Arbeidsløshet er en tilstand som ingen ønsker å kjenne seg ved eller befinne seg i. Det gjør det vanskelig å finne fram til et fellesskap, i likhet med kvinneundertrykkelsen Simone de Beuavoir beskriver i Det annet kjønn.
Mange av de manglene [kvinner] blir bebreidet for: middelmådighet, smålighet, sjenanse, gjerrighet, dovenskap, lettsindighet og underdanighet er ganske enkelt uttrykk for at horisonten er stengt for dem.[1]
Sitat er hentet fra Det annet kjønn. I det siste har jeg tenkt mye på Simone de Beauvoirs betraktninger om kvinner som «store barn» og som «vasaller». Et eksperiment: La oss bytte ut «kvinner» med «arbeidsløse».
De Beauvoir skrev Det annet kjønn i 1949. Her beskriver hun kvinnens situasjon som mor, som gift, elskende og som narsissistisk. Kvinnens erfaringer er partikulære, avgrensede. Fordi kvinnen ikke virker i verden, søker hun mening i det materielle og i øyeblikkene, og føler derfor lite solidaritet med andre, skriver de Beauvoir. Hun skriver at kvinnen, blant annet fordi hun ikke arbeider, er «slave av immanensen». Immanens betyr iboende, og kan forstås som erfaringer som begrenser seg til det sanselige. Tilværelsenes mål blir å overskride eller transcendere den immanente tilstanden, altså å ta del i noe større enn oss selv.
LES OGSÅ: På leting etter arbeid: Jeg, arbeidsløs?
Nesten dobbelt så mange kvinner som menn mellom 25-30 år er midlertidig ansatt
Jeg møtte kjæresten min på en fest, og jeg liker å tenke at vi falt for hverandre ganske fort. Kanskje allerede i løpet av den første samtalen, der vi ganske raskt kom inn på tilskuddsordninger til frivillige organisasjoner over statsbudsjettet. Dette hadde vært arbeidsoppgaven til begge to i et par uker, og vi hadde begge følt oss ganske sære som satt på denne snevre kunnskapen, og det var så fint å kunne undre seg sammen med noen andre om eksempelvis tilskuddsordningen til «anadrome laksefisk», som vi begge hadde stusset over.
Kjæresten min Andreas jobber fortsatt, mens jeg i skrivende stund er i ferd med å runde to måneder som mer eller mindre arbeidsledig – kontrakten min var midlertidig og gikk ut i desember 2016. Det stemmer for øvrig ganske godt rent statistisk. I vår aldersgruppe (25-30) er 19, 2 % av sysselsatte kvinner midlertidig ansatt, satt opp i mot 11,6 % menn i samme gruppe.[2] Det var da Andreas fikk influensa og jeg – jeg hadde jo ikke noe annet viktig å ta meg til – lekte sykepleier et par dager, at jeg kom til å tenke på Det annet kjønn.
Jeg er i motsetning til de Beauvoirs kvinne født mye senere, i 1990. Jeg har alltid vært ambisiøs og alltid hatt nok å gjøre, og har regnet meg selv som feminist så lenge jeg kan huske. Men det er som nyutdannet med usikker økonomisk framtid, når jeg forsøker å finne ut av NAVs meldekort-system, skriver jobbsøknader og bruker svært mye tid på å stelle potteplantene mine at jeg for alvor kjenner meg igjen i Det annet kjønn. Mitt utenforskap og utenforskapet til den hjemmeværende husmoren fra middelklassen på 40-tallet, har noe viktig til felles. Det er noe med serviliteten hos disse kvinnene som de Beauvoir beskriver, og hvordan de skaper mening i de forbigående øyeblikkene, gjennom å arrangere selskaper og å vente på ektemannens anerkjennelse av hennes antrekk og frisyrer, middager og øvrige vesen.
Jeg har helt sinnssykt god tid, men jeg gjør mindre og mindre med den
Forskjellen fra da til nå, er at tidligere var forventningen til kvinnen at hun skulle kapre en rik mann. I Norge i dag har hun trådt inn i et økonomisk system, der hennes inntjeningsevne definerer også henne (i tillegg til at samfunnet fremdeles stiller en rekke spesifikke krav til hennes kvinnelighet i ulike varianter).
Jeg har bare vært arbeidsløs i knappe to måneder, så jeg skal være forsiktig med å komme med overdrevent bastante skildringer av livet som arbeidssøkende. Men det er noen tendenser jeg merker meg:
- Jeg har helt sinnssykt god tid, men jeg gjør mindre og mindre med den.
- Det er veldig mye usikkerhet.
- Det er mye venting. Jeg venter på mail og telefoner, og noen ganger føles det som at én e-post kan snu rundt på hele min tilværelse. Jeg venter på at folk skal bli ferdig med arbeidsdagen, studiedagen sin, jeg venter på at folk skal ha tid til å være sammen med meg.
- Jeg venter på anerkjennelse – akkurat som de Beauvoirs kvinne.
LES OGSÅ: Uførebløffen
Å gjøre ingenting
Å være sosial er ganske annerledes fra hvordan det var før. For mens venner kan fortelle om dager foran bøker og på jobb, kan jeg berette om at jeg har gjort «ingenting». Kanskje har jeg trent, lest i en bok, kanskje har jeg også lest eller søkt på en jobb jeg ikke kommer til å få, men alt dette føles mest som midlertidige adspredelser. Å jobbe og/eller studere oppleves som overraskende meningsfullt når man plutselig står på utsiden av det, mye mer enn jeg selv hadde trodd.
Man trenger inntekt og anerkjennelse i tillegg til at arbeidet ditt sannsynligvis utgjør en stor del av din identitet. En samtale om «så hva holder du på med da?» var før en ufarlig inngang til en dypere samtale. Å proklamere sin egen arbeidsløshet eller usikre arbeidsutsikter til en ukjent, er nå det motsatte, ofte ubehagelig og/eller ufrivillig intimt og utleverende. Det betyr ikke at jeg har blitt møtt med fordømmelse. Snarere det klamme smilet: «det ordner seg sikkert snart». Mer overraskende har jeg også blitt møtt med: «Ja, jeg husker da jeg gikk på NAV» – fra folk jeg ikke ante hadde vært arbeidsløse. Det sier noe om hvor isolerte de arbeidsløses erfaringer er.
LES OGSÅ: Å slite er også å gjøre en innsats
Arbeidsløshet er en tilstand ingen ønsker å befinne seg i, eller identifisere seg med
De Beauvoirs skriver at menn, i kraft av sitt arbeid og det de gjør, raskt føler seg beslektet med hverandre. Arbeidsløshet er dette slektskapets antitese. Det er en tilstand som ingen ønsker å befinne seg i, eller identifisere seg med, og som vanskeliggjør å finne sammen, og oppleve solidaritet med andre i.
Jeg selv håper jo at min egen arbeidsløshet blir en forglemmelig erfaring. Derfor føler jeg meg også, inntil videre, avgrenset fra verden.
[1] Det annet kjønn s. 704
[2] Tall fra SSB/ Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) 4. kvartal 2016.