Svingdør-tiltak og kortvarige løsninger

Det er februar, vinter, den kaldeste tiden i året. Og det stadig kaldere, på tross av at vi går mot vår og sommer. Hvorfor? Fordi vi lever i et land hvor samfunnets ledere vil kle asylsøkere nakne, med en regjering som vil gi mindre stønad til folk som trenger det mest, og med et politisk parti på topp som fremstiller unge nordmenn utenfor arbeidslivet som latsabber som bare må ta seg sammen. 

Arbeidsledighet- og oppfølgingstiltak
NAVs statistikk i perioden 2014-2016 viser en økning i arbeidsledigheten i Norge, både for korttidsledige- og langtidsledige. « I desember 2016 hadde 47 prosent av de helt ledige vært arbeidssøkere i mer enn et halvt år. På samme tid i fjor var denne andelen på 43 prosent. Dette på tross av at store deler av attføringsfeltet ble lagt ut på anbud i 2014.

Det er også en sterk økning i antall deltakere i oppfølgingstiltak fra 2014-2016, et tiltak som skal sørge for å få arbeidssøkere ut i jobb. Så fint da, sier du, at flere kommer i tiltak. Men hva skjer egentlig når mennesker i sårbare situasjoner, som har vært utenfor arbeidslivet lenge, pushes ut i en bedrift som i all hovedsak fokuserer på lønnsomhet?

Noen mente at det ville være et gode med private attføringsbedrifter; de hevdet at brukerne ville få flere valgmuligheter. Andre argumenter for kommersialisering var at NAV ikke klarte å få nok mennesker ut i jobb, og at det var et behov for å få andre aktører inn på banen.  Men hva skjer egentlig med arbeidssøkerne når fokuset er på å få de raskest mulig ut av oppfølgingstiltak?

LES OGSÅ: På leting etter arbeid: Jeg, arbeidsløs? 

Min egen erfaring som ansatt i privat attføringsbedrift
Jeg er selv, etter å ha jobbet i oppfølgingstiltak i en privat attføringsbedrift, ikke overbevist om at dette gagner brukerne. Jeg ser en bransje som jager etter gode resultater og statistikk, som foretrekker kvantitet foran kvalitet. En bransje som ser penger og profitt fremfor mennesker. Min erfaring er at private aktører opererer med en mentalitet om at folk skal raskest mulig ut av tiltak, koste hva det koste vil. Fordi målene, kravene, pengene, rår.

Jeg, som kom fra jobber i idretten og kommune, fikk sjokk da jeg møtte mentaliteten i attføringsbedriften. Jeg gikk inn i jobben som karriereveileder for å hjelpe folk til et bedre liv, og jeg går ut i fra jobben med en formening om det er få av min sort. Det er få som meg, som fokuserer på flere faktorer i livet, for eksempel fysisk- og psykisk helse i kombinasjon med jobb. Jeg ble fortalt at jeg var for snill med arbeidssøkerne mine. Jeg brukte for lang tid på dem. En kollega av meg opererte med utsagn som «vi er ingen jævla drømmefabrikk». Selv har jeg aldri vært mer sikker på- og komfortabel med- at jeg i den jobben var en godhetstyrann. (Spør du meg er det å være en godhetstyrann en forutsetning for å jobbe med mennesker, uansett rolle- og bransje.)

Salg av mennesker
En annen ansatt i bedriften fortalte meg at jobben vår ikke er for alle. Som jobbkonsulent må man like å selge, ble jeg fortalt. Og det viste seg, ifølge vedkommende, at mennesker som har jobbet med salg tidligere lykkes godt i jobben. Jeg lyktes ikke. Og selv om jeg ikke følte det slik da jeg fremdeles var ansatt, er jeg i grunnen ganske stolt av at jeg ikke hadde den høyeste formidlingsprosenten. For jeg kan aldri bli den typen som dytter arbeidssøkerne ut i noe de absolutt ikke ønsker, fordi bedriftens formidlingsgrad blir høyere. Jeg kommer aldri til å bli den personen som pusher unge mennesker ut i et tre ukers vikariat fremfor å oppmuntre dem til å ta høyere utdanning, fordi mine personlige resultater ville blitt bedre av dette. Jeg vil være en del av en drømmefabrikk som lar arbeidssøkere drømme- og som tar utgangspunkt i styrkene deres. Jeg vil fortsette å være en person som har en genuin tro på at alle mennesker kan lykkes, for dette er min personlige overbevisning.

Jeg savner et fokus på å gi arbeidssøkere tid nok og rom nok til å finne frem til langvarige løsninger som er i tråd med det autentiske dem. Burde ikke dette være attføringsaktørenes egentlige rettesnor?

Et steg frem og to tilbake?
Jeg ønsker meg tall som viser oss hvor mange som returnerer til oppfølgingstiltak. I løpet av min korte karriere så jeg flere komme tilbake igjen. Flere arbeidssøkere ble skrevet ut i hui og hast, og kom tilbake kort tid etter, og jeg turte aldri stille spørsmålet, men skriver det her; hvordan tror dere at det føles for arbeidssøkerne å komme tilbake igjen? Nok en arbeidsgiver å forholde seg til, nok et kort arbeidsforhold som ikke ble noe mer, nok et forspilt forsøk i en rekke av nederlag. Atter en gang i tiltak i NAV. Det hersker liten tvil om at dette neppe er en god følelse for flertallet. Så hvordan kan attføringsaktører leve med dette på samvittigheten?

LES OGSÅ: Å slite er også å gjøre en innsats

Vil vi ha et kaldere eller varmere samfunn?
Vi er flere som er bekymret for utviklingen i attføringsbransjen. Bekymret for fokuset på lønnsomhet og kostnadseffektivitet. Vi snakker om mennesker, som trenger bistand for å komme i jobb, men de «vanskeligste sakene», eller de som trenger mest bistand, er en ekstra stor kostnad mange av bedriftene helst ikke vil ta seg bryet med å hjelpe.

Vi trenger ikke en holdning om at mennesker er salgbare produkter som vi skal kvitte oss med raskest mulig for å få penger i kassa. Vi trenger en attføringsbransje med fokus på langsiktige løsninger. En attføringsbransje som har fokus på å komme med individuelle tilpasninger. Som har kunnskap om- og tro på- at vi må ta oss tid til å ha et helhetlig perspektiv i møte med mennesker for å forstå hva som hindrer dem fra å komme i arbeid.

Vi trenger et varmere samfunn. Vi mennesker kan gjøre andre mennesker friske gjennom å se dem, ha tro på dem. Men vi kan også gjøre vondt verre ved å presse, straffe, true.

Og for de av dere som leser denne teksten, og tenker «jada, jada, men vi MÅ ha fokus på målstyring for å lykkes! Sjekk ut denne: målstyring er dyrt, dumt og destruktivt.