Partiboka regjerer i LO, og alle som ikke går i takt må vekk. I kampen for å verne Aps hegemoni i fagbevegelsen er alt lov. Like mye i 2017 som i 1962 og 1948. Men vi kommer ikke til å sitte stille i båten!
LOs kongress kommer nå til å gå uten at det største og mest aktive lokale LO’et i Trøndelag er representert. Det er en god gammel stank over det som nå skjer, og det er stanken av Kråkerøytalen. 29 februar 1948 fyrer Einar Gerhardsen av startskuddet for klappjakten på annerledestenkende i LO. Leder i LO Trondheim, Jon-Peder Denstad, ble nylig fjernet som delegat Trønderlags delegat til LO-kongressen, tross enstemmig innstilling fra valgkomiteen og med flest fagforeninger i ryggen. Fjerningen av Denstad som opposisjon mot toppen i LO og Ap faller rett inn i denne tradisjonen. Mer om Gerhardsen og Kråkerøytalen lenger nede.
Bildet under er fra et brev som beskriver kampen for å luke ut en tillitsvalgt med bånd til NKP i Kristiansand i 1962. Det framkommer klart at alt er lov i denne kampen, og som en kan lese i første avsnitt påpekes det at informanten ikke skal bruke navn i videre korrespondanse, hverken sitt eget eller mottakers. Lenger ned i brevet beskrives arbeidet med å luke ut venstresida i fagbevegelsen. Dette var god fisk i 1962, og hadde vært det siden Kråkerøytalen i 1948. Fra da av var klappjakten i gang. Vi har alle hørt om McCarthys jakt på kommunister i USA, men vi kan like gjerne holde oss med vår egen nære etterkrigshistorie framfor å bruke andre land som eksempel. Toppene i LO og Ap verner om sitt samrøre med alle midler.
Dette er også noe Espen Myhr Grandalsmo, Petter Helstad Torp og jeg skreiv om i 2015 i denne artikkelen. Da med utgangspunkt i dagens situasjon fremfor den historiske delen.
LES OGSÅ: Vi er med i LO, ikke Arbeiderpartiet
Denstad har ikke skikk på partiboka!
Men tilbake til Trondheim og Denstad. Han blir vraket av et benkeforslag, og seierherrene vil peke på at demokratiet seiret. Dette har de på en måte rett i, men noen har snakket sammen. La det bare være sagt at jeg ikke sier at vedtekter med mer ble brutt, men Denstad ble effektivt holdt ute av alle tilgjengelige plasser. Dette er noe som krever samkjøring mot en så populær og markant skikkelse.
Denstad leder det lokale LO’et som aleine er større enn samtlige andre lokalorganisasjoner i Sør-Trøndelag. Han hadde 8 fagforeninger i ryggen, noe som er det dobbelte av neste kandidat. Han var enstemmig innstilt som kandidat av valgkomiteen til fylkeskonferansen. Når vi snakker om enstemmig kan vi også legge til at Denstad er enstemmig valgt som leder for LO i Trondheim.
Benkeforslag kommer alikevel, og er en del av det demokratiske systemet. Slik sett er vrakingen til å leve med, men argumentasjonen derimot, den er godt innkjørt og utprøvd. Like fullt er den overhodet ikke akseptabel. Ikke i 1948 og ikke i 2017.
Det blir hevdet at Denstad (som Rødt-medlem) ikke kan være delegat siden hans politiske ståsted ikke er likt med flertallet av medlemmene. Partiboka funker tydeligvis som argument for å kvitte seg med delegater som ikke sitter stille i båten når det kommer til EØS og pensjon. Videre ble dette argumentet brukt mot Denstad: LO i Trondheim skal visstnok ha en annen agenda enn resten av LO, og dette ble begrunnet med at ved forrige fylkeskonferanse ble syv av lokal-LO’ets forslag til LO-kongressen avvist. Det som ikke ble sagt er at det var syv av 110 forslag innlevert av LO i Trondheim som ikke ble vedtatt. De resterende 103 forslagene ble vedtatt av fylkeskonferansen. Det er altså over 90% av forslagene til LO i Trondheim som ble vedtatt.
Rett og slett rimelig skral argumentasjon for å stemple en av fagbevegelsens sterke opposisjonstemmer. En stemme som har talt for taperne i pensjonsreformen og som har stått trofast med bryggesjauerne gjennom tre år er vraket. En stemme for å melde Norge ut av EØS er fjernet fra kongressen. Sikkert behagelig for toppetasjene på Youngstorget, men det hjelper så lite. Våre folk er godt skolerte, og denne dolkingen i ryggen gjør folk bare mer kamplystne. Hvor langt opp i systemet vi skal for å finne avgjørelsen om å kuppe nominasjonen, og dermed sparke ut Denstad skal jeg ikke spekulere i, men den er del av en stygg tradisjon.
(Hvilke maktmidler de vil bruke mot Aps medlemmer som har samme synspunkter som Denstad kan vi bare spekulere på.)
LES OGSÅ av Anders Evenstuen: Hvordan arbeidsfolk knuste Experts fagforeningsknusing
Stanken av Kråkerøytalen
Rett etter krigen er et langt mer radikalt og ventreorientert Ap i posisjon sammen med NKP. Dette endrer seg med Kråkerøytalen i 1948. Talen ble også opptakten til en omfattende overvåking av kommunister og venstreradikale i hele etterkrigstiden, noe blant annet Lund-rapporten har dokumentert. Flere overvåkede har mottatt erstatning for urettmessig overvåkning i strid med reglene. Aps hegemoni over arbeiderklassen skal altså sikres for enhver pris i 1948. I Kråkerøy-talen fortalte Gerhardsen egentlig ikke noe nytt når det gjaldt Det norske Arbeiderpartis (DNA) syn på Norges Kommunistiske Parti (NKP). Det viktigste politiske vendepunktet var at Gerhardsen selv stod fram som klar motstander av NKP. Han hadde fram til da tilhørt en mer moderat fløy i DNA i forhold til NKP, i motsetning til DNAs partisekretær Haakon Lie som siden krigen hadde vært uforsonlig i forholdet til NKP.
Det skal også legges merke til at kort tid etter er Norge medlem av NATO, og med Borgfredstalen låser Gerhardsen Ap til klassekompromissets mast gjennom å nærmest love å ta ut de radikale delene av partiprogrammet for å tekkes de borgerlige. «Det er enkelte av Arbeiderpartiets programsaker hvis gjennomføring vil bli mottatt med særlig liten forståelse og kanskje med bitterhet hos dem som hører til andre partier.»
Gerhardsen forkaster altså alle spor av radikal politikk for å bli bestevenn med de borgerlige partiene. Mens Gerhardsen sender sosialdemokratiet inn på en kurs mot høyre jaktes det på alle kritiske stemmer i fagbevgelsen og samfunnet. Denne kursen har holdt seg og også blitt styrket av Brundtland og Stoltenberg gjennom delprivatiseringer av Statoil og Telenor med mer og nesegrus beundring for EUs markedsliberalistiske prosjekt. Siden Ap er avhengig av LOs støtte for å holde på sin maktposisjon er det klart at for de herskende er det viktig å stagge kritiske stemmer. De herskendes tanker skal jo tross alt være de herskende tanker. Da er det ikke plass til andre tanker.
Vi sitter ikke stille i båten!
Gerd Kristiansen var på Trondheimskonferansen for noen uker siden. Her prøvde hun å fortelle salen at de måtte sitte stille i båten. Denne båten er lastet med en elendig pensjonsreform og en ufattelig trofasthet mot et Ap som opptrer som en moderat versjon av Høyre. Videre har båten en EØS-kurs som er siktet inn mot Brussel og en tannløs tilnærming til arbeidskamper som bryggesjauerstreiken.
Kritikken fra venstresida i LO mot disse temaene har vært stor, og den vokser. Det ligger naturlig inne i denne kritikken at også samrøret LO og Ap angripes. Dette er enkelt og greit fordi mange på venstresida i LO er kritisk til den retningen Ap har tatt politisk, og ser klart at Ap ikke lenger har en kurs som en arbeiderbevegelse kan stille seg bak. Når LO klistrer seg på Aps kurs er det naturlig at denne kritikken kommer. Slik sett er det trist at det framstår som viktigere for LOs ledelse å bevare Aps kontroll over LO enn å bygge en slagkraftig arbeiderbevegelse.
At en av opposisjonens fremste talsmenn angripes på denne måten fungerer mot sin hensikt. Vi kommer definitivt ikke til å sitte stille i båten!
Teskten ble først publisert på Anders Evenstuens blogg.
LO bør også fokusere på slikt som utflagging/outsourcing av arbeidsplasser i tillegg til sosial dumping.
Sosial dumping dreier seg veldig mye om EØS-avtalen.
Slikt som outsourcing av IT-arbeidsplasser til India ligger vel helt utenfor EØS-avtalen. EØS og EFTA har vel ikke frihandelsavtale med India? Hvilken avtale er det egentlig som regulerer slikt som outsourcing til India (og også slikt som oppkjøp av 10 norske kinoer til Kina og mulig konkurranseutsetting av NSB til kinesisk selskap)? Er det WTO avtalen? Det høres ut som LO må protestere mot mer enn bare mot EØS-avtalen.
LO i Oslo snakker om at arbeidslivet må ut av EØS. Vi får nå se hva som skjer med effekten av Brexit og Trump. Kan det tenkes at EU-kommisjonen er på gli i visse spørsmål for å forhindre at EU skal sprekke? Det er snart kritiske valg i Nederland, Frankrike og Tyskland.
Hvis man ønsker å sette toppledere i LO under press, så kan man spørre dem om hva de synes om å melde Norge inn i euro (noe som automatisk vil skje hvis Norge blir EU medlem). Det skal mye til at LO-ledere vil kunne forsvare innføring av euro i Norge, da vil de miste sin troverdighet i fagbevegelsen. Man kan begynne med å presse dem til å avsverge seg sitt ønske om EU-medlemskap. Ap er jo nå på gli i denne sak når de ikke lenger sier i partiprogrammet at Norge bør bli medlem av EU (men det burde de allerede ha gjort for mange år siden den gang oljeprisen var høy og også da oljeprisen begynte å falle).