enkelte grupper er høyere ansett enn andre. Ideen om at hvis man oppvurderer utsatte grupper, så vil maktforholdene gå i oppløsning, er noe Björk hevder at dominerer den brede venstresiden i Sverige. Selv om Sverige ligger foran oss og skiller seg fra oss på flere punkter, så tror jeg dette har overføringsverdi.
Feminisme uten –isme?
Forskjellene er mange innad i den fjerde bølgen. Mangfoldet har mange positive konsekvenser. Veksten har blant annet ført til at det ikke lenger et like stort stigma rundt ordet ’feminist’. Mange som ikke har kalt seg feminist før, identifiserer seg nå med begrepet og bevegelsen. Minoritetsgrupper tilfører nye perspektiver som virkelig trengs.
Allikevel er det utfordringer knyttet til å være en del av en så mangefasettert bevegelse. Kritikk tolkes fort som at man ikke anerkjenner andre som en del av den samme bevegelsen. Identitetspolitikk er for mange svært personlig, og kritikk mot meninger kan tolkes som kritikk mot person.
Når verdier, og ikke økonomisk kamp om fordelingen av goder og byrder, er det som markerer skillelinjer mellom ”den slemme”, usolidariske høyresiden og ”den snille” solidariske venstresiden, er det fort at det blir opphisset stemning når man er uenige. Høyre-venstre-aksen og ideologi som grunnlag for politisk arbeid betraktes av mange som noe gammeldags og utdatert man kan bryte med. Å gjøre klasse til en identitet heller enn økonomisk posisjon, er i tråd med denne tankegangen. Da blir det vanskelig å finne ut hvem man har felles interesser med, og enda vanskeligere å endre samfunnet.
Dette mener jeg er en direkte konsekvens av nyliberalismen representert ved Thatchers mantra om ”there is no such thing as a society”. Nå handler alt om enkeltpersoner, deres følelse av hva som er undertrykking, og personlige historier må ofte til om man vil slippe til i offentligheten.
Marx var ikke på arbeidernes side fordi han mente de var snille og fortjente rettferdighet. Han skildret kapitalismens prinsipper og arbeidernes situasjon empirisk. Folk er folk, og dårlige holdninger finnes i alle deler av befolkningen. Det hjalp ikke akkurat å få en kvinnelig innvandrings- og inkluderingsminister.
Jeg beundrer de som prøver å gjøre feminismen spiselig og ikke vil koble det med et større politisk prosjekt. De når ut langt bredere enn det jeg gjør. Men hvis man løsriver feminismen fra resten av politikken, så har man ikke noe grunnlag eller til og med språk for å uttrykke uenighet, og finne ut hva uenigheter munner ut i. Det er i verste fall et hinder for debatt og demokrati innad i bevegelsen.
Man må være seg bevisst sine –ismer. For de ligger under overflaten og lurer. Hvis noen heller vil ha et interseksjonelt perspektiv som sidestiller klasse med alle andre sosiale kategorier, kan det rett og slett hende at denne personen er liberalist, og ikke ønsker kapitalismekritikk som en del av sin aktivisme. Jeg sier ikke at dette gjelder for alle som bruker dette begrepet, ikke de fleste engang. Men det bør være mulig å stille slike spørsmål.
Med dette ønsker jeg alle en flott 8. mars-feiring.
Kapitalisme er noe av det minst diskriminerende som finnes.
Kapitlismen belønner den som er dyktigst, uavhengig av kjønn, alder og hudfarge.
Ta Beyonce som eksempel. Takket være at markedet liker hennes musikk promoterer plateselskapet henne. Hvis ledelsen i selskapet hadde vært kvinnehatende rasister og promotert en hvit middelmådig mann istedetfor ville det gitt mindre inntjening.
Den som diskriminerer vil tape i det lange løp i et kapitalistisk samfunn.
Et problem i offentlig sektor i Norge i dag er at man blir pålagt å kvotere inn en viss andel av begge kjønn og at man må ha representanter fra alle landsdeler. Jeg vet via mine kontakter at det har skapt stor frustrasjon når man må velge den som er nummer 13 på listen over best kvalifiserte fordi vedkommende har det rette kjønn og er bosatt i den rette kommunen. Det gjør at man ikke vleger de dyktigste folkene, noe som igjen gir tap for samfunnet på lengre sikt.
Jeg ser forøvrig mange problemer med kapitalismen. Men akkurat når det gjelder diskriminering er kapitalismen bra.
Kapitalismen diskriminerer den som må jobbe for lønna mot den som lever av avkastning på kapital. Kapitalismen diskriminerer den som har lite penger mot den som har mye. Kapitalismen diskriminerer folk som bor i et fattig land med olje mot de som bor i et rikt land uten olje, førstnevnte får ofte bomber i hodet. Slik kunne jeg fortsatt…
Uenig!
Arbeider vs kapitalist: Er det rettferdig at en arbeider tjener mindre enn en som eier fabrikken? Det handler om hvem som tar høyest risiko. Arbeideren får lønnen sin først og kapitalisten får det som er igjen etter at arbeider, stat og bank har tatt sin andel. Skal man stimulere til vekst og velstand for alle må man gi noe ti de som tør å satse pengene sine. Du kan jo selv bli kapitalist ved å sette sparepengene dine i aksjefond, og dermed bli medeier i næringslivet.
Diskriminere den som har lite penger? En rik person har råd til å kjøpe mer enn en fattig. Er det diskriminering? Hva da med at en person som er høy har bedre forutsetning for å spille basketball enn en som er lav. Hva med at en person med pent utseende har lettere å finne seg en partner enn en som ser stygg ut? Er det diskriminering? En person med klisterhjerne trenger mindre tid på å lære seg noe enn en person med lav IQ.
Fattig vs rike land: Hvorfor har noen land utviklet seg til å bli velstående? Du tenker kanskje olje? Men det skyldes at skandinaviske land har befolkningen høy tillit til hverandre (ihvertfall før multikulturen kom). Og land som legger til rette for privat eiendomsrett og god rettsikkerhet har hatt høyest velstandsutvikling.
Det er urettferdig at én eier fabrikken som 100 jobber på. Det er urettferdig at én eier produktet av arbeidet til 100. Arbeiderne tar generelt swett langt større risiko enn kapitalistene gjennom arbeidet de gjør. Risikoen til kapitalisten er i verste fall at hen må bli lønnsarbeider.
Man blir ikke kapitalist ved å sette sparepenger i aksjefond.
Markedet vil rette seg etter de som har mye penger og dermed ikke byr seg noe særlig om behovene til de som har lite penger.
Det er ikke diskriminering at folk er forskjellige hvis det var det du spurte om.
Jeg spurte ikke hvorfor noen land er rike og svaret du gir på det er for øvrig feil. Jeg ga deg et eksempel på hvordan kapitalismen i praksis diskriminerer folk basert på hvor de er født gjennom at de løper en stor risiko for å bli drept.
Er det urettferdig dersom vedkommende har bygget fabrikken for sine egne penger?
Arbeiderne tar helt klart mindre risiko enn kapitalisten. Hvis etterspørselen og inntektene faller vil jo fabrikken bli verdiløs og eier tape kapitalen sin. Sjekk antall konkurser innen oljerelaterte næringer så ser du at mange formuer har gått tapt. Det verste som skjedde med de ansatte i disse selskapene var at de måtte begynne i mindre betalte jobber, mens eierne tapte alt.
Investerer du i aksjefond blir du medeier i Norges bedrifter. Når disse går med overskudd får du din rettmessige andel. Gjennom oljefondet er egentlig hele Norges befolkning kapitalister.
Jeg antar at dersom Røkke kjøper brød og melk på butikken så kjøper han ikke mer enn en vanlig person. Derfor får ikke han mer innflytelse på vareutvalget enn resten av befolkningen. Derfor er det fremdeles Pizza Grandiosa som blir fremhevet i hyllene selv om Røkke liker annen mat.
Det er ikke kapitalismens skyld at folk blir drept i Nord-Korea eller Venezuela. Det er at man har valgt en elendig styringsform. Land som er organisert som Norge er vel de som scorer høyest på land det er bra å leve i.
Dette innlegget svarte jeg på, men ser nå at det har blitt slettet. Hvorfor?
Ingenting av det jeg skrev var brudd på retningslinjene.
Tror ikke du har fått noe slettet av moderatorer. Mulig noe annet som har gått galt.
Stemmer det virkelig at en kapitalist tar høyere risiko enn en arbeider? Det er jo bare å se på mange rikinger som har gått konkurs X antall ganger og fortsatt gjør det helt greit. Mens arbeidere som mister industrijobben går det ofte nedenom og ned med.
Nei, man blir ikke kapitalist av å spare i fond. Årsaken til dette er kort og godt at man uansett ikke eier nok kapital til å ha noen meningsfull makt. Det der var nittitallstullball.
med andre ord er hvite, cis-kjønnet, heterofile menn dyktigst…..
Den som er dyktigst får jobben, hvis ikke vil det gå ut over kapitalistens lommebok. Om det finnes flere menn enn kvinner i lederstillinger feks, har det ingenting med diskriminering å gjøre. Å bli toppleder i Norge i dag krever at du forsaker familieliv og din egen helse. Ikke skjønner jeg at noen ønsker å bli toppleder, og flere kvinner enn menn er tydeligvis enig med meg der.
Her kommer du med slikt man ikke ser i praksis. Hvis markedet automatisk løser problem med diskriminering: Hvorfor gikk det ikke til helvete med alle de amerikanske bedriftene som ikke ville ansette svarte og kinesere på attenhundretallet?
Det å belønne de dyktige kan også være en form for diskriminering, i de tilfeller hvor folk er dyktige grunnet gener eller oppvekstmiljø. Det er jo interessant hvordan borgelige mener at det er helt greit å diskriminere basert på noen deler av DNA er galt mens det er helt greit å diskriminere basert på andre deler av DNA?
En annen sak er jo at det ganske ofte ikke er de dyktigste som vinner frem heller. Forskning viser jo at bedriftsledere gjerne ansetter folk de føler ligner dem selv eller folk de kan relatere til heller enn de dyktigste i veldig mange situasjoner.
Mange radikale feminister vil nok være svært uenige i at kjønn kan reduseres til å handle om identitet. Man identifiserer seg ikke til undertrykkelse, det er noe kvinner opplever uavhengig av hva de identifiserer seg som. Den indiske jenta som ble gjengvoldtatt kunne kanskje identifisert seg som mann, men hun ble voldtatt på grunn av den sosiale virkeligheten folk med kvinnekropp utsettes for. Kritikk av den såkalt politisk nøytrale fjerdebølgefeminismen trenger ikke bare handle om mer fokus på klasse, men om et forsterket politisk og radikalt fokus på kjønn.
Forfatteren mener nok heller ikke at kjønn kan reduseres til identitet.
Et godt og interessant innlegg om en bok og et tema som er viktig for å forstå den virkeligheten vi lever i.
Erling Grape
Ja, dårlig er det ikke. Artikkelforfatter har skjønt at utbytting og undertrykking er radikalt forskjellige kategorier, og at klasse ikke bør reduseres til én av mange likestilte faktorer som inngår i det som her kalles interseksjonalitet. I de identitetspolitiske tider vi har hatt så lenge nå, er bare dét en smule oppmuntrende.
«Det var feministene på venstresiden som sørget for at kvinner har de rettighetene som vi har i dag» sies det. Jeg antar at utsagnet skyldes mangel på kunnskap om kvinne(saks)bevegelsens historie, for i virkeligheten var det så å si motsatt.
Det var den borgerlige kvinnebevegelsen, stort sett hjemmehørende i Venstre (men også Moderate Venstre og i mindre grad i Høyre) som kjempet frem nær sagt alle de *rettighetene* kvinner nyter godt av idag, som stemmerett, rett til (høyere) skolegang og høyere utdannelse, og rett til å delta i arbeidslivet på like vilkår med menn. Norsk Kvinnesaksforening og de tidligere organisasjonene Kvindestemmeretsforeningen og Landskvindestemmeretsforeningen som har hovedæren for bl.a. stemmeretten for kvinner tilhørte alle den borgerlige kvinnebevegelsen og var slettes ikke «feministene på venstresiden». Norges viktigste feministorganisasjon, Norsk Kvinnesaksforening, er i dag tverrpolitisk.
Arbeiderbevegelsen (dvs. venstresiden) på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet så på kvinnesak som underordnet klassekampen og var lite opptatt av/interessert i formelle rettigheter for kvinner, som stemmerett og rett til å ta artium og studere. Det var jo heller ikke så rart, fordi de færreste hadde (økonomisk) mulighet til å ta artium og studere på den tiden, uansett om de var kvinner eller menn. Men den borgerlige kvinnebevegelsens kamp for like formelle rettigheter for kvinner og menn var likevel av helt grunnleggende betydning i likestillingskampen og noe alle kvinner i Norge i dag nyter godt av. Derfor bør også folk på venstresiden anerkjenne den borgerlige kvinnebevegelsens innsats for like rettigheter.
Kan også nevne at Norges fremste likestillingsforkjemper i hele etterkrigstiden, og Norges første likestillingsombud, Eva Kolstad, heller ikke hørte hjemme på venstresiden, men i det politiske sentrum. (Hun var som kjent også leder for Venstre og Norges første kvinnelige partileder for et etablert parti).
Det er ikke politikk det handler om, men kamp til syvende og sist.
Et uforståelig utsagn. Politikk og «(politisk) kamp» henger selvsagt sammen.
Kvinnesaksforeningen kjempet for stemmerett til seg selv, ikke for arbeiderklassekvinner eller arbeiderklassemenn for den saks skyld. Da skjønner du kanskje at arbeiderklassekvinnene ikke sto sammen med dem i den saken. Kvinnesaksforeningen sto på feil side i sakene om abort, seksualundervisning og -moral. De kjempet en rekke saker for interessene til bemidlede kvinner uten særlig solidaritet for det store flertallet av kvinner, de i arbeiderklassen. Her kan du lese mer og forstå mer: https://radikalportal.no/2017/03/10/den-klasselose-feminismens-historie/
Dette er feil. Kvinnesaksforeningen og dens avleggere i bl.a. Landskvindestemmeretsforeningen hadde kjempet for allmenn stemmerett i årevis da det ble innført. Å fremstille det på den måten du gjør («stemmerett til seg selv») er helt feil. Kvinnesaksforeningene kjempet for lik stemmerett for kvinner og menn, siden de primært jobbet for likestilling mellom kvinner og menn. Siden menn ikke fikk allmenn stemmerett før i 1898 er det først etter 1898 at allmenn stemmerett for kvinner ble et naturlig (og realistisk) mål for organisasjoner som kjempet for likestilling mellom kvinner og menn.
At «Kvinnesaksforeningen sto på feil side i sakene om abort, seksualundervisning og -moral» er også feil. Det er lett å ta en forening grunnlagt på 1880-tallet og kritisere dem for holdninger som ble ytret tidlig i dens historie uten å forholde seg til hva foreningen har stått for i det siste århundret eller så, og den historiske konteksten, men særlig redelig er det ikke. På 1880-tallet var abort så godt som universelt fordømt i Norge, og for en forening som jobbet for å bygge en bred allianse for at kvinner i første rekke skulle få stemmerett og andre like formelle rettigheter som menn i bl.a. utdanning og arbeidsliv ville det vært kontraproduktivt å gå i bresjen for abort på den tiden. For å sette deg inn i hva Kvinnesaksforeningen har ment om abort, seksualundervisning og -moral på 1900-tallet kan jeg i stedet anbefale Elisabeth Lønnå, Stolthet og kvinnekamp : Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal Norsk Forlag, 1996. For at du skal slippe å lese hele boken kan jeg nevne kort at Katti Anker Møller, æresmedlem i Kvinnesaksforeningen, var en av Norges viktigste og tidligste abortforkjempere fra begynnelsen av 1900-tallet på et tidspunkt abort fortsatt var kontroversielt (også i arbeiderbevegelsen), at Kvinnesaksforeningen fra tidlig i 1930-årene engasjerte seg for retten til abort, og hadde denne retten som en viktig kampsak fra 1945 og frem til den ble vedtatt. Arbeiderbevegelsen (altså venstresiden) generelt landet heller ikke på noen entydig støtte til abort før etter 1945.
Artikkelen du viser til påpeker forøvrig helt korrekt at «arbeiderbevegelsen var ambivalent til likestilling mellom kjønnene» og ikke engasjerte seg i kamp for kvinners stemmerett i 1880- og 1890-årene, i motsetning til den borgerlige kvinnebevegelsen som hadde dette som viktig kampsak fra midten av 1880-årene. Og at «kvinnesakskvinnenes krav om adgang til universitetet, var de neppe opptatt av», som jeg også skrev over.
Det som er poenget er at kvinners stemmerett, kvinners adgang til studier, likestilling i arbeidslivet osv. er noen av de mest fundamentale rettighetene som er kjempet frem for kvinner, og som alle kvinner nyter godt av i dag, og det er ikke «feministene på venstresiden» som har kjempet dem frem, men i første rekke liberale, borgerlige kvinner rundt forrige århundreskifte og første del av 1900-tallet. Når det gjelder ytterligere likestilling etter dette, og at disse formelle grunnleggende rettighetene (bl.a. til utdanning) i større grad er kommet alle kvinner til gode, er det i stor resultat av utbyggingen av velferdsstaten og ikke så mye konkrete rettigheter spesifikt til kvinner. Og i akkurat spørsmålet om abort var den borgerlige kvinnesaksbevegelsen en viktig forkjemper i etterkrigstiden, sammen med feminister på venstresiden.
Allmenn stemmerett på den tida betydde dessverre at du kunne stemme sett at du hadde eiendom, embete eller/og skattet. De kjempet altså for likestilling for seg selv og ikke for arbeiderkvinnene. Dette er ganske likt den borgerlige feminismen av i dag.
Først sier du at Kvinnesaksforeningen sto på rett side i abortkampen og så sier du at de ikke var for lovlig abort. Dette kan jo tolkes til at du er abortmotstander, men jeg regner med at det heller er et håpløst forsøk på bortforklaring. At det har vært fine folk i Kvinnesaksforeninger har jeg ikke betvilt. Din sammenligning av den borgerlige femnismen med venstresida generelt er ikke spesielt opplysende. At en borgerlig forening tok opp i seg en borgerlig moral er ikke overraskende. Ei heller er det det når vi vet at det i dag som da i hovedsak er arbeiderklassens kvinner et abortforbud rammer, da overklassen kan betale seg forbi dette med enkelhet.
Ved århundreskiftet var ikke «kvinners stemmerett, kvinners adgang til studier, likestilling i arbeidslivet … noen av de mest fundamentale rettighetene». Det var rettigheter som angikk noen svært få og det var disse få kvinnene som i all hovedsak kjempet for seg selv og sine, slik tradisjonen er på høyresida. Når man sliter med å få mat på bordet er ikke så nøye om man har en formell rettighet til å studere. Det var først etter at man hadde fått etablert en rekke andre langt mer fundamentale rettigheter at disse faktisk hadde betydning for mange kvinner. Disse langt mer fundamentale rettighetene som kortere arbeidsdag, stillingsvern, høyere lønn osv var høyresida mot den gang og høyresida er imot den dag i dag. Kvinnesakskvinnene gjorde lite for å kjempe fra disse rettighetene.
Svaret ditt er dessverre en stor selvmotsigelse.
Hvis du får mitt svar til å bli til at jeg er abortmotstander(!) så har du nok ikke lest/forstått det ordentlig. Kvinnesaksforeningen var IKKE abortmotstandere i den historiske tidsperioden som er relevant, dvs. da selvbestemt abort ble kjempet frem i Norge. Da var de heller blant de som tidlig gikk inn for selvbestemt abort, mange tiår før det viktigste venstrepartiet i Norge (Ap) gjorde det. Hvis vi i stedet snakker om en helt annen epoke, nesten et århundre tidligere, så må det synet som folk i den foreningen og andre da hadde på abort ses i sammenheng med hva som var den nærmest universelt rådende oppfatning om abort (i Norge og Europa forøvrig), som dessuten fortsatt var straffbart i Norge på den tiden. Da selvbestemt abort til slutt ble vedtatt hadde kvinnesaksforeningen vært blant de som hadde kjempet frem endringen gjennom mange tiår.
At du hevder at kvinners like rettigheter med menn i politisk- og valgsammenheng, skole, utdanning og arbeidsliv ikke er «noen av de mest fundamentale rettighetene», og at kampen for dette ikke har noen viktig betydning i likestillingskampen i et historisk perspektiv, er temmelig oppsiktsvekkende. Stillingsvern ville nok dessverre ikke være til stor hjelp hvis du ikke engang ble ansett som et myndig menneske som hadde noen rett til et selvstendig yrkesliv.
Begrepet «borgerlig» i «den borgerlige kvinnebevegelsen» er heller ikke umiddelbart å sammenligne med en moderne og mer snever bruk av ordet. Mange vil sikkert tenke på vulgærliberalister og andre som snevrer inn begrep som borgerlig og liberal, men borgerlig og liberal hadde andre og langt bredere betydninger på 1800-tallet enn i dag.
Jeg skriver ganske klart at jeg IKKE tror du er abortmotstander. Det fremstår rart at det er du som bekylder meg for ikke å ha lest eller forstått ordentlig.
Din manglende evne til å lese eller forstå viser seg igjen i neste avsnitt. (Jeg har en viss mistanke om at dette kan ha med vrangvilje å gjøre også.) At du ikke forstår at mat er en grunnleggende rettighet og ligger til grunn for alle andre rettigheter sier sitt om hvor håpløst langt til høyre du står.
Vel, siden du tydeligvis oppfatter alt som er til høyre for TF som «håpløst langt til høyre», herunder oss med et sentrum-venstre-ståsted, så tror jeg videre diskusjon er formålsløst. Har forøvrig ikke skrevet noe som helst om mat, eller at det ikke skulle være en viktig rettighet, men det er ikke et spørsmål om likestilling mellom kvinner og menn.
Jada, jeg er TF´er. Fint det. Sånn apropos formål med videre diskusjon…
Hvis du ikke klarer å se hvorfor mat på bordet til enhver tid er en langt viktigere rettighet for kvinner (og menn) enn en formell rett til å studere, så står du dessverre håpløst langt til høyre. Dette uavhengig om du ser deg selv og sikkert stemmer sentrum-venstre.
En interessant sak er jo at før venstresiden ble så opptatt av kvinnekamp, multikultur og slikt, så hadde faktisk et flertall av menn sosialistiske sympatier. I blant annet USA første jo innføring av kvinnelig stemmerett til et comeback for den økonomiske liberalismen på 20-tallet. Altså helt motsatt av idag.