Forakten for dagens venstreside er typisk for det såkalte brunvenstre som seiler under venstresidas faner når det passer dem, for å gjøre seg immune mot kritikk. Men når alt kommer til alt er sympatiene for prosjektene til venstre ikke tilstedeværende.
I denne del 2. skal vi se litt nærmere på det mangfoldet av forfattere som anbefales av Trond Andresen og Hans Olav Brendberg. Flere av disse stiftet vi bekjentskap med i teksten Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre. Kvantitet til tross så er det et gjennomgående trekk av nynazistisk monomani i det som blir anbefalt. Dette er forfattere som stort sett har vært opptatt av én ting: å formidle en fortelling om den jødiske ondskapen. Dette reiser et åpenbart spørsmål. Hvorfor vil de to, begge med bakgrunn fra venstresida, så gjerne at venstresida skal adoptere disse personene som ikke tilhører en venstreside i det hele tatt?
I et notat lagt ut på facebook skriver Brendberg at hans siste stemme gikk til Kristelig Folkeparti, mens han andre steder omtaler seg selv som konservativ. I et relativt nylig intervju på trykk i Klassekampen uttaler Andresen at han føler seg nærmest Senterpartiet og er ganske lei folk som «skriker om Lenin og Rosa Luxemburg» på venstresida. Senere har han også gitt støtte til Front National i Klassekampen, noe som førte til at han ble tatt av turnuslistene for disse sidene.
Egentlig ser disse to, samt miljøet rundt, ut til å være en del av en politisk kultur, hvor det blandes ganske friskt fra høyreradikale, tradisjonalistiske, paleokonservative, tredjeposisjonistiske og direkte nazistiske tradisjoner. På mange måter oppviser denne kulturen et slektskap med den identitære bevegelsen, som er en slags blanding av strømninger og ideer fra ytterste høyre og venstre. Mange forskere har omtalt dette som en nyfascistisk bevegelse.
Andresen og Brendberg i en ideologisk kontekst
Det skal sies at det eksisterer relativt lite god forskning på de identitære bevegelsene. Det som eksisterer er ofte motstridende og av dårlig kvalitet, med noen få hederlige unntak. Det beste materialet om den identitære bevegelsen stammer fra antirasistiske aktivister og ikke fra akademisk hold. I grunn er identitærene en popularisering av Nouvelle Droite, den europeiske nye høyre med røtter i Frankrike, og tenketanken «Groupement de Recherche et d’Études sur la Civilisation Européenn» (Gruppen for forskning og studier av den europeiske sivilisasjon, GRECE). Nouvelle Droite oppsto tidlig på 70-tallet, og var ment som en politisk motbevegelse til 1968-generasjonens politikk. GRECE kan sies å ha vært den ideologiske fabrikken for denne strømningen omtalt som det nye høyre. Enkelte forskere har også omtalt GRECE som en «pre-nazistisk» bevegelse, med siktemål om å gjøre fascismen akseptabel igjen.
I Sverige har identitære miljøer opprettet et eget internettleksikon kalt Metapedia. Tilsynelatende ligner tjenesten på Wikipedia, og om seg selv skriver den norskspråklige utgaven av tjenesten: «Metapedia fokuserer på områder som vanligvis ikke behandles i – dvs. som havner utenfor – etablerte moderne oppslagsverk» og «Metapedia har en metapolitisk oppgave, å informere om tabubelagte eller bevisst bortglemte emner og har et mål om å påvirke samfunnsdebatten, kulturen og historiesynet». Konkret har dette hatt utslag i lister over svenske jøder og journalister som har skrevet kritiske artikler om nynazistiske miljøer. Mens artiklene på Wikipedia etterstreber å lage deskriptive artikler, er artiklene på Metapedia til stor grad argumentative. I den svenske artikkelen «Förintelsen» (holocaust) omtales det som en «föreställning», mens holocaustfornektere betegnes som «ledande revisionister», som bidro til å demokratisere historieskrivingen. På KK-Forum har Brendberg blitt anklaget for en lignende praksis ved flere tilfeller. I en kritikk rettet mot Brendbergs tekst «Hvem drepte Jesus?», som omhandlet den klassiske tematikken hvor jødene kollektivt fremstilles som Kristus-mordere, skriver en debattant:
«HOB (Hans Olav Brendberg) vet hva han sier. HOB ønsker å lirke inn sin antisemittisme på venstresida i Norge ved langsomt og umerkelig å gjøre det legitimt å fremsette de mest hårreisende former for raseforhånelse og mistenkeliggjøring. Han ønsker videre å gjøre det legitimt å diskutere historiske forhold med utgangspunkt i kjente nazistiske historieforfalskere som Irvings og Faurissons produkter.»
I praksis betyr metapolitikk å spe ut den eksisterende kulturen med politiske ideer, gjennom en subtil introduksjon av elementer hentet fra ulike tenkere, som ellers kan være vanskelig å selge. Tesen er at det fascistiske kun vil seire hvis menneskene har begynt å tenke på en fascistisk måte og betrakte verden med fascistiske øyne. Dette skjer gradvis, ved å introdusere politiske ideer suksessivt, gjerne i forbindelse med andre saker som for eksempel miljøvern, kulturhistorie og lignende. Dette betyr selvfølgelig ikke at for eksempel miljøvern og kulturhistorie er fascistisk i seg selv, men at de betraktes som nyttige transportmidler for denne type ideer.
Klarer man å forandre på kulturen, så forandrer man samtidig folks måte å betrakte verden på. Først etter at kulturen er forandret kan makten gripes av identitærene. Det er omtrent slik den franske filosofen Alain de Benoist, som selv har bakgrunn fra ulike fascistiske grupperinger og en sentral skikkelse i både Nouvelle Droite og GRECE, beskriver det. Selv hevder de Benoist at hans ideer verken er å betrakte som høyre eller venstre, noe som er i tråd med fascistisk praksis, men at idetradisjonene de bygger på stammer fra både venstre- og høyresiden. Det er i og for seg riktig at mange synes å ha et problem med å plassere de identitære bevegelsene langs en høyre-venstre-akse. Researchgruppen i Sverige omtaler identitærene som en andre høyreekstremisme, forskjellig fra de tradisjonelle manifestasjonene. Blant innflytelsene fra høyresiden, ofte Weimartidens radikalkonservatisme, kan Oswald Spengler, Hans Freyer, Edgar Julius Jung, Ernst Junger og spesielt Carl Schmitt nevnes. Fra venstresida har bevegelsen delvis hentet inspirasjon fra tenkere som Antonio Gramsci, og til tider henter de begreper og argumenter fra den økologiske, så vel som den antirasistiske tradisjonen.
I en viss forstand utgår den identitære bevegelsen fra begreper man vanligvis støter på i den politiske venstresida. For eksempel er økologi, fred, menneskerettigheter, toleranse, pluralisme, mangfold, antiimperialisme og antirasisme stadig tilbakevendende termer. Til tross for at argumentene tar utgangspunkt i disse ender identitærene opp med de motsatte konklusjonene som er typisk venstresida. I stedet er det konklusjoner som til og med enkelte nynazister kan stille seg bak. Et sentralt element i Nouvelle Droité så vel som de identitære bevegelsene er vektleggingen av etnopluralismen, et rasebegrep som også forbindes med Richard McCulloch som har inspirert grupper og partier som det nå mer nedlagte Nationaldemokraterna i Sverige. Forskjellen mellom McCullochs og de Benoist begrep om etnopluralisme, er at McCulloch omtaler dette som en moralsk rasisme, mens de Benoist knytter det opp til et slags identitetskonsept. Etnopluralismen byr på en ny utfordring for den tradisjonelle antirasismen, med sin vri på rasismebegrepet. Essensen er at hver kultur, rase, etnisitet, religion har rett til å utvikles i tråd med sine egne forutsetninger, uten innblandning fra andre kulturer.
Eksempler på politiske bevegelser som trekker på Nouvelle Droite er belgiske Vlams Belaang, Fourze Nouva i Italia og til dels også Front National i Frankrike. I Sverige oppsto det relativt nylig en konflikt om «fascistisk infiltrasjon» av Sverigedemokraterna, som konkret involverte den identitære bevegelsen.
Det er fremst det tidligere Nordiska Förbundet og Nordisk Ungdom som har vært forbundet med den identitære bevegelsen i Sverige. Etter at Nordiska Förbundet ble lagt ned i 2010 har forbundets prosjekter Metapedia, Arktos og Motpol stått som arrangører for en rekke identitære prosjekter, deriblant seminaret Identitär Idé. Samtidig har identitære idéer og argumenter, begynt å spille en stadig større rolle i nynazistiske miljøer. Både Svenskarnas Parti, som nylig ble nedlagt, og Svenska Motståndståndsrörelsen benytter seg tidvis av etnopluralistisk retorikk, og reklamerer for identitære prosjekter på sine nettsteder. I Norge har den semi-religiøse nynazistiske fåmanns-sekten Vigrid forsøkt å ta i bruk en etnopluralistisk språkdrakt, og omtaler tidvis seg selv som identitært . I tillegg finnes det noen få grupper som konkret knytter seg til den samme tradisjonen, for eksempel Identitær Bergen og Nordisk Ungdom. I Norge har enkelte aktører, som forskeren Kristian Bjørkelo, knyttet nettstedet Kulturverk til samme identitære tradisjon. Det kan godt tenkes at Bjørkelo har rett i å gjøre dette, men han benytter seg av et teoretisk rammeverk som vanskelig kan forsvare det.
Roger Griffin og den borgerlige fascismeforskningen
Det som skiller den nye identitære fascismen fra den tradisjonelle fascismen er troen på «ideenes kamp» fremfor «aksjon». Sånn sett skiller den identitære bevegelsen seg fra den historiske fascismen gjennom Mussolini. Det er også dette aspektet som gjør at Roger Griffins minimumsdefinisjon for fascisme (fascisme er en form for «revolusjonær palingenetisk ultranasjonalisme») ikke er særskilt anvendelig. Med utgangspunkt i Griffins minimumsdefinisjon er det tvilsomt at den identitære bevegelsen kan kalles fascistiske, da de verken har den organisatoriske hierarkiske strukturen, et førerprinsipp eller er «revolusjonære» i denne (merkelige) forstand.
I «The Nature of Fascism» skriver Griffin at kjernen i enhver politisk ideologi er en grunnleggende politisk myte som tjener på å mobilisere dens tilhengere og aktivister. Han tar eksplisitt utgangspunkt i den franske syndikalisten Georges Sorels ideer om mytens funksjon i politiske bevegelser som drivkraft for aksjon. Sorel hadde kritisert Marx for å ikke ha innsett at revolusjonsforsøk like gjerne kunne føre til en sosialkonservativ tilbakevending som fremskritt. Hos Marx er revolusjon determinert av sosiale forskjeller, men Sorel kan sies å vektlegge en mer voluntaristisk tilnærming. Myten, skriver Sorel, var født av kjærlighet, frykt og hat. Den er en sannhetens armé i kamp mot det onde.
Griffin sier at hans palingenetiske myte tilsvarer den sorelske myten. Når myten genererer særdeles voldelige handlinger, og når det som blir oppfattet som et gammelt, degenerert og dekadent samfunn må byttes ut med en ny ordning, er dette å forstå som en revolusjonær palingenetisk myte. Den palingenetiske dimensjonen definerer han slik: «all ideologies assume a palingenetic dimension when they operate as a revolutionary force to overthrow an existing order». Den 22. oktober 1922, kort tid før marsjen mot Roma sa Mussolini følgende om mytens rolle i sin tale: «Vi har skapt en myte, denne myten er en tro, en edel entusiasme; den trenger ikke å være virkelig, det er en impuls og et håp, tro og mot. Vår myte er nasjonen, den store nasjonen, som vi ønsker å gjøre til konkret virkelighet». I et intervju med en fransk journalist bekreftet også Mussolini at Sorel hadde vært av stor betydning for den fascistiske bevegelsen.
Når Griffin tar utgangspunkt i Sorels «Tanker om vold» i definisjonen av det revolusjonære knytter han det særlig til fascistenes vektlegging av «aksjon». Imidlertid forkaster den nye fascismen, hvis man skal kalle de identitære det, aksjonen til fordel for kulturkamp. I tillegg propagerer de ikke for en ultranasjonalisme, men vektlegger begreper som kultur og identitet. Av disse grunner omtalte Klas Lund, tidligere leder av den nynazistiske Svenska Motståndsrörelsen, den svenske identitære bevegelsen som «strasserisk» da de forkastet disse prinsippene til fordel for nettverk, organisasjoner og «kulturkamp». Vi skal se litt på konfliktene mellom nazistene og de identitære senere i teksten.
Den fjerde vei bortom høyre og venstre
Når Jan Myrdal, Trond Andresen og Hans Olav Brendberg med flere omtaler venstresida som en dinosaur, samtidig som de løfter frem alt fra høyrepopulister til fascister så er det ikke tilfeldig. De betrakter seg helt enkelt ikke som tilhørende en venstresida, men omtaler seg i stedet som noe “bortom både høyre og venstre”. I et notat på sin egen facebookvegg skriver Brendberg:
“Denne vinteren har det gått eit spøkelse gjennom Europa. Ikkje kommunismens spøkelse. Men eit anna spøkjelse, som no trugar med å koma fram på scenen og presentera seg. Vi snakkar naturlegvis om “den fjerde veg”, utfordreren til Imperiet”.
Referansen til Marx og Engels «Det kommunistiske manifestet» er på grensen til det poetiske. I teksten kommer det frem at Brendberg sikter til to ting: Front National i Frankrike og konflikten mellom Russland og Ukraina. I en tekst på verdidebatt skriver Brendberg dessuten at han lenge har sett på seg selv som tilhørende denne «fjerde vei». I den forbindelsen har han løftet frem to personer, Paul Gottfried og Alexander Dugin. Gottfried tilhører en tradisjon kalt paleokonservatisme, en amerikansk reaksjon på neokonservatismen på 80- og 90-tallet, mens Dugin nærmest må betraktes som en fascistisk tenker med tydelige koblinger til den identitære tradisjonen. Det er den samme Dugin som viser «den fjerde vei», som utfordreren til Imperiet.
Den skeivfremstilte filosofen
I et debattinnlegg på verdidebatt, med tittelen “Alexander Dugin: Ei ny byrjing” omtaler Hans Olav Brendberg den russiske filosofen som “ein av dei mest skeivfremstilte offentlege personane på kloden”, samtidig som han er “ein av dei viktigaste intellektuelle på kloden”. Brendberg skriver at han har kjent til Dugin lenge, gjennom sin russiske venn Israel Shamir, men at siden han selv ikke behersker russisk har han ikke hatt mulighet til å lese han direkte før nå. Brendberg omtalte imidlertid Dugin allerede den 5. januar 2004 på KK-Forum. I det store og hele er artikkelen på verdidebatt en ganske uinteressant gjennomgang av Brendbergs forståelse av Dugins forståelse av Heideggers forståelse av filosofihistorien. Det som er interessant er at han finner nettopp Dugin interessant.
Først mot de siste to avsnittene, i en lang tekst, kommer Brendberg egentlig inn på Dugins prosjekt. Brendberg maler opp noe som ser ut som en forenklet dialektisk forståelse av den russiske historien: Keiserdømme med kristen ideologi, Sovjetunionen med proletarisk internasjonalisme, Russland med nyliberalistisk kapitalisme, og til slutt Putins regime med innflytelse fra Dugin. På mange måter er dette som et ekko fra Dugins nære venn Alain deBenoist, som omtalte Sovjetunionen som et drap på kroppen, men USAs liberalisme som et drap på sjelen.
I lys av dette kan man trekke frem Andresens gratulasjon til Front National på twitter i forbindelse med første mai: «Congratulations on May 1st. Against neoliberal globalism, for countries’ right to choose their own way. More important than socialism just now». Dette med svermerier for franske Front National er noe som går igjen blant disse personene som tidligere tilhørte venstresida. Andresen foreslo for eksempel nylig at Klassekampen skulle ha et intervju med Marine Le Pen, men til sin store skuffelse kom Morgenbladet venstresideavisa i forkjøpet:
For et par uker siden(?) foreslo jeg at Klassekampen skulle lage et intervju med Marine Le Pen. Synd at KK nå er slått av Morgenbladet, som har et stort intervju med henne i dag. KK kunne muligens ha gjort det bedre (avhengig av hvem som hadde gjort intervjuet), for Morgenbladets intervju er utført av Simen Ekern, som ut fra det man ellers har kunnet lese av ham opp gjennom åra, kunne vært ansatt i EUs PR-avdeling. Han har bare forakt til overs for disse «populistene» og «nasjonalistene». Men sjøl han kunne ikke greie å framstille dama som en demon. Det som mangla var mer om Front Nationals politiske løsningsforslag. Det blei nesten bare om franskhet kontra islamisme. Men sånn blir det vel når intervjueren er fra den kosmopolittiske middelskravleklassen.
Etter at Andresen hadde sin kronikk på trykk i Klassekampen, hvor han sa at han ville gitt sin stemme til Marine Le Pen hvis han var franskmann, sendte redaktør Bjørgulv Braanen en epost, hvor han informerte at han fra nå av ble tatt bort som fast skribent for den delen av avisen. Braanen begrunnet dette med at han ikke kunne ha skribenter som ga sin støtte til protofascistiske partier på kronikkplass i avisen.
Gottfried, fascismen og kulturmarxismen
Brendberg løfter frem en viss professor Paul Gottfried ved flere tilfeller i sine skriblerier. Gottfried er tidligere professor i humaniora, ved Elizabethtown College, og har forfattet bøker som “The Strange death of Marxism”, “After Liberalism” og “Leo Strauss and the Conservative Movement in America”. Han betraktes som en slags lederskikkelse for den paleokonservative bevegelsen. En annen person som er tilknyttet samme bevegelse er filosofen Roger Scruton, som har virket som premissleverandør for ulike antiekstremistiske tilnærminger. Den norske filosofen og ekstremismekjenneren Lars Gule tar for eksempel utgangspunkt i Scrutons ekstremismedefinisjon i sin bok «Ekstremismens kjennetegn» fra 2012.
Gottfried er også uløselig knyttet som ideologisk premissleverandør for den identitære bevegelsen, og har øvd en viktig teoretisk innflytelse på utviklingen. Han er for eksempel medarbeider på den identitære bloggportalen Motpol.nu som vil bli omtalt nærmere i en senere del. Gottfried deltok blant annet som taler under seminarrekken Identitær Idé i Sverige. I tillegg har han skrevet en rekke artikler for Fria Tider, som i det minste var løst tilknyttet Sverigedemokraterna men med tydelige koblinger til det identitære nettverket, Counter-Currents Publishing som er tilknyttet den amerikanske nye høyre, Junge Freiheit som er knyttet til det tyske unge høyre. Flere av bøkene hans er dessuten gitt ut på det identitære bokforlaget Arktos.
Noen av begrepene Gottfried drøfter gjennom sitt forfatterskap er “kulturmarxisme” og “politisk korrekthet”. Under Identitär Idé i Sverige, holdt han foredraget “The Idea of Cultural Marxism and the Frankfurter School”. Kulturmarxisme er ikke bare en derogativ term, en fornærmelse, men også noe deskriptivt i følge Gottfried.
I prinsippet er det omtrent de samme forestillingene som den konservative og antisemittiske journalisten Christoffer Jolin hadde presentert allerede i 1972, med boken Vänstervridningen: hot mot demokratin i Sverige. For mer om dette se eget avsnitt i min tekst Sverigedemokraterna – historien om et rasistparti.
Foredraget til Gottfried tok til stor grad utgangspunkt i hans bok “The Strange Death of Marxism” som omhandler utviklingen av marxistisk tenkning i Europa fra etterkrigstiden, gjennom en gramscisk nymarxisme, til det han omtaler som “Post-Marxistisk venstre”. En stor del av boka, og foredraget på Identitär Idé, omhandler Frankfurterskolen.
Frankfurteskolen
En av de tenkere som knyttes til Frankfurterskolen er den tidligere omtalte Theodor Adorno, og spesielt dennes bok “The Authoritarian Personality” (1950) trekkes frem av Gottfried. Authoritarian Personality hadde som mål å forklare fremveksten av nazismen i Europa og det følgende Holocaust. Den var et samarbeidsprosjekt mellom flere forskere, deriblant Adorno som hadde det redaksjonelle ansvaret. Boken var kontroversiell, vakte debatt og ble gjenstand for til dels meget skarp kritikk. Anklagere hevdet at den var basert på dårlig vitenskap, og politisk motivert sykeliggjøring av politisk uliktenkende, og at det til og med kunne klassifiseres som et propagandaverk. En av de mest kjente og mest kritiserte delene var Adornos såkalte F-skala, hvor F kort og godt står for fascist. Gjennom å besvare en rekke spørsmål skulle man med utgangspunkt i F-skalaen utmåle graden av «fascistisk tilbøylighet» hos studieobjektet. Kort oppsummert hevdet Adorno og hans kollegaer at autoritarianisme var et trekk ved den antidemokratiske og muligens fascistiske individet. Med utgangspunkt i blant annet dette hevder Gottfried at Frankfurterskolen eksempel utgjorde en amerikanisert kulturbolsjevisk strategi, hvor kulturen og ikke økonomiske strukturer ble gjenstand for angrep.
I en artikkel på Fria Tider skriver Gottfried dels interessant om fascisme og han bekrefter deler av forskningen på de nyfascistiske miljøene. Han hevder at både venstresida og høyresida misbruker fascisme som strategi for å sverte meningsmotstandere. Begrepet har fått en renessanse på grunn av den politiske korrektheten, og har fått plass i det nye venstres vokabular som den ultimate forulempningen. Men han er veldig tydelig på at fascismen også er godt forankret i en høyretradisjon, men akkurat som vi så i omtalen av de identitære bevegelsene, om enn fascistene også tok over den revolusjonære retorikken.
Politisk korrekthet
I den identitære tradisjonen hevder man at politisk korrekthet har blitt til et slags mantra, en myte, som det ikke lenger reflekteres over. Den politisk korrekte antirasismen er ifølge dette synet selv rasistisk, men at rasismen blir rettet mot hvite, og dermed ikke applikerer samme grunnpremisser overfor egen kultur som andre. På sikt vil dette føre til et folkemord på hvite, da den hvite kulturen langsomt blandes ut. I rettssaken etter 22. juli trekker Anders Behring Breivik eksplisitt frem de samme forestillingene som er å gjenfinne i Gottfrieds argumenter:
The Marxist revolution of ’68 in Norway and Western Europe occurred as a direct result of our lack of anti-Communist leaders like McCarthy, who prevented the Marxists from infiltrating the media and the education sector. [… ] Cultural institutions in Western Europe were an easy target for Marxists to infiltrate, while the bourgeois economic-liberals were primarily focused on controlling and managing the economy. Hence there was a new distribution of power in Europe. Marxists, who were in control of the culture and the bourgeois economic-liberals, who were in control of the economy. Deconstruction is the key word here. The Marxist cultural reforms introduced feminism and affirmative action, the sexual revolution, transformation of the church, schools of education, morals and behavior, to name a few. 1968 was the year the Marxist cultural revolution began. The result was the collapse of authority and a systematic deconstruction of social fundamental principles and norms.
Det er imidlertid viktige forskjeller mellom denne og den paleokonservative måten å argumentere på. Det skal for eksempel sies at den paleokonservative bevegelsen har uttrykt kritikk mot antikommunismen innad den etablerte neokonservative bevegelsen i USA.
Samtidig som identitærene både anerkjenner strategiens virkeområder og selv ønsker å adaptere den, retter de selv en kritikk mot det de hevder har blitt et «normalforhold» idag. Dette normalforholdet refereres ofte til som politisk korrekthet. Normalforholdet, eller den politiske korrektheten, omtales som å være nærmest en religion eller et mythos. Et yndet eksempel som relateres til den etnopluralistiske forestillingsverden er den politisk korrekte antirasismen generelt og arbeid mot antisemittisme spesielt.
Mc Culloch og etnopluralismen
En annen person som er interessant å ta en nærmere titt på er Richard McCulloch og etnopluralismen. Både McCulloch og de Benoist argumenterer for en etnopluralistisk tilnærming til spørsmålet om rase, kultur og identitet. Riktignok omtalte McCulloch sin variant av etnopluralisme som en moralsk rasisme. Til tross for at de Benoists etnopluralisme i prinsippet er identisk med McCullochs definisjon, unngår de Benoist konsekvent å omtale den som rasistisk, men som en genuin og logisk koherent antirasisme. Det er en slags newspeak. Akkurat som McCulloch hevder også de Benoist at alle raser har en unik egenverdi, rett til eksistens og at mangfold må etterstrebes. Dette er også prinsipper den politisk korrekte antirasismen hviler på ifølge de Benoist, men at prinsippet blir ugyldig bare i møte med de europeiske kulturene: «The Politically Correct code says that you SAY that races are equal, but you insist that ALL and ONLY white nations must open their borders to the third world to give them a better chance at life».
Gjennom teksten skal vi se hvordan Brendberg løfter frem og anbefaler et vidt spekter av antisemittisk litteratur, fra personer som Israel Shamir, David Duke, Ahmed Rami, Jeff Blankfort, Kevin MacDonald, Lasse Wilhelmsson, Gilad Atzmon med flere. Alle disse tangerer med den etnopluralistiske tilnærmingen.
Men hva er Alexander Dugins syn på jøder og sionister? Til tross for at Dugin er den som går lengst i å formulere et nazistlignende program, så er hans holdninger til jøder av det langt mer subtile slaget. Dugins filosofisk-mystiske prosjekt har stadig det jødiske som antitese til egne ideer. Det jødiske er inkompatibelt med det ariske. Dugin er likevel ikke en antisionist, tvert imot, da han skriver inn seg i en etnopluralistisk tradisjon. Imidlertid er Dugins etnopluraisme tvetydig. Tilsynelatende opererer han både med biologiske og kulturelle argumenter, samtidig som han hevder å forkaste den vulgære rasismen. Jødene har rett på et sted og det er Israel. Likevel beskriver han sionismen og nazismen som ideologiske speilbilder av hverandre. Hans eurasiske bevegelse har til og med inngått ulike samarbeidsprosjekt med høyreekstreme i Israel. Dette er altså ikke snakk om palestinernes venner. Det er ikke uriktig å kalle Dugin for pro-sionist, men hans tenkning er likevel preget av en underliggende esoterisk antisemittisme. Til tross for at Dugin sympatiserer med og beundrer jøder i Israel, er han likevel kritisk til jøder i diasporaen. Han beskriver for eksempel «Ostenjuden» som en naturlig fiende av det eurasiske prosjekt og russisk nasjonalisme.
Israel Shamir og Hans Olav Brendberg
Hans Olav Brendberg oversatte selv den i en tidligere tekst omtalte Israel Shamirs bok «Blommar fra Galilea» til norsk i 2004. Denne oversettelsen var utslagsgivende for eksklusjonsprossessen mot ham. På KK-forumet har Brendberg lagt ut sin oversettelse av Israel Shamirs tekst «The Shadow of ZOG». ZOG-teorien er en nynazistisk konspirasjonsteori som dukket opp i Norden på slutten av 80-tallet. Begrepet er en forkortelse av Zionist Occupation Government og er en teori om en skjult jødisk makt som infiserer alle institusjoner og politiske tankemåter. Teorien blir gjennomgått i detalj i min tekst Nordiska Motståndsrörelsens røtter.
I den aktuelle teksten står det blant annet: «Okkupasjonsregimet i Irak blir installert av den amerikanske hæren på grunn av sionistane sine interesser, og kan difor med rette bli kalt ZOG, Zionist Occupation Government». I denne forbindelse er det på sin plass å gjenta det tidligere omtalte oppropet som Andresen forfattet til forsvar for Brendberg: «Brendberg har hevdet offentlig (basert på omfattende dokumentasjon) at den jødiske lobbyen i USA har makt og innflytelse over USAs Midtøsten-politikk». Dette er ikke å forstå på noen annen måte enn at Brendberg stilte seg bak Shamirs forståelse av ZOG og at Andresen ikke så noen problemer med dette.
I teksten hvor Israel Shamir ble drøftet ble det fortalt at han har forsvart den antisemittiske teksten Sions vises protokoller, blitt invitert til internasjonale Holocaustrevisjonistiske konferanser, benektet at Holocaust har eid rom, hyllet den tidligere Ku Klux Klan-lederen David Duke, Nick Griffin fra British National Party og andre fascister. Dette er noen ting den tidligere omtalte Bjarte Møller Bjørge løfter frem i sin kronikk fra 2006. Shamir har også argumentert for samarbeid med William Luther Pierce’s nazistiske parti National Alliance. Der kan man lese hvordan Pierce «populariserte» teorien om ZOG gjennom sine bøker «Turner Diaries» og «Hunter», samt det nazistiske nettstedet Vanguard News Network. Interessant nok kom Shamirs forslag om samarbeid med nazistiske partier på samme tid som han ble introdusert for et norsk publikum. Tydeligvis var ikke nazistiske samarbeid noen hindring for å introdusere slikt for en norsk venstreside. I en artikkel hvor Shamir skriver om «angrep» han mener seg være utsatt for, løfter han frem et brev fra sin «gode venn» Hans Olav Brendberg fra Norge. Slik skal brevet ha sett ut I følge Shamir:
“The discourse on Jewish policies is slowly, but steadily mainstreaming. Some weeks ago a professor from the Norwegian Business Academy, Haavard Koppang, wrote a Chronicle in the leading Norwegian conservative newspaper, «Aftenposten», describing the power of the Lobby. It was a piece based mainly on Mearsheimer/Walt, but still a fresh breath of air in provincial Norway. The usual hysterical response from the Wiesenthal Centre in Paris came but the effect was not obvious. The time when the Anti-Semitic smear was completely effective is past, and slowly the public is waking up to the reality of the Jewish influence.
The left of Malm’s persuasion will not wake up to the realities, they are caught by nostalgia and dogmatism. Their strategy is frontal attack on the Israeli Maginot-line, and heroic loss for the poor Palestinians. They will not try to go around the strongest Israeli defences and attack the political fundament of the Jewish state in Western mentality, ideology and political correctness. For them the easiest way is the best, whatever the results. They expect the Palestinians to fight to the last man for their dogmas.
But as a Norwegian I know that the forces of dark only temporarily hold the field. It’s Christmas, and to any Christian here in Polar Norway Christmas is the re-birth of light. And even in the darkest nights in the darkest time of the year, the Polar Light witnesses that even if the Sun is below the horizon, the winds of charged particles still reach the darkest regions to bear message of the approaching season of light».
Gilad Atzmon
En av de relativt nye favorittene i det norske antisemittiske miljøet er jazzmusikeren Gilad Atzmon, som også har blitt presentert i «Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre». Radikal Portal har også omtalt Atzmon i forbindelse med hans besøk på Litteraturhuset i Oslo. Når Atzmon besøkte Trondheim I 2011 bodde han for øvrig hjemme hos Trond Andresen. Andresen omtaler Atzmon som en venn, har solgt og gitt bort hans bøker og velvillig formidlet kontakt til de som har ønsket å høre på ham.
Atzmon er imidlertid et godt eksempel på at enkelte på venstresida har hatt vanskelig for å kjenne igjen antisemittisme. Mange på venstresida omfavnet Atzmons ideer i begynnelsen. Internasjonalt holdt UK Socialist Party lenge en beskyttende hånd over Atzmon, men har idag tatt fullstendig avstand. Alt ettersom det virkelige innholdet er blitt avslørt har han mistet tilhengere. Imidlertid blir han fortsatt jevnlig forsvart på internettavisen «CounterPunch», som mange har mistatt for å tilhøre venstresida.
I forbindelse med foredraget i Oslo beklaget Palestinakomiteen at de via sin epostliste hadde videreformidlet en invitasjon sendt ut av Venner av Jerusalem/Al Quds. Lederen for Palestinakomiteen klargjorde at de markerte avstand til Atzmon grunnet «uttalelser som unektelig tenderer mot antisetmittisme». Dette gjorde at Trond Andresen ikke lenger kunne tåle organisasjonen og meldte seg ut fra Palestinakomiteen i protest.
Palestinakomiteen er langt fra de eneste som har tatt avstand fra Atzmon. En brei samling av palestinaaktivister har skrevet under på et brev hvor de fordømmer ham. Den kjente journalisten, venstresideaktivisten og Israel-kritikeren Max Blumenthal har blant annet kalt Atzmon en antisemittisk fascist som ødelegger det palestinasolidariske arbeidet. Med tanke på at Atzmon er selverklært anti-jødisk, sammenligner «jødisk ideologi med nazisme», hevder at Jøder som et etnisk og ideologisk kollektiv mangler midlene til å holde seg selv og sine destruktive indre krefter tilbake», og har blitt hyllet av, og selv har hyllet, den tidligere KKK-lederen David Duke, så er det forståelig. At Atzmon ikke har mye til overs for de som kritiserer ham er neppe overraskende, men kritikken går mye, mye lengre. I et intervju fra mars i år forteller Atzmon nokså klargjørende om sitt syn på den Israel-kritiske venstresida:
As I said earlier on, Jewish power is the ability to restrict or silence criticism of Jewish power. Your dialogue with Finkelstein is an exemplary case of such an operation. Jewish power is not a Zionist phenomenon. In fact, it is mostly sustained by the Left, by Chomsky type activists, Democracy Now and to a far lesser extent Norman Finkelstein.
I Atzmons idéverden er det altså ytre venstre som først og fremst opprettholder «jødemakta». Noam Chomsky, frihetlig sosialist, verdensberømt dissident og kritiker av både Israel, USA’s militærpolitikk og kapitalismen påstås altså å stå i fremste rekke for å forsvare en påstått verdensomspennende sionistisk maktstruktur. Med på laget har disse angivelig også radio- og TV-programmet Democracy Now! Sist, men ikke minst, blir også Norman Finkelstein inkludert i denne jødemakt-gjengen lengst til venstre. Dette til tross for at de alle sammen er avskydd av maktelitene i amerikansk politikk, media og akademia og ikke minst den proisraelske bevegelsen.
Det skal sies at Norman Finkelstein ble verdensberømt da han skreiv boken Holocaustindustrien. Der hevder han at ulike grupperinger og personer har utnyttet jødenes og hans egen families tragedie og lidelse til egen økonomiske og politiske vinning. Finkelstein er selv jøde og barn av holocaustoverlevende. Han er kjent som en av de skarpeste kritikerne av Israel. Han mistet jobben sin ved DePaul University etter en feide med lederen for AIPAC og kanskje den mest prominente personen i Israel-lobbyen, Alan Dershowitz. Likevel blir Finkelstein utpekt som en av de som løper «jødemaktas» ærend og at han tilhører den gruppe som undertrykker Atzmon og hans venner. Det hele minner veldig om Ahmed Ramis anklager mot PLO, hvor han hevdet at de var sionistiske spioner. For mer om dette se «Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre».
Johan Galtung og Hans Olav Brendberg
I 2012 oppsto en kontrovers rundt den norske fredsforskeren Johan Galtung i forbindelse med et foredrag holdt om Anders Behring Breivik og terrorangrepet den 22. juli på universitetet i Oslo. Under foredraget skal Galtung ha sagt noe slikt som at dagens maktkonsentrasjon innenfor amerikanske medier til stor grad bekreftet falsumet Sions vises protokoller. Det er i hvert fall slik hans foredrag ble tolket av enkelte som var til stede. I et forsøk på å oppklare sin posisjon og forklare seg benyttet Galtung seg av en tekst forfattet av den tidligere omtalte nazisten William L. Pierce.
I en artikkel med tittelen «Sions vise og Sions nyttige idiotar» fra 2012, forfattet av Brendberg og refusert av Klassekampen, kommenterer han Johan Galtungs uttalelser om at jødisk makt i amerikanske medier slik: «For å underbyggja at jødar kontrollerer amerikanske media viser han td til ein pamflett utgjeve av National Vanguard. Sjølv ville eg i staden brukt Jeffery Blankfort eller professor MacDonald si oversikt – truleg båe». National Vanguard, den kilden som Galtung la til grunn for sin påstand, er en nazistisk organisasjon som springer ut fra den avdøde nazisten William Pierces egen organisasjon National Alliance. Siden Brendberg ville anbefalt Blanfort og MacDonald fremfor nazisten Pierce, er det på sin plass å se litt nærmere på disse.
Jeffery Blankfort
Jeffery Blankfort er nok mest kjent for å ha anklaget Noam Chomsky for å være en del av Israellobbyen. I grunn en merkelig påstand, men ikke uvanlig fra høyreekstremister, da Chomsky er en tydelig Israelkritisk stemme i USA. Imidlertid har han, i likhet med Norman Finkelstein, gjentatte ganger uttalt at Israel-lobbyen feilaktig blir tilskrevet for mye makt og at USAs forhold til Israel skyldes at egeninteresser overlapper med felles interesser i regionen.
I artikkelen «The Israel Lobby and the Left: Uneasy Questions» hevder Blankfort at ved siden av mainstream media, er også den amerikanske venstresiden både ideologisk og idealistisk besmittet med Israelsupport. Dette gjelder til og med, og spesielt, palestinabevegelsen. Videre hevder han at den amerikanske kongressen er et israelsk okkupert territorium, en påstand som igjen skriver inn seg i en ZOG-konspiratorisk tradisjon. Blankforts syn på venstresida, både i USA og Israel, er også interessant å se på. I en tekst publisert på Gilad Atzmons blogg angriper han, i tillegg til Chomsky, Norman Finkelstein og Phyllis Bennis for å ignorere AIPACs rolle. I samme tekst understreker Blankfort at venstresida alltid har årsaket mest problemer for ham: «… the biggest obstacles to my work has not been AIPAC or the ADL, which I successfully sued, but Jewish leftists, from the members of the Communist Party and fellow travelers who were ready to lynch me…»
Dette er et ekko fra uttalelser man finner igjen hos folk som Shamir, Atzmon og andre antisemitter som fremst funnet sine tilhørere på ytre høyre. Akkurat som Atzmon hevder han at venstresida, i Israel såvel som USA, er infiltrert av den jødiske lobbyen. Paradoksalt nok gjelder dette ikke minst den Israelkritiske delen av venstresida. Det er fordi at det er fra venstre disse møter sterkest motstand.
Kevin B. MacDonald
Kevin MacDonald, den andre Brendberg anbefaler i sin omtale av Johan Galtung, er en amerikansk professor i sosialpsykologi. MacDonald befinner seg selv politisk på ytre høyre og er en lederskikkelse i det tredjeposisjonistiske og paleokonservative The American Freedom Party. Partiet skriver inn seg i en nyfascistisk tradisjon, fremmer en rasistisk og antisemittisk politikk og retorikk. I forbindelse med presidenvalget i 2016 omtalte partiet Donald Trump som «The Great White Hope». I mange henseender ligger partiet nært den nyfascistiske og identitære tradisjonen. I sin bok Understanding Jewish Influence: A Study in Ethnic Activism, skriver MacDonald følgende om jødene:
«They were an important focus of National Socialism in Germany, and they have been prime movers of the post-1965 cultural and ethnic revolution in the United States, including the encouragement of massive non-white immigration to countries of European origins. In the contemporary world, organized American Jewish lobbying groups and deeply committed Jews in the Bush administration and the media are behind the pro-Israel U.S. foreign policy that is leading to war against virtually the entire Arab world».
Flere av disse forestillingene går igjen i den identitære bevegelsen, hvor også MacDonald spiller en sentral rolle. MacDonalds bok ble umiddelbart svært populær i nynazistiske miljøer når den kom ut, både nasjonalt og internasjonalt. Han har ved flere tilfeller blitt invitert til Sverige for å holde forelesninger for svenske nynazister. MacDonald har også deltatt på den tidligere Ku Klux Klan-lederen David Dukes radioprogram, hvor de har diskutert sine teorier om jøder og jødisk makt. Duke brukte også MacDonalds “Understanding the Jewish Influence” som en av hovedkildene til sin egen bok “My awakening to the Jewish Question”. I et intervju med den svenske nazistavisen Tidningen Realisten, sier MacDonald at han finner det gledelig at islamfiendtlige partier har begynt å etablere seg i Europa. Dette til tross for at han påpeker at de både kunne vært mer raseorienterte og kritiske til jøder: “Muslimer har visat att de inte har någon önskan att assimilera sig med den europeiska kulturen. Precis som judarna kommer de att fortleva som en särpräglad folkgrupp (…) kommer Europa helt enkelt inte kunna bestå som en europeisk världsdel om muslimer tillåts att stanna inom Europas gränser”. Dette er en retorikk ikke ulik den man finner i Anders Behring Breiviks “Manifest”.
Ahmed Rami og Hans Olav Brendberg
På facebookgruppen «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen» sprer Hans Olav Brendberg flere artikler hentet fra Ahmed Ramis nettside Radio Islam. Brendberg vedgår at Rami er antisemitt, men sier at han likevel er verdt å lese. I artikkelen «Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre» blir Ramis koblinger til det nynazistiske miljøet og internasjonal antisemittisme omhyggelig behandlet.
Lasse Wilhelmsson
En annen skikkelse i Andresen og Brendbergs nettverk er den tidligere omtalte svensken Lasse Wilhelmsson. På KK-forum skriver Trond Andresen at han har kommet med en anmodning til Klassekampen om å intervjue «tre jøder som ikke bare er Israel-kritiske, men også jødisk-kritiske (slike kalles «sjølhatende jøder» av sionistene)». Disse tre foreslåtte intervjuobjektene er Gilad Atzmon, Jeff Blankfort og Lasse Wilhelmsson. I samme tekst forteller Andresen at Wilhelmsson og Brendberg kjenner hverandre. Ifølge Andresen hadde Wilhelmsson blitt med som støttespiller på landsstyremøte i RV.
På facebook-gruppen «Vi som bryr oss om Klassekampen» oppfordrer Hans Olav Brendberg folk til å høre på et intervju som Wilhelmson nylig ga på den nazistiske Radio Nordfront. Dette intervjuet ble nærmere omtalt i «Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre».
Andresen synes for øvrig å være svært inspirert av Wilhelmssons bok «Är världen upp och ner?». Flere av de påstandene Andresen selv propagerer for er nærmest å betrakte som rene avskrifter. Akkurat som Andresen skriver også Wilhelmsson om jødisk mentalitet og empati-problem, setter opp dikotomier mellom filosemittisme og antisemittisme og helt ned til påstanden om den avintellektualiserte venstresida. At venstresida er avintellektualisert begrunner han med at de ikke vil ta i «jødespørsmålet». Slik oppfatter Wilhelmsson skillet mellom ytre og venstre:
«Dagens vänster och då särskilt de judiska marxisterna är i huvudsak de främsta dörrvakterna för judisk makt (…) De nationella har idag i stort sett övertagit den systemkritiska roll som vänstern hade för 50 år sedan, inklusive kampen för yttrandefrihet och sökandet efter utländska förbilder i stället för svenska».
Denne forakten for dagens venstreside er typisk for det såkalte brunvenstre som gjerne seiler under venstresidas faner når det passer dem, for å gjøre seg immune mot kritikk. Men når alt kommer til alt er sympatiene for prosjektene til venstre ikke tilstedeværende.
Viktige artikler! Høyaktuell debatt! Derfor har jeg et innspill: Kunne innleggene forkortes og populæriseres noe? Selv jeg, som er en relativt erfaren leser med lang akademisk utdannelse og relativ solid politisk skolering fra 60 og 70 tallet har min fulle hyre med enkelte partier i disse tekstene.
Jeg er helt enig med Jørgensen. Dette temaet er vanskelig og blir enda verre med merkelige fremmedord. Ord som brukes av de som har vært i «bevegelsen » i 50 år må legge an på et normal norsk.De som insisterer på å ha rett i fht saken i Klassekampen må evne å forklare dette på normalspråk. Braanen klarte det greit i siste utgave av Klassekampen.Fremmedord som i denne teksten med henvisningen til utallige merksnodige navn på grupperinger er unyttige for min del. Det vi må satse på er normal språk og inkludering av nye mennesker som ikke er kjent med det indre stammespråket på venstresida. Det venstresida mangler er nettopp samling og økt oppslutning. Ikke minst Rødt må ha det for å få makt. Da er det liten vits i denne ekskluderinga ved hjelp av språket.
Nå heter jo teksten «Eksisterer det et norsk brunvenstre? Del 2.» Setter for min del pris på forfatterens grundighet. For de som eventuelt opplever språket og omfanget ekskluderende, hva med å begynne med del 1?
En ting jeg har forstått av disse artiklene om «brunvenstre» er at en skal være uhyre forsiktig med hensyn til hva en uttaler/skriver. Stemplingsbegrepene sitter nokså løst og det tillegges motiv over en lav sko.
Derfor nøyer jeg meg med et enkelt spørsmål, som forsåvidt er rettet til artikkelforfatteren(e), men også til andre:
Hva er den prinsippielle forskjellen på å skrive en artikkel i Aftenposten i forhold til f.eks. Nya Tider (slik Jan Myrdal har gjort)?
Erling Grape
Edit: Jeg bør tilføye: Jeg har forstått at Nya Tider muligens er høyreekstrem (ifølge Wikipedia), selv om de selv benekter det.
Aftenposten og andre medier som NRK, VG, Dagbladet osv kan man si mye vondt o, men det er (dessverre) de som utgjør etablissementet, som mer enn noen danner mediebildet i Norge og som er en del av offisialismens kommunikasjonskanaler. Dette kan og bør vi kjempe mot, men samtidiger det naturlig at man tar til orde i disse kanalene nettopp fordi det er der man kan komme til orde og bli hørt på en annen måte enn i egne kanaler. (Jeg mener venstresida legger alt for stor vekt på dette i stedet for å bygge opp om egne medier, men det er en annen sak.)
Det Jan Myrdal gjør når han skriver for Nya Tider er å legitimere og løfte opp en høyreekstrem avis som bør forbli i skyggene. Han introduserer dem for et nytt publikum, forteller at dette er en kanal folk på venstresida bør bruke og potensielt at dette er politiske krefter vi bør samarbeide med.
Vi kan ikke ignorere makta med mindre vi vil gjøre oss fullstendig irrelevante. Vi kan være de som sier at fascismen er en politisk kraft vi skal kjempe mot uansett.
Jeg må bare innrømme at jeg ikke kjenner Nya Tider. Men det er heller ikke det vesentlige her. Til gjengjeld har jeg fulgt med Aftenposten, NRK, Dagbladet og litt VG. Maken til krigspropaganda, spesielt fra Aftenposten og VG (med NRK og Dagbladet på slep), er det sjelden jeg har lest.
Vi vet hvilke interesser disse representerer. Jeg kan reformulere spørsmålet mitt: Er det dette liberale borgerskapet eller disse høyreekstreme som utgjør den største trusselen mot framtida til arbeidsfolk?
Erling Grape
Mens venstresiden har gnålt om «fascister» og «rasister» siden syttitallet har det liberale borgerskapet tatt over kloden i mellomtiden.
Er det en ting vi vet så er det at å forene arbeiderklassen i et samfunn gjennomsyret av rasisme er særdeles vanskelig. En annen historisk lærdom er at når fascismen får styre blir ikke fagforeninger bare knust og undetrykket, fagforeningsaktivister blir forfulgt og drept.
Å se borgerskapet og fascismen som to adskilte fenomener vil være en stor tabbe. De spiller på hverandre og samarbeider når det er opportunt. De nærmer seg hverandre ofte etter hva omstendighetene legger opp til. Å se kampene mot disse kreftene som noe separat har lite for seg.
«Å se borgerskapet og fascismen som to adskilte fenomener vil være en
stor tabbe. De spiller på hverandre og samarbeider når det er opportunt.
De nærmer seg hverandre ofte etter hva omstendighetene legger opp til. Å
se kampene mot disse kreftene som noe separat har lite for seg.
Dette er barnelærdom.
Spørsmålet jeg ikke får besvart, hvem er det som driver med fagforeningsknusing i disse dager og hvem er det som støtter dette? Hvem er de farligste, det «liberale», EU-vennlige borgerskapet, som så Brexit som en mare, som så på Hillary Clinton som en frihetsgudinne, som ser på jihadistene i Midt-Østen som frihetskjempere eller det disse utgruppene, joda, det er absolutt både erklærte og uerklærte rasister blant disse, men de er motstandere av dette «liberale» borgerskapet, med en annen motivasjon enn både du og jeg. Men hvem representerer trusselen?
Erling Grape
Jeg kunne kanskje sagt det på en annen måte: Hvem er den farligste personen for verdensfreden av Max Hermansen og Jens Stoltenberg?
Erling Grape
Selvfølgelig er det makta som i hovedsak driver fagforeningsknusing og det er også makta vi i Radikal Portal bruker mest tid på å skrive om. Lurer du på hva jeg mener om Jens Stoltenberg kan du lese det her: https://radikalportal.no/2014/06/16/jens-stoltenberg-en-historisk-darlig-ap-leder/
Lurer du på hva jeg mener om Hillary Clinton kan du lese det her: https://radikalportal.no/2016/11/08/den-amerikanske-valgkampen-er-et-skinndemokrati-verdig/
Lurer du på hva jeg mener om internasjonale avtaler som truerarbeiderbevegelsen kan du lese det her: https://radikalportal.no/2016/10/21/handelselitene-samles-bak-lukkede-lukkede-dorer-i-oslo-enprosentens-onsker-prioriteres/
Eller her: https://radikalportal.no/2016/05/01/motstand-mot-eos-tisa-og-ttip-som-arbeiderkamp/
I motsetning til på 1930-tallet er institusjonene såpass sterke at man i mindre grad har bruk for brunskjorter og svartskjorter til å gjøre jobben med å svekke arbeiderbevegelsen. Men man er likevel et godt stykke unna å knuse eller fullstendig kontrollere arbeiderbevegelsen, slik som skjedde etter maktovertakelsene i Italia og Tyskland.
Hvis vi tror at vi kommer noen vei med å la deres ideer gro innen våre egne rekker eller med å samarbeide med de mest arbeiderfiendtlige og menneskefiendtlige ideologiene tar vi grundig feil og kommer til å betale den ultimate prisen.
Idag behøver ikke kapitalen svartskjorter for å knuse fagbevegelsen, fordi kapitalen bare kan flytte til områder hvor man ikke har fagforeninger. Synes mange på venstresiden er krampeaktig opphengt i mellomkrigstiden når det gjelder fascismens rolle.
Framveksten av fascistiske og fascistoide bevegelser er et klart tegn på at det bygger seg opp en grunnleggende mistro mot systemet som ikke de konvensjonelle partiene i det politiske sentrum klarer å legitimere. Dette skaper utvilsomt et rom for den radikale venstresida, men også for fascister. Da vil man nærme seg et valg hvor det er sosialisme eller fascisme. Vi vet hva kapitalen vil velge.
Og for å komme deg i forkjøpet, vi ser tendenser til at det begynner å forme seg en venstreside som skjønner at det i bunn og grunn er en interessekonflikt mellom arbeid og kapital, med Storbritannia og USA som noen av de fremste eksemplene, men hvor man også i land som Spania og Hellas har sett at det er grunnlag for en enorm folkelig mobilisering for et radikalt venstrealternativ, selv om partiene i de tilfellene har sviktet. Men det er verdt å få med seg at når mistilliten er så stor og sannsynligvis vil bli større vil også politiske bevegelser og alternativer kunne stige opp fra intet på et øyeblikk, slik en har sett i alle de fire nevnte landene.
På en måte kan de opprinnelige fascistiske bevegelsene tolkes ikke som misstro mot systemet, men et forsvar for systemet. De fremstår jo som en motreaksjon mot alle de sosiale reformer som begynte å bli gjennomført på slutten av 1800-tallet og fremover. Jeg ser jo også fascismen som noe som opprinnelig var noe ganske annet, men som ble kapret av storkapitalen utover 20.-tallet. Franco endte jo opp med å skyte et par falangistledere og det var tilfeller hvor falangister synes at de konservative var alt for ivrige med å henrette folk. Når det gjelder fascistene i Italia, så ble disse kuppet av middelklassen. Det er nok egentlig bare Tyskland hvor nazismen hadde et selvstendig vesen, og det virker jo som om kapitalen forsøkte å bruke nazistene for egne hensikter, mens man endte opp med det stikk motsatte.
Jeg føler at man ved å fokusere fascismen både renvasker den konvensjonelle høyresiden og leder oppmerksomheten bort fra den virkelig trusselen. En annen sak er jo at mange nazister og fascister var mentalt skadede krigsveteraner(det var forøvrig mange kommunister også), slik at sjansen for noe tilsvarende idag er mye mindre.
Mussolini grunnla fascismen som en antisosialistisk bevegelse og helt fra den spede begynnelse sto de i ledtog med kapitalister og jordeiere som ga svartskjortene penger for at disse skulle brenne ned fagforeningshus og forfølge kommunister.
Fascismen er en reaksjonær bevegelse, en versjon av konservatismen. Konvensjonelle konservative vil samarbeide med fascister når de føler at det trengs for å bekjempe venstresida. Det har vi sett mange eksempler på. Å se på fascismen som løsrevet fra den øvrige høyresida gir lite mening og med et in mente skjønner vi også at det ikke er et valg mellom å kjempe mot den ene eller den andre.
Mussolini var sønn av en smed og en lærer. En middelklassemann som ledet en bevegelse drevet fram av eierklassen og som først og fremst var motstander av en organisert arbeiderklasse.
Den såkalte antikapitalismen i fascismen er ikke noe annet enn en feit løgn. Fascister nå som i bevegelsens begynnelse var motstandere av den materialistiske tenkningen man forbinder med kapitalisme. Denne var de overbevist at de kunne tøyle og promoterte aldri et alternativt produksjonssystem, verken i posisjon eller opposisjon, og utfordret aldri klassestrukturen.
Hvis man skal skjønne noe av fascismen må man først og fremst se på hva fascister gjør og seinere på hva de sier. Den beste analysen besitter Robert Paxton. hans essay The Five Stages of Fascism er en god begynnelse og boka hans The Anatomy of Fascism er obligatorisk for enhver som vil skjønne denne bevegelsen. Her finner man Five Stages: http://theleder.com/docs/Misc/Paxton_Five%20Stages%20of%20Fascism.pdf
Er så teint å dele inn partier med sine ideologier inn i farger. Men sånn er det..
«Brunvenstre» eller mer riktig brun-grønnvenstre» er utvilsomt nasjonalsosialismen selv om ideologien er imot klassekamp og er imot «høyre og venstre» aksen som splitter folket.