Vrakinga av Denstad kan bli en pyrrhosseier for høyresosialdemokratene

Arbeiderpartiet kommer ikke til å vinne valg i overskuelig framtid om strategien er å kvele venstresida i fagbevegelsen.

Som mange vel har fått med seg, ble leder i LO i Trondheim John-Peder Denstad overraskende vraka som kongressdelegat på LOs fylkeskonferanse for Sør-Trondelag, som ble avholdt på Hell 14. og 15. februar.

Vrakinga skjedde etter benkeforslag fra LO i Gauldals leder Terje Pedersen, og begrunnelsen var at han hadde et «annet politisk ståsted» enn flertallet av medlemmene. La oss dvele litt ved dette.

LES OGSÅ: Stanken av Kråkerøytalen — Igjen jaktes det på venstreopposisjon i fagbevegelsen

Nordkoreansk demokratiforståelse
LO i Sør-Trøndelag sender tre delegater til kongressen. De to andre som ble foreslått (og valgt) er Ap-medlemmer. Det stemmer at Denstad, som er Rødt-medlem, representerer et politisk mindretall blant LO-medlemmene. Men det er en underlig – for ikke å si nordkoreansk – demokratiforståelse å mene at det største partiet skal få alle representantene. Er det ikke meninga at demokratiet skal representere mangfoldet?

Et annet poeng er at John-Peder Denstad er enstemmig årsmøtevalgt som leder i LO i Trondheim, som har over halvparten av alle LO-medlemmene i Sør-Trøndelag. Han støttes av et enstemmig styre, der det sitter medlemmer fra (minst) fire politiske partier. Delegasjonen fra Sør-Trøndelag blir ikke akkurat representativ når LO i Trondheim ikke får en eneste av de tre plassene.

LES OGSÅ: Vi er med i LO, ikke Arbeiderpartiet

Maktarroganse og meningstyrrani
Grunnen til at dette er valgteknisk mulig er at delegatsystemet på fylkeskonferensen gir de mindre lokallagene overrepresentasjon. Det er det kanskje gode grunner til. Men demokrati er ikke bare kjøttvekt. Det er også opplyst debatt og åpen agenda. Dette ble representantene snytt for på grunn av Pedersens overrumplingstaktikk.

Nei kamerater, dette handler ikke om representativt demokrati. Det handler om maktarroganse og meningstyrrani, og en mistillit til fagopposisjonen som vi ikke har sett i åpent lende på flere tiår. Hvem er den neste som skal ut?

John-Peder Denstad har gjennom mange år vunnet enorm respekt i fagbevegelsen i hele Norge; for sitt imponerende engasjement, sin evne til å sette dagsorden for politisk debatt, for sin betingelsesløse solidaritet med kamerater som har vært ute i arbeidskonflikter, og for sine betydelige agitatoriske evner. Ble han for skummel for høresosialdemokratene?

En ny McCarthy-periode?
Dersom mistilliten imidlertid ikke skyldes redsel for Denstads dyktighet, men hans politiske ståsted – slik Pedersen hevder – da er det grunn til å spørre seg om vi står foran en McCarthy-periode i norsk fagbevegelse. Pedersen er selv ansatt i Norsk Transportarbeiderforbund, det første LO-forbundet som vedtok at EØS-avtalen bør sies opp, og der både lederen og en av nestlederne er Rødt-medlemmer. Er disse også uegnede som topptillitsvalgte, på grunn av at de åpenbart representerer et politisk mindretall?

Vi får håpe årsmøter, landsmøter og kongresser i LO ikke kommer til å arte seg som dårlige reality-programmer i tiden som kommer. Da spår jeg at seertallene kommer til å dale.

For mangfoldet er en av LOs største styrker. Og Arbeiderpartiet kommer ikke til å vinne noe valg i overskuelig framtid om strategien er å kvele venstresida i fagbevegelsen, der mange av dere egne medlemmer befinner seg. Vrakinga av Denstad kan vise seg å bli en pyrrhosseier for høyresosialdemokratene.