I Albert Einsteins klassiske tekst Why socialism? forteller fysikeren profetisk om kapitalkonsentrasjon som «resulterer i et oligarki av privat kapital hvis enorme makt ikke effektivt kan holdes i sjakk av et demokratisk organisert politisk samfunn.» Her er en av nyere tids store tenkere om det han mente var de aller viktigste spørsmålene.
Er det tilrådelig for en som ikke er ekspert på økonomiske og sosiale spørsmål å uttrykke synspunkter om emnet sosialisme? Av mange grunner mener jeg det er det.
La oss betrakte spørsmålet fra vitenskapelig kunnskaps ståsted. Det kan fremstå som at det ikke er essensielle metodologiske forskjeller mellom astronomi og økonomi: vitenskapsfolk i begge felt forsøker å avdekke generelt akseptable lover for en avgrenset gruppe fenomener for å gjøre sammenhengen mellom disse fenomenene så klare og forståelige som mulig. Men i virkeligheten finnes det slike metodologiske forskjeller. Å avdekke generelle lover i økonomi forvanskes av de omstendigheter at observerte fenomener ofte er påvirket av mange faktorer som er veldig vanskelig å evaluere hver for seg. I tillegg er erfaringen som har akkumulert seg siden begynnelsen av den såkalte siviliserte perioden i menneskelig historie — som er vel kjent — langt på vei blitt påvirket og begrenset av årsaker som ikke på langt nær utelukkende er av økonomisk natur. For eksempel kan de fleste av historiens store stater takke erobring for sin eksistens. Det erobrende folket etablerte seg, gjennom lovverk og økonomi, som den privilegerte klassen i det erobrede landet. De etablerte seg et monopol på eierskap over landet og utnevnte et presteskap fra sine egne rekker. Disse prestene, som kontrollerte utdanning, gjorde klasseinndelingen til en permanent institusjon og skapte et system av verdier som deretter ledet folk, langt på vei ubevisst, i sin sosiale adferd.
Men historisk tradisjon er, så og si, av gårsdagen; intet sted har vi egentlig overvunnet det Thorstein Veblen kalte “plyndringsstadiet” i menneskelig utvikling. Observerbare økonomiske fakta hører til det stadiet og selv lover som vi kan utlede fra dem er ikke anvendbare til andre stadier. Siden det egentlige målet med sosialisme nettopp er å overvinne og avansere forbi plyndringsstadiet i menneskelig utvikling, kan økonomisk vitenskap i sin nåværende forfatning kaste lite lys over fremtidens sosialistiske samfunn.
I tillegg er sosialisme rettet mot et sosialetisk mål. Vitenskapen derimot, kan ikke skape mål, og langt mindre inngyte dem i mennesker. Vitenskapen kan i beste fall skaffe til veie midler for å oppnå visse mål. Men målene selv er unnfanget av personligheter med høyreiste etiske idealer og — hvis disse målene ikke er dødfødte, men energiske og fulle av liv — er tatt opp og båret frem av de mange mennesker som, halvveis ubevisst, bestemmer samfunnets langsomme evolusjon.
På bakgrunn av dette burde vi være forsiktige med ikke å overestimere vitenskap og vitenskapelige metoder når det kommer til menneskelige problemer; og vi burde ikke anta at eksperter er de eneste som har rett til å uttrykke seg på spørsmål som angår organisering av samfunnet.
Utallige stemmer har hevdet i lang tid at det menneskelige samfunn er på vei gjennom en krise, at dets stabilitet har blitt hardt skadet. Det er karakteristisk for en slik situasjon at individer føler seg likegyldige eller til og med fiendtlig stemt mot gruppen, liten eller stor, som de hører til. For å illustrere det jeg mener, la meg her gjengi en personlig erfaring. Nylig diskuterte jeg med en intelligent og sympatisk mann trusselen av nok en krig, som i min mening vil alvorlig true menneskehetens eksistens, og jeg bemerket at kun en overnasjonal organisasjon kunne tilby beskyttelse fra den trusselen. Hvor min besøkende, veldig rolig og behersket sa: “Hvorfor er du så dypt imot menneskehetens forsvinning?”
Jeg er sikker på at det så lite som et århundre siden ikke var noen som så lett kunne ha kommet med et slikt utsagn. Det er et utsagn fra et menneske som har strevet forgjeves med å oppnå en likevekt i seg selv, og har mer eller mindre mistet håpet om å få det til. Det er et uttrykk for en smertefull ensomhet og isolasjon som så så mange lider av i disse dager. Hva er årsaken? Finnes det en utvei?
Det er lett å stille slike spørsmål, men vanskelig å besvare dem med noen grad av sikkerhet. Jeg må likevel prøve så godt jeg kan, selv om jeg er veldig bevisst på det faktum at våre følelser og bestrebelser ofte er selvmotsigende og obskure, og at de ikke kan uttrykkes i lette og simple formler.
Mennesket er, på den ene og samme tid, et ensomt og sosialt vesen. Som et ensomt vesen forsøker det å beskytte sin egen eksistens og den til de som står vedkommende nærmest, å slukke sine egne begjær, og utvikle sine iboende ferdigheter. Som et sosialt vesen søker det å oppnå anerkjennelse og kjærlighet fra sine felles medmennesker, å dele deres gleder, å trøste dem i deres sorger, å forbedre deres livsvilkår. Kun eksistensen av disse varierte, ofte motstridende, bestrebelser er spesielle for menneskets karakter, og deres spesifikke kombinasjon bestemmer til hvilken grad individet kan oppnå en indre likevekt og kan bidra til samfunnets velvære. Det er helt mulig at forholdet mellom styrkene av disse to drivkreftene er, i hovedsak, bestemt av arv. Men personligheten som til slutt framtrer er i stor grad formet av miljøet hvori et menneske tilfeldigvis måtte befinne seg i sin oppvekst, av samfunnsstrukturene de vokser opp i, av samfunnets tradisjoner, og av dets vurderinger av bestemte typer atferd. Det abstrakte konseptet “samfunn” betyr for hvert enkelt menneske summen av dets direkte og indirekte relasjoner til sin samtid og til alle mennesker fra tidligere generasjoner. Individet evner å tenke, føle, strebe, og arbeide selv; men er så avhengig av samfunnet — i sin fysiske, intellektuelle, og emosjonelle eksistens — at det er umulig å tenke seg det, eller forstå det, utenfor rammen av samfunnet. Det er “samfunnet” som gir mennesket mat, klær, et hjem, arbeidsverktøy, språk, og former for tanke, og mesteparten av tankers innhold; dets liv er gjort mulig gjennom arbeidet og prestasjonene til de mange millioner i fortiden og nåtiden som er gjemt bak det lille ordet “samfunn.”
Det fremgår derfor at individets avhengighet til samfunnet er et faktum fra naturens side som ikke kan oppheves — akkurat som i tilfellet med maur og bier. Til gjengjeld, mens hele livsprosessen til maur og bier er fastsatt ned til minste detalj av rigide, arvelige instinkter, er sosiale mønstre og relasjoner mellom mennesker veldig variable og mottakelige for endring. Hukommelse, kapasitet til å gjøre nye kombinasjoner, talens gave, har gjort utviklinger blant mennesker som ikke er diktert av biologiske nødvendigheter mulig. Slike utviklinger manifesterer seg i tradisjoner, institusjoner og organisasjoner; i litteratur; i vitenskapelige og tekniske prestasjoner; i kunstverk. Dette forklarer hvordan det forekommer at mennesker, i en viss forstand, kan påvirke sitt liv gjennom sitt eget virke, og at i denne prosessen kan tanker og ønsker spille en rolle.
Mennesket tilegner seg ved fødselen, gjennom arvelighet, et biologisk grunnlag som må regnes som fast og uforanderlig, inkludert kroppslige trengsler som er karakteristiske for menneskeheten. I tillegg tilegner det seg, i løpet av sin levetid, et kulturelt grunnlag som det adopterer fra samfunnet gjennom kommunikasjon og gjennom mange andre typer innflytelser. Det er dette kulturelle grunnlaget som, over tid, blir underlagt endring og som i stor grad bestemmer forholdet mellom individet og samfunnet. Moderne antropologi har lært oss, gjennom komparative undersøkelser av såkalte primitive kulturer, at menneskers sosiale atferd kan variere veldig, avhengig av rådende kulturelle mønstre og formene for organisasjon som dominerer i samfunnet. Det er på bakgrunn av dette de som strever for å forbedre menneskers kår kan begrunne sitt håp: mennesker er ikke dømt, på grunn av sin biologiske oppbygning, til å utslette hverandre, eller til å stå i nåde til en grusom, selvforskyldt skjebne.
Om vi spør oss hvordan samfunnets struktur og folks kulturelle holdninger burde endres for å gjøre menneskers liv så tilfredsstillende som mulig, burde vi hele tiden være bevisst på det faktum at det er visse forhold vi er ute av stand til å endre. Som nevnt tidligere, er menneskets biologiske natur, for alle praktiske formål, ikke foranderlig. I tillegg har teknologiske og demografiske utviklinger av de siste få århundrer skapt forhold som er her for å bli. I forholdsvis tette populasjoner med varene som er nødvendig for sin videre eksistens er en ekstrem fordeling av arbeid og et høyt sentralisert produksjonsapparat helt nødvendig. Tiden — som om vi ser tilbake synes så idyllisk — er for alltid forbi der hvor individer eller forholdsvis små grupper kunne være fullstendig selvforsynte. Det er kun en liten overdrivelse å si at menneskeheten allerede nå utgjør et verdensomspennende fellesskap av produksjon og forbruk.
Jeg har nå kommet til det punktet hvor jeg kort kan indikere hva jeg ser på som essensen i vår tids krise. Det gjelder individets forhold til samfunnet. Individet er blitt mer bevisst enn noen gang på sin avhengighet til samfunnet. Men det opplever ikke denne avhengigheten som et positivt gode, som et organisk bånd, som en beskyttende kraft, men heller som en trussel mot sin naturlige rett, eller til og med sin økonomiske eksistens. Videre er dets posisjon i samfunnet slik at de egoistiske drivkreftene ved dets person blir fremhevet, mens de sosiale drivkrefter, som av natur er svakere, stadig forringes. Alle mennesker, uavhengig av deres posisjon i samfunnet, lider under denne forringelsesprosessen. Uvitende fanger av sin egen egoisme føler de seg usikre, ensomme, og frarøvet den naive, enkle og usofistikerte livsnytelsen. En kan finne mening i livet, kort og farlig som det er, bare gjennom å vie seg til samfunnet.
Det økonomiske anarkiet av det kapitalistiske samfunn som det eksisterer i dag er, etter min mening, den virkelige kilden til ondskapen. Vi står foran et enormt felleskap av produsenter hvis medlemmer utrettelig strever etter å frarøve hverandre fruktene av deres felles arbeid — ikke ved makt, men i det store og hele i lydhørt samsvar med etablerte lover og regler. I denne forstand er det viktig å innse at produksjonsmidlene — det vil si, den fulle produktive kapasitet som er nødvendig for å produsere forbruksvarer såvel som kapitalvarer — helt lovlig kan være, og for det meste er, enkeltindividers private eiendom.
For enkelhets skyld kaller jeg i diskusjonen som følger for “arbeider” alle de som ikke deler eierskap i produksjonsmidlene — selv om det ikke nøyaktig samsvarer med begrepets vanlige bruk. Eierne av produksjonsmidlene kjøper arbeidskraft av arbeideren. Ved å bruke produksjonsmidlene, skaper arbeideren nye varer som blir kapitalistens eiendom. Det essensielle poenget ved denne prosessen er relasjonen mellom hva arbeideren produserer og hva de blir betalt, begge målt i reell verdi. I den grad arbeidskontrakten er “løs,” er hva arbeideren mottar bestemt ikke av produktene de produserer sin reelle verdi, men ved arbeidernes minimale behov og ved kapitalistenes behov for arbeidskraft på bakgrunn av antallet arbeidere som konkurrerer om arbeid. Det er viktig å forstå at selv i teorien er ikke lønnen til arbeideren bestemt av verdien av produktene de lager.
Privat kapital pleier å bli konsentrert i få hender, dels på grunn av konkurranse mellom kapitalister, og dels fordi teknologisk utvikling og økende arbeidsdeling oppmuntrer til dannelsen av større produksjonsenheter på bekostning av de mindre. Dette resulterer i et oligarki av privat kapital hvis enorme makt ikke effektivt kan holdes i sjakk av et demokratisk organisert politisk samfunn. Dette er sant fordi medlemmene av de lovgivende organer er valgt fra politiske partier som langt på vei er finansiert eller på annet vis påvirket av private kapitalister som, for alle praktiske formål, skiller velgerne fra lovgiverne. Konsekvensen er at folkets representanter ikke faktisk beskytter interessene til de underpriviligerte delene av befolkningen. Dessuten kontrollerer private kapitalister uunngåelig, direkte eller indirekte, hovedkildene til informasjon (presse, radio og utdanning). Det er derfor ekstremt vanskelig, og faktisk i de fleste tilfeller temmelig umulig for den enkelte borger å nå objektive konklusjoner og gjøre intelligent bruk av sine politiske rettigheter.
Den vedvarende situasjonen i en økonomi basert på privat eierskap av kapital er derfor karakterisert av to hovedprinsipper: for det første, er produksjonsmidler (kapital) privateid og eieren disponerer dem etter eget forgodtbefinnende; for det andre, at arbeidskontrakten er løs. Selvfølgelig finnes det ikke noe slikt som et rent kapitalistisk samfunn i denne forstand. Spesielt burde det bemerkes at arbeidere, gjennom lange og bitre politiske kamper, har greid å sikre seg en noe forbedret form av “løsarbeiderkontrakten” for visse kategorier av arbeidere. Men tatt i helhet er dagens økonomi ikke veldig forskjellig fra “ren” kapitalisme.
Produksjon drives for profitt, ikke for nytte. Det finnes ingen garanti for at alle som kan og vil arbeide alltid kan finne ansettelse; en “hær av arbeidsløse” finnes nesten alltid. Arbeideren er i konstant frykt for å miste jobben sin. Siden arbeidsløshet og dårlig betalte arbeidere ikke gir et lønnsomt marked er produksjonen av forbrukeres varer begrenset, og stor nød er konsekvensen. Teknologiske fremskritt resulterer stadig i mer arbeidsløshet heller enn å lette byrden av arbeid for alle. Profittmotivet, sammen med konkurranse blant kapitalister, er ansvarlig for ustabilitet i akkumulasjonen og anvendelsen av kapital som fører til stadig større nedgangstider. Ubegrenset konkurranse fører til enorme mengder uutnyttet arbeid, og til den forkrøpling av individers sosiale bevissthet som jeg nevnte tidligere.
Denne forkrøplingen av individer anser jeg som kapitalismens verste onde. Hele vårt utdanningssystem lider under denne ondskapen. En overdrevet konkurranseholdning er innprentet i studenten, som trenes i å tilbe vinning av goder som en forberedelse til sin fremtidige karriere.
Jeg er overbevist om at det bare er én måte å eliminere disse alvorlige onder, nemlig gjennom å etablere en sosialistisk økonomi, ledsaget av et utdanningssystem som er rettet mot sosiale mål. I en slik økonomi er produksjonsmidlene eid av samfunnet selv, og er benyttet på en planlagt måte. En planlagt økonomi, som justerer produksjonen etter fellesskapets behov, ville fordelt arbeidet som måtte gjøres til alle de i stand til å arbeide, og ville garantere levebrødet til enhver mann, kvinne, og barn. Utdanning av individet ville, i tillegg til å fremme deres egne iboende egenskaper, forsøke å utvikle i dem en følelse av ansvar overfor sine medmennesker, i stedet for glorifiseringen av makt og suksess som vi finner i vårt nåværende samfunn.
Imidlertid er det viktig å huske at en planlagt økonomi ikke ennå er sosialisme. En planlagt økonomi kan som sådan være akkompagnert av fullstendig slaveri av individet. Å oppnå sosialisme krever løsningen av noen ekstremt vanskelige sosialpolitiske problemer: hvordan er det mulig, i lys av en omfattende sentralisering av politisk og økonomisk makt, å hindre byråkratiet fra å bli allmektig og overbærende? Hvordan kan individets rettigheter være beskyttet og med dette en demokratisk motvekt til byråkratiets makt sikres?
Klarhet om målene og problemene til sosialisme er av største viktighet i en tidsalder preget av overgang. Siden fri og uhindret diskusjon av disse problemene, under nåværende omstendigheter, er blitt kraftig tabubelagt, regner jeg stiftelsen av dette bladet for å være et viktig bidrag til offentligheten.
Teksten ble først publisert i Monthly Review i 1949. Oversatt av Eivind Dahl.