Utbredelse av en fanatisk og militant islamisme har gjort at minoriteter i Midtøsten er under press og kristne fordrives.
De kristne i Midtøsten er i dag en svært utsatt gruppe. Etter nærmere 2 000 års nærvær tynnes det i rekkene. Som humanist og ateist fortviler jeg ikke over at religiøse mennesker forsvinner fra et område – hvis grunnen er at de taper troen. Men den prosessen vi nå ser i Midtøsten handler om noe annet. Det handler om press, påtrykk og fordrivelse i fysisk forstand. Da handler det om at menneskelig frihet – ikke minst livssynsfrihet – innskrenkes.
LES OGSÅ: Norske konservative partier — hva tenker dere om Midtøstens kristne
Fanatisme vant etter nederlaget
Det handler heller ikke om de mange andre grunnene til at folk flytter på seg. For migrasjon er vanlig – og mange muslimer har også flyttet fra Midtøsten. Blant annet som resultat av nød, fattigdom, korrupsjon, diktatur og politisk forfølgelse. Dette handler om de årsakene som i stor grad ligger i islam – i fanatiske og intolerante utgaver av religionen.
I løpet av de siste 40-50 årene har fanatisk islamisme vunnet fram og fått et ideologisk hegemoni som påvirker alle, både alminnelige muslimer og livssynsminoritetene i den muslimske verden. Det er ikke urimelig å fastsette begynnelsen på det islamistiske oppsvinget til tiden etter det arabiske nederlaget i seksdagerskrigen som Israel startet i 1967. Mange observatører og forskere rapporterer at det ganske umiddelbart førte til selvransakelse i den arabiske og videre muslimske verden. Nå hadde araberne prøvd liberalisme, nasjonalisme og sosialisme – i ulike blandinger og varianter – uten at det hadde ført til militær eller sosial og økonomisk framgang. Men islamistene kunne si at islam, med løsningen på alt, hadde ikke blitt prøvd.
LES OGSÅ: Hvordan unngå islamistiske terrorangrep i Norge?
Jihad og renheten
Sayyid Qutbs (1906–1966) ekstreme tenkning fikk derfor fruktbar mark å vokse i mot slutten av 1960-tallet og gjennom 1970-tallet. Det muslimske brorskap, som godt kan sies å være (ha vært) ille nok, fikk konkurranse fra en rekke militante grupper som gikk langt i å føre jihad for sin sak.
Med andre ord har vi sett en klar endring av tidsånden i den muslimske verden, hvor ikke-voldelig islamisme har økt parallelt med den enda mer ekstreme jihadistiske varianten. Dette påvirker selv de mest sekulære slik at også individer med en sekulær politisk orientering har blitt personlig mer religiøse – noe som i neste omgang også vil gjøre flere åpne for islamistisk politisk tenkning. I en skjebnesvanger spiral, en skremmende utvikling som gjennom intoleranse presser fram ideologisk-teologisk «renhet» og homogenitet.
Dette betyr ikke at den fanatiske islamismen er flertallets posisjon, men også flertallet av alminnelige muslimer påvirkes i større eller mindre grad. Dermed blir konservative praksiser mer vanlige enn de har vært på lenge. Kvinner velger å dekke seg til eller presses til det – fordi «stemningen» er slik. Utdanningssystemet, det sosiale livet, arbeidslivet – alle aspekter av menneskelivet påvirkes på denne måten i større eller mindre grad. Så vi ser flere menn med skjegg. Og alt for mange, men langt fra noe flertall, støtter aktivt de mest fanatiske grupper. Både al-Qaida og Den islamske stat får oppslutning i en slik prosess.
LES OGSÅ: Den Norske Kirke bør be om tilgivelse for krigen i Libya
Et mindre individualistisk Midtøsten
Og gjennom moderne kommunikasjonsmidler – radio, TV, Internett, biler og fly – påvirkes hele den muslimske verden mer systematisk enn noen gang tidligere i historien. For de regionale forskjellene kunne være store i tidlige tider. Dermed havner også minoritetene mange steder i den muslimske verden under press. Tidvis så sterkt press at de velger å flytte – eller til og med flykte. På den måten tømmes Midtøsten i våre dager, sakte, men sikkert, for kristne, slik en rekke observatører peker på.
Et annet viktig moment i den overordnede sosiale utviklingsprosessen er at bevegelsen vekk fra kollektivisme og gruppeidentitet, og mot en større grad av individualisme, også bremses, kanskje reverseres. Dette er et tilbakeslag for modernitet og modernisering. Det blir igjen vanskelig å være et individ uten en identitetsmessig (og sosial og økonomisk) forankring i en gruppe – etnisk, religiøs eller etno-religiøs. Vi ser derfor ikke bare en større vekt på religiøse identiteter, men også en re-tribalisering av flere samfunn i Midtøsten – familie- og stammetilhørighet blir igjen viktig når staten feiler. Dette innebærer at rommet for individet har blitt mindre fordi man «må» tilhøre en språk- eller religionsgruppe. Derfor blir også migrasjon til den vestlige verden attraktivt, med sitt større rom for enkeltindivider til å være seg selv. Et religiøst sett mer homogent Midtøsten vil, paradoksalt nok, kunne berede grunnen for en ny bevegelse i individualistisk, altså moderne, retning, når det ikke lenger finnes ulike gruppeidentiteter. Men å håpe på en slik utvikling med vekt på individuelle fri- og rettigheter, er å forsøke å se optimistisk på det som er en særdeles trist aktuell situasjon.
Flukten avkrefter islamofobe myter
Det er likevel verdt å merke seg er at denne triste prosessen med kristen eksodus fra Midtøsten motsier de feilaktige og islamofobe forestillingene om islam. For nettopp det faktum at det gjennom islams mer enn 1400-årige historie og helt fram til våre dager, har vært kristne (og andre religiøse minoriteter) i Midtøsten og den muslimske verden, viser at islam i stor grad har vært praktisert på tolerante måter. På måter som har gitt rom for annerledes troende. Var det ikke slik, det vil si hadde islam vært like intolerant og fanatisk helt fra begynnelsen, ville det ikke vært noen kristne igjen i våre dager som kunne presses til å flytte eller fordrives.
Det er nettopp i dag vi ser at et intolerante og fanatisk islam har fått hegemoni i store deler av den muslimske verden – med katastrofale konsekvenser, nettopp fordi moderniteten har gitt fanatikerne mulighet til å påtvinge andre, alminnelige muslimer, sitt syn i langt større grad og geografisk omfang enn noen gang tidligere i historien.
Derfor er dagens situasjon dobbelt trist – fordi den viser at islam tidligere, men ikke unntaksløst, har vært langt mer romslig, mens vår tid preges av snevre og fanatiske tolkninger. Dette gir også håp om at de praktisk tolerante tolkningene igjen kan komme til å prege islam. Men det vil likevel være for sent for de grupper som i dag presses og fordrives bort fra den muslimske verden. Til tap både for muslimene og de kristne selv.