Ulovlig streik ble brukt i norsk oljebransje etter krigen. Selv om det var forbudt for arbeiderne å legge ned arbeidet satte de seg i respekt.
Streik var ikke lovlig i Norge de første årene etter andre verdenskrig (1940-1945), og flere yrkesgrupper som ønsket å kjempe for bedre lønn og arbeidsvilkår ble hindret i det. På tross av streikeforbudet gikk 500 fagorganiserte oljearbeidere til streik i januar 1947. Streiken ble fra første stund erklært som ulovlig.
Oljearbeiderne var organisert i Oslo Transportarbeiderforening (OTF). Tariffoppgjøret i 1946 (forhandlet på høsten) ble i uravstemminga stemt nord og ned i foreningen, faktisk var det bare fem av medlemmene som stemte ja til oppgjøret. Men på grunn av koblinga i uravstemminga hjalp ikke den store motstanden i OTF. Det var ja-flertall på landsbasis.
Fem kroner uka
Blant medlemmene i oljeselskapene var forbannelsen stor. De var nemlig avspist med et lønnstillegg på fem kroner uka, fra 85 kroner til 90 kroner. Oljearbeiderne i resten av landet hadde fått lønnstillegg på elleve kroner uka, fra 75 kroner til 86 kroner.
Oljearbeiderne i Oslo fant seg ikke i dette, og gikk til streik 28. januar klokka 12:00. Kravet var fem kroner mer i uka til alle. Streiken omfattet samtlige sjåfører, lagerarbeidere, verkstedfolk, brygge- og lekterfolk, arbeiderne ved tankanleggene i Oslofjorden, og ekspeditører, vaskere og smørere på bensinstasjonene.
Arbeidsgiverforeninga styrer
Oljeselskapene hadde sagt seg positive til kravet fra de ansatte, men N.A.F. (Norsk Arbeidsgiverforening) holdt igjen og ville styre oppgjøret på vegne av bedriftene. Noe som vel er gjenkjennelig for fagorganiserte også i dag.
Det var vinter i Norge, og en streik blant oljearbeiderne ble merket fort. Avisene meldte om konsekvenser allerede fra dag en. Streiken var ulovlig utfra en lov som var vedtatt i London i 1944. Det var det ingen i tvil om, heller ikke blant de streikende. Arbeiderbladet, med Martin Tranmæl som redaktør, slo fast at streiken var «den alvorligste konflikt landet har opplevd siden frigjøringen.»
De streikende ble ekskludert fra Transportarbeiderforbundet, og både LO-formann Konrad Nordahl og nestformann Gunnar Bråthen i LO la hele sin prestisje i å få streiken avblåst. Under hele konflikten ble det holdt forhandlingsmøter så godt som hver eneste dag. Arbeidsgiverforeninga stevnet de streikende for arbeidsretten. Fra alle kanter ble det lagt et hardt press på oljearbeiderne.
Respekt
På et streikemøte 3. februar, der toppledelsen i både Transportarbeiderforbundet og LO var tilstede, ble det først vedtatt å fortsette streiken. Presset fortsatte for å få avviklet den ulovlige streiken, og seinere på samme møte ble det vedtatt å gjenoppta arbeidet med to tredjedel av stemmene til de frammøtte.
Arbeidet ble gjenopptatt 4. februar klokka 07:00.
Sjøl om det var en kort streik var den tøff og hardt. De streikende hadde hele maktapparatet mot seg, og de hadde vist gjennom ei uke at de mente alvor. Noe konkret resultat ga ikke streiken, men arbeidsgiverne trakk tilbake stevninga for arbeidsretten. Ledelsen i LO lovte forhandlinger med oljeselskapene om en pensjonsordning og sosiale goder. Og Transportarbeiderforbundet trakk eksklusjonene tilbake.
Oljearbeiderne hadde vist at de mente alvor. De hadde satt seg i respekt.
Teksten ble først publisert på Vegard Holms blogg.