Bildene av grusomhetene fra Utøya vant internasjonal anerkjennelse, men ble aldri trykt i norsk presse. Bilder av napalm-jenta og den døde Aylan Kurdi sees på som viktige for å vise konsekvensene av krig og politikk. Den selektive holdningen til ytringsfrihet kan føre til en likgyldighet overfor farene ved høyreekstremisme.

Facebooks gjentatte sletting av Nick Uts verdenskjente bilde av en naken napalm-skadet jente under Vietnamkrigen skapte ifjor høst voldsom debatt i Norge. Her ypper man åpenbart ikke med ytringsfriheten. Med Erna Solberg som lagleder gikk vi til kamp for ytringsfriheten og vi vant. Men vi har tidligere gått på tap. Vi har faktisk skåret selvmål når det gjaldt som mest. Den svenske fotografen Niclas Hammarström var blant de første som kom til Utøya. Han tok en serie med bilder som viste grusomheten som hadde skjedd der. Til tross for at det fantes få andre bilder fra drapene på Utøya, publiserte ikke norsk presse disse bildene. Bildene ble senere premiert med andre plass i den prestisjetunge konkurransen World Press Photo. Heller ikke da publiserte norske aviser bildene. Enkelte, som Dagbladet, valgte til og med å ikke lenke til bildene.

LES OGSÅ: Debatten etter Breivik — nå kan den kanskje begynne på alvor

Ytringsfrihet og følelser
Det er ikke slik at norsk presse vanligvis kvier seg for å publisere bilder av døde mennesker. Den massive eksponeringen av det syriske barnet Aylan Kurdi er et eksempel. Bilder av døde palestinske barn er et annet. En norsk nettavis har publisert en grufull video av irakiske fotballgutter sprengt i fillebiter under en medalje- seremoni. Eksemplene er mange. Om det er nærhet og avstand som skal bestemme hvorvidt bilder av døde mennesker skal publiseres og  ikke deres relevans for å belyse den aktuelle saken så svekker dette ytringsfrihetens absolutte karakter. I flere av disse bildene er det uansett nærmest umulig for andre enn pårørende å identifisere ofrene, og knapt nok det. Man har uansett gått utover hensynet til pårørende når man ikke engang publiserer lenke til bildene.

Det hele ligner mer på en protest. Hensynet her virker å rette seg mot befolkningens følelsesmessige reaksjon. Men det er nettopp av hensynet til det norske folk at disse bildene burde ha blitt publisert.

Ved å unnlate å trykke disse bildene til riktig tid har vår felles historie blitt redigert på en måte som gjør vår kollek- tive hukommelse fattigere. Vi har muligens gått glipp av vår generasjons «ikoniske bilde». Vi har ikke engang fått anledning til å vurdere dem som ikoniske eller ei. «Når jeg tenker på Utøya, er det Hammarströms bilder jeg tenker på. Det var hans bilder som gjorde det uforklarlige forklarlig», sa Per Folkver, bilderedaktør i den danske avisen Politiken i sin kritikk av norske mediers manglende publisering av de nevnte bildene. Videre sa han at «Aftenpostens nyhetsredaktør fraskriver seg mulig- heten til å bli klokere» og at det er «utidig» av norske redaksjoner «å blande ytringsfrihet og følelser».

LES OGSÅ: NTB omtaler nazistisk nettsted som høyreorientert

Hvilket vern trenger vi?
Statsminister Erna Solberg skrev følgende i sin statusoppdatering på Facebook der hun argumenterte for at Facebook trår feil når de sletter bildet av Napalm- piken: «I dag er bilder en så viktig del av inntrykkene som formidles at hvis du redigerer vekk hendelser eller personer, ja, så forandrer du historier og endrer virkelig- heten.»

For å illustrere sitt poeng har Erna Solberg blant annet publisert et sladdet bilde av et regelrett drap. Man kan ikke tro annet enn at hun mener at bildet har sin fremste verdi og funksjon som usladdet. Sett i lys av at en samlet norsk presse unnlot å trykke Utøya-bildene fremstår deres indignasjon over å bli sensurert av Facebook som en selektiv kamp for ytringsfriheten. Skal medias selvsensur basert på det norske folks innbilte toleransegrense diktere hva slags bilder som  publiseres i Norge? Trenger vi i Norge å vernes fra grusomhetene på Utøya slik Facebook mener at mennesker i andre land trenger å vernes fra nakenhet?

I skjæringspunktet mellom ytringsfrihet, ytringsplikt og ytringsvarsomhet, kan man faktisk diskutere hvorvidt ytringsfriheten er absolutt eller ikke. Men vi må alle være enig i at den i hvert fall ikke er global. Facebook er et globalt nettsamfunn som i like stor grad er til stede i konservative afrikanske samfunn så vel som i den norske kulture- liten. De må veie mange hensyn opp mot hverandre. Et bilde som for oss er ikonisk og meningsbærende, som bildet av Napalm- piken, kan for andre være et meningsløst og ubehagelig nakenbilde. Man kan ikke uten videre forvente at Facebook skal prioritere den vestlige fetisjen for ytringsfrihet fremfor det ultimate hensynet til alle. Det er utvilsomt forretningsøkonomiske hensyn som styrer Facebooks agenda. De er opptatt av bunnlinjen og om de siste dagers utvikling viser noe er det at dårlig publisitet er bad for business.

LES OGSÅ: Frp-politiker vil ha paramilitær styrke i Norge — og vi burde ikke være overrasket

Maskering av brutaliteten gjør at vi glemmer farene
I sin trusselvurdering for 2016 fremholder Politiets sikkerhetstjeneste at radikale islamister utgjør den største terrorfaren, men at trusselen fra det høyreekstreme miljøet er økende. En mørk underskog på nett, som Breivk selv var en del av, har i årene etter terror-aksjonen på Utøya og i Regjeringskvartalen fortsatt å vokse og er i dag større enn noensinne. I lukkede og åpne grupper på nettet deler de sine tanker, trusler og visjoner for fremtiden. PST mener en del av disse utgjør potensielle radikaliseringsarenaer for høyreekstreme. Frp-politiker Kent Andersen har skrevet et innlegg på det islamkritiske nettstedet document.no der han til orde for staten skal etablere borgervern i møte med det hans selv oppfatter som utfordringer knyttet til innvandring. Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted har sagt at Breiviks politiske prosjekt går etter planen slik han har beskrevet det i sitt manifest. Han henviser til terroristens korrespondanse med likesinnede i Norge og Europa.

Vi har maskert den ubeskrivelige brutaliteten ved det som skjedde fra kommende generasjoner. Det kan føre til en likegyldig holdning til faren som truer fra den ekstreme høyresiden. Hvilke bilder vil det norske folk huske fra Utøya, tjue, tretti eller femti år fram i tid? Med andre ord, hvor fort glemmer vi den systematiske og politiske likvideringen av unge mennesker på Utøya?

Teksten er en redigert og oppdatert versjon av en som sto på trykk i Klassekampen i fjor.

Sohaib Ahmad er miljøarbeider og skribent.

8 svar på “Hvor er de ikoniske bildene fra Utøya?”

  1. Du har absolutt noen poenger: Det verste, mest uhyggelige i vårt liv – av politisk attentat og grusomhet. Ganske ufattelig. Men; så har MINNESMERKE-debatten lagt det meste «dødt»(sic)
    Alt er blitt vanskeligere. Skal de som ytet mest – livreddende en innsats – overkjøres av andre som vil ha svenskens mmessmerke akkurat der. Han har fått sin æresbevisning. Kan det være nok (sammen med honoraret) – og så får ALLE, særlig redningsfolkene, være med på den egentlige utformingen…

  2. Interessant tematikk. Men det ligger noen forskjeller her som du ikke belyser. Napalm-jenta lever og støtter publiseringen av napalm-bildet som et anti-krigsbilde. Aylan Kurdi ble aldri spurt om han ville være poster-boy på verdens avisforsider. Og det er noe hinsides perverst over å bruke et lite barns mest private øyeblikk (døds-øyeblikket) som plakat i politisk øyemed. Det samme kan sies om Hammerströms bilder. Menneskene på flere av disse bildene kan lett identifiseres slik at det er veldig forståelig at de aldri brukes i avis-sammenheng. I dyp respekt for familiene og ofrene.

    1. Syntes ikke det er rart i det hele tatt. Aylan-kampanjen var motbydelig, men han hadde tross alt ikke pårørende i Norge. Ei heller Napalm-jenta eller krigsofre på andre siden av kloden. Det tas hensyn til familie og venner av ofrene på Utøya, det skulle bare mangle. De fleste som har interesse av å se de bildene kan enkelt søke dem opp.

  3. Ser det faktisk var en sniper i et helikopter, hvorfor overlevde abb da?

  4. Å kreve disse bildene offentliggjort, er nokså spesielt. Kan umulig være vanskelig å sette seg inn i de pårørendes situasjon. De aller fleste (nett-)aviser i Norge etterfølger VVP, Vær varsom-plakaten. Jeg så det via BBC, da NRK var åpenbart lammet av sjokk og viste bilder som aldri skulle vært vist.
    For meg så er det luftbildene av svømmende ungdom etter lyden av smellet som vi hørte langt utenfor Oslo, en pårørendes telefon om at det hadde gått av en bombe i Oslo, en annen pårørendes telefon om vedkommende skulle vært i det området da det smalt, men kom for sent!
    Vi har alle våre minner. Jeg har venner som hjalp ofrene. Som måtte velge mellom hvem de skulle plukke opp, og hvem de skulle måtte la dø. Du skriver som du har vett til, så klart, og jeg må innrømme at det vesle vettet der, ikke er mye å skryte av.
    Hva med bilder fra Charlie Hebdo-massakren? Hvilke synes du er de beste derfra, og hvorfor?

Kommentarer er stengt.