Det er nå ett år siden den bitende kalde natten i Idomeni, der vi ønsket hverandre et godt nytt år. Familier, venner og enslige fra hele verden, alle med sine unike erfaringer, egenskaper og kunnskap. Vi prøvde å holde varmen sammen. Happy New Year! Vi fant frem litt håp, løftet det opp og gav det et skikkelig heiarop.
Egentlig var det ikke et godt eller et “happy” år vi ønsket oss, vi var ikke så ambisiøse. Vi ønsket oss et minimum av trygghet og verdighet for alle dem som stod blant oss og dem som er fanget i krig, faenskap og elendighet. Et minimum. Muligheten til å høre til et sted. Til å bidra, vokse, dele, lære og lære bort, til å leve.
Jeg var på oppdrag med Røde Kors. Jeg husker at jeg skammet meg også. Mange av disse modige menneskene i Idomeni drømte om trygghet i nord. Jeg hadde jo gjennom høsten sett hvordan vi i Norge ikke klarte å ivareta helt elementære behov og møte folk på de rettighetene vi alle har som mennesker. Fine folk samlet seg og bidro, men kommentarfeltene, systemene og myndighetene våre representerte noe jeg overhode ikke forsto.
Dugnadsbomber og medmenneskelighetsangrep
Senere har jeg tenkt at vi må ha et alvorlig identitetsproblem og en urovekkende lav selvtillit til egne verdier hvis vi ikke tør å dele disse med andre. Som om ting som nestekjærlighet og dugnadsånd er navn på troll som blir til stein i dagslys. Som om vi frykter for at disse kan misbrukes som farlige våpen dersom de kommer i hendene på skumle utlendinger. Dugnadsbomber og medmenneskelighetsangrep. Sponset av Godhetstyranner.
De mest kjente ingrediensene i å avle vold er jo nettopp vold, men også avmakt. Trygghet er en livreddende motgift jeg trodde vi hadde mer av her hjemme.
Året ble ikke godt, det ble ikke happy
Året ble ikke godt, det ble ikke happy, det ble heller ikke bedre for millioner av modige som søker trygghet i det ukjente. Istedenfor utsettes de for frihetsberøvelse, diskriminering, sult, kriminelle nettverk, overgrep, utnyttelse og vold. Og vi klarer ikke å beskytte dem, ikke engang barna, heller ikke i Norge. Så, vi avler mer vold.
Jeg tror vi kan, men ikke tør. Man kan ikke få andre til å føle seg trygge når man selv er redd. Det er lett å bli redd hvis man ikke er sikker på hva man tror på eller hvilke verdier man verdsetter eller kjemper for. Jeg klarer ikke forstå det irrasjonelle, populistiske og fremmedfiendtlige i samfunnet uten å tenke at det handler om frykt. Ikke nødvendigvis bare fremmedfrykt, men frykt for å bli avslørt på at man ikke har ryggrad eller egentlig vet hva man står for eller tror på. Å bli avkledd som grunn og meningsløs, avmektig eller redd.
Tilbake til start uten terninger
Jeg får oppriktig vondt av dem som av ulike grunner er redde for mennesker de ikke kjenner. Tenk alt de går glipp av, alt de aldri lærer! Det må være forferdelig slitsomt, å være redd hele tiden. Men det er også farlig. Selvdestruktivt og veldig farlig. Frykt gir avmakt. Avmakt avler vold.
Selv om det nå skal hete 2017 og ”annus horribilis” er bak oss, er ikke dette bak oss. Det er verre i natt en det var for ett år siden. For nå har disse modige menneskene måttet leve på det tynnslitte håpet de viste frem den natten, uten et minimum av trygghet og verdighet, i altfor lang tid. Noen har til og med kjempet seg helt til trygge nord, barn uten mor og far, men havnet feil i stigespillet og endt tilbake til start. Minus den styrken og det motet han hadde i utgangspunktet og minus vennen han reiste med. Tilbake til start uten terninger. Født i feil land og dermed ikke like mye rett til å leve.
Så mange som først og fremst viser mot
Det er altså så utrolig mange fine, smarte, vakre, morsomme, kloke, geniale, fantastiske folk i denne verden. Folk som viser mer mot enn mange av oss kan drømme om å opparbeide seg, folk vi trenger å lære av. Folk som er i helt grusomme situasjoner, men som allikevel først og fremst viser mot, elsker og deler, lærer bort og bidrar. Det er naivt å tro at vi som samfunn fremover kan klare oss fint uten disse menneskenes bidrag. Eller at vi kan klare oss fint med at de brytes ned og ødelegges, på andre siden av en ”grense”. Det er for meg helt hårreisende at noen kan tro at vi kan få ett bedre samfunn her i nord av å avle mer vold, om så ”et annet sted”. Det er ikke rasjonelt.
Selv er jeg livredd for at vi skal fortsette denne veien og for at frykten skal vinne. Også er jeg redd for å gi opp og tenke at alt er håpløst eller at jeg ikke kan gjøre en forskjell. Jeg er redd for avmakten, den er skummel den!
Så derfor ønsker jeg dere alle,
av hele mitt hjerte:
trygghet, håp, kjærlighet- og et fantastisk Godt Nytt Mot!