Den første sikkerhetsrådsresolusjonen mot Israel på 36 år viser landets og lobbyens svakheter. Benjamin Netanyahus rabiate reaksjon strør salt i eget sår og Palestinabevegelsen får spillerom til å gjøre reelle framskritt.
Da ryktene ville ha det til at den avtroppende president Barack Obama vurderte å gi Israel en avskjedsgave de ikke ville sette pris på satte den påtroppende Donald Trump den neste tweeten på vent for å overtale Egypt til ikke å fremme forslaget om fordømmelse av Israels ulovlige bosettinger. Det hjalp bare for en stakket stund da Venezuela, Malaysia, Senegal og New Zealand i stedet presenterte det for FNs høyeste organ.
Som sedvane har blitt stemte 14 av de 15 medlemmene for fordømmelse av de klare og vedvarende bruddene på internasjonal lov som igjen var tema i forsamlingen. Denne gangen valgte imidlertid verdens eneste supermakt å avstå fra å bruke vetoretten sin. Resultatet er den første Israel-kritiske resolusjonen fra Sikkerhetsrådet på 36 år. Det er nå offisielt at «verdenssamfunnet» mener koloniseringen av Palestina er til hinder for fred.
Reaksjonene fra offisielt israelsk hold om krigserklæringer, avlysinger av møter, trusler om handelsboikott er tegn på desperasjon, ikke styrke. Mens målet er å bidra til å skape frykt setter det heller en kile i en sprekk hvor effektive sanksjoner mot Israel kan komme gjennom.
LES OGSÅ: En enkel løsning på Palestinakonflikten
En bekreftelse av internasjonal konsensus
USA har vært garantisten for at Sikkerhetsrådet ikke har fått gjennom meningsfylte resolusjoner vedrørende okkupasjonen av Vestbredden og Gaza som er inne i sitt femtiende år. I åtte år har Obama-administrasjonen vært minst like blinde i sin støtte over for Israel som de før. Rekordstor militærstøtte, ikke mer enn noen svake mishagsytringer om den stadig utvidelsen av de ulovlige koloniene bygget på okkupert område, og en knallhard hånd mot alle som har forsøkt å bidra til den tiltakende kampanjen for å boikotte, deinvestere og sanksjonere (BDS) Israel.
Kun to dager før avstemningen i Sikkerhetsrådet blei det vedtatt en annen resolusjon i FNs Generalforsamling. Den fastslår at det er grensene før seksdagerskrigen i 1967 som gjelder og at landområdet tilhører palestinerne og syrerne på de okkuperte områdene, ikke den israelske befolkningen som har flyttet inn som en del av en folkerettsstridig okkupasjonspolitikk. Da stemte USA på lag med Israel sammen med Canada, Mikronesia, Nauru, Palau og Marshalløyene. 168 land stemte for. Omtrent slik har stemmegivningen sett ut hvert eneste av de siste 20 årene når det har blitt foreslått at Israel må forlate okkuperte områder, inkludert Øst-Jerusalem, og trekke ut de ulovlige bosetterne.
LES OGSÅ: Trondheim kommune boikotter israelske varer fra okkupert område
Israellobbyen
Det er knapt et spørsmål i internasjonale relasjoner hvor enigheten er så klar og hvor internasjonal lov er så tydelig. USA har også anerkjent ulovligheten av israelsk bosetting på okkupert palestinsk område og uttalt at okkupasjonen må avsluttes. (Det er dette som ligger i ordet okkupasjon, hvis den ikke avsluttes er det en anneksjon.) Likevel har USA insistert på å beskytte Israel og mange sliter med å forstå hvorfor. Ofte pekes det på en nærmest mytologisk framstilling av Israellobbyen som en styrende kraft for USAs utenrikspolitikk. John Mearsheimer og Stephen Walts The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy er kanskje den mest inflytelsesrike boka i så måte. Den inneholder en god oversikt over hvordan lobbyen fungerer og dens forskjellige aktører. Mot slutten ser forfatterne på hvordan lobbyen påvirker Washingtons politikk og krigføring. Da forsvinner også mye av de analytiske evnene over bord og konlusjonen er at det var lobbyen som fikk USA med i Irakkrigen mot landets egne interesser, uten at dette begrunnes på noe nær tilfredsstillende måte.
En annen bok som har kartlagt noe av det samme miljøet er Norman Finkelsteins The Holocaust Industry. Han skriver Israel, en rekke politiske grupperinger og folk som ønsker å tjene politisk eller klingende mynt på å utnytte den historisk tragedien holocaust er. Den er også Finkelsteins personlige tragedie da hele hans familie, med unntak av foreldrene, blei drept i folkemordet. Boka beskriver hvordan det historiske minnet om de drepte har blitt misbrukt for en politikk av enda mer segregering og voldelig undetrykking på etnisk/religiøst grunnlag, i tillegg til personlig vinning, men den amerikanske statsviteren er langt mer nøktern når det kommer til hvordan disse gruppene påvirker politikken i hans hjemland.
Amerikanske interesser
«Amerikansk utenrikspolitikk følger amerikanske interesser» er hans enkle budskap. Når kjerneinteressene står på spill er det ingen lobbyer som betyr noe som helst. Et nylig eksempel på dette er atomavtalen USA underskrev med Iran. Fra Israel kom de sedvanlige ropene fra statsminister Benjamin Netanyahu om at dette ville bety et nytt holocaust og storkrig. Den israelske statslederen blei invitert til Kongressen hvor det var den reineste Kim Jong-un-stemning i salen med hyppig stående applaus og rungende latter for israeleren som ikke er spesielt veltalende og i alle fall ikke morsom. I det øyeblikket fikk man se noe av Israellobbyens makt i USA. Ikke lenge etter fikk man også se dens begrensninger da Iran-avtalen blei stemt gjennom.
Om Israel bomber Gaza med jevne mellomrom, om ulovlige bosettere stjeler palestinsk land med okkupasjonshærens hjelp, om barn fengsles og tortureres eller om det er innført et apartheidregime for flere millioner palestinere er ikke spesielt viktig for USA. PR-messig kan det tidvis være litt brysomt, men da må man huske på at det er landet som er ansvarlig for over én million tapte menneskeliv i Irak, som har Saudi-Arabia som en av sine nærmeste allierte, hvor politiet har tilnærmet straffefrihet når de dreper i uskyldige innenfor egne grenser, og som har kriget og kuppet, støttet og selv stått bak noen av de grusomste forbrytelser mot menneskeheten etter andre verdenskrig.
LES OGSÅ: Obama innrømmer amerikansk imperialisme
Sammenfallende interesser i Midtøsten
USA og Israel har sammenfallende interesser i Midtøsten. Begge land ser seg tjent med diktatoriske ledere i regionen som setter konsolidering av egen makt langt over innbyggernes interesser og ønsker. Både Israel og USA er veldig upopulære i nabolandene og blir av innbyggerne med rette sett på som roten til konflikt, usikkerhet og krig. Bare av denne grunn vil noe som ligner et demokrati i oljestatene sette begge lands status i regionen i fare da ledere som må svare til sine folk ville brukt en ytre fiende for å vinne popularitet på et eller annet tidspunkt.
USA har militærbaser i Saudi-Arabia, Bahrain og Qatar, og selger dem store mengder våpen for å styrke deres jerngrep om eget folk. I Egypt gir USA militær bistand til diktaturet, noe de har gjort i flere tiår. Saudi-Arabia har slått ned opprør i Bahrain og nøret opp om andre i Syria, alt med amerikanske våpen. I den syriske borgerkrigen er de på samme side som både USA og Israel. Saudiske oljepenger investeres i hovedsak i USA og brukes i svært liten grad til utvikling av eget land, om vi ser bort i fra det militære. Landet er verdens tredje største militærmakt og den største importøren av våpen som i hovedsak kommer fra USA.
Saudi-Arabia er på mange måter symptomatisk for de arabiske landene. Det er et strengt religiøst og brutalt diktatur. Landet har store ressurser, men de blir ikke brukt til å gi velferd, utdanning, helsetjenester og infrastruktur til innbyggerne. Heller brukes de til å styrke forholdene til den store hegemonen i vest for å opprettholde status quo. I dette samarbeidet kommer også Israel inn i bilde. Samtlige av USAs allierte i regionen har et vennskapelig forhold til Israel. Selv om det kan preges av en del blafring med fjærene gjøres det sjeldent noe som legger et reelt press for at okkupasjonen skal avsluttes. Saudi-Arabia har erklært at Israel kan bruke saudisk luftrom om de vil angripe Iran og Egypt bidrar til den folkerettsstridige blokkaden av Gaza ved at også deres landgrense er stengt.
Israel har gått til angrepskrig mot Egypt to ganger: den såkalte Suez-krisen i 1956 hvor de angrep nabolandet med hjelp fra Storbritannia og Frankrike og i 1967 da de startet seksdagerskrigen. Begge gangene var det Gamal Abdel Nasser, panarabismens far, som satt med makten. Panarabismen var et forsøk på å samle arabiske land for å øke suverenitet over ressurser og regionalpolitikk, noe Israel ikke kunne tåle. USA har vært involvert i utallige angrep, kriger og kupp i regionen, i hovedsak for å kontrollere oljeressursene, men også for å sørge for en geopolitisk balanse som gjør at befolkningen i Midtøsten fremdeles holdes i sjakk.
Da lobbyen blei ubetydelig
Dette er årsakene til at Israel og USA er venner, ikke en lobby. På samme måte er det heller ingen lobby som kan få USA til å være vennlig med en venstreradikal regjering i Latin-Amerika da denne vil sette regionale interesser i fare. Når Israellobbyens grunnleggende interesser går på tvers av USAs taper lobbyen. Så enkelt er det.
Kina, Russland, Tyskland, Frankrike, Storbritannia og flere hadde for alvor fått øynene opp for Iran. USA hadde kjørt en spill med sanksjoner og forsøk på destabilisering av prestestyret, men uten hell. Med sine 82 millioner innbyggere, store oljeressurser og en høyt utdannet befolkning er Iran blant verdens 20 største økonomier. Det er for stort til at amerikansk kapital ikke skal kunne ta del i nå som åpningen ser ut til å være uungåelig. Da betyr det pent lite hva AIPAC og andre i Israellobbyen måtte finne på eller hvilke ragnarokkscenarier Benjamin Netanyahu klarer å tegne opp.
Utenriksminister John Kerry og ambassadør til FN, Samantha Power, har forsvart USAs avholdende stemme med manglende framgang i den såkalte fredsprosessen, med stadig utvidede bosettinger og i tillegg med kontinuerlig fiendtlighet fra Netanyahus regjering tross trofast støtte fra Obamas administrasjon, både militært, økonomisk og diplomatisk. For hvor lenge skulle Obama la seg ydmyke av det lille landet? Netanyahus opptreden i Kongressen var dråpen som fikk begeret til å flyte over og avstemningen lille julaften var anledningen til å fortelle Tel Aviv at nok er nok. For det er faktisk også i USAs interesse at regjeringen deres ikke ser ut som en skjødehund.
Desperate reaksjoner
Nå gjenstår det drøyt to uker til Barack Obama gir fra seg nøklene til Det hvite hus til Donald Trump. Sistnevntes ansettelser som kan knyttes til den framtidige Israel-politikken er mer høyreekstreme enn det regjeringen til Netanyahu er. I Europa har formaliteter lenge blitt brukt som unnskyldning for ikke å ty til tiltak som monner overfor Israel. Det er åpenbart at forholdet til USA har vært en viktig uutalt årsak. Det er vanskelig å se for seg at det ikke skal forverres i kommende periode. Netanyahus reaksjoner på resolusjonen gjør det enda enklere for europeiske land å ta en avgjørelse om å markere avstand fra Israel.
Før avstemninga kunne Israels statsminister fortelle New Zealand at en støtte til forslaget ville være å regne som en krigserklæring og at den israelske ambassadøren ville bli trukket tilbake. Det så ikke ut til å gjøre videre inntrykk og forslaget blei lagt fram som planlagt. Netanyahu avlyste et møte i Ukraina og den israelske ambassadøren blei kalt inn på teppet i Kiev. Et møte med kollega Theresa May fra Storbritannia skal også ha blitt avlyst. Generalkonsulen i New York foreslo på Twitter at Israel burde starte en slags handelsboikott mot «verden».
I en forvirret kommentar på Aftenposten skriver Harald Stanghelle at dette har vært en maktoppvisning fra Netanyahu og «demonstrasjonspolitikk» fra Obama. Aftenpostens redaktør mener Netanyahus manglende manglende vilje til å akseptere en tostatsløsning er noe unikt for ham. Stanghelle virker ikke å ha fått med seg at okkupasjonen har 50-årsjubileums i år. Det nærmeste man har kommet en løsning i nyere tid var Camp David-forhandlingene like etter årtusenskiftet, men tidligere utenriksminister og forhandler Shlomo Ben Ami har uttalt at han ikke ville akseptert betingelsene han selv tilbød palestinerne.
Europas makt og Palestinabevegelsen
Det er imidlertid Europa, ikke USA som er Israels største handelspartner. Og det er Israel som er avhengig av Europa, ikke motsatt. På samme måte som Obama til slutt fikk nok og ga Netanyahu en smekk på lanken kan dette gjøres fra individuelt europeisk hold, men også fra et samlet EU. Det har allerede vært forhandlinger på høyt nivå om en boikott av varer fra okkupert område, slik Trondheim og Tromsø nylig har innført. Dette er ikke bare en delegitimering av okkupasjonen, men også en økonomisk struping av produsentene som operer på stjålet land.
At Israel oppfører seg med en supermakts arroganse samtidig som supermakten de avhenger av snart skal overtas av en president som vil være mer upopulær i Europa enn George Bush Jr. gjør at barrieren for å sette i gang effektive tiltak senkes. Det skjer neppe med det første, men det kommer garantert en anledning i løpet av de neste fire årene hvor Israel starter en ukeslang massakre mot Gaza, dreper forsvarsløse hjelpearbeidere i internasjonalt farvann eller invaderer et naboland og slik setter prikken over i´en når det kommer til de kontinuerlige bruddene på menneskerettigheter og internasjonal lov som har vært landets modus operandi så alt for lenge.
Inntil da er det bare knallhardt arbeid som gjelder for alle i Palestinabevegelsen. Sikkherhetsrådsresolusjonen var en siste julegave fra Obama-administrasjonen som gir kampen mot okkupasjonen ekstra formell legitimitet. Den kan være gull verdt når vi går inn i en periode hvor krumspring både fra Washington og Tel Aviv kommer til å gi palestinernes kamp for selvråderett en enda større støtte i befolkningen.